19 år, student, har kjæreste: lengter etter barn

[lykkejenta]

I vår bla jeg sammen med en fantastisk, fantastisk fyr. Vi har hatt et knirkefritt forhold til nå, vi elsker hverandre, vi kaller hverandre mannen og kvinnen i våre liv. Han er ferdig med mastergrad og har nå sin første fulle arbeidshøst, jeg begynner på 2.år bachelor dans. Han er seks år eldre.

Før dette har kjærlighet vært VANSKELIG, dype forelskelser, kjærlighetssorg, lengsel, håp, jeg er nok et følelsesmenneske...

Ser man bakover i familien min har alle blitt mødre i 20/starten av 20årene. Dette er altså normalen i familien. Jeg blir antagelig den første kvinnen i familien som fullfører en bachelorgrad. Jeg elsker studiet mitt og er fokusert på å få til en god karriere. Men de motstridene tankene sier : barn, barn, barn! Jeg elsker barn, jeg har alltid hatt yngre søsken, søskenbarn, vært ekstremt mye barnevakt, osv. Jeg har bestemt meg får å vente flere år, både for karriere, økonomisk sikkerhet, og et lengre stabilt forhold i bunn. Jeg har bestemt meg for å bryte familiemønsteret.

Når jeg ser barn som leker, gråter, roper, løper, jeg ønsker meg et med kjæresten min! Og vi har prata om det, at langt der framme... Men jeg er så utolmodig! Jeg syns jeg ser gravide mager overalt! Jeg tenker så mye!

Jeg har bestemt meg for å jobbe meg igjennom disse tankene, vente de årene jeg har tenkt, og sier at alt må komme sin tid, men det er vanskelig når man har truffet verdens beste og føler det man føler.

Er det flere som har det slik? Går det opp og ned, eller må jeg forberede meg på at det kommer til å "røske i eggstokkene" helt til tiden er inne? Når merker man at man er klar for barn? Hva bør man ta hensyn til? Følelsene eller forholdene?

Har allerede pratet noe med venninner og kolleger. Tankene spinner videre...

[Gjest Atanih2]

Min mor ble gravid da hun var 17, gifta seg med min eldste brors far da hun var 18, nå er hun gift med min far og har 5 barn. Selv er jeg 20, og jeg kan ikke se for meg at jeg skulle gått gjennom alt dette!

Jeg har også tenkt mye på barn osv, selv om jeg vet at det er for tidlig både for meg og kjæresten min. Vi har ikke snakka noe særlig om fremtiden vår, han liker å ta hver dag som den kommer, men vi har det veldig fint og ser ikke for meg at det skulle blitt slutt med oss any time soon. Det som holder meg borte fra å tenke på at jeg vil ha unge nå, er at jeg ikke har noen stabil økonomi i det hele tatt nå, både jeg og kjæresten skal studere videre (jeg tar jobbeår nå og han er i militæret, også en ulempe om jeg skulle blitt gravid nå ). Nå jeg skal ha barn, vil jeg kunne ha muligheten til å ta vare på h*n på alle mulige måter, med god vogn,seng og alt som hører til der, og også kunne skjemme h*n litt bort, om ikke annet

Men det er hva jeg tenker, du og kjæresten din må diskutere dette, se om og hva dere har råd til, og om dette vil komme i veien for studier og karrieren deres. Mange venter jo til de har jobbet et par år før de føler seg sikre, men som sagt er det til slutt dere som må bestemme dere for om dere er klare for å ta vare på et lite menneske akkurat nå, eller ikke.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg ville nå skylt på forelskelsen. Se det litt an, hvor godt kjenner du han etter bare disse månedene?

Har dere klart dere igjennom heftige diskusjoner, tilbragt nok tid med hverandre alene, osv er ting å tenke på først

[AnonymBruker]

Ja det går opp og ned. Jeg har også følt sånn som deg i perioder men det går over, spesielt hvis man passer barn som er litt vanskelige å ha med å gjøre gjerne over ett par dager.

[AnonymBruker]

Du har bare kjent kisen siden i vår. Det er alt for tidlig i forholdet til å lage barn.

Du er bare 19, så du har hele livet foran deg og mange ting du kan utforske før du sitter med ansvaret for et barn. Et ansvar som forfølger deg livet ut. Du har hele livet foran deg.

Du er bare student, og burde være fokusert på fagene og ferdighetene du må skaffe deg. Ikke la noe komme i veien for utdannelsen din. Den kommer til å være utrolig mye verdt, og du trenger å ha det på plass før du går videre med andre steg i livet ditt.

[Piggy]

Jepp. Er enig med det folk sier her. Du har kjent han for kort, er for ung og alt det der.

Men jeg skjønner hva du mener - jeg er selv 19 år, og har også veldig lyst på barn, men selv om jeg har bodd samen med kjæresten min i over et år må jeg jo bare innse at herregud, jeg har alt for mye sprøtt jeg skal gjøre før jeg skal få en unge..

