Biopolar?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en litt forvirert og rådvill jente på 21 som lurer på om jeg kanskje kan være biopolar. Vet at dette ikke er noen legetjeneste, men kan jo være noen av dere har kunnskap og erfaringer.

Jeg har hele livet slitt med "psyken", og har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede psykisk (mye p.g.a. mobbing), men har liksom alltid kommet over det, til slutt. Men disse periodene har virkelig satt sine spor, og jeg er 110 % sikker på at jeg har unnvikende personlighetssforstyrrelse. Kan legge til at jeg står på venteliste for å komme til hos psykolog. Her for en mnd siden, var jeg så langt nede at jeg var på legevakten og snakket med en psykiater, han lurte på om jeg kunne være biopolar, men jeg avfeide dette glatt, da jeg egentlig ikke visste helt hva det var, hadde bare hørt diffuse ting.. Men etter å ha "observert" meg selv og lest mer om tilstanden, føler jeg at jeg passer bra inn i diagnosen (samtidig føles det av og til som om jeg "vil" passe inn, bare for å få en forklaring på hva som "feiler" meg psykisk).

Jeg har ofte perioder hvor jeg er svært nedstemt. Alt er gale. Jeg er verdens styggeste, ekleste, feitest, har altfor stor nese, håret er stygt, neglene er stygge, tærene er grusomme, jeg er egoistisk, gjerrig, uærlig og generelt sett en grusom person. Utrolig at ikke folk kaster egg på meg på gaten så forferdelig som jeg er! Jeg har NULL energi, og det er et kav å stå opp av sengen. Leiligheten ser ut som et bombet horehus, og selv om jeg synes det er fælt, gidd jeg ikke gjøre noe med det. Kjæresten min får også virkelig gjennomgå, og jeg behandler han som dritt, og alt han gjør irriterer meg. Så, plutselig, får jeg dager og øyeblikk der jeg er "on top of the world". Jeg har tusenvis av ideer og tanker i hodet, og tankene løper løpsk! Jeg må ofte skrive ned alt jeg skal gjøre og alle planene mine slik at de ikke forsvinner i tankesuset, og helst skulle alt ha vært gjort i går. Jeg føler meg som en supermodell, og synes i grunnen det er rart at ikke jeg har blitt kontaktet av Frøken Norge, jeg som er så flott og har SÅ masse flotte egenskaper! Jeg stusser på om jeg skal forlate alt, ta med meg kjæresten min og reise til Hollywood for å bli skuespiller, eller om jeg skal studere statsvitenskap og satse på en karriere som ambassadør, eller kanskje jeg skal bli lege? Ja, som dere skjønner, så er ambisjonene skyhøye. Og planene forandrer seg hele tiden. En ting som er sikkert, er at jeg blir helt "vill" omtrent, og hodet går i surr, jeg blir nesten svimmel av meg selv. Jeg får aldri sove når jeg legger, har altfor mange tanker og planer i hodet. Neste dag, kan alt være glemt, og den "grusomme" meg er tilbake..

Når jeg er blant folk prøver jeg å "oppføre" meg, så tror ikke noen har merket "humørsvingningene" mine. Er egentlig rart kjæresten min ikke har reagert, for han ser meg på det verste og beste, men tror han blitt så vant til det at han ikke legger merke til det lengre. Dersom jeg har helt elendige dager, prøver jeg å sette et smil på og late som ingenting til verden utad. Har og prøvd å snakke med fastlegen, men er ingenting å hente der. Blir ikke tatt seriøst i det hele tatt (ja, vet det går an å skifte fastlege!). Når jeg tenker over det, blir jeg faktisk veldig sliten av å ha det slik.. Føler som sagt at det virkelig er noe "gale" med meg! Hva tror dere?

[Gjest Whitelines]

Det som er viktig å huske er at det er fort gjort å gi seg selv en diagnose når man leser om sykdommer på nett, for som regel kjenner man seg igjen i mange tilfeller, og det er også noen sykdommer som er like.

Med det sagt kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver, bortsett fra at jeg ikke er så manisk. Det er mest det depressive jeg kjenner meg igjen i: jeg har en forferdelig personlighet som tenker stygge tanker og hadde andre visst hva som foregikk i hodet mitt ville de kuttet meg ut på flekken. Utseendet mitt er jævlig for det som er på innsiden gjenspeiles på utsiden, og det som er på utsiden fra før er middelmådig, dårlig og ikke attraktivt. Jeg klarer ikke kommunisere ordentlig med andre mennesker, spesiellt eldre og autoritære personer, enda jeg prøver, og det er rett og slett fordi jeg er liten, lusen og ubetydelig som opererer på en annen frekvens enn andre mennesker. Jeg kunne likesågodt dø for da får mamma en utgiftspost mindre, det hadde jo ikke gjort noe om jeg bare forsvant. Jeg spiser lite, kan finne på å legge meg klokka 6 om kvelden fordi jeg ikke orker å være bevisst mer. Hver minste bemerkning går innpå meg, jeg tar til tårene lett for ingenting, lar meg selv forfalle ved å bare gå i slitte joggebukser og uvasket hår, unngår å lade mobilen slik at jeg har en god unnskyldning til å ikke ta den når den ringer (for den er jo utladet), og møter ikke opp på skole/forelesninger.

Dette og masse mer beskriver mine depressive perioder. Og ja - jeg er bipolar. Men jeg plages ikke av (hypo)mani - for er jeg manisk er det så mildt at det bare er positivt. Har bare hatt en stor, ordentlig depresjon, men har også små perioder veldig ofte hvor disse tankene surrer rundt i hodet. Derfor får jeg først og fremst behandling for å forhindre depresjon, så kan jeg bare bli så manisk jeg vil. Som sagt, maniene mine har ingen negative konsekvenser og kan derfor leves med, og rett og slett fordi de nesten er bra for meg.

Først og fremst - bytt fastlege. Eller få kontakt med han som bragte opp Bipolar lidelse hos deg. Det er sant at det er en lettelse når man finner ut hva som er galt med en - jeg kalte også mine perioder for "humørsvinginger". Deppa den ene dagen, og så glad og munter og on top of the world den andre. Det er KJEMPEslitsomt!! Og ikke bare for deg/meg, men for de rundt oss - mine venner som alltid må se an humøret mitt og være bevisst på hvordan jeg er fra dag til dag for de vet ikke hva de kan forvente seg når de er med meg. Heldigvis har jeg gode venner som digger maniske-whitelines og hjelper/støtter depressive-whitelines.

Jeg går og hos pyskolog og er i behandling nå med opptrapping av medisiner. Så får vi se hvordan det går. Ønsker deg masse lykke til og vil gjerne høre om du faktisk får diagnosen, eller om du kanskje har en personlighetsforstyrrelse. Husk at Bipolar lidelse har mange aspekter, og det som kan likne på personlighetsforstyrrelse er egentlig bipolar lidelse.

Endret 7. august 2010 av Whitelines