Ammende mor på sykehus

[AnonymBruker]

Jeg lider av en kronisk sykdom som ser ut til å gå inn i en dårlig periode.

Har vært ganske bra i ca 1 år nå, og blitt mamma i løpet av denne tiden. Jeg er for tiden i permisjon og fullammer barnet mitt som er 4 mnd. Hvis jeg skulle bli innlagt på sykehus, hva skjer da med ammingen?

Kan jeg ha barnet mitt hos meg, slik at jeg kan få ammet? Pumping vil fungere svært dårlig, da vi bor et godt stykke unna sykehuset. Liten vits i å ha kjøleskapet på sykehuset fullt av melk når den sultne ungen er 2 timer unna. Kan de kreve at jeg rett og slett bare må slutte med ammingen? Jeg skjønner jo at sykehusinnleggelse er frivillig, men må man så må man...

Noen med erfaringer?

[Gjest Gjest]

Så lenge du er frisk nok til det så får du selvfølgelig har barnet hos deg så mye du ønsker.

[Mamaloco]

Som gjest over her sier, så får du selvsagt ha babyen din hos deg så mye du ønsker så lenge du er frisk nok til det og så lenge du føler selv at du har energi og ork nok til å ta deg av h*n. Når det gjelder ammingen, så får du helt sikkert amme som du pleier, med mindre du går på medisiner som går over i morsmelka, som babyen ikke må få i seg. Generelt sett er det vel få medisiner som går over i morsmelka i så store mengder at de er skadelige for barnet, og i mange tilfeller vurderes nytten av morsmelk som større enn mulige skadevirkninger av små mengder medikamenter, og moren rådes til å fortsette å amme selv om hun bruker medikamenter. I noen tilfeller er medikamentene giftige for barnet. Hør med legen din du, h*n vet dette

Lykke til, og god bedring

Edit: om du ikke kan amme pga medikamentene, så kan du pumpe deg mens du går på medisiner. Kast den melka du pumper ut og gi barnet MME så lenge. Da kan du gjenoppta ammingen når du er ferdig med medisinene Den eneste "faren" da, er at hvis medisineringen pågår lenge, kan barnet bli vant til flaske og vil ikke ta brystet igjen senere. Men nå som barnet har blitt over 4 mnd, tror jeg det kan gå fint

Endret 4. august 2010 av Mamaloco

[AnonymBruker]

Du kan som regel ha med deg barnet på sykehus, men en ting å tenkte over; det er kun på føde/barsel/nyfødt at personalet hjelper deg med babyen. Om du tar med babyen på sykehus fordi du er syk, er det DU som må ta ansvar for babyen, evt din mann. Du kan ikke forvente at pleierne på post skal gjøre dette, og de kommer heller ikke til å ha tid til å gjøre det. Dersom du er i så dårlig forfatning at du ikke er i stand til å ta vare på seg selv, så er du neppe i stand til å ivareta barnet heller, og da er det bedre om h*n blir hjemme med faren.

Jeg virker kanskje litt kvass, men etter 14 år som sykepleier på ulike sengeposter har dette vært et aktuelt tema mange ganger. Det er ikke tid til bading, bleieskift, mating og byssing for personalet på post. Husk også at det ikke er sikkert du får enerom, og da er alternativet å ligge på korridoren med babyen. For jeg kan garantere at ingen ønsker deg og barnet med grining og det hele velkommen på en 3/4-mannsrom der de blir holdt våken. Mange mødre viser null forståelse for dette, så det er noe å tenke gjennom før du blir lagt inn.

[Gjest Gjest]

Du kan som regel ha med deg barnet på sykehus, men en ting å tenkte over; det er kun på føde/barsel/nyfødt at personalet hjelper deg med babyen. Om du tar med babyen på sykehus fordi du er syk, er det DU som må ta ansvar for babyen, evt din mann. Du kan ikke forvente at pleierne på post skal gjøre dette, og de kommer heller ikke til å ha tid til å gjøre det. Dersom du er i så dårlig forfatning at du ikke er i stand til å ta vare på seg selv, så er du neppe i stand til å ivareta barnet heller, og da er det bedre om h*n blir hjemme med faren.

