Svangerskapsdepresjon?

[rumpetroll]

Hei. Jeg er 27+4 i dag, og tror jeg sliter med svangerskapsdepresjoner. Jeg klarer ikke være glad over å være gravid, og vil helst ikke ha barnet lenger. Det eneste jeg føler er frykt og tomhet. Er forferdelig trist, men tenker mange stygge tanker om babyen, og det er ikke sånn det skal være. Tør ikke fortelle sambo alt, for jeg er redd han vil reagere stygt på det.

Jeg har egentlig ikke følt den gleden som jeg trodde i det hele tatt. Jeg visste at jeg ville beholde barnet da jeg ble gravid "for gleden kommer etter 12 uker når jeg ikke trenger bekymre meg så mye", "gleden kommer etter ul når jeg har sett småen", "gleden kommer når jeg kjenner hun sparke", osv, men gleden kommer aldri. Hva gjør jeg nå da?

Kan forøvrig nevne at jeg og sambo ikke planlagte noe barn, så det var en stor overraskelse, fikk tidlig bekkenløsning, har svangerskapsdiabetes, morkake forran, osv. Er nok en del her som gjør at ting har blitt som de har blitt.

Føler meg ikke gravid i det hele tatt. Føler meg bare feit. Jeg har av og til "leamus i magen" (spark), og det er det. Har ikke noe forhold til småen i det hele tatt, for "hun er ikke der".

Han har et barn fra før, og virker ikke særlig entusiastisk. det er liksom første barnet som er spesielt for han. Er så forferdelig redd for at dette ikke skal gå over og at jenta vår ikke har noen. Bare en mor som ikke vil se på hun og en pappa som bare vil være med storesøsteren.

Jeg har snakket med han om det, og han sier at det kommer til å ordne seg, men hva om det ikke gjør det da? Huff, nei, jeg vet ikke jeg. Jeg har litt problemer med å snakke om det, og tror ikke at jeg klarer å ta det opp med hverken lege eller jm. Er det noen her som kan gi meg noen tips?

Spiser sunt, går turer, prøver å slappe av. Er det noe mer jeg kan prøve? Sorry om det ble litt uoversiktlig dette, jeg kom på mer etterhvert som jeg skrev, så bare puttet inn litt her og litt der.

[Gjest]

Jeg har ingen erfaring med dette,men det høres ikke ut som du har det noe greit

Jeg ville ringt legen eller jordmoren du går til og fått en time fort for å snakke om dette. Om man ser rundt på diverse forum,så er det ikke så unormalt som man kanskje skulle tro å føle det slik. Jordmoren eller legen vil ha erfaring med dette, så det beste er nok å få til en samtale med en av dem.

Du skal ikke være nødt til å gå rundt med disse følelsene helt alene!

Endret 13. august 2010 av Iza'bella

[lady84]

Har ingen erfaring med svangerskapsdepresjon, men skjønner det ikke kan være greit å ha det sånn

Har selv hatt annen type depresjon og min erfaring er at uansett hva man prøver på egen hånd, så kommer man ikke over det før man får ordentlig hjelp.

Når det gjelder pappa til barnet så tror jeg ikke du skal bekymre deg så mye. Har forstått det sånn at det er ganske vanlig at fedre ikke er så engasjert i svangerskapet. Det blir nok trolig noe annet når lille nurket kommer. Det samme kan nok gjelde for deg, men ville uansett ikke sjangset på det og snakket med noen om disse følelsene.

Forstår jeg deg riktig, har du ikke noe særlig tillit til jordmor og leger. Da burde du finne noen du stoler ordentlig på og som kan hjelpe deg videre. Det ordner seg til slutt skal du se

Lykke til

[Ciara]

Jeg hadde ikke svangerskapsdepresjon selv, men vil bare si at det varierte veldig hvor entusiastisk jeg var. I blant gruet jeg meg masse både til fødsel og til barnet skulle komme. Så for meg alt styret og arbeidet, og ikke så mye av det som var bra. Og så alt som kunne gå galt! Så selv uten å ha en depresjon er det normalt å se mørkt på det i blant. Og når du mener du har svangerskapsdepresjon kan jeg tenke meg hvor ille du har det.

Jeg vil anbefale deg å få hjelp. Skjønner godt at det er veldig vanskelig og virker håpløst nå, men det vil være så verdt det. Du er ikke alene om å ha det slik og leger og jordmødre er derfor også vant til problemstillingen! Tror ikke du kommer utenom å søke hjelp hvis du vil få det bedre, for det virker som du allerede gjør det du selv kan.

Og husk, det er ikke slik det kommer til å bli til slutt. Du blir nok tidsnok engasjert i babyen bare du får bearbeidet dette, og det gjør nok mannen din også!

[NovaFlare]

Snakk med fastlegen din om dette. Jeg vet at noen som har hatt det slik har hatt nytte av antidepressiva i små doser, da det er mer skadelig for deg å være deprimert enn å gå på lav dose. Hør iallefall, kanskje du kan få hjelp.

Det kan jo også hende at du bare trenger å snakke med noen, samtaleterapi eller noe. Fastlegen din bør du iallefall snakke med, for din egen del

[AnonymBruker]

Jeg hadde en mild form for svangerskapsdepresjon og jeg hadde stor hjelp av å snakke med jordmor. Jeg tok mot til meg og buste ut med alt jeg tenkte, og jeg har aldri angret på det. Det var så utrolig godt å få høre at det jeg tenkte var normalt, at ikke alle er lykkelige, at det er lov å føle det slik osv. På grunn av samtalene med jordmor senket jeg skuldrene og lot meg få lov å føle det sånn. Etter fødselen gikk følelsen gradvis over og nå er jeg like glad som før.

[Gjest Enny]

Dette må du prate med lege eller jordmor om. Stakkars deg, det blir alt for mye å holde på for en person.

Edit: Legg skammen til siden og vær et godt forbilde for barnet ditt. Det er viktig å ta vare på seg selv. Spesielt nå som du går i mot en tid der du plutselig blir to personer og har en liten baby inntil deg 24/7.

Lykke til

Endret 14. august 2010 av Enny

[AnonymBruker]

Jeg var plaget av ufattelige mange mareritt i starten på graviditeten. Så ille at jeg trengte hjelp. Den fikk jeg fort. Alt går så mye raskere når man er gravid for da er det barnet som er i fokus.

Jeg anbefaler deg å si noe om dette til jordmor, fastlege mm. Sånn at du får hjelp. Bare det å få lov til å sette ord på følelser og tanker hjelper.