Hunden vår er død

[AnonymBruker]

Vi måtte avlive den nydelige, snille trofaste schæfer hunden vår for 2 dager siden, og vi sliter maks.

Jeg visste det kom til å bli vanskelig, men jeg hadde aldri i livet trodd at sorgen kom til å bli så lammende. Hun var syk, hun har alltid slitt med ørebetennelser, men de siste 6 månedene var det så ille at hun gjorde ikke noe annet enn å skrape seg til blods i ørene, og etter behandlinger hele livet sa veterinæren at det var ikke mer å gjøre for å få fikset problemet. Ørene hennes var nesten igjen-kokset av arrvev, og hun måtte ifølge dyrlegen inn til rens i narkose en gang i uken, noe som sier selv ikke funker over lengre tid, verken for hunden eller økonomisk, og uten at det kom til å hjelpe noe nevneverdig.

På slutten hadde hun så vondt at hun spiste ikke, spydde og klødde og gikk sidelengs i stua mens hun ristet og klødde på ørene. Vi renset og medisinerte flere ganger om dagen, men bedre ble det aldri.

På toppen av det hele var hun ikke helt fortrolig med den nye babyen vår, og nå når h*n begynte å røre på seg og bli mobil, var det vanskelig å holde øye på hunden og babyen til alle tider.

Så vi kom fram til at det var på tide å la henne slippe å lide mer.

Men nå synes jeg det er så hardt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hver gang babyen min sover sitter jeg bare her og gråter og gråter.

Å se den livløse kroppen hennes, det kjentes ut som om verden brast.

Hun er begravet i hagen vår, og har fått et fint lite gravsted, men jeg sitter her og angrer. Gjorde vi alt? Var det den rette beslutningen?

Huset er tomt og stille, og alt er bare trist og uutholdelig.

Kommer man over dette?

[Most]

Så trist å høre!

Men ja, du tok det rette valget. Tenk på hvor vondt hun hadde det, og nå har hun det bare godt

For mange av oss er hundene våre familiemedlemmer på lik linje som menneskene. Og da er det naturlig å sørge like sterkt også. Det er riktig at du skal la deg selv sørge. Du har jo mista en du var veldig glad i.

Og ja, det blir bedre. Som med alle typer sorg vil du etterhvert kunne tenke på hu og minnes de fine øyeblikk uten at sorgen blusser opp på samme måte. Men hun vil jo alltid være savna. Noe hun også bør være

[MissMas]

Uff, så trist da

Smerten blir nok aldri borte, men du kommer nok til å glemme det littegranne, sakte, men sikkert.

Etterhvert tenker du kanskje på hunden bare et par ganger i året.

Du gjorde i hvertfall det riktige valget, hunden hadde det ikke noe godt, og nå slipper den å lide

[Alladin]

Vet veldig godt hvordan du har det. Det er ikke mere enn 2 mnd siden jeg måtte avlive verdens beste schæfer selv. Han ble ni år. Begge barna mine er født og oppvokst sammen med ham. Det som gjore prosessen litt enklere for meg var at jeg for ca 2 år siden tok til meg en annen hund (blanding) som jeg fremdeles har.

Dette er veldig trist og mine tanker går til deg.

Er som flere skriver her, det blir litt og litt lettere for hver dag.

[FatallyYours]

så trist

synes absolutt du tok ett humant og godt valg, selv om det var veldig tragisk

[CalidumCor]

Å jeg føler sånn med deg og vet akkurat hvordan du har det....

Jeg hadde verdens nydeligste golden-jente som desverre måtte avlives for 3 år siden fordi hun hadde kreft. jeg visste det kom til å bli vanskelig, men den bunnløse, lammende sorgen var værre enn jeg noen gang hadde forestilt meg det skulle bli. Men heldigvis blir det bedre etterhvert. Selv om jeg fortsatt tenker på henne hver dag så er det ikke med samme sorgen. Tenker ofte på alle de fine stundene vi hadde, og vet at hvis hun hadde fått leve lengre ville hun ikke hatt det bra.

