For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Heisann, kisskissbangbang! Hyggelig å lese kommentaren din, selv om den har utspring i et lite hyggelig tema. God påske til deg også!

[Vera Vinge]

Endelig kommet hjem etter en ukes påskeferie. Og her gjaller det hult i veggene, etter at vi har fjernet mye møbler og ting fra leiligheten mtp. bilder og visning. Så her er det lite koselig å være. Dessuten må jeg sende søknad til mannen for å få lov til å bruke dusjen. Det er nemlig visning om ikke lenge.

Og jammen om ikke gutten har lært seg å sove i ferien! Etter en helvetesuke (eller deromkring) i etterkant av manuellterapeut-besøket, har vi fått en helt ny sovegutt den siste uka. Det skjedde åpenbart noe i magen hans etter første behandling, og jeg skjønte etter hvert at dette ikke er uvanlig etter første gang. Men så ga det seg gradvis, og han har sovet flere timer i strekk mange netter. I natt sov han jammen seks timer i strekk, for så å sove et par timer om gangen to ganger. To nattamminger mao. Dette er virkelig helt utrolig. Andre netter har han sovet tre og tre timer mellom hver amming. Jeg har følt meg så uthvilt i påsken, at mannen min (og jeg) plutselig innså at jeg har vært mye sliten de siste månedene. Og noe av det beste, er at jeg ikke trenger å legge meg så tidlig og sove utover på formiddagen de gangene jeg har fått gutten til å ta en tidlig formiddagsblund sammen med meg. Jeg har jo vært vant til å tilbringe helt vilt mange timer i senga, men bare sove halvparten av dem.

Og i tillegg: han sover nå hele natta i egen seng. Det måtte bare bli sånn, da vi hadde en ganske upraktisk sengeløsning på familiebesøk. Når han nå bare vil ha mat to ganger per natt, er det jo mye mer overkommelig å bruke litt tid på legging etter hver amming, om nødvendig, noe som ville vært utenkelig når jeg ammet det doble antall ganger per natt. Da måtte ting bare gjøres enklest mulig. Det viser seg jo at gutten sover veldig fint alene, og jeg syns han har blitt enklere å få til å sove om dagen nå. Har bare lagt ham i vogna på verandaen der vi har vært på besøk, uten trilling eller noe.

Har mao. hatt så mye fritid å påsken at jeg nesten har blitt rastløs. Har nesten fått strikket ferdig en genser til meg selv også.

Uansett, det er sikkert mange ting som henger sammen ang. soving. Søvn avler søvn, mindre magetrøbbel fremmer søvn, det å sove i egen seng fremmer kanskje søvnlengde for ss begge nå, og kanskje har han allerede lært å sovne av seg selv uten stimuli som amming eller vugging. Han sover ikke mange timer på dagtid ennå, men han sover uten å måtte bæres/ammes/trilles i søvn. Får se om det varer før jeg jubler da.

Og, noe av det beste. Mindre nattamming og mindre trøtt gutt, har både redusert melkeproduksjonen min til passe nivå og han spiser mer effektivt. Så, jeg har, bank i bordet, ikke hatt tette melkeganger den siste uka.

Selv om de siste tre månedene har vært fantastiske, om enn slitsomme, begynner jeg å ane konturene av er nytt liv. Et liv hvor jeg kan ha eierskap over mine egne armer noen stunder om dagen og mer levelig søvn. Jeg tror dette betyr at jeg får tid til å spise mer ordentlig igjen også, sånn at jeg ikke trenger å ty til sjokolade for å holde blodsukkeret og vekta oppe.

[O'hara]

Åååå! Det høres jo helt fantastisk ut Vera!

Nyt det, det varer så lenge det varer. Supert med ammingen også. Jeg blir utrolig glad av å lese slikt

Og er det ikke rart? Med en gang man får sove litt så er man så trøtt og gåen etter de første nettene at man plutselig innser at man har vært skrekkelig sliten..

Vi alle finner ut hva som fungerer best for en selv og barnet. Noen sover godt i egen seng fra start, noen er mer avhengig av å sove sammen. Vi har ei som fortsatt nekter å sove hele natten i egen seng. Hun legger seg der, men går regelrett i lås om jeg prøver å legge henne ned der etter hun har våknet. Så, jeg stresser ikke så lenge jeg ikke må.

