For sant til å være godt

[-Englefjes-]

Så fantastisk! Gratulerer!

Jeg er også ekstremt nysgjerrig.

[Imogen]

Herregud, så gøy! Grattis!

Og jeg er også kjempenysgjerrig! Og så godt at det er bedre med lillegutt. Det må være grusomt å se dem syke, særlig når de er så små.

[Bustetroll]

Hurra for hus

Sannsynligvis er jeg ikke noe mindre nyskjerrig enn de andre her

Bra at lillegutt er litt bedre, håper dere alle tre får en nydelig helg

[Vera Vinge]

Her var det jammen mange nysgjerrigperer. Takk for gratulasjoner, dere! Det begynner endelig å gå opp for meg hva vi har gjort/fått, og vi er hoppende glade!

[Gjest Marla Singer]

Jeg glemte helt å gratulere i forfjamselsen. Gratulerer!

[Vera Vinge]

Jeg glemte helt å gratulere i forfjamselsen. Gratulerer!

Hehe, takk skal du ha!

[Vera Vinge]

Jeg klarer ikke å skrive så mye fornuftig om huskjøp nå, selv om jeg gjerne vil. Året jeg skulle fylle tretti var virkelig året for de store ting.

Men egentlig er jeg helt kake. Forkjøla babyer betyr så lite søvn! Før han ble syk, hadde han gitt tegn til å kunne sove lengre om natta. Etter tre netter med fem timer i strekk (på gutten, ikke på meg - han er nemlig bedre til å sove gjennom naboens festing enn meg, og han slipper å våkne av melkespreng ), begynte jeg å øyne håp. Utover nettene har han lenge våknet veldig ofte, noe jeg tror skyldes at han plages med magen. Før kunne jeg bare gi ham litt mat for å roe ham, så vi begge kunne sove videre. Men etter at jeg ble mer opptatt av å holde melkemengden min nede og jeg har skjønt at han ikke egentlig er sulten heller, blir det mer styr, gjerne fra tre-tiden og utover. Men den siste uka har vært i en helt egen kategori, siden han har vært plaget av halvtett nese og jeg har våknet av hans sovelyder. I tillegg har mannen min vært syk, så jeg har ikke villet belaste ham nattestid. Og så har den forbaska pollensesongen begynt! Legen min mente jeg kunne se an behovet for pollenmedisiner i år pga. mange reagerer mindre når de ammer. Så nå har jeg verken medisiner eller resept, og må komme meg til lege. For nå har jeg konstant hodepine og nakkevondt, sånn at jeg lå våken i to timer(!) i går kveld. Jada, hvorfor tok jeg ikke bare en paracet da jeg la meg?

Utrolig teit å føle seg så utkjørt som jeg ikke har gjort siden den første uka etter fødselen, hvor jeg heller ikke sov godt, når jeg egentlig er så glad for huskjøp (jada, lå faktisk våken et par timer natt til lørdag og tenkte på hus). Jeg trente til og med på lørdag, og følte meg ganske ok. Men siden i går har jeg følt meg helt utkjørt. Og så vi som driver og flytter ut masse møbler og ting fra leiligheten for å ta bilder til salg + skal ha overnattingsbesøk.

Trenger jeg å si jeg gleder meg til påske? Vi skal til manuellterapeut på fredag og jeg har blitt lovet soving på eget rom til helga.

Bare så det er sagt, så takler jeg søvnmangel mye bedre enn jeg hadde trodd før jeg fikk barn. Men det forutsetter at jeg får sove mer enn en time-halvannen i strekk en eller annen gang i løpet av en uke. Og at jeg ikke er pollenplaget samtidig. Sånn, godt å få det ut.

[O'hara]

Sånn er det her også, jeg trodde aldri jeg skulle takle så lite søvn som jeg får, så godt som jeg faktisk gjør. Trodde jeg kom til å ligge som et slakt for lenge siden...

Fornuftig med eget rom til helgen! Man trenger å få sove ut innimellom

Får håpe han blir frisk snart!!

