Bøker med tips om hvordan bli en helge "stemor" på

[Gjest stemor på helgebasis]

Jeg har møtt en mann som har en datter på 5 år. Jeg har ingen barn selv - og kan da heller ikke så enormt mye om hvordan man bør opptre mot barn..

Det jeg spesielt er ute etter er tips jeg kan ta med meg ihht første møte med barnet, hvor mye jeg bør være med på div aktiviteter, gradvis tilvenning osv. Barnet er veldig nysjerrig på meg - og jeg er nok redd barnet ikke vil akseptere meg.

Jeg er veldig usikker når det gjelder dette - og håper å få tips om bøker som omfatter dette emnet - kanskje jeg kan lese meg til noen gode tips om aktiviteter sammen med barnet - osv.

Takk på forhånd for gode tips

[Ulrikke]

Dette finnes det nok ingen fasit på - men du står foran en veldig spennende tid!

Jeg er selv stemor til en på snart 8, en på 4 og ei på snart 3. Og jeg tror jeg har hatt fryktelig flaks. Ikke det at jeg har noe å sammenligne med, for det er ingen i min vennekrets som har stebarn. Men dette har gått fryktelig knirkefritt, derfor vil jeg fortelle litt...

De første gangene jeg møtte ungene var "ute", og vi gjorde ting som kino, McDonalds osv. Typiske "barne-ting". Jeg var bevisst på at jeg ikke skulle være der hele tiden de hadde med pappa'n sin (både far og barn ønsker å se mer til hverandre, mor vil ikke pga. mindre bidrag osv). Jeg møtte dem, var med dem i en time eller to, og gikk så igjen. Dette for å få en "myk" tilvenning.

Etter få ganger begynte ungene selv å spørre etter meg, be meg bli lenger osv. I det hele tatt lot vi dem styre det meste. Helt i starten snakket jeg med dem når de tok kontakt med meg, men var ingen overivrig "tante" som bombarderte dem med spørsmål og prøvde tvungent å konversere. De tok kontakt helt naturlig, og det gikk av seg selv at jeg gjorde det mer på eget initiativ.

Nå bor jeg sammen med pappa'n deres. Ingen av oss har flyttet inn til den andre, men vi har kjøpt oss enebolig sammen. Vi flyttet inn en fredag, ungene var her samme helg. Stress, men viktig tror jeg. De flyttet på en måte inn sammen med oss, og vi var alle like nye i dette huset da.

Det er vanskelig å forklare dette, men ting har rett og slett gått av seg selv. Ved å ta dette i ungenes tempo, og la dem få tid alene sammen med pappa'n (jeg har brukt noen barnekvelder og helger til å være sammen med venninner), har vi nå kommet dit hvor de nesten blir fornærmet hvis jeg skal noe mens de er her, og de vil helst være med overalt.

Jeg har et helt greit forhold til barnas mamma. Vi snakker om vær og vind, og snakker KUN positivt om hverandre i forhold til ungene. Jeg liker ikke alt hun gjør, og hun liker garantert ikke alt jeg gjør, men heldigvis gjør vi ikke noe nummer ut av det. Har nok hatt flaks der også.

En annen utfordring blir selvfølgelig mellom deg og pappa'n til jenta. Verken min samboer eller jeg hadde erfaring med dette før. Altså, han hadde ikke hatt kjæreste etter bruddet med barnas mor, og jeg hadde aldri vært stemor før. Det blir en del prøving og feiling, men kommunikasjon er nøkkelordet! Ta diskusjoner på kammerset! Her i huset bestemmer pappa'n og jeg på nøyaktig lik linje, og det har ALDRI vært noen protester fra ungene på det - men helt i starten var det pappa'n som tok seg av grensesettingen, og jeg "fulgte på" tror jeg nesten uten at noen merket det Nå er det en selvfølge....

Dette ble veldig langt, men det er et tema som engasjerer meg litt. Jeg vet hvor vanskelig det kan være, og hvor usikker man innimellom føler seg. Derfor ville jeg fortelle litt om hvor smertefritt det KAN gå

[Pusekatt]

Det som hvertfall er veldig viktig, er at du og kjæresten din praktiserer like grenser, og ikke minst at dere er enige om barneoppdragelse. Ellers kan det bli tungt.

Synes Ulrikke sa veldig mye fornuftig også.

[:-) anna]

Mitt råd er: Ver positiv, ærlig, hyggelig, smil og vær oppriktig interessert -uten at det blir for mye og falskt. Vær ekte og vær deg selv.

Barn er små mennesker. De liker folk som liker dem... akkurat som oss store. Og de liker voksne som tar seg tid til dem. Leser bøker for dem og spiller spill med dem.