Det høres ut som du helt sikkert tok den rette avgjørelsen. Tenk på hvor godt hun har det nå, og at det var du som hjalp henne til å bli kvitt smertene sine

[AnonymBruker]

Takk alle sammen. Jeg trengte kanskje bare å få fortalt at vi tok det rette valget. Men jeg tenker på at det var jo perioder hvor ørene hennes var ørlite bedre, så da var hun jo den samme gamle elskelige selv... Stillheten og tomheten i huset er nærmest uutholdelig. Hun ble bare 5 år gammel, og det var min første hund...ALDRI kunne jeg forutsett at det kom til å gjøre så vondt å miste henne, en sorg jeg vil uten tvil sette på samme nivå som å miste nære mennesker.

[Fandenivoldsk]

Vet hvordan du har det. Måtte avlive hunden vår den 30 juni i år, det var helt jævlig.. tror seriøst aldri jeg har grint så mye i hele mitt liv! Vi hadde ham i nesten 14 år, så huset ble virkelig ikke det samme etterpå. Er glad vi har katt og, så det ikke ble helt tomt for dyr her... men herregud, som jeg savner hunden vår.

Klem til deg

[AnonymBruker]

Måtte avlive min helt spesielle hund i 2001. Hun var nesten 11 år gammel. Vi eide moren, så hun var en av valpene vi beholdt. Hun pustet ikke da hun ble født og var halvparten så stor som de andre. Jeg måtte dra hjem i storefri for å gi henne morsmelkserstatning, og vi knyttet et helt spesielt bånd.

11 år gammel døde hun altså. Et eller annet feilte lungene hennes, og hun fikk noen helt vanvittige "hosteanfall" (virket som hun kavet etter pusten samtidig som hun gav masse lyd). Jeg hadde vært våken med henne hele natten og dro til dyrlegen morgenen etter. Røntgenbildet han tok av lungene var helt "ullent". Han kunne ikke si hva det var. Jenta mi fikk kortison, og dyrlegen sa at dersom hun ikke ble bra i løpet av en halvtime så kom det antakeligvis ikke til å bli bedre heller. Det gjorde det ikke, og vi tok den tunge veien ned til dyrlegen igjen. Jeg glemmer aldri at vi luftet henne en siste gang i snøen på utsiden. Hun var så glad, og både så og virket ung og vital. Akkurat som du sier om din hund og ørene - at hun innimellom virket frisk - tok jeg det rette valget?

Jeg glemmer henne aldri, og jeg hadde fornemmelsen av "tassing" bak meg lenge etterpå - eller at hun var rett i nærheten. Asken ligger i en urne i et skap jeg har. Egentlig skulle jeg strø asken i sjøen fordi hun elsket å bade. Jeg klarer imidlertid ikke "kvitte meg" med henne. Må vel til etterhvert, men jeg liker å vite at hun er "her".

I den senere tid har jeg lurt på om det er JEG som har skadet henne. Var storrøyker i min tid, og det var røyk morra, middag, kveld - og hvor det måtte være. Kanskje hun hadde lungekreft, astma eller KOLS? Siden det var lungene som kapitulerte mener jeg. Tenkte selvsagt ikke over dette den gangen.

FY - nå ble det mye grin her. Jeg føler ihvertfall virkelig med deg og vet hvor tungt du har det. Du kommer over det, men du vil antakeligvis ha perioder i livet hvor du tenker ekstra på henne. Som jeg gjør nå - her jeg sitter og skriver om min. 9 år siden hun døde, men blir ALDRI glemt.

[Mulu]

Hei.

Jeg vil bare si at jeg mistet min hund for bare fem dager siden, så sorgen over at du har mistet din beste venn, er du ikke alene om.