Og påsken er like rundt hjørnet!

[Vera Vinge]

Sånn er det her også, jeg trodde aldri jeg skulle takle så lite søvn som jeg får, så godt som jeg faktisk gjør. Trodde jeg kom til å ligge som et slakt for lenge siden...

Fornuftig med eget rom til helgen! Man trenger å få sove ut innimellom

Får håpe han blir frisk snart!!

Og påsken er like rundt hjørnet!

Jeg tror han begynner å bli bedre, for i natt våknet jeg ikke av surkling. Og jeg fikk hele tre timer sammenhengende i begynnelsen av natta. Jeg må fortsatt finne ut hvorfor han våkner hver time utover på natta, men bare jeg får de første timene uten oppvåkning, er jeg ganske fornøyd. Nå sover den lille bjørnen i bæresjalet, og der liker han seg godt. Jeg er uansett superfornøyd med hvor enkel han er å legge om kvelden nå, så jeg tåler fortsatt klenging på dagtid.

Men han er jammen en av og på-gutt. Alle sier han er påfallende blid og morsom. Og det er han virkelig, men etter at jeg skjønte at han ikke alltid er sulten når han skriker (som han enten var eller jeg trodde i begynnelsen), er han også veldig tydelig på når han er misfornøyd. Så vi gleder oss når han prater, smiler og tuller, og river oss i håret når han er så misfornøyd. Misnøyen er gjerne bare enkelte dager og jeg tror det handler om magevondt, men jeg kan ikke skjønne at det er noe jeg spiser som gjør det (går jo på en diett bestående av nesten ingenting allerede, fordi jeg holder meg unna alt jeg har mistenkt at han reagerer på - det er blitt sånn at jeg nå må passe vekta, så jeg ikke går for mye ned). Men håper altså manuellterapeuten kan hjelpe oss.

[onyx]

Det er vanskelig å det der med å lese små babyer og forstå hva de vil. Det tok lang tid før jeg innså at babyer kan være mye misfornøyd eller ha vondt uten at det er noe man kan gjøre noe med det. Det er lett å glemme at det å vokse i seg selv nok også er ubehagelig og innebærer endel voksesmerter av den udefinerbare sorten. Mannen bruker å si at det er hardt å være baby og det har han vel egentlig rett i når vi faktisk tenker litt over alt som skjer i kropp og hode hos de små.

[Vera Vinge]

Det er vanskelig å det der med å lese små babyer og forstå hva de vil. Det tok lang tid før jeg innså at babyer kan være mye misfornøyd eller ha vondt uten at det er noe man kan gjøre noe med det. Det er lett å glemme at det å vokse i seg selv nok også er ubehagelig og innebærer endel voksesmerter av den udefinerbare sorten. Mannen bruker å si at det er hardt å være baby og det har han vel egentlig rett i når vi faktisk tenker litt over alt som skjer i kropp og hode hos de små.

Nei, det er ikke så lett å vite hva de vil alltid. Min gutt elsker mat og han elsker nærhet - mao. har amming alltid vært en fin måte å roe ham på når jeg har vært usikker på hva som er problemet. Men da jeg skjønte at dette eskalererte min melkeproduksjon noe voldsomt, uten at han klarte å ta unna, måtte jeg slutte med det fordi jeg bare ble tett. Derfor har jeg forsøkt å amme sjeldnere, noe som har betydd mer skriking de siste ukene. Uten at jeg tror skrikingen skyldes sult, men antakeligvis mageproblemer som har vært der hele tiden.

Uansett, vi var hos manuellterapeut, og han konstaterte nedsatt nakkefunksjon (det samme som låsninger). Det påvirker sannsynligvis magen hans og gir en del uro fordi det forårsaker en forstyrrelse i likevekten i kroppen. Vi har fått øvelser og skal tilbake. Håper veldig at det virker, for jeg har virkelig ikke lyst på total melkefri diett, som ville vært neste punkt på programmet. Mitt kosthold er allerede så begrenset for tiden at jeg faktisk er litt bekymret. Bør kjøpe kosttilskudd.