[Jaina]

Om du bestemmer deg for å få barn bestemmer du deg for å aldri igjen å få totalt kjærlighets sorg og lokke deg inne, gråte i timesvis, gjøre sprø ting. For det kan du ikke.

De neste 15-20 årene må du være det trygge, faste punktet i ditt barns liv. Du binder deg til etter å ha gått i seks måneder uten mer enn maks 8 timer søvn, med omgangsjuke, å stå opp klokka halv 6 om morran for å skifte en bæsje bleie som kommer til å få deg til å spy før du må ut å lage grøt til ungen som skriker. Mannen din er på jobb og kan ikke gjøre stort.

Om ikke så lenge kommer du også til å se at mannen din faktisk PILLER SEG I NESA =O Og at dette egentlig irriterer deg stort.

Nei, vent litt.

[AnonymBruker]

Som andre sier her, dere har ikke kjent hverandre så lenge. Er du virkelig klar for å få et barn og alt det ansvaret? Har en vennine på 18 som har en sønn på 6 månder. Hun har nesten aldri tid til noen ting. Sitter bare hjemme og hun sier hun holder på å fly på veggen. Ikke fordi hun er lei av ungen men fordi hun savner å kunne gå ut når hun vil og gjøre hva hun vil liksom. Hun synes det er litt tøft når vennegjengen reiser på turer sammen og gjør ting hun ikke får til. Å hun må opp natta å gi han mat og han skriker mye og ja det er tøft. Ikke alle som er klar for det store ansvaret. Hun klarer seg fint og elsker sønnen sin overalt på jord men noen ganger skulle hun ønske at hun ventet et par år. Hun er jo alenemor å. Faren stakk bare

[Rosalie]

Alderen og at du er student er ikke noe problem. Men dere er nyforelskede enda. Vent minst ett år til før dere tar en bestemmelse om dere vil begynne familieforøkelsen. For å ta slike store valg med de lilla forelskelsesbrillene på er intet annet enn idioti og galskap.

[agenda]

Jeg ser at de fleste prøver å snakke deg fra å bli gravid. Men det sier du jo selv at du ikke skal enda, du skal bryte familiemønsteret og fullføre bacheloren. Good for you!

Vi her vel alle vært 19 år og verpesyke...

For meg gikk verpesyken litt over, eller kanskje jeg bare ble vant til å kjenne på den etter mange år... Visste at jeg var klar? Hmm, har aldri følt at jeg ikke var klar! Men når jeg ikke bare ønsket meg en baby, men faktisk ville ha barn med mannen - barn og familieliv, ikke bare babykos... Da tenkte jeg at tiden var inne.

Så da ventet jeg en stund til, nøt å bare være oss, drømte og pratet om hvordan det kom til å bli å få barn. Og så gikk jeg ferdig studiet, dro på kjærestesydenferie med kjærlighet og fyll, før jeg endelig sluttet på prevensjon.

Og nå har jeg baby! Det er akkurat som jeg trodde, og absolutt ikke som jeg trodde.

Nyt ventetiden du blir klar/gammel nok tidlig nok... Og det er deilig å ha noe å glede seg til!

[smalls]

Jeg var veldig babysyk da jeg bare var 17 år. Husker jeg hadde sååå lyst på en unge. Holdt på å bli helt gal. Prøvde faktisk flere ganger å bli gravid men jeg ble det ikke. Det er jeg faktisk glad for. Glad jeg ikke fikk barn en så ung alder. Tok ikke så lang tid før jeg ikke var så babysyk lengere. Tenkte at nei jeg må få meg en utdannelse før jeg får barn. Det er nok det lureste å vente litt ja. Det er ikke noe hastverk. Du har god tid Du er bare 19 år.

[AnonymBruker]

Dere verpesyke kvinner er ikke helt gode i hodet. Hadde dere vært litt fornuftige så hadde dere vært anti-natalister i stedet. Verden har et massivt overbefolkningsproblem, ta konsekvensen av det og forbli barnløse.

[AnonymBruker]

Jeg er snart 20 år og er sammen med en på 27. Vi har vert sammen i 1 år nå, og vi har det kjempebra:)

Jeg er deltidsstudent (sykepleien) og har en liten jobb ved siden, han er i fast arbeid og har god økonomi. Vi har begge mange rundt oss, og både jeg og han føler oss klare til og bli foreldre

Det er viktig å huske på at vi alle er ulike. Jeg har alltid vert den i gjengen som ønsker meg tidlig familie, elsker barn og er relativt rolig av meg, mens andre venninder vil reise og leve livet og vertfall ikke få barn før de er 28-29....

Om forholdene ligger til rette for det, bør ikke alderen vere noe hindring, selfølgelig er utdanning viktig, men DET FINNES MER ENN 1 LØYPE I LIVET ) Hva som passer deg passer kanskje ikke alle andre og omvendt!