Jeg har aldri helt skjønt hvordan ting fungerer. Det eneste jeg har lært meg med vår og søvn, er at jeg må passe på at hun ikke blir overtrøtt. Da blir det bare baluba når hun skal legges. Noen ganger sover hun 2 timer dagtid, noen ganger 3, og jeg har ikke funnet ut at hun sover bedre/dårligere om hun sover 2 eller 3. Noen ganger sovner hun i 5 minutter rundt 17 og blir helt umulig å legge, noen ganger sover hun 30 minutter rundt 17 og er en drøm å legge.. Så, det eneste jeg har lært meg er at egentlig ingenting fungerer, men at ting blir litt lettere om man lager noen kveldsrutiner. Her begynner hvertfall frøkna å gni seg i øynene når hun er i badekaret, uansett om det er kl 18, 18.30 eller 19.

Så, mitt råd, basert på min spede kunnskap, er å bare nyte tingenes tilstand. Man vet aldri hva som skjer i morgen

[Vera Vinge]

Ja, jeg ser at kveldsrutiner er viktig, O. Vi fikk testet dette en kveld vi var i familieselskap, og lillegutt ble lagt til å sove i vogna. Da vi kom hjem i ti-tiden, og først da skulle skifte bleke og til pysj, ble alt helt feil. Det var grining uten like, selv om han hadde sovet i tre timer og fått litt mat før kveldsstellet. Vi tolket det som at han opplevde brudd i det han opplevde som en vanlig natt. Og tok det positivt, altså, fordi jeg hadde lurt på om han skjønner forskjellen på dag og natt. Vi burde åpenbart ha skiftet til pysj før han ble lagt til å sove i vogna, så der lærte vi noe (er litt nøye på at han skal sove i ull, siden han ofte sparker av seg dyna om natta).

Når det gjelder samsoving, kunne jeg fortsatt med det, for jeg sover helt greit nok sånn. Men jeg, og jeg tror gutten også, sover enda bedre i egne senger. Dessuten har jeg en drøm om at mannen skal flytte inn i dobbeltsenga igjen snart. Men lar gutten bare sove sammen med meg på morgenkvisten da, og det er ganske så koselig.

Jeg stålsatte meg skikkelig for en hard natt, siden minimannen fikk vaksiner i går. Kjøpte baby-paracet og ikledte gutten bomullspysjamas for en gangs skyld. Men har ikke merket noe på ham. Trodde det var vanlig med feber, jeg? Nå har han sovet to timer mens jeg har strikket og fulgt terror-rettssaken. Og så skal vi noe så vanlig som å titte i butikker (har hatt litt mer uvanlige planer i det siste). Gutten vokser jo som en gal, og trenger nye klær! Han var visst litt lengre enn snittet på 3 mnd-kontroll i går.

[Vera Vinge]

Ah, jeg tar meg en, føler jeg selv, velfortjent pust i bakken. Herr V er på fotballkamp, og veslegutt sover endelig. Han ble jammen både sutrete og søvnig av denne runden med manuellterapi også (var i går, skal igjen om tre uker). Jeg må innrømme at jeg ikke er verdens mest tålmodige når det gjelder sutring. Spesielt når klokka er tre om natta, og jeg vil sove. Jeg følte meg ikke akkurat som årets mor da jeg syntes synd på meg selv i natt, når gutten hadde sovet sju timer i strekk (og jeg fire av dem), og jeg måtte styre med ham halvannen time, før han sov tre timer til. Det er rart med det, men jeg kan ha all verdens med tålmodighet hvis gutten åpenbart er fortvila pga. magevondt, men når det er umulig å forstå hva det er, og han veksler mellom å være sur og blid, da blir jeg oppgitt. Tok meg i å kjefte på ham med sammenbitte tenner og kaste smokken hans hardt i veggen. Ah, heldigvis sovna han igjen før jeg måtte vekke mannen, slik at jeg ikke hev gutten ut av vinduet.