Nå rydder vi for harde livet. Vi skal snart legge ut leiligheten for salg, og det er en del å henge fingrene i, kan man si.

Endret 31. mars 2012 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Haha, jeg må le av lottotrekningen (jeg bedriver nemlig noe så mundant, siden baby sover og jeg ikke gjør noe salgsklargjøring i leiligheten i kveld). "Du har blitt millionær!" "Øh, takk." Hadde vært morsomt om noen sammenlignet reaksjoner etter store lottogevinster i ulike land. Selv om man ser bort fra velstandsnivået i Norge, vil jeg tro forskjellene er til å ha mye moro med.

[Vera Vinge]

Jeg må si jeg syns synd på moren til Anders Behring Breivik. Kom til å tenke på det igjen etter at jeg leste at hun hjalp ham med hvitvasking.. Nå tar jeg høyde for at jeg ikke vet hva slags person hun er, men det slår meg som noe svært trist å høre om mødre (eller fedre) til kriminelle. De elsker stort sett barna sine på tross av at de enten ser, eller ikke ser, barnas alvorlige feil. Jeg tenkte på det samme med han prestesønnen (husker ikke hva de het) som var spilleavhengig eller noe, og fikk moren til å låne seg masse penger. Man hører jo også om sønner som denger mødrene sine, og mødrene anmelder ikke fordi "han er egentlig en god gutt". Sånt er jo enda mer destruktivt enn å leve i et dårlig parforhold, fordi et samliv kan man faktisk rømme fra. Hvor lett er det å bryte med eget barn? Og hvor plaget er man ikke av følelsen av å ha feilet som forelder?

[Vera Vinge]

Relatert til min forrige post, syns jeg det er usigelig trist å lese og høre om ressurssvake mødre som blir fratatt omsorgen for barna sine. Slike historier har alltid gjort noe med meg å høre om. Ikke saker hvor det framkommer mishandling og den slags. Men tilfeller hvor foreldrene virkelig vil alt det beste for barna sine uten å få det til. Selv etter omfattende veiledning fra barnevernet, skjønner de fortsatt ikke en del elementære ting relatert til foreldrerollen. Det er åpenbart for alle andre at barna har det bedre et annet sted, men foreldrene har ikke forutsetninger for å skjønne hvorfor eller hva godt de skal gjøre. Jeg blir rett og slett så lei meg av sånt, fordi jeg tror følelsen av å ikke fikse det å være forelder er noe av det vanskeligste som fins. Og jeg blir mektig provosert når slike saker diskuteres her på KG, fordi man kan se gjentatte ganger hvordan det som sannsynligvis er slike foreldre, kritiseres på groveste vis.

Jeg kjenner nok ekstra sterkt på dette etter at jeg ble mor selv, naturlig nok. Tenk om noen skulle komme og fortelle meg at magefølelsen min når det gjelder mitt eget barn er feil. Og det på nesten alle områder?

Bare så ingen misforstår meg, mener jeg selvsagt at hensynet til barnet kommer først, og ingen barn skal måtte leve under dårlige oppvekstforhold av hensyn til foreldrene. Men det er jammen ordentlig synd på mange foreldre som mister omsorgen for barna sine. I diskusjoner på KG, syns jeg barnevernsdiskusjone blir litt sånn: de som har en svertekampanje mot barnevernet gående mot de som mener alle som har kontakt med barnevernet er avskum. Litt satt på spissen.

[Vera Vinge]

Jeg kom til å tenke på dette igjen da jeg var hos manuellterapeuten som både ville rådgi meg om hvordan best trøste gråtende baby og anbefale meg å nesten utelukkende bære baby horisontalt. Vel, han har knapt skreket så desperat noensinne, da jeg skulle følge manuellterapeutens råd om å velge en bærestilling og holde fast ved den nesten uansett. Jeg opplever jo at noe av det som roer best, er å foreta noen stillingsbytter (men uten å stresse). Dette fordi det varierer hvordan han vil bæres avhengig av humør (trøtt, vondt i magen, redd osv).

Det andre er jo at gutten stort sett hater å bli båret liggende, fordi han enten vil se ut eller få kos/trøst ved å bore ansiktet i halsgropen min. Jeg lurte på, men fikk ikke spurt, gjennom all skrikingen, om manuellterapeuten virkelig mente at jeg skal bære mest mulig i stillinger jeg vet babyen hater. Tviler vel på at gråting store deler av døgnet er å foretrekke for barnet heller (både mtp. gråting i seg selv og hvordan det påvirker foreldre og samspill) framfor det som visstnok er en risiko for overbelastning av ryggen. Manuellterapeuten var også negativ til bæresjal, selv om han mente det var langt å foretrekke over bæreseler a la Baby Bjørn. Ikke at jeg skal betvile de som skal være bedre vitende, men jeg mener nå å ha lest seriøse kilder på at det ikke er høyere forekomst av ryggproblemer i kulturer hvor det bæres mye. I tillegg er det visstnok sånn at babyene der gråter mindre, noe som må kunne antas å være positivt for sosial og følelsesmessig utvikling.

Ja, nå ble dette en blanding av to ting. Utgangspunktet mitt var det å stole på magefølelsen når det gjelder egne barn. Det er så mye råd ute og går og barn er så forskjellige, at jeg blir skeptisk til veldig bastante og liksom-allmengyldige råd. I de fleste tilfeller (jmf det jeg skrev i forrige post) vil jeg si foreldrene kjenner sine egne barn best. Da mener jeg ikke at man ikke skal ta i mot råd, men kanskje være litt skeptisk til fremmede som på en veldig bastant måte vet best hvordan barnet ditt liker å bli trøstet f.eks.

Når det gjelder det andre, bæring vs. å ligge på rygg/mage på gulvet, holder jeg fast ved at det også er viktig at barnet er fornøyd. Innen rimelighetebs grenser selvsagt. Selv om man har et barn som liker best å bli båret, bør man jo trene på å la det ligge og sprelle og trene nakke innimellom også. Selv om det skal sies at gutten vår hele tiden har vært veldig sterk i nakken til tross for at han ikke har ligget så mye på mage som mange anbefaler. Men så fins det flere måter å trene nakkemusklene på enn skrikende på gulvet heldigvis.

[O'hara]

Man finner studier som underbygger det meste, er min oppfatning.

Jeg har fulgt magefølelsen, og gjør det som føles riktig. For meg betyr det at hun hadde mest mulig velbehag, og jeg valgte bort stillinger som føltes ubehagelig for henne. Selv begynte jeg på babysvømming da jeg leste en plass at det hjalp ungene motorisk sett, men leste etter en liten stund en undersøkelse som ikke anbefalte det grunnet det ikke var heldig for slimhinnene...

Frøkna lå mye på mage, vi har en bred kjøkkenbenk så hun fikk øyenkontakt når hun lå slik. Tror det hjalp..? Jeg kan hvertfall forstå at det må være skrekkelig kjedelig å ligge alene på et gulv..

Jeg har bare erkjent at uansett hva jeg gjør, så er det feil om noen år, man lærer og finner ut av nye ting, men at jeg gjør ting som jeg oppfatter som best for min datter der og da med utgangspunkt i det jeg vet. Så får jeg heller revurdere/ha nye strategier når jeg ser at noe er feil, eller jeg blir mer opplyst.

