Dårlige psykologer

[Gjest Gjest]

Jeg gikk til psykolog i et år da jeg var i alderen 23-24. Var i et destruktivt forhold som slet meg ut og ga meg depresjoner, angst, ødela selvtillitten min og gjorde meg paranoid. Klarte etter hvert ikke å tenke på fremtiden min, jobb eller utdanning - bare forholdet jeg var i. Isolerte meg, og vurderte ofte å avslutte livet mitt.

Her burde en flink psykolog ha analysert følelsene og handlingsmønsteret mitt, fortalt meg at jeg var en flott jente med massevis av evner og hele livet foran meg, og hjulpet meg til å finne tilbake til styrken min sånn at jeg kunne komme meg ut av forholdet som holdt på å ødelegge meg.

Familie og venner burde gjort det samme for meg, men de visste lite om hva som foregikk, siden jeg trodde det var min feil og så på det som et nederlag å skulle innrømme hvor jævlig jeg egentlig hadde det...

Så hva gjorde pyskologen min for meg? Jo, nå skal dere høre.

Første time var omtrent sånn:

Jeg: (La ut lang forklaring om hvordan samboeren terroristerte meg psykisk, kjeftet, truet, løy om utroskap, rakket ned på meg og fikk hans venner og familie til å være mot meg helt uten grunn.)

Psykolog: (Bekymret) "Hender det noen ganger at han blir voldelig?"

Jeg: "Nei. Ikke annet enn at han har kastet ting rundt når han har blitt sint, og jeg har vært redd for å bli truffet."

Psykolog: (Virket ikke bekymret mer) "Da så!"

Psykisk vold var verre for meg å oppleve enn fysisk vold, men psykologen så ut til å tro at så lenge han ikke slo meg så var det ikke så farlig.

En annen time:

Jeg: (I et øyeblikk av selvinnsikt) "Jeg har jo valget mellom å gå fra ham og bli ulykkelig for så å kanskje bli lykkelig en gang, eller å leve ulykkelig med ham."

Psykolog: "Mangler du ikke et alternativ nå? Hva med å leve lykkelig med ham?" (Fikk det til å høres ut som en innlysende løsning som jeg ikke hadde tenkt på.)

Hva forsøkte han å oppnå her? Hjelpe meg med å bygge opp under de urealistiske forventningene mine om at samboeren min kunne forbedre seg? Psykologen burde hjulpet meg å trekke en konklusjon ut av mine egne kloke ord her.

En annen time igjen:

Jeg: "Jeg tenker på selvmord oftere og oftere. Det skremmer meg, men jeg ser ikke hvordan jeg noen gang kan bli lykkelig igjen og hva som er poenget med å leve videre."

Psykolog: (Så bekymret og trist ut) "Forsøk å la være å ta selvmord da, vær så snill."

Her virket det nesten som psykologen mente han kunne se grunnen til at jeg var inne på en så syk tanke! Han burde forsøkt å minne meg på alt jeg hadde å leve for, og at selvmord ikke var løsningen jeg lette etter.

Siste time:

Jeg hadde på meg nye trange bukser som jeg var godt fornøyd med. Jeg var naturlig slank, og kroppen min var det eneste jeg fremdeles hadde god selvtillitt for.

Psykolog: "Kan vi snakke litt om ditt forhold til mat og kropp? Jeg ønsker å kartlegge om du har spiseforstyrrelser."

Jeg: "Jeg kommer hit for å snakke om tingene som er aller mest private og vanskelige for meg. Om jeg hadde hatt spiseforstyrrelser ville jeg tatt det opp for lenge siden."

Psykolog: "Du ser så tynn ut. Jeg har ikke lagt merke til det før, men føttene dine ser så store ut i forhold til de tynne beina."

Jeg: "Jeg har ikke pleid å ha på meg så trange bukser her før. Det er kanskje derfor."

Psykolog: "Buksen sitter ikke stramt. Det er du som er tynn. Jeg synes du ser alt for tynn ut!"

Jeg: "... Ja vel. Men jeg har aldri hatt noen spiseforstyrrelse. Jeg har alltid vært slank, og jeg liker kroppen min akkurat sånn den er."

Psykolog: "Nei vel. Da håper jeg at jeg ikke har fornærmet deg."

For sent! "Jeg synes du er alt for tynn"! Når ble det greit for en psykolog å mene noe som helst om kroppen til en pasient? Legen min kan få lov til å fortelle meg hva h*n mener om kroppen min. Når psykologen ytrer meningen sin uten at jeg har spurt, er det like frekt som hvis hvem som helst gjør det. Om det så hadde vært en positiv mening, så er det rett og slett uprofesjonelt av en psykolog å kommentere kroppen til en pasient!

I tillegg fikk jeg da høre at den nye buksen min ikke satt som den skulle, så der forsvant den gode følelsen jeg hadde av å ha på meg noe nytt og fint som jeg var glad for

På hjemveien den dagen bestemte jeg meg for å aldri sette de store føttene mine innenfor det psykologkontoret igjen.

Heldigvis ordnet ting seg for meg. Jeg kom meg vekk fra både samboeren og psykologen, og er nå i et lykkelig forhold.

Selv om dette er lenge siden, blir jeg forbanna av å tenke på hvordan psykologen "behandlet" meg, og at han fremdeles praktiserer like dårlig "hjelp" for andre!

Nå ser jeg det så mye tydeligere enn jeg gjorde da jeg gikk der.

Beklager at dette ble litt langt! Nå vil jeg høre om deres dårlige opplevelser hos psykolog

[AnastasiaR]

psykologen din virker(fra den lille infoen jeg får her) veldig amatør. jeg er enig i at du burde vurdere om det kan fungere mellom dere før du kutter og løper. men det burde psykologen din skjønne på deg at du allerede hadde gjort. fikk du den gjennom BUP eller oe?

den "du er nok anorektisk" talen har jeg også fått noen ganger. folk nå til dags tenker ikke på at mange faktisk er naturlig slanke, for det er blitt så stor prosent del av overvektige mennesker i landet, man hører stadig om anorektiske kjendiser i mediene og det blir mer og mer slanke produkter på markedetså det. Så være tynn er noe du jobber hardt for. men også dette er noe en god psykolog burde vurdere på en annen måte og særlig utifra hvordan pasienten oppfører seg.

jeg har vært hos flere. de var flinke på jobben sin de var bare ikke forbredt på meg. jeg burde nok hatt en som