Jeg leste en gang om Gro Nylander som fantaserte om å putte babyen i vaskemaskinen de nettene han skrek som verst. Og selv om verken hun eller jeg ville gjort noe for å skade barnet vårt åpenbart, kan jeg kjenne igjen følelsen hun sikkert hadde i blant. Da gutten min var nyfødt, fikk jeg bare vondt inni meg av å høre ham gråte. Og jeg får fortsatt det hvis det er sånn fortvila trøtt-gråt eller magevondt. Men når han hyler og sutrer uten at det går an å skjønne hva det dreier seg om i situasjonen, innrømmer jeg at jeg blir småaggressiv til tider, spesielt når han i tillegg lugger meg skikkelig hardt fordi han tar tak i det han før tak i og drar hardt i fortvilelse. Han gråt lite i starten, for da bare sov og spiste han, men fra jeg skjønte at jeg ikke kunne "amme bort" all misnøye, fordi det eskalererte min melkeproduksjon og jeg fikk masse problemer med tette melkeganger, har det vært mer gråt. Dvs. det har åpenbart blitt veldig mye bedre etter første manuellterapi-behandling, så det er mer unntaket akkurat nå. Men når jeg tenker på hvordan det var før, kan det muligens omtales som en slags kolikk light. Dette også i følge helsesøster.

Rart dette egentlig, for hadde aldri trodd at jeg kunne bli sint på en så liten baby. Og jeg blir jo ikke egentlig sint på ham, men mer fortvila over situasjonen. Og samtidig litt skamfull over at jeg kan bli sint, når det er snakk om en liten gutt som ikke akkurat ønsker å skape trøbbel. Han er dessuten så herlig mesteparten av tiden, at jeg blir litt oppgitt over at jeg ikke klarer å tenke på det der og da. Men det er nesten som om jeg har mindre tålmodighet nå enn før, fordi jeg har tatt inn over meg hvor mye vi har styrt de siste månedene, at jeg er så innstilt på at ting skal være enklere framover nå.

Nå føler jeg at jeg skriver litt usammenhengende her. Men når jeg oppsummerer de første tre og en halv månedene, har det nok vært litt mer slitsomt enn jeg har tatt inn over meg. Det var både litt overraskende å høre der og da, men samtidig fint, når helsesøster sa for et par uker siden at vi har hatt over gjennomsnittet å styre med. Både mtp. mine ammeproblemer, hvor urolig gutten til tider har vært og hvor dårlig jeg har sovet over tid. Hun sa at det ikke skal være sånn, og at jeg burde ha fått hjelp til dette mye før (jeg har hatt to helsesøstre, og hun jeg egentlig har, glemte å sende oss til rutinemessig fysioterapi på helsestasjonen, slik alle setebarn skal ha der). Jeg prøver å ikke tenke å det, men det er jo til å grine av at gutten kunne fått hjelp med nakken for lenge siden, for det er jo antakeligvis nakkeproblemene som er hovedårsak til både hans mageproblemet og dårlige soving, samt mine ammeproblemer.

Men, jeg har hvertfall nytt de siste par ukene til det fulle. I dag, etter sutring hele ettermiddagen, er sikkert ikke den beste dagen å skrive et ektefølt innlegg om hvor bra ting er. Men livet er hvertfall som snudd på hodet etter at ting løsnet. Magisk å både få sove og ikke bære gutten 24/7.

Kunne vi bare fått unna leilighetssalget nå, kunne jeg virkelig senke skuldrene for alvor.

Men det som virkelig er herlig, er kvelder som dette, når jeg kan sitte i sofaen og ikke gjøre noe spesielt. Fram til nylig har jeg knapt hatt tid hjemme uten å være sammen med baby. Nå sover han jo fint alene, og jeg føler ikke at jeg bruker hele kvelden på legging eller at jeg må legge meg sammen med ham. I tillegg kan han sove hjemme på dagtid. Man trenger rett og slett litt tid hvor man gjør absolutt ingenting. Det gjør det også enda finere å stå opp tidlig med verdens blideste gutt. Han er nemlig eksepsjonelt blid om morgenen, så at jeg nesten er i ferd med å bli et a-menneske. Men samtidig, heldigvis for meg, står mannen min stort sett opp med ham siden jeg nattammer - en fin avtale.

Puh, langt. Nå skal jeg bare se Nytt på nytt og montere genseren jeg har strikket til meg selv. Trente i ettermiddag og har spist ordentlig. Nå om dagen, når gutten sover og kan ligge for seg selv i våken tilstand, har jeg nemlig begynt å spise igjen. Og da ikke bare sjokolade, men ordentlig mat. Før hadde jeg liksom ikke tid, føltes det som. Nå som treningen har tatt seg opp, trenger jeg det dessuten enda mer.