Jeg virker kanskje litt kvass, men etter 14 år som sykepleier på ulike sengeposter har dette vært et aktuelt tema mange ganger. Det er ikke tid til bading, bleieskift, mating og byssing for personalet på post. Husk også at det ikke er sikkert du får enerom, og da er alternativet å ligge på korridoren med babyen. For jeg kan garantere at ingen ønsker deg og barnet med grining og det hele velkommen på en 3/4-mannsrom der de blir holdt våken. Mange mødre viser null forståelse for dette, så det er noe å tenke gjennom før du blir lagt inn.

Den siste kommentaren

"for jeg kan garantere at ingen ønsker deg og barnet med grining og det hele velkommen på en 3/4-mannsrom der de blir holdt våken. Mange mødre viser null forståelse for dette, så det er noe å tenke gjennom før du blir lagt inn."

Er jeg veldig enig i.

Var inne på sykehus da vår sønn var 3 år på grun av at han hadde fått kraftig astma allergi.

Var hans første anfall og et svært kraftig et sent på kvelden (22 tia) først til legevakten og vente der en del timer før vi kom inn. Etter en del utprøving der med pustemaskin /innhalatormaskin ble vi sendt direkte til sykehuset for flere undersøkelser. Siden legevakten ikke kunne hjelpe barnet vårt nok til å åpne opp slik at han fikk pustet.

På sykehuset var det også mye venting på ene undersøkelsen etter den andre. Hverken jeg eller sønnen vår hadde noe sted å slappe av mellom timene.

Da det omsider ble avgjort at de ville ha han inne på sykehuset med gjevnlig pusteapparat fikk vi tildelt en seng på et 4 manns rom. ( ca kl 5 på morgenen) Ingen av oss hadde fått noe søvn til da.

Men der lå det en mor med et barn på ca 1/2 år. Ut fra hva jeg kunne se hvar det moren som trengte legehjelp og ikke barnet på grunn av utstyr moren var koblet til. Det så heller ikke ut til at moren engentlig hadde energi eller ork selv til å ta seg av barnet slik en bør (bleia var rimelig oppfylt både så det ut til og luktet det i hele rommet)

Dette barnet hylte i ett kjør,,, da mener jeg skikkelig hyling og skriking også. Minnet mye om kolikkskrik.

Pleierene hadde mer en nok med å få gjort det de skulle. Var ikke så mange på nattevakt der og det var mange passienter som trengte legehjelp. De løp til og fra hele tiden i gangene og hadde mer en nok med andre ting de MÅTTE ta. Noe bleieskift, mating og bæring av babyen var det siste de hadde tid til.

Det var en lite trivelig og veldig slitsom opplevelse. Var skjeleglad vi kunne reise hjem kvelden etter. Tenker min gru på de 2 andre på rommet som måtte være der lengre en oss.

[Gjest Gjest]

Den siste kommentaren

"for jeg kan garantere at ingen ønsker deg og barnet med grining og det hele velkommen på en 3/4-mannsrom der de blir holdt våken. Mange mødre viser null forståelse for dette, så det er noe å tenke gjennom før du blir lagt inn."

Er jeg veldig enig i.

Var inne på sykehus da vår sønn var 3 år på grun av at han hadde fått kraftig astma allergi.

Var hans første anfall og et svært kraftig et sent på kvelden (22 tia) først til legevakten og vente der en del timer før vi kom inn. Etter en del utprøving der med pustemaskin /innhalatormaskin ble vi sendt direkte til sykehuset for flere undersøkelser. Siden legevakten ikke kunne hjelpe barnet vårt nok til å åpne opp slik at han fikk pustet.

På sykehuset var det også mye venting på ene undersøkelsen etter den andre. Hverken jeg eller sønnen vår hadde noe sted å slappe av mellom timene.

Da det omsider ble avgjort at de ville ha han inne på sykehuset med gjevnlig pusteapparat fikk vi tildelt en seng på et 4 manns rom. ( ca kl 5 på morgenen) Ingen av oss hadde fått noe søvn til da.

