For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Hehe, ja, jeg får satse på at det dukker opp skjulte feller for nye eiere, O. Men jeg tviler på det da, siden min svært grundige ingeniør-pappa, som selv har bygget hus, gikk gjennom hele huset og ga tommel opp. Det var rett og slett et veldig bra hus og det var det flere som så. Det var også en type oppussingsobjekt som man fint kunne bo i en god stund uten før man gjorde ting utover å ta bad, så det hadde jo vært helt ideelt for oss i vår situasjon.

Det eneste er at vi trøster oss med at det var bedre utsikt enn hva vi behøver (fantastisk utsikt, som folk åpenbart var villige til å betale for), og at det er et veldig populært område. Jeg er ikke spesielt opptatt av "bomiljø", slik mange er, så lenge det ikke er snakk om å bo midt i et narkoreir. Og jeg ser at prisene går i været i spesielt strigla strøk, og sånn sett har vi håp om å finne noe til en ok pris med mindre utsikt i hakket mindre populære områder. Men mannen er ikke villig til å ofre gode kveldssolforhold og nærhet til kollektivtransport. Jeg er hakket lettere å tilfredsstille, men jeg har visse krav til hage. Så vi får se. Vi har hvertfall tatt steget å se aktivt, framfor uforpliktende, som før.

Når jeg nå har naboer som kommuniserer med meg ved å skrive med tusj på veggene (nei, jeg tuller ikke), får jeg ikke mindre lyst til å flytte...

[Vera Vinge]

Sukk. Har akkurat kommet fra helsestasjonen . Akkurat det var forsåvidt en oppløftende opplevelse. Men det har vært noen slitsomme dager igjen. Jeg er fortsatt ikke kvitt problemer med tette melkeganger, selv om det har blitt bedre. Men jeg sitter nå her igjen, tett tredje gang denne uka. Jeg konkluderte i dag tidlig med at jeg gir det et par uker til, for så å slutte å amme på det ene brystet hvis ikke ting blir bedre. Jeg blir helt utmattet av de rundene med vondt, misfornøyd baby, lite søvn og massive tiltak for å bli kvitt problemene. Her om dagen kjente jeg at jeg fikk lyst til å kaste noe tungt gjennom rommet, for jeg blir bare helt fortvila når det er som verst. Og sinne og stress er ikke akkurat positivt for utdrivningsrefleksen...

Men så kom jeg til en ny helsesøster i dag, som tydeligvis hadde både interesse for og kunnskap om amming, overproduksjon og tette melkeganger. Konklusjonen ble at jeg skal bestille time til manuellterapeut, fordi helsesøster mistenker låsninger i nakken på gutten. Han ble jo tatt med tang, og seteleie kan i tillegg ha disponert ham for låsninger. Han er fortsatt lovlig mye urolig i magen til tider, reagerer på alt jeg spiser (omtrent), gulper veldig mye, liker ikke å ligge og favoriserer å se til den ene siden. Jeg bør hvertfall få det sjekket. Låsninger kan visst forårsake fordøyelsesproblemer også. Og at han har vanskelig for å ta det ene brystet.

Så, jeg har innsett at mine ammeproblemer skyldes kombinasjonen av mye melk og trange melkeganger + evt. noe mer. Produksjonen har jeg fått ned, men kun en eller to dårlige amminger, hvor gutten er urolig/sovner igjen og igjen e.l, så har jeg det gående igjen. Helsesøster mente, som jeg har mistenkt, at han holder på å få tenner, og det hjelper jo ikke på noe som helst.

Nei, jeg er ganske så lei. Og drømmer om når jeg skal slutte å amme (selv om jeg vil gjøre det så lenge som mulig). I tillegg blir jeg litt lei meg av å tenke på at gutten kan ha hatt mye vondt i nakken og at det er derfor han noen ganger skriker så utrøstelig akkurat når han har våknet, spesielt om han har sovet i bæresjal (helsesøster mente at selv om han i utgangspunktet vil ha mindre nakkevondt når han blir båret, kan han sovne litt forkjært likevel, noe som kan gjøre at han våkner i fortvilelse). Så det er nå sånn at jeg både håper at det er dette som er problemet, for det fins det en løsning på, men at jeg samtidig syns det er dumt at vi ikke har gjort noe med dette før. Jeg har jo tenkt tanken, men slått det fra meg i frykt for å være hysterisk. Jeg har tenkt at det er helt normalt at noen små babyer vil bli båret mye, og har slått meg til ro med det.