Også må du være tålmodig... start som kjæresten til pappa som har lyst til å bli kjent med henne. Stemor-rollen får komme etterhvert når det er naturlig for dere begge.

Fortell henne gjerne at du gledet deg til å hilse på henne men at du var litt nervøs også.

[Gjest Mayamor]

Mye fornuftig skrevet av de andre her.

Ville bare si at jeg også er stemor på helgebasis til 3 skjønne barn.

Jeg har en gutt på snart 7 år og vi venter vårt 1. barn sammen.

Det barna hans (spesielt jenten) sier - er at det er så kjekt å være hos oss fordi vi har alltid tid til dem...

Vi tar turer, går på kino, spiller brettspill/yatzi/kort etc...

Ikke så mye som skal til...

Bare ikke dominer og legg alt beslag på pappan...

Det går seg til med litt "ydmyk" holdning...

Lykke til.

Mayamor

[Gjest Fighter]

Her finnes ikke fasitsvar, men jeg har hørt eksperter (sikkert noen familieterapeuter eller noe...husker ikke) si at en ting som er viktig å huske på når man blir stemor/far er å innse at du "bare" er stemor/far. Du er ikke ny mamma for barnet, men kjæresten til pappa. Har selv stebarn, og er veldig opptatt av å ikke blir "mamma". Det vil si; jeg irettesetter de hvis de gjør noe kjæresten min har sagt de ikke skal gjøre, MEN det er forloveden min som er pappaen deres. Det er han som bestemmer nårm de skal inn, når de skal legge seg o.sv. Det er også han som tar seg av trøsting, eventuell kjefting o.s.v. Jeg gir han selvfølgelig støtte i de valgene han tar for barna sine, men det er hans valg. Barna har en mamma de er hos mesteparten av tiden, og da trenger de ikke noen ny ekstramamma i meg.

Barna er kjempeskjønne. Vi går turer sammen, spiller spill, hører på musikk og prater om ting barn er opptatt av. Er veldig glad i stemorrollen

I begynnelsen var jeg en del ute, når barna var hos oss slik at de skulle få litt egen pappa-tid og for at de gradvis skulle venne seg til at jeg var der, nå går alt kjempeflott.

[la Flaca]

Tja. Unger er så forskjellige, så det er vanskelig å si noe generelt. La jenta får styre situasjonen, men vis at du er interessert i å bli kjent med henne. Du kan snakke til ei femårig jente som du ville gjort til ei venninne, for som regel er de ganske veslevoksne av seg. Samtidig er det greit å ta brodden av situasjonen ved å fleipe og le litt, men aller mest være seg selv. Jeg lover deg at du snart kommer til å være hennes store idol. Vær bare litt forsiktig med å vise intimitet med pappa den første tiden.

Når det gjelder din rolle videre faller det seg sikkert naturlig. Jeg er ikke enig med "Optimist" i at far alene skal stå for grensesetting, ris/ ros, trøst osv. i huset. Ikke når man bor sammen. Forutsetningen er bare at det er enighet rundt de ulike problemstillingene. Ei "stemor" er like mye en del av familien, og bør også kunne fungere som en autoritet. Det er faktisk langt i fra selvsagt at barnet roper på PAPPA etter et mareritt om natta...

Når man bor sammen er det også naturlig at stemor/-far får ansvar for barnet alene fra tid til annen, og da blir man nødvendigvis nødt til å fungere som en forelder! Derfor er man etter min mening også berettiget en slik rolle når far er hjemme, uten at barnet skal få inntrykk av at du stjeler morsrollen av den grunn. Det at man likevel vil holde seg litt i bakgrunnen er ganske naturlig. Uansett, nøkkelen er enighet og oppbacking mellom far og "steforelder". Akkurat som mellom foreldre flest.

[Gjest opptimist]

Det kommer vel an på alderen til barna, hva slags forhold de har til sin egen mamma, og hava slags forhold de har til pappa. Stebarna mine har en mamma, og de har en pappa de har et veldig godt forhold til. De er alle i skolealder. Da blir det naturlig at jeg er en voksenperson som de kan komme til hvis de vil, men det er de biologiske foreldrene som har det overordnete omsorgs/opprdagelsesansvaret. Jeg avvisser dem selvsagt ikke hvis de vil ha trøst, gir dem ris/ros, men jeg er ikke moren deres, og det kommer jeg heller aldri til å bli. Jeg har et godt forhold til barna til min forlovede, men de blir jo aldri mine barn

[Tirell]

Boktips: "Ferdig familie i fanget" av Line Lise Helledal