Men der lå det en mor med et barn på ca 1/2 år. Ut fra hva jeg kunne se hvar det moren som trengte legehjelp og ikke barnet på grunn av utstyr moren var koblet til. Det så heller ikke ut til at moren engentlig hadde energi eller ork selv til å ta seg av barnet slik en bør (bleia var rimelig oppfylt både så det ut til og luktet det i hele rommet)

Dette barnet hylte i ett kjør,,, da mener jeg skikkelig hyling og skriking også. Minnet mye om kolikkskrik.

Pleierene hadde mer en nok med å få gjort det de skulle. Var ikke så mange på nattevakt der og det var mange passienter som trengte legehjelp. De løp til og fra hele tiden i gangene og hadde mer en nok med andre ting de MÅTTE ta. Noe bleieskift, mating og bæring av babyen var det siste de hadde tid til.

Det var en lite trivelig og veldig slitsom opplevelse. Var skjeleglad vi kunne reise hjem kvelden etter. Tenker min gru på de 2 andre på rommet som måtte være der lengre en oss.

Regner med at ditt barn ble lagt inn på en barneavdeling, og at den stakkars syke moren også var på barneavdelingsrommet fordi hennes barn også var sykt. Så fælt å være syk selv og ikke orke å gi barnet hjelp, og så er det ingen andre som hjelper barnet heller. I et rom med 3 andre foreldre som følger de 3 andre barna, er det sikkert noen som kunne tilbudt seg å hjelpe en baby som måtte ligge i sin egen avføring, i stedet for å ligge og sniffe og irritere seg.

[AnonymBruker]

Regner med at ditt barn ble lagt inn på en barneavdeling, og at den stakkars syke moren også var på barneavdelingsrommet fordi hennes barn også var sykt. Så fælt å være syk selv og ikke orke å gi barnet hjelp, og så er det ingen andre som hjelper barnet heller. I et rom med 3 andre foreldre som følger de 3 andre barna, er det sikkert noen som kunne tilbudt seg å hjelpe en baby som måtte ligge i sin egen avføring, i stedet for å ligge og sniffe og irritere seg.

man er forelder til et sykt barn har man nok med sitt eget barn, ikke andres i tillegg. Dersom man ikke kalrer å bytte drittbleier på egen unge må man enten få inn barnets far, eller besteforeldre. Og det er ikke alle sykehus som har egen barneavdeling, noen er kun delt inn i kirurgisk og medisinsk, evt etter andre spsialiteter uavhengig av alder. Så det er godt mulig å få voksne og barn på samme rom.

[AnonymBruker]

man er forelder til et sykt barn har man nok med sitt eget barn, ikke andres i tillegg. Dersom man ikke kalrer å bytte drittbleier på egen unge må man enten få inn barnets far, eller besteforeldre. Og det er ikke alle sykehus som har egen barneavdeling, noen er kun delt inn i kirurgisk og medisinsk, evt etter andre spsialiteter uavhengig av alder. Så det er godt mulig å få voksne og barn på samme rom.

Og de som ikke har andre til å hjelpe seg, hva med dem?

[Bambimor]

Hadde jeg blitt innlagt på sykehus, og ammet mitt barn. Ja da hadde sef barnet blitt med meg. Litt tragisk at sykepleier over har har så lite medmenneskelighet som hun fremstiller i innlegget.

Jeg er ikke sikker, men dette kan du undersøke på ditt sykehus. Om du ammer, så kan det hende at du har krav på enerom, slik at de andre pasientene ikke skal bli forstyrret. Og at dere to skal få roen.

I tillegg forstår jeg det som at du er kronikker, og da burde du uansett ha krav på enerom, om avd har mulighet for dette.

Ammer mann når barnet er innlagt på barneavd, har mor krav på skikkelig seng, og ikke madrass på gulvet.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd dette. Ble innlagt når barnet mitt var 4 mnd og fortsatt ble fullammet. Jeg fikk enerom pga dette. Men det kommer nok an på kapasiteten på de enkelte sykehusene.