[Vera Vinge]

Men noe som er interessant nå, er hvordan jeg begynner å forstå enda mer av personligheten til sønnen min, nå som vi har fått rensket bort en del ytre "støy" i form av kroppslige plager. Herr V har tullet mye med at vi har en gutt som kjeder seg lett. Men jeg har hele tide vært uenig i dette. Nå som han endelig sover et normalt antall timer i døgnet, er det også slutt på den oppførselen som før kunne minne om å kjede seg. Han var nok rett og slett en del misfornøyd fordi han var trøtt, kombinert med uro i kroppen (som også handlet om nakke). Nå kan han jo ligge lenge for seg selv, både under babygym og ved å bare stirre ut i lufta. Ofte er det å studere og spise på sine egne hender underholdning for en lang stund. Så jeg opplever ham nå som en som ikke trenger underholdning hele tiden, selv om han elsker å se på ansikter og bli pratet med også.

Det som derimot aner meg, er at vi har en liten kar som vet hva han vil. Og hva han ikke vil. Jeg har lenge tenkt at han i visse situasjoner føler seg fryktelig urettferdig behandlet. Hvis ting ikke blir helt som han hadde tenkt f.eks. Hvis han begynner å bli sulten og blir lagt ned mens jeg gjør meg klar, kan han klikke i vinkel. Og da han fikk vaksine, reagerte helsesøster på at han skrek som besatt lenge etter stikkene. Jeg tror ikke han skrek fordi han hadde vondt etterpå, men fordi han syns det var så fryktelig at han kunne oppleve å bli stukket. Han kan på samme vis gråte lenge etter at han har fått på seg lue, fordi han hater å ha på lue. Eller fordi manuellterpeuten holdt fast hodet hans, noe han hater. Da var det også full baluba. Noe i samme gate, er at han kan bli enda sintere om han blir forsøkt avskrevet med en smokk, når han ikke har lyst på smokk.

Jaja, jeg gleder meg til gutten begynner å prate. Dvs. han prater som bare det, men det er dessverre ingen som skjønner hva han sier.

[O'hara]

Høres kjent ut, alt sammen..

Husker jeg har vært skamfull, mer enn en gang, har ei frøken som kan minne om en dramaqueen deluxe fordi hun ikke får viljen sin...

Men jeg er glad hunvet hva hun vil, akkurat det blir bedre pg bedre. Men det er nesten ikke mulig å distrahere henne med noe annet, og det virker som om hun har elefanthukommelse...

Kunne slkrevet mer, men skal på jobb..

Ha en super lørdag

[Vera Vinge]

Ting står litt på hodet her om dagen. Har hatt et dødsfall i familien. Noe som ikke har vært mest vanskelig for meg, men for folk jeg er glad i. Slike ting vekker mye følelser. Både sorg over mennesket som er tapt og over alle sorgene og gledene livet med mennesket innebar.

Det er i den sammenheng en stor glede for alle at familiens eneste barnebarn (på den siden) kan komme og spre kjærkomne pauser av noe som er utelukkende koselig. Og jeg får sånn sett en veldig ok oppgave med å være den som kommer med gledessprederen.

Endret 30. april 2012 av Vera Vinge

[O'hara]

[-Englefjes-]

[Vera Vinge]

Takk for klemmer, dere. Litt rar stemning her, kan man si. Dette er altså ikke et av mine nærmeste familiemedlemmer, men jeg vokste opp i nabohuset til vedkommende, og har sånn sett hatt mye med h*n å gjøre. Det slår meg også som ekstremt trist for en forelder å overleve sitt barn. Selv om det på samme tid fjerner noen bekymringer for hvordan det skal gå når en selv forsvinner fra denne jorden. Jeg har flere ganger på KG skrevet om at jeg har en person med utviklingshemming i familien, og det er denne personen det er snakk om. Derav er ting litt ekstra rart for alle. Mange ekstra kompliserende følelser for de som stod vedkommende nærmest.

For meg er det selvsagt veldig trist, men mindre nært enn for de andre.