Helsesøster mener altså at dette har gått for langt og at jeg burde fått hjelp for lenge siden (men jeg har ikke trodd det var noe mer hjelp på helsestasjonen). Hun mener også det blir et problem at jeg må amme annen hver time hele døgnet fordi jeg da aldri får ned produksjonen så mye som jeg burde, i tillegg til at hun syns jeg trenger mer søvn, slik at jeg står bedre rustet i dette. Jeg har jo tenkt motsatt, at jeg nå "bare" ammer annen hver time, og at han nå ofte sover greit igjen etter amming på nettene. Men det er utrolig hvordan alt blir relativt, bare det starter "ille nok".

Ja. Igjen, det varierer så veldig hvordan det går hos oss, og folk får helt like svar avhengig av hvilken dag de spør. Noen dager er både jeg og gutten strålende fornøyd, og jeg kjenner en lykke jeg sjelden før har kjent. Andre dager får jeg lyst til å legge meg ned og gi opp hele ammingen. Vi får håpe en manuellterapeut kan være redningen, samt at babyens tenner snart kommer opp, sånn at han vender tilbake til sitt vante jeg. Nå er han full av humørsvingninger, og veksler mellom å stråle av glede og sutre.

Og nei, det hjelper heller ikke at mannen jobber lange dager, om jeg må be. Å jobbe for å få en sutrete baby til å sove en hel dag er ganske slitsomt, og jeg blir helt motløs når mannen blir kalt inn på plutselige kveldsmøter når jeg var innstilt på avlastning.

Ah. Men helsesøster mente at veslegutt virket både sosial og motorisk sterk for alderen da. Og det har jeg mistenkt siden jeg traff andre babyer i barselgruppe, at han er en veldig pratsom og blid liten fyr. Det er jo det son gjør at selv når jeg er rimelig fortvila midt på natta, må jeg jo bare smile av den lille karen som ligger der og gliser i natten.

[O'hara]

Åh..

Er på tur i seng nå, men vil bare gi deg en real klem!!!

Tøffe tider for deg.

[Vera Vinge]

Åh..

Er på tur i seng nå, men vil bare gi deg en real klem!!!

Tøffe tider for deg.

Takk.

[Vera Vinge]

Halvannen time til fri disposisjon. *forvirra*

Svigermor tok med minimannen på trilletur, og jeg er alene hjemme. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre forefallende husarbeid, men hva nå? Altså, jeg kommer nok til å strikke, men rart å vite at jeg har så mye tid til disposisjon og nesten vanskelig å få roen på seg, siden jeg har blitt så vant til å være klar til å sprette opp når som helst eller gjøre ting kjempefort, de gangene jeg ikke har en baby klistret på meg.

Senere i dag skal jeg på spinning. Det er jo hjemmeleksa fra helsesøster - å ta meg en hard treningsøkt for å se om det reduserer melkemengden. Jeg begynte å trene igjen forrige helg. Hadde egentlig hatt lyst til å begynne etter de vanlige seks ukene, men har tenkt at jeg bør slappe av og fokusere på amming. Så det var helt topp å nå få beskjed om å kjøre på. De treningsøktene jeg allerede har hatt har nemlig gått veldig fint, og følte meg ikke i så dårlig form som jeg fryktet. Deilig å kunne ta seg litt ut uten å tenke på den lille i magen også (men lytter selvsagt til kroppen, altså). Jeg merket også at jeg fikk veldig igjen for å ha trent hele graviditeten, iom.at treningslpausen da ikke ble så lang, selv om jeg trente roligere og annerledes da jeg var gravid.

[O'hara]

Halvannen time til fri disposisjon. *forvirra*

Å kjære vene, jeg hadde blir helt tullerusk om jeg hadde hatt det i den tiden..

UTEN vedheng?! Hjelpe meg!!

Jeg har ingen erfaringer med de problemene du har angående amming. Selv hadde jeg skrekkelig mye melk, og jeg har i etterkant forstått at hun muligens fikk i seg for mye formelk, og dermed aldri ble helt mett... Synes jo jeg ammet "hele" tiden... Men jeg var utrolig flink til å bruke ammeinnlegg i ull/silke, gikk aldri nært kjøleskap, fryser eller utenomhus uten. Og brukte ikke slike tette innlegg, annet enn når det var heeeelt nødvendig. Jeg vet ikke om det kan være noe?