MEN TENK DEG GODT OM viss du ønsker å bli gravid. Å få barn er et stort annnsvar, og man må vite at både du, kjæresten og barnet som kommer vil få det godt

[Gjest brutal_mann]

Er bare til å droppe pillen. Det er en vanlig og akseptert taktikk.

[wahaj]

Forresten så er statistikken slik at 50% av alle par med barn går fra hverandre innen det første året. Det er noe å tenke på nå når dere fortsatt er forelsket og ikke kjenner hverandre så godt. Det aller meste forandrer seg i det man får et barn, man er omtrent ikke seg selv lenger, da er man mor og far.

Jeg er selv 21 år og har en sønn på 5mnd. Det er virkelig ikke bare fryd og gammen. Jeg er så heldig å ha hatt et kolikkbarn, og han skriker og sutrer for det meste. Det er slitsomt, eneste tiden man får for seg selv er når ungen er lagt, men da må du jo være hjemme uansett. Selv om folk sier at de står i kø for å sitte barnevakt er realiteten en helt annen. Ikke er det sikkert dere har de samme tankene osv for et barn, mye krangling blir det når man får lite søvn og har en baby som skriker flere timer i døgnet (hvis dere er heldige), så tenk deg virkelig godt om. Du er kun 19 år, du har fortsatt mange år igjen til å nyte ungdomstiden din, og der du er deg og dere er kjærester.

(Hørtes jeg veldig negativ ut, men vil bare at du skal se at det overhodet ikke er rosenrødt å ha barn, ja man har gode stunder, men spesielt det første året er veldig tøft.)

[fink]

Enig i at du er ung og alt det der, men det aller største problemet er i mine øyne at dere nettopp har blitt sammen.

[AnonymBruker]

Jeg var 23 år når jeg fikk min første. Hadde jeg skulle tatt valget på nytt ville jeg brukt noen år på å pleie kjærligheten og finne ut av ting. Det er lett å være veresyk og jeg er det enda. I nytt forhold, men fornuften har jeg heldigvis og vet at det ikke er så rosenrødt som det kan virke. Jeg har mye mer roen nå som 30 åring og man forandrer seg mye med tiden og kanskje han du er sammen med nå virker perfekt nå. Man vokser kanskje sammen med hverandre, men det er en stor sjangse for at det går andre veien.

Tror de ferreste unge menn er klar for den rollen og det krever mye med barn så håper du tenker deg godt om før du kaster deg ut i det.

[Gjest student, 21 år]

Jeg er en student på 21 år. Er forlovet og har vært i forholdet i snart 6 år. Jeg begynner på 3.året på høgskolen etter sommeren. Men jeg er eeeeekstremt babysyk, dag drømmer - drømmer - hender at jeg gråter etter lengselen av barn (ja, jeg vet det høres teit ut) - noen ganger får jeg følelsen av at jeg må legge meg fordi barnet står opp tidlig på morgen, men kommer til meg selv og inser at jeg ikke har barn. Osv. Jeg og forloveden har snakket mye om barn i det siste, begge har lyst på barn men vi må begge fullføre utdanningen. Greia er at om vi venter 4-5 mnd før vi prøver å bli gravide rekker jeg å fullføre skolen med en margin på 1 mnd. Mitt dilemma er at jeg helst bør flytte hjemmeifra, få meg jobb - jpbbe i hvertfall i et halvt år først. Forloveden bør få seg en fast jobb og tjene bra. Men det er gravide OVERALT!!! det er 5 stk i klassen som er gravide - 5 stk fikk barn i fjor - flere av venner og bekjente er gravide.. Lysten på barn er så stor at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Kjennet fornuften min begynner å tape kampen mot babysyken

Noen som har tips til meg hvordan jeg kan få vekk den værste babysyken?

(har sett flere innlegg om alt det negative med barn, ved amming, bleier, mangel på søvn osv. Men ingenting har fått vekk babysyken min)

[AryaUnderfoot]

Har også veldig lyst på BABY, men jeg vet at det er det jeg har lyst på fordi det ser så koselig ut. Derfor vet jeg at jeg ikke er klar. Ser du for deg at har en 8-åring som kanskje begynner å bli småfrekk og tester grensene, ser du for deg at du vil ha en hormonell tenåring som smeller med dører og furter?

Å ha lyst på baby er en ting, men en baby vokser og blir større, og det er ikke bare fryd og gammen.

Jeg er litt eldre enn deg og har en samboer som jeg har vært sammen med lenge, og ser folk rundt meg, venner og bekjente få barn og jeg vil ha det jeg også, men jeg VET at det er best å vente. Jeg er også student med en samboer som er litt eldre og i fast jobb. Jeg vil at barnet mitt skal ha det beste, jeg vil ha råd til det, men også tid til det. Og så vil jeg ikke angre på noe i livet mitt.

Jeg føler kanskje tankegangen din er mer rettet mot det å få en baby med mannen du er så forelska i, skape noe sammen dere to, men jeg tror nok du er litt for nyforelska, og hvis dere skal være sammen for alltid så klarer dere å vente noen år.