[Vera Vinge]

Nå har jeg planer om å gjøre minst mulig i uka som kommer. Jeg innser at jeg har gjort alt for mye i det siste. Og ikke bare flytterelaterte ting, men sosiale ting. Etter at lillegutt har lært seg å sove hjemme å dagen, altså uten å bli trillet eller båret, har jeg egentlig hatt lyst til å være hjemme og bare gjøre ingenting. I stedet har jeg takket ja til alle forespørsler om å finne på ting, i tillegg til andre ting jeg har måttet gjøre. Det er nemlig ikke fare for at jeg skal kjede meg i permisjon, siden jeg har to venninner som fikk barn like før meg, i tillegg til barselgruppe, familiebesøk, helsestasjonbesøk, manuellterapiavtaler, trening, trilleturer m.m. Egentlig vil jeg ha noen dager hvor jeg ikke en gang må gå ut. Egentlig også for å få ro på meg til å skrive noen søknader. Jeg må nemlig søke nye jobber fordi vi flytter og det blir for langt å pendle til min nåværende jobb.

Og så vil jeg ha det litt ryddig her. Etter at vi solgte leiligheten har vi bare latt alt forfalle, så det er helt unormalt rotete her. Sånt blir jeg irritert av, og jeg orker ikke å rydde om kvelden etter å ha vært ute hele dagen. Spesielt siden jeg har sovet så dårlig i det siste, siden gutten til og fra over et par uker eller så har vært så sulten at han har våknet minst annen hver time om natta.

Så jeg har det bra, men er litt lei av et eller annet. Føler at tiden flyr uten at jeg helt henger med. Tror det skal bli godt å flytte. Og få meg ny jobb.

[Vera Vinge]

Jammen, for et vær! Og du verden så deilig med permisjon akkurat nå! Lillegutt vil ikke sove i varmen, så jeg er "dessverre" tvunget til å holde meg utendørs for å trille ham i søvn for at han skal sove noe på dagtid. På den måten slipper jeg hvertfall dårlig samvittighet for all pakkingen jeg ikke får gjort på dagen.

Men humøret på minimannen er hvertfall upåklagelig, tross lite søvn. Ikke spiser han så mye på dagen heller, for det er jo så mye spennende å se på. Nå f.eks, ligger han og koser med håret mitt i stedet for å spise. En herlig, liten fyr mao. (Regner med at jeg får betale for dette i natt...)

Endret 23. mai 2012 av Vera Vinge

[O'hara]

Ja, det er helt "forferdelig" å være hjemme i sol og finvær

Tusen takk for flott kort forresten, en skikkelig hjerteknuser

[Vera Vinge]

Ja, det er helt "forferdelig" å være hjemme i sol og finvær

Tusen takk for flott kort forresten, en skikkelig hjerteknuser

Hehe, selv takk. (De kortene er jo en klagesak i seg selv, men det gadd vi ikke å ta midt i flyttingen.)

[Vera Vinge]

Jeg registrerte i forbifarten at Trinny og Susannah - Norge gikk på tv i stad. Og det minnet meg om noe jeg har tenkt på en stund. Jeg liker å pynte meg (vel, elsker å pynte meg) og generelt å ta meg ok ut, dog ikke på Fotballfruevis (syns det må være passende med en KG-referanse i denne sammenhengen ). Jeg eier ikke joggebukser av typen folk dasser rundt i hjemme, og jeg blir i godt humør av å sminke meg og pynte meg. Jeg kan fint gå usminket på butikken, men folk forbinder meg nok med kjoler og tilbehør.

Likevel får jeg en emmen smak i munnen av alle disse "Bli ny"-programmene. Og det til tross for at jeg delvis kan forstå misjonen. For jeg føler meg selv hakket lykkeligere av å kle meg i klær jeg liker og sminke meg. Dette ble ikke mindre viktig da jeg var gravid og i tiden etter at jeg fikk barn, hvor jeg har følt meg mer sliten enn før, og derfor har likt ekstra godt følelsen av å se fin ut.

Det er kanskje det som kommuniseres som følge av disse programmene, som plager meg. Hvordan man stadig skal bli en bedre versjon av seg selv, og at det liksom er noe alle burde strebe etter. På den ene siden har vi det siste tiåret levd med uttrykket "jeg skal bare være meg selv" (helst 110%) fra diverse reality-programmer. Samtidig blir det veldig tomt, for det er liksom ikke nok. Hvem skal man være? Og er det å være noen, noe man skal gå aktivt inn for å tenke på? Eller skal man bare være, og håpe at det holder - for en selv og andre?