Jeg håper inderlig at en manuellterapaut kan hjelpe dere, jeg har hørt at andre har fått god hjelp av slikt.

Trene?? Hva er det???

Uff... Jeg burde, burde, burde absolutt trene!! Imponert over at du får det til!

[Vera Vinge]

Jeg har i løpet av helga skjønt et og annet, tror jeg. Vi forsøkte å drøye mating litt i forhold til hva jeg har pleid. Fra å få mat annen hver time (tidligere var det enda oftere), har vi tøyd til hver tredje time. Og jeg innser at han faktisk ikke er sulten før. Men at han nok har mer vondt i magen enn vi har skjønt. Når han har grått/sutret to timer etter forrige mating, har jeg trodd det var av sult, spesielt siden han har roet seg av det. Men han har nok brukt spising og det å ligge til brystet som trøst og en måte å hente seg inn igjen på (har jo også skjønt at han ofte har småsovet litt under amming).

Og fra å få ham til å sove etter mat, prøver vi nå soving før mat, noe som har vist seg å funke ganske ok. Da spiser han også bedre når han først spiser (= bra for meg).

Ja, sånn går nå dagene. Ser litt lysere på ting nå enn i forrige uke. Og det hjelper å vite at jeg har satt en frist for meg selv for hvor lenge jeg skal prøve å amme fra det ene brystet. Blir det ikke bedre innen påska er over, blir det ettbryst-amming (innser at dette sikkert er kjempegøy å lese for folk som ikke selv har baby akkurat nå ).

Har fått time til manuellterapeut i neste uke, og er spent på det. Det virker mer og mer logisk for meg at det er snakk om nakkelåsninger, som igjen lager magetrøbbel (noe med at det kan være låsninger forårsaker noe som gjør at tykktarmens funksjon blir svekket, eller noe).

Og O: vi bor rett ved treningssenteret, så det er på mange måter en smal sak å få trent. Særlig siden mannen min gjerne legger til rette for trening, og jeg tross alt får sove et ok antall timer de fleste nettene, om enn ikke så sammenhengende (men han har begynt med noe rart: fem timer i strekk de siste tre nettene - bare dumt jeg våkner hver andre time uansett, sikkert fordi jeg har blitt så vant til det).

Og så har jeg avsluttet min karriere som melkedonor. Fant ut at jeg heller bør få ned melkeproduksjonen permanent enn å holde den ved like. I tillegg ble det litt for tidkrevende for meg, siden pumpe bare funker delvis på meg, sånn at jeg måtte time amming til det rett etter om morgenen når jeg heller vil sove (ja, la det opprinnelig til morgenen). Selv om jeg ærlig talt får litt dårlig samvittighet overfor de premature som så sårt trenger morsmelk. Kanskje jeg heller donerer ved neste barn, når jeg har mer overskudd til å drive enda mer med melkerelaterte ting (tenker at jeg ved et neste barn kanskje ikke vil få de samme problemene, ut fra lærdommen etter denne runden).

Amming krever jammen ikke bare mye fysisk, men også mye energi mentalt. Når ting ikke fungerer, er jo hodet fullt med det. Gleder meg til hverdagen kan bestå i mer enn å håpe at dagen ikke bringer ammeproblemer. Selv om jeg vil understreke at selve ammestundene i seg selv er mye koseligere enn jeg hadde trodd på forhånd.

Endret 19. mars 2012 av Vera Vinge

[O'hara]

Jeg synes amming er til dels slitsomt. Nå ammer jeg fortsatt, men bare kveld (og natt), så det er ikke like slitsomt. Snes ikke det var moro å dra på besøk når, beklager at jeg er direkte, spruten står i alle retninger...

Men jeg innser at jeg var heldig med å ha mye melk, og slapp unna problemer.

Kjekt at du finner ut av ting, og føler det lysner

[Vera Vinge]

Jeg synes amming er til dels slitsomt. Nå ammer jeg fortsatt, men bare kveld (og natt), så det er ikke like slitsomt. Snes ikke det var moro å dra på besøk når, beklager at jeg er direkte, spruten står i alle retninger...

Men jeg innser at jeg var heldig med å ha mye melk, og slapp unna problemer.