Jeg sliter enda med å være ordentlig glad, føler at jeg er et tomt skall som bare tusser rundt....

Hun ble elleve år gammel, trodde det skulle bli fler, men hun ble akutt syk. Alt skjedde så fort! Minnes henne enda som den snille, glade, friske jenta mi.

Der, nå må jeg slutte å skrive om henne. Ser ikke lenger tastene!

Det hjelper hvertfall for meg å ha noe å gjøre, komme UT av huset der alle minnene er. Vært mye med kjæreste og venner

(mine venner vet ikke om avlivningen, og sik vil jeg ha det litt til...)

Godt du har babyen som du kan bruke tid og energi på. La deg selv gråte også, om du så må gråte flere dager. Det er tøft å være den som må ta den vonde avgjørelsen.

Men det ansvaret tar man desverre på seg den dagen man tar med hunden hjem.

De lever alt for kort...

Vi må begge tenke på at vi har tatt det rette valg. De har ikke lenger vondt.

[AnonymBruker]

Det er så godt å høre at man ikke er alene om å igjennom dette....

I går skulle jeg lage middag med kylling fileter, og jeg innså at jeg hadde ingen å gi avskjæret til, og jeg fikk helt hetta. Klarte ikke å hive det, måtte få mannen til å kaste det for meg. Så der sto jeg, og skar kylling fileter mens tårene bare rant. Og jeg vet at mannen sliter enda mer enn det jeg gjør, så hvordan han må ha det innvendig tør jeg ikke tenke på engang...

Vi holder på å lage et fint lite gravsted til henne, og vi har bestilt gravstein på eBay med bilde av henne inngravert, så jeg tror det kommer til å hjelpe med sorgen.

Hun ble lagt til hvile med favoritt-lekene sine, griseører og masse bilder av oss og henne.

På en måte ønsker vi at hun skal "komme tilbake" og være i huset sammen med oss, for det er umåtelig kaldt og trist her nå uten hennes nærvær.

Men samtidig ser jeg for meg at hun er nå et helt annet sted, et lykkelig sted, hvor hun får løpe etter laser-prikken alt hun orker, og får spise så mange griseører hun bare vil! :rødme:

[kaprifolen]

Går og kose på vofsa mi, jeg....

[fruBeist]

Sitter og blar i gamle tråder her... Nå begynte jeg å gråte

Gamlepusen vår var passert 12 da han ble syk. Tette urinveier. Vi var vel til dyrlegen med han 6-7 ganger siste halvåret han levde. 2 av gangene sa dyrlegen at hadde vi kommet 12 timer senere hadde han mest sannsynlig dødd av urinforgiftning fordi han ikke fikk tømt blæra. Torsdag 10. juni var vi igjen til klinikken. Da sa dyrlegen at dette var siste gangen hun ville legge Pepitoen vår i narkose og sette kateter, han hadde vert igjennom nok. Denne klinikken har ikke åpent i helgene, og til lørdag morgen hadde Pito bare fått ut noen dråper. Da måtte vi inn på en annen klinikk der vi tok den verste og vanskeligste avgjørelsen noen sinne. Vi lot han få slippe smertene, han var virkelig sliten og i smerter da.

Jeg er helt sikker på at avgjørelsen vi tok var den riktige, rett og slett fordi Pito hadde så store smerter, og var så mye syk. Han var gammel. Hadde vi valgt annerledes da, så tror jeg ikke det hadde tatt lang tid før han hadde blitt syk igjen. Det hadde ikke vert rettferdig overfor han å pine han gjennom enda en runde med smerter, narkose og kateter, snertestillende og antibiotika.

Han er dypt savna hver dag, men det hjelper å vite at han ikke har det vondt lenger.

Du tok riktig avgjørelse med hunden din, huff, jeg fikk så vondt av henne med det du skrev, at hun klødde seg til blods i ørene... Hun har det ikke vondt lenger nå.