Selvutviklingsbøker har vært i vinden noen år. Og jeg liker forsåvidt at folk er fleksible og ønsker å endre seg, dersom det er ting som ikke funker. Men det er som om jeg får lyst til å sette på en brems. For noen er det helt klart helt topp å få tips om hvordan kle seg etter sin kroppsfasong, og finne ut av hvordan man kan bli en bedre lytter. Mens mange kanskje ikke skal tenke like mye på av disse tingene akkurat nå, men først og fremst innse at de er gode nok som de er. Evt. kan man fokusere på det siste først, og så er det ikke noe galt i å ønske å endre på noen ting, men man vet at det ikke er så farlig om man ikke lykkes i det.

Jeg bør sikkert jobbe opp et mer solid søvnoverskudd før jeg skriver om slike relativt kompliserte ting, men det er en tanke om noe der.

[Vera Vinge]

Kan jeg også bare få si hvor mye jeg hater naboene mine? Nå som jeg skal flytte, mener jeg?

Jeg har irritert meg litt i flere år, men prøvd å ikke la irritasjonen ta overhånd. Men nå som jeg skal flytte, kjenner jeg et gryende hat. Ja, faktisk. Nå har det seg jo sånn at jeg ikke er på talefot med de tvers over gangen, etter at de forsøkte å ramponere barnevogna vår m.m. Og så sluttet de å hilse på oss. (Jeg skal skrive til styret om alle de greiene der, men har ikke kommet så langt ennå.)

Hun under har alltid vært sur mot meg, men kjempeblid mot mannen min. Men etter at vi fikk barn, har hun begynt å smile og hilse tilbake på meg også, samt småprate (!). Og det er vanskeligere å være irritert på hyggelige folk. Men hun har likevel fått seg ny kjæreste som elsker å holde vanvittig høylytte nachspiel, noe som passer meget dårlig med søvnbehovene til en småbarnsfamilie... Hun snakker/roper også så vilt høyt på balkongen at jeg ofte velger å sitte inne (dessverre for oss kjenner hun mange i andre leiligheter, som hun liker å rope til).

Og, hva er det med alle foreldrene som bare lar barna løpe ukontrollert rundt i bakgården, tidvis avbrutt av råkjøring i motoriske lekekjøretøy med sirene?! Jeg kjenner at jeg blir smårar i hodet disse varme kveldene, hvor barna leker helt ufattelig høylytt i bakgården helt til klokka ti om kvelden. Jeg vet det heter utestemme, men jeg hadde da virkelig bedt barnet mitt om å dempe seg om han følte for å skrike av full hals i en bakgård. Jeg føler også at jeg må ha vinduet oppe på soverommet når jeg har lagt sønnen min, siden det er så varmt nå, men han sover jo tydelig dårligere av det.

Ah, det føltes godt å få det ut! Jeg syns bare det er så fælt at folk bosetter seg så tett på andre mennesker, uten vett til å ta hensyn. Jeg og mannen min legger vår ære i å ikke være til bry for andre, og da er det ekstra irriterende at andre fyller opp ganger og felles sykkelboder med skrot de vil bli kvitt, og at de lar barna styre seg fullstendig selv i fellesarealer (det begynner å lukte Narvestad av meg nå, ja ). Men jeg hadde rett og slett fortrengt hvor vanvittig mye bakgårdsstøy det er på sånne fine sommerkvelder, hvor man selv har lyst til å sitte ute. Nå kan vi jo heller ikke dra ut i en park som vi vil, fordi pjokken skal legge seg. I går var det nesten så jeg drømte om litt dårligere vær, sånn at vi kunne lukka døra til balkongen uten å dø av varme, og da har det gått litt for langt. Godt vi bare har litt over en uke igjen her nå faktisk.

[Vera Vinge]

En liten oppdatering herfra: Vi har overtatt hus, jeg har akkurat klart å unnslippe en begynnende brystbetennelse og jeg har en gutt som er konstant sulten. Og så er vi ferdige med pakking, siden vi flytter til helga. Og jeg er alenemor et par dager, siden Herr V er på jobbreise. I tillegg håndterer jeg en håndtverker og vareleveringer. Noen ganger skjer alt samtidig. Puh.