Kjekt at du finner ut av ting, og føler det lysner

Mye melk er jo et gode, og selv om man får problemer pga. det, gir det hvertfall ikke bunn for en utilstrekkelighetsfølelse mange med lite melk kan oppleve. Men amming er todelt, syns jeg. Misunner av ogtil min manns frihet, men tenker samtidig at han går glipp av noe (det tenker han også).

[O'hara]

Nei, det er helt klart. Jeg skjønner at de med lite/ingen melk sliter, spesielt siden vi har så stort fokus på amming i Norge.

Mannen sa/sier ofte at han synes det ser veldig koselig ut.

[Vera Vinge]

Men, jeg må si jeg skjønner de som sier at bekymringer er det mest påtakelige ved å få barn, nest etter gleden og kjærligheten. Vi har hatt et par døgn jeg sent vil glemme. Vi kom nemlig hjem fra sykehus med veslegutt i natt.

Jeg merket at han ganske brått ble rar i kontakten for to dager siden. Han virket lett sløvet og smertepåvirket. Det var tydelig vondt i magen, og han sutret jevnt hele ettermiddagen og natt til i går, og ville bare sove mens han ble båret. Kjente utpå natta at han virket varm, men fikk ikke tatt tempen ordentlig på ham. Dro så til allerede avtalt time på helsestasjonen, og hun ble bekymret og tenkte han hadde fått et virus. Rett til legevakt, som ikke ville ta ansvar for ham. Feber hos små babyer er noe de tydeligvis tar på alvor. Så videre til sykehus.

Mens vi ventet på lege der, begynte han å gi mer blikkontakt igjen og antydning til smil. Og feberen sank utover kvelden. Men tok en del tester, før konklusjonen ble at vi kunne ta ham med hjem hvis vi var komfortable med det. Så vi var hjemme igjen i natt, og siden det har både han og jeg nesten bare sovet.

De var redd for RS-virus, men konkluderte med forkjølelse/influensa. Får vite endelig prøvesvar i dag.

Det var rett og slett skikkelig fælt å se ham så dårlig. Og så skulle holde ham fast mens de tok vonde prøver av ham. Stakkars lille mann. Men han kom seg raskt fra det verste, og nå ligger han og smiler mot meg her. Fortsatt slapp og hes, men mye mer seg selv.

Ah, og mannen min som mente jeg var hysterisk som påstod at noe var ganske galt. Det er kanskje noe med at jeg er så mye sammen med gutten, at jeg skjønte at det var noe mer enn litt magegreier som plaget ham.

Nå innså jeg at jeg knapt har spist siden frokost i går og vi har knapt mat i huset (utypisk her i gården). Så nå er det is til frokost.

[O'hara]

Vi var også inne på sykehus da hun var 2 måneder... Tok fæle RS-prøver i nesen og slikt..

Ikke moro, overhodet ikke...

Håper alt er bra

[Vera Vinge]

Vi var også inne på sykehus da hun var 2 måneder... Tok fæle RS-prøver i nesen og slikt..

Ikke moro, overhodet ikke...

Håper alt er bra

Nei, det er ikke spesielt stas. Og så syns jeg det var ekstra fælt de gangene de skulle stikke gutten og mannen min holdt ham mens jeg trakk meg unna. Det var mye verre å stå og se/høre på enn de gangene jeg gikk aktivt inn og holdt og trøstet. Mannen min sa at den ene gangen jeg stod med tårer i øynene mens mannen min holdt gutten, syns sykepleierne nesten mer synd på meg enn på babyen.

Uansett, ting er bra her i dag. Det ser ut til å stemme at små babyer kommer seg raskt på beina. Og jeg er så kjempeglad for det, i tillegg til at jeg endelig fikk sove litt, at jeg har danset rundt i leiligheten med veslegutt. Og ja, jeg innrømmer at jeg syns denne er fryktelig fengende. Sikkert årets russehit eller noe, men likevel.

