Dårlige pasienter

[Gjest Gjest]

Det klages stadig over dårlige leger og dårlige psykologer.

For å sette denne diskusjonen i et litt annet perspektiv: Tror dere det finnes dårlige pasienter?

Scenario:

Pasient med mye hodepine oppsøker lege. Hodepinen har pågått lenge. Tilfeldigvis har pasienten samtidig en forkjølelse når h*n kommer inn til legen.

Legen: Legger først merke til den åpenlyse forkjølelsen, og undersøker pasienten med fokus på den.

Pasienten: Jatter med, og nevner "feber, hoste i noen dager, snufsete, vondt i hodet ... ". Men GLEMMER å påpeke at "det var egentlig dette med hodepinen jeg lurte på, den har jeg hatt lenge, også før denne forkjølelsen. Det er DEN jeg trenger hjelp til". Det blir altså kun fokus på forkjølelsen.

Etterpå er pasienten bitter og sint. Legen overså meg, overså symtpomene, tok meg ikke på alvor, avskrev plagene mine med en skarve forkjølelse uten å gjøre ordentlige undersøkelser... (osv).

Hvem har gjort feil her?

Legen, som ikke leste pasientens tanker og skjønte at hodepinen skilte seg ut som et langtidssymptom?

Pasienten, som glemte å oppgi viktig informasjon og si klart fra om hva som egentlig var problemet?

Eller begge to?

Det er klart, virkeligheten er alltid nyansert. Legen har en viktig oppgave i å se og utrede pasienter, men det virker som mange glemmer at pasienten også har et ansvar! Et ansvar for å kommunisere muntlig hva h*n tenker på. Leger kan ikke lese tanker. Leger kan ikke gjøre en komplett og total kropps (og tanke) undersøkelse av en pasient i løpet av en vanlig kort konsultasjon. Kommunikasjon er en kunst - en toveis kunst.

*

TS jobber ikke innen helsevesenet selv. Men jeg syns nordmenn klager så mye, unødvendig mye. Spesielt over bagateller. Hva så om du må vente hele TRE uker for å få fastlegen til å se på en føflekk du er litt bekymret for? Tre uker er ingenting, og du får legehjelpen du trenger. I motsetning til millioner av mennesker som lever i andre og fattigere land...

[Kråkesaks]

Selvsagt har pasienten et ansvar for å tydeliggjøre hva som er problemet. Jeg kjente til en som var kraftig deprimert. Han klaget også over at legen ikke forsto han. Da jeg spurte hva han sa når han var hos legen så var svaret at han sa han hadde det bra. Selvsagt kan ikke legen forstå at pasienten er alvorlig deprimert når man sier man har det bra.

[Gjest Nanette]

"Dårlige pasienter"??? Altså, nå begynner dette å bli for usaklig... Er legen såpass at han ikke er til å kommunisere med, så kan han ikke skylde på pasientene! Legene er der FOR pasientene, ikke motsatt.

[Kråkesaks]

"Dårlige pasienter"??? Altså, nå begynner dette å bli for usaklig... Er legen såpass at han ikke er til å kommunisere med, så kan han ikke skylde på pasientene! Legene er der FOR pasientene, ikke motsatt.

Selvsagt, men leger er bare mennesker og ikke tankelesende roboter. Hvordan skal legen vite at du har en hodepine du har slitt med lenge hvis du ikke sier det som pasient?

[Gjest Nanette]

Kanskje legen burde startet timen med: Ja, hvordan går det med deg, *navn* og hva kan jeg hjelpe deg med idag da? Og da vil pasienten straks fortelle om hodepinen istedet for å bli forvirra av at legen plutselig skal undersøke noe annet og bruke opp den korte tida som er avsatt til det, slik at pasienten ikke rekker å få fortalt om hodepinen sin. Noen leger kan overkjøre og så er ikke alle pasienter slik at de "tør" å si ifra, eller stoppe legen og. Ergo "jatter" pasienten med som du kaller det. Er man dårlig på kommunikasjon så bør man ikke bli almennlege.

Endret 15. august 2010 av Nanette

[AnonymBruker]

Legen må jo starte med å spørre hvorfor pasienten er der. Det er legen som er den profesjonelle og faktisk har makten. Det er han som har lært om kommunikasjon og etikk og vet hvordan han bør gå fram.

Klart at noen pasienter er vanskelige og ikke klarer å få frem hvorfor en er der, men det er veldig lett å føle seg overkjørt av legen.

[Kråkesaks]

Kanskje legen burde startet timen med: Ja, hvordan går det med deg, *navn* og hva kan jeg hjelpe deg med idag da?

Selvsagt og da forteller man hva som er problemet.

[Gjest Gjest]

Det er også veldig lett å bytte fastlege, hvis du ikke er fornøyd. Hvis du syns det er vanskelig å forklare om symptomer, kan du alltids skrive ned en liste på forhånd og gi til legen. Med strek under det du syns er viktigst.

Alle leger jeg har vært med har startet med spørsmålet "hva kan jeg hjelpe deg med?". Hvis du er uheldig og møter på en lege som IKKE spør, eller ikke er det minste engasjert - bytt lege!

Hvis du må gjenta noe flere ganger før legen hører det, så skjønner jeg det kan være frustrerende. Men likevel: Hvorfor bruke energi på å være bitter? Er det så krise at du må tydeliggjøre for legen at "dette er viktig for meg", eller "dette er jeg ekstra bekymret for - selv om du avviser det som en bagatell, men jeg er ikke beroliget enda". Er det så krise på måtte si det to ganger?

Hvis du er en forsiktig pasient som ikke våger å stanse eller motsi legen, fordi du ikke er komfortabel med vedkommende: Bytt lege. Eller si rett ut at du syns det er vanskelig å si fra om ting til legen.

[Gjest lina]

Det er noe med å unngå misforståelser og det å ha en god kommunikasjon som er det vanskeligste. Og så er det lett å bli handlingslammet og opptatt av andre ting når man er på legekontoret. Kanskje man er litt nervøs også.

Jeg snakker av erfaring. For å gjøre det best mulig for begge parter, så har jeg begynt å lage meg en liten liste på forhånd.

Dette overbringer jeg legen, kort og konsist. For da glemmer jeg ikke noe. Så da er det opp til legen å vurdere om h#n også skal sjekke andre ting som har sammenheng med mine plager.

Som et eksempel:

Punkt 1- idag ønsker jeg å ta blodprøver (+ årsak)

Punkt 2 -sjekke #####

Punkt 3 -gjerne få en resept som hjelper på #####.

Da vet legen nøyaktig hvorfor jeg er der, og har noe konkret å ta tak i. Det funker for meg iallefall. Og jeg merker at legen synes det er veldig greitt også.