Planen var å se gamle True blood-episoder og lage smoothie, mens jeg gjør ferdig det siste på denne buksa i marineblått og rødt til veslegutt. Men tror ærlig talt jeg må gå og legge meg. #drømmer om et liv med søvn som monner#

[Vera Vinge]

Herlig å se gårsdagens post, når det ble under fire timer søvn på meg i natt. Hun skulle bare visst, liksom. Gutten gjorde noe så sjelden som å hylskrike i natten, uten å ville ha mat. Rimelig frustrerende at han da både skulle våkne hver time og ha et brennende ønske om å stå opp halv fem. Er han mye våken nattestid, pleier han i det minste å sove litt lenger om morgenen, men neida. Jeg klarte å hente meg litt inn igjen med småsoving i det han spiste og sov litt om hverandre et par timer senere på morgenen. Men jeg skjønte likevel at jeg ikke var helt med da jeg holdt på å gå på do uten å ta av meg trusa først.

Nåja, dagen ble ikk så verst. Fikk meg hvertfall ny seng. Selv om jeg ikke er for trøtt til å se ironien i akkurat det. Får vel sove godt i den en gang neste år, tenker jeg.

Vel. Jeg prøver å nå å tenke ut om det var den halve teskjeia med avokado på formiddagen i går som gjorde utslaget, eller om det var det at han fikk grøt uten morsmelk på kvelden (leste et sted at morsmelk i grøten hjelper nedbrytningen i tarmen). Blir ikke så mye klokere, men begynner å helle mot den siste forklaringen. For jeg tror det var magevondt som gjorde stakkaren så sinna i natt. Jeg skrev et innlegg i graviditets- og spedbarnsforumet her, men tror startinnlegget ble for langt til at det var særlig attraktivt å svare på. Det jeg trenger er tydeligvis en forstandig helsesøster som kan hjelpe meg. For jeg blir snart sprø av at jeg tydeligvis ikke har nok melk, og jeg blir engstelig for å forårsake magevondt med feil fast føde. Hadde jeg vært modig, hadde jeg ringt min nåværende helsestasjon og bedt om å få hun supre helsesøsteren jeg hadde som vikar en periode og som hjalp meg så godt med ammeproblemene mine. Men jeg har vært redd for å såre min egentlige helsesøster ved å forbigå henne, for hun har virket litt sår på at jeg ikke syns hun kan nok om det jeg lurer på.

Huff, jeg ser at det er helt feil når jeg ser det på trykk. Hadde jeg hatt mer enn bare noen dager igjen før vi flytter herfra, hadde jeg bare tatt kontakt og bedt om hun flinke. Det er litt typisk meg å ikke ønske å tråkke folk på tærne, men jeg må bare innse at nå handler dette om flere enn meg... Hm, før jeg begynte å skrive dette, tenkte jeg bare å vente på at streiken skal bli ferdig så jeg kan komme til helsesøster på min nye helsestasjon. Men kanskje jeg likevel skal ringe hun flinke helsesøsteren i morgen og høre om hun kan veilede meg litt, siden jeg nå ikke har tilgang til helsesøster-tjenester pga. streik. Hvis ikke hun også et i streik da. Sorry, skikkelig interessante grublerier å lese om

Endret 31. mai 2012 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg vil forresten tro at det å være fem måneder gammel må være verdens mest frustrerende alder. Vil masse, men kan ingenting. Det er mye høye hyl her om dagen, kan man si. Og jeg vet ikke hvem denne frustrasjonen er mest slitsom for - han eller oss. Etter en lang periode hvor han kunne ligge en del for seg selv, har han nå blitt helt umulius på det. Han vil bare opp og se, og kan til nød ligge litt på ryggen når vi skifter bleie og litt på magen nå etter at han skjønte hvordan han skulle gjøre det uten å bli utslitt. Jeg er derfor utrolig glad for at vi kjøpte en Manduca bæresele for noen uker siden. Er spesielt glad for at den kan brukes på ryggen, siden jeg i dag for første gang prøvde å få den på ryggen selv, noe dom gikk overraskende bra. Gutten koser seg jo sånn oppi der, hvor han både har utsikt og får nærhet. Og jeg fikk ryddet litt mellom alle eskene her. For jeg tror snart jeg går fra sans og samling av å vasse i rot. Vi har virkelig aldri hatt det sånn før, men det er litt som at det fort blir mye småroting når stedet allerede er fylt opp av esker og ting, og alt er umulig å finne.