Jeg valgte likevel etter ca et døgn at jeg ikke klarte å ha henne hos meg, så mannen min tok henne med hjem. Da fikk jeg pumpe opp på rommet for å kunne fortsette å gi henne morsmelk de dagene det var nødvendig.(Da var jo jeg heldig sånn sett, for vi bodde nært nok til at det var mulig) Så for meg var det bare positivt og de på sykehuset var veldig opptatt av at de ville ta vare på både meg og henne. Når jeg først valgte å sende henne hjem med mannen min, så fikk vi fortsatt beholde enerommet, slik at når de var hios oss så hadde vi mer privatliv, og dessuten muligheten til at de kunne være hos meg utover vanlig visittid.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar! Jeg skjønner at det i noen tilfeller kan bli en belastning for personalet på sykehuset, men i mitt tilfelle vil mannen min være tilstede store deler av dagen. Jeg har også et veldig rolig barn, som våkner kun til mating om natta.

Hvis jeg skulle bli innlagt, vil det hovedsaklig være for å få intravenøs medisinsk behandling, og ikke nødvendigvis smertestillende. Så håper jo at hvis det skulle skje, at jeg får mulighet til å fortsette å amme.

Men krysser fingrene for at jeg slipper innleggelse selvfølgelig!

Btw, jeg har aldri hørt at kronikere har rett på enerom. Slik det er nå får jeg ikke oppfølging fra spesialisten min engang, tror han har glemt meg....

[Gjest Gjest]

Regner med at ditt barn ble lagt inn på en barneavdeling, og at den stakkars syke moren også var på barneavdelingsrommet fordi hennes barn også var sykt. Så fælt å være syk selv og ikke orke å gi barnet hjelp, og så er det ingen andre som hjelper barnet heller. I et rom med 3 andre foreldre som følger de 3 andre barna, er det sikkert noen som kunne tilbudt seg å hjelpe en baby som måtte ligge i sin egen avføring, i stedet for å ligge og sniffe og irritere seg.

Svar fra i går, 19:01

Vi lå på medisinsk avdeling med både barn og voksnke. Var moren som var syk ikke barnet.

Hun var koblet til div.kanyler og slikt. Sov tydeligvis veldig godt selv om barnet hylte hele tiden.

Er en selv syk så har en nok med seg selv. Er barnet dit sykt har du nok med det.

DITT barn er DITT ansvar.

Vår sønn trengte innhalator så og si hele natten, det var MITT ansvar å følge med på. Sykepleierene var innom av og til for å sjekke. Skjønner godt de ikke hadde tid til å følge hele intervallen slik som de løp rundt for å passe på alle som var der. De hadde mer en nok å gjøre.

Det var en selvfølge at jeg tok ansvar for MITT barn, det er tross alt jeg som er mor til barnet.

Men selvfølgelig blir en sliten av det... men har en fått barn er det slike ting som også følger med.

Fortsatte med innhalator og medisinering døgnet rundt etter vi kom hjem også. OGSÅ på natten. Der var det jo ingen jeg kunne overlate ansvaret til.

Far tok noen økter på dagen så jeg fikk sove, men natten lå vi på vært vårt rom siden han jobbet og trengte den lille søvnen han fikk. (arbeid og lønn må en jo ha)

Men hadde DU vert inne på sykehuset (medisinsk avdeling med både barn og voksne) og vert syk selv tatt deg av ANDRES barn selv ?

Eller hadde DU med sykt barn selv, tatt deg av ANDRES barn i tillegg til ditt eget ?

Tviler sterkt på det.

Mange foreldre forventer på en måte at ANDRE skal stille opp for seg, for barnet deres, men når det kommer til at de må stille opp for andre er det ikke like selvfølgelig.

Det gjelder stort sett de fleste områder, både ute i gaten/barnehage/park/skole og ellers når de er ute.

Har en først fått barn er det foreldrenes hovedansvar i en hver situasjon frem til de er 18år, det har vist enkelte foreldre helt glemt.

[Gjest Gjest]

Svar fra i går, 19:01

Vi lå på medisinsk avdeling med både barn og voksnke. Var moren som var syk ikke barnet.

Hun var koblet til div.kanyler og slikt. Sov tydeligvis veldig godt selv om barnet hylte hele tiden.