[Vera Vinge]

Men jeg gjorde meg noen interessante erfaringer fra legevakta i går. Jeg har vel vært på legevakta en gang før i mitt liv, da jeg fulgte min skadede bror for noen år siden. Jeg har lenge hørt at legevaktsordningen misbrukes, og gjorde meg noen tanker om dette selv da vi var der. Vi ventet ikke lenge på å komme til siden vi kom med liten baby, men vi måtte vente halvannen time på drosje med babysete. Vi fikk nemlig ikke lov til å ta buss i tilfelle han plutselig skulle bli verre pga. noen mistenkelige verdier. Så det ble bestilt øyeblikkelig hjelp-drosje, siden alternativet visst var ambulanse. Men da drosjen kom etter en time, var barnesetet der ødelagt (!). Så ny venting.

Uansett, vi ble bedt om å stå et sted hvor vi tilfeldigvis overhørte mye pasientinfo. For å ha sagt det, syns jeg overholdelsen av taushetsplikt var under en hver kritikk, når det var så lett å høre så mye fra andre pasienter (vi ble bedt om å ikke stå med en utsatt baby oppi andre syke folk, så det begrenset seg hvor vi kunne stå, bare så det er sagt).

Men det til side, så lurer jeg på hva som går av folk når de bruker legevakta til enkle forkjølelser. Herlighet, voksne mennesker som ikke gidder å vente på å komme til hos fastlege. Ikke at jeg noensinne har vært hos legen med små forkjølelser heller, men det er en annen sak. Jeg oppfatter legevakta som et sted du drar hvis du ikke kan vente på legetime, f.eks. fordi du skader deg, har alvorlige symptomer, små barn, du har ikke fastlege fordi du ikke er bosatt i Norge e.l. Selv om de prioriterer pasienter innad, er det likevel mange som må stå i kø unødig lenge pga. "bagateller" hos folk som ikke gidder å vente på legetime. Jeg fikk jo med meg at flere ble sendt hjem uten behandling, resept eller undersøkelse.

Kanskje jeg er streng, men jeg syns det er så synd når ressurser blir dårlig/feil utnyttet i helsevesenet. For det går jo utover noe annet.

[Vera Vinge]

Uæ, vi har kjøpt hus! Jeg tror jeg dåner.

[onyx]

hva?? Du kan da ikke bare si sånt uten å komme med detaljer!

[O'hara]

Ååååååååå!!,

Spennende!

Hva? Hvor? Når?

[Gjest Marla Singer]

hva?? Du kan da ikke bare si sånt uten å komme med detaljer!

Nei, for tenk, det kan du ikke!

[Vera Vinge]

Haha, jeg var litt trøtt i går, så det ble sparsomt med detaljer, men følte likevel for å rope det ut et sted.

Vi gjør bønder av oss fra 1. juni. Vel, ikke helt. Men vi flytter ut av byen og til en stor tomt (stor til bynært strøk å være hvertfall).

Det hele skjedde så plutselig, men vi fikk blod på tann etter at det forrige huset glapp. Dette huset er ikke like bra som det forrige (men det ble jo også for dyrt for oss), men mange bra ting. Utsikt og "fri" følelse, veldig gode kveldssolforhold, rolig/lite støy, svært kort til kollektivtrafikk, stor hage. Det er ikke et enormt hus, men passe for oss en god stund, og vi kjøpte det med tanke på å bygge på på sikt. Vi vil pusse opp en del etter hvert, men standarden er bedre enn det meste annet vi har sett på. Sånn sett perfekt i vår situasjon.

Og så er det en morsom historie hvordan vi fikk det. Vi ba om privat visning og begynte å prate med selger om hva de så for seg av pris. Oppsummert: eldre/godt voksent ektepar med ok økonomi ville gjerne selge til liten familie med søt baby, til ikke alt for mye over prisantydning, framfor å vente til visning og kanskje (sannsynligvis) få mer for det. Dette er sånt jeg og venninner har drømt om når vi har lurt på om vi for alltid vil måtte bo trangt eller totalt usentralt.

Ikke så mye soving i natt, nei. Fortsatt uvirkelig, men fantastisk å fantasere om hvordan vi skal få det! Og det til en pris som var langt unna å tøye strikken maks for vår del. Og nesten det beste: nå kan Herr V endelig ta barten! Han sa etter forrige hus at han skulle ha bart til han fikk hus. Når han nå ble godseier, burde han vel ta de vanlige stubbene også, men vi er enige om at han får et vel naivt uttrykk som glattbarbert, så vi får la det være med det.

[O'hara]

Så spennende!!

Og 1.juni, det er jammen ikke lenge til!

Jeg må innrømme jeg er nysgjerrig...