[Gjest Ludovie]

Relatert til min forrige post, syns jeg det er usigelig trist å lese og høre om ressurssvake mødre som blir fratatt omsorgen for barna sine. Slike historier har alltid gjort noe med meg å høre om. Ikke saker hvor det framkommer mishandling og den slags. Men tilfeller hvor foreldrene virkelig vil alt det beste for barna sine uten å få det til. Selv etter omfattende veiledning fra barnevernet, skjønner de fortsatt ikke en del elementære ting relatert til foreldrerollen. Det er åpenbart for alle andre at barna har det bedre et annet sted, men foreldrene har ikke forutsetninger for å skjønne hvorfor eller hva godt de skal gjøre. Jeg blir rett og slett så lei meg av sånt, fordi jeg tror følelsen av å ikke fikse det å være forelder er noe av det vanskeligste som fins. Og jeg blir mektig provosert når slike saker diskuteres her på KG, fordi man kan se gjentatte ganger hvordan det som sannsynligvis er slike foreldre, kritiseres på groveste vis.

Jeg føler det også veldig sånn. (Og uten at jeg spesifikt ønsker å diskutere akkurat denne saken, ettersom jeg jo ikke har anelse om hva som er realitetene her), tenker jeg at den svært profilerte saken med Svanhild? (husker ikke om dette var hva hun het), kanskje kunne dreie seg om noe sånt. Men media fråtset bare i tabloide overskriver vedrørende IQ-testen hun visstnok scoret lavt på, og vinklet det hele til "for lav IQ til å være egnet som mor", og at det visstnok var helt håpløst at IQ-score skulle være et kriterium for å vurdere omsorgsevne. SELVFØLGELIG var det andre ting som også spilte inn i barnevernets vurdering. (Og igjen - jeg mener ingen ting, eller tar på ingen måte standpunkt i akkurat denne saken, ettersom jeg ikke kjenner den, og ei heller har kompetanse til å uttale meg i slike saker.) Jeg tror imidlertid at det ofte kan være sånn at ting som utenforstående ikke nødvendigvis ser, gjør at noen ikke er egnet som foreldre.

[Vera Vinge]

Man finner studier som underbygger det meste, er min oppfatning.

Jeg har fulgt magefølelsen, og gjør det som føles riktig. For meg betyr det at hun hadde mest mulig velbehag, og jeg valgte bort stillinger som føltes ubehagelig for henne. Selv begynte jeg på babysvømming da jeg leste en plass at det hjalp ungene motorisk sett, men leste etter en liten stund en undersøkelse som ikke anbefalte det grunnet det ikke var heldig for slimhinnene...

Frøkna lå mye på mage, vi har en bred kjøkkenbenk så hun fikk øyenkontakt når hun lå slik. Tror det hjalp..? Jeg kan hvertfall forstå at det må være skrekkelig kjedelig å ligge alene på et gulv..

Jeg har bare erkjent at uansett hva jeg gjør, så er det feil om noen år, man lærer og finner ut av nye ting, men at jeg gjør ting som jeg oppfatter som best for min datter der og da med utgangspunkt i det jeg vet. Så får jeg heller revurdere/ha nye strategier når jeg ser at noe er feil, eller jeg blir mer opplyst.

Det er helt klart at man alltid kan lete fram enkeltstudier sin støtter ens eget syn (hvor ofte har vi vel ikke sett det i KG-diskusjoner). Derfor, når man gjør noe basert på forskning, bør man jo både tenke på hvilke kilder man henter dette fra, og om det er snakk om enkeltstudier eller mange funn som peker i samme retning. Etter år på universitetet skal det sies at jeg kommer fort fram med pekefingeren når det framkommer anbefalinger på det jeg oppfatter er sviktende grunnlag (og det syns jeg ærlig talt det er er en del av i helsestasjon-verden). Uten at jeg har full oversikt, eller er noen barneekspert selvsagt. Men jeg stiller visse krav til argumentasjonen som brukes i det minste. I tillegg kommer jo dette med at forskning har sine begrensninger når det gjelder å løse en del problemer på individnivå. Veldig mye må man jo bare lære seg selv gjennom erfaring med eget barn. I tillegg til det igjen, er det vel mange (leger bl.a.) som mener at kiropraktor/manuellterapi for babyer bare er tull, og jeg tror kanskje ikke det er mange forskningsfunn som støtter at dette har noe for seg. Likevel opplever mange foreldre at det funker. Så kanskje jeg ender med å trekke tilbake alt jeg skrev over.

Det med å ligge på kjøkkenbenken var et godt tips. Her er det en del ligging på vårt bryst, samt bæring slik at han må løfte hodet opp for å se. Men kan være greit å variere dette også.

Endret 3. april 2012 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg føler det også veldig sånn. (Og uten at jeg spesifikt ønsker å diskutere akkurat denne saken, ettersom jeg jo ikke har anelse om hva som er realitetene her), tenker jeg at den svært profilerte saken med Svanhild? (husker ikke om dette var hva hun het), kanskje kunne dreie seg om noe sånt. Men media fråtset bare i tabloide overskriver vedrørende IQ-testen hun visstnok scoret lavt på, og vinklet det hele til "for lav IQ til å være egnet som mor", og at det visstnok var helt håpløst at IQ-score skulle være et kriterium for å vurdere omsorgsevne. SELVFØLGELIG var det andre ting som også spilte inn i barnevernets vurdering. (Og igjen - jeg mener ingen ting, eller tar på ingen måte standpunkt i akkurat denne saken, ettersom jeg ikke kjenner den, og ei heller har kompetanse til å uttale meg i slike saker.) Jeg tror imidlertid at det ofte kan være sånn at ting som utenforstående ikke nødvendigvis ser, gjør at noen ikke er egnet som foreldre.

Enig i alt du sier her. Jeg tenkte også på den saken da jeg skrev innlegget du siterte.

Endret 3. april 2012 av Vera Vinge

[kisskissbangbang]

Relatert til min forrige post, syns jeg det er usigelig trist å lese og høre om ressurssvake mødre som blir fratatt omsorgen for barna sine. Slike historier har alltid gjort noe med meg å høre om. Ikke saker hvor det framkommer mishandling og den slags. Men tilfeller hvor foreldrene virkelig vil alt det beste for barna sine uten å få det til. Selv etter omfattende veiledning fra barnevernet, skjønner de fortsatt ikke en del elementære ting relatert til foreldrerollen. Det er åpenbart for alle andre at barna har det bedre et annet sted, men foreldrene har ikke forutsetninger for å skjønne hvorfor eller hva godt de skal gjøre. Jeg blir rett og slett så lei meg av sånt, fordi jeg tror følelsen av å ikke fikse det å være forelder er noe av det vanskeligste som fins. Og jeg blir mektig provosert når slike saker diskuteres her på KG, fordi man kan se gjentatte ganger hvordan det som sannsynligvis er slike foreldre, kritiseres på groveste vis.

Jeg kjenner nok ekstra sterkt på dette etter at jeg ble mor selv, naturlig nok. Tenk om noen skulle komme og fortelle meg at magefølelsen min når det gjelder mitt eget barn er feil. Og det på nesten alle områder?

Bare så ingen misforstår meg, mener jeg selvsagt at hensynet til barnet kommer først, og ingen barn skal måtte leve under dårlige oppvekstforhold av hensyn til foreldrene. Men det er jammen ordentlig synd på mange foreldre som mister omsorgen for barna sine. I diskusjoner på KG, syns jeg barnevernsdiskusjone blir litt sånn: de som har en svertekampanje mot barnevernet gående mot de som mener alle som har kontakt med barnevernet er avskum. Litt satt på spissen.

Jeg har sniklest her inne en stund, etter å ha lagt merke til gode innlegg fra deg i forumet, men har aldri fått somlet meg til å kommentere.

Men når jeg leste dette innlegget kjente jeg at jeg bare måtte, for her har du virkelig satt ord på følelser jeg har kjent mye på i det siste, og det gjorde inntrykk på meg å se at en annen også har disse tankene.

Jeg har ikke mer å tilføye eller å si, men jeg må bare takke deg for at du skrev dette, for å formulere de vonde og ekle tingene jeg har kjent på den siste tiden på en så treffende måte. En forferdelig vond og tragisk problemstilling, rett og slett.

Fortsatt god påske, Vera Vinge.