Er en selv syk så har en nok med seg selv. Er barnet dit sykt har du nok med det.

DITT barn er DITT ansvar.

Vår sønn trengte innhalator så og si hele natten, det var MITT ansvar å følge med på. Sykepleierene var innom av og til for å sjekke. Skjønner godt de ikke hadde tid til å følge hele intervallen slik som de løp rundt for å passe på alle som var der. De hadde mer en nok å gjøre.

Det var en selvfølge at jeg tok ansvar for MITT barn, det er tross alt jeg som er mor til barnet.

Men selvfølgelig blir en sliten av det... men har en fått barn er det slike ting som også følger med.

Fortsatte med innhalator og medisinering døgnet rundt etter vi kom hjem også. OGSÅ på natten. Der var det jo ingen jeg kunne overlate ansvaret til.

Far tok noen økter på dagen så jeg fikk sove, men natten lå vi på vært vårt rom siden han jobbet og trengte den lille søvnen han fikk. (arbeid og lønn må en jo ha)

Men hadde DU vert inne på sykehuset (medisinsk avdeling med både barn og voksne) og vert syk selv tatt deg av ANDRES barn selv ?

Eller hadde DU med sykt barn selv, tatt deg av ANDRES barn i tillegg til ditt eget ?

Tviler sterkt på det.

Mange foreldre forventer på en måte at ANDRE skal stille opp for seg, for barnet deres, men når det kommer til at de må stille opp for andre er det ikke like selvfølgelig.

Det gjelder stort sett de fleste områder, både ute i gaten/barnehage/park/skole og ellers når de er ute.

Har en først fått barn er det foreldrenes hovedansvar i en hver situasjon frem til de er 18år, det har vist enkelte foreldre helt glemt.

Du må gjerne insinuere alt du vil at jeg er en forelder som forventer at andre skal ta seg av mitt barn, men det stemmer ikke.

Og du må gjerne synes at det er umulig å gjøre en god gjerning for et barn som ikke er ditt, og en syk mor, fordi ditt eget lillegull var sykt, men alle som har mer enn ett barn vet at det er fysisk mulig å ha et sykt barn og likevel skifte bleie på søskenet.

Og alle med litt omløp skjønner at det å ha født et barn ikke gjør deg immun mot å bli så utslått av sykdom at du ikke klarer alt selv. Og at det at en har født barn ikke automatisk fører til at man har en partner eller foreldre i nærheten som kan trå til i vanskelige situasjoner.

Og om du mener at du ikke hadde hatt kapasitet til et 3 minutters skift for å hjelpe et barn som trengte det, så hadde det vært mer sympatisk å i hvertfall ha medfølelse med deres situasjon, fremfor å kun synes synd på deg selv som ble utsatt for å kunne lukte problemet.

[Gjest Gjest]

Du må gjerne insinuere alt du vil at jeg er en forelder som forventer at andre skal ta seg av mitt barn, men det stemmer ikke.

Og du må gjerne synes at det er umulig å gjøre en god gjerning for et barn som ikke er ditt, og en syk mor, fordi ditt eget lillegull var sykt, men alle som har mer enn ett barn vet at det er fysisk mulig å ha et sykt barn og likevel skifte bleie på søskenet.

Og alle med litt omløp skjønner at det å ha født et barn ikke gjør deg immun mot å bli så utslått av sykdom at du ikke klarer alt selv. Og at det at en har født barn ikke automatisk fører til at man har en partner eller foreldre i nærheten som kan trå til i vanskelige situasjoner.

Og om du mener at du ikke hadde hatt kapasitet til et 3 minutters skift for å hjelpe et barn som trengte det, så hadde det vært mer sympatisk å i hvertfall ha medfølelse med deres situasjon, fremfor å kun synes synd på deg selv som ble utsatt for å kunne lukte problemet.

Vi HAR mer en 1 barn.

Jeg HAR en mann ennå, forde vi også godtar alle feil og mangler på hverandre også. Og vi har ikke løpt av sted tross i store vansker både med syke barn og periodevis svært dårlig helse. (vi har vært alvårlig syke og utbrent i perioder begge to i årenes løp)

ALL familie bor svært langt unna (150 mil til de nermeste) Men vi har aldri forventet at de skulle stille opp for oss heller. Selv når vi er på besøk/de på besøk her, er BARNA vårt ansvar.

Uansett så er våre foreldrene selv vært igjennom småbarn/ungdoms stadiet og er gamle selv. DE har gjort SIN jobb, det er på tide de kan få nyte alderdomen uten å slite seg ut.

Å nå skulle overlate jobben til dem synes jeg er svært egoistisk. DE klarte det med oss,,, hvorfor skulle ikke VI greie det nå ?

Jeg har hatt kroniske smerter selv i mange mange år og hvet litt om hvordan det er kombinert med barn og familie.

Og hvet du hva... når foreldrene selv planlegger så dårlig, ikke tenker igjennom konsekvensen av å ha med seg ungene og ikke GIDDER selv å ta seg av sine egne barn, har jeg ikke mye medfølelse med dem heller.

(Moren hadde en far til barnet og foreldre som var innom dagen etter. De tilbød seg faktisk å ta med barnet hjem å passe på det men moren nektet...)

[AnonymBruker]

Hadde jeg blitt innlagt på sykehus, og ammet mitt barn. Ja da hadde sef barnet blitt med meg. Litt tragisk at sykepleier over har har så lite medmenneskelighet som hun fremstiller i innlegget.

Jeg er ikke sikker, men dette kan du undersøke på ditt sykehus. Om du ammer, så kan det hende at du har krav på enerom, slik at de andre pasientene ikke skal bli forstyrret. Og at dere to skal få roen.

I tillegg forstår jeg det som at du er kronikker, og da burde du uansett ha krav på enerom, om avd har mulighet for dette.

Ammer mann når barnet er innlagt på barneavd, har mor krav på skikkelig seng, og ikke madrass på gulvet.

For det første, det er ikke lite med menneskelig å gi beskjed om at man som sykepleier ikke har tid til mating, bleieskift og byssing av en liten baby som blir med mor ved innleggelse. Dette tar tid, og jeg har knapt tid til å gjøre det jeg skal med mine 10 pasienter, om ikke jeg må ta en baby i tillegg. Å være sykepleier ved en medisinsk avdeling er en ekstremt travel affære, der oppgavene blir prioritert til det som er nødvendig å gjøre, ikke alt mulig annet dill som kan være koselig for en innlagt mor med baby. Hadde du som pasient eller pårørende likt å ikke få sårstell, antibiotika, mat eller følge til do fordi jeg må passe en frisk baby som følger mor? Nei, det hadde det blitt klaging av. (jeg vet, for det er prøvd ut) Derfor er det vi sier fra at vi har ikke kapasitet til å ta vare på barnet (annet en å se etter mens mor er i dusjen eller på røntgen), og at far derfor må være innvovert om barnet blir med mor og mor ikka kan ta ansvar.

Ang enerom så har man ikke krav på dette, men vi prøver å få det til så langt det er mulig. Likevel vil enerommene prioriteret til pasienter som er døende og pasienter som må isoleres pga smitte. Det er derfor mulig at man blir liggende på korridoren, fordi det ikke er andre muligheter. Det har ingenting med arroganse og lite medmenneskelighet å gjøre, det har med det å gjøre at vi ikke ønsker at mennesker skal dø på korridoren eller at folk med salmonelladiare skal smitte alle de andre som ligger i nærheten.

Kronikere har ikke krav på enerom. De fleste innlagt på sykehus i norge er kronikere i en eller annen form, og det er ikke eneste kriterie for enerom. Ei heller er det slik at ammende mødre har krav på seng dersom barnet er innlagt. Det er typisk en regel man har funnet på selv, men det er altså ikke slik i virkeligheten. Innlegget ditt viser at du har null innsikt i hva som foregår på et sykehus, og hvordan det er organisert til fellesskapets beste. Så kaskje påtide på legge kritikken av det du ikke vet noe om på hylla, og heller forsøke å forstå hvordan helesevesenet er organisert, selv om du er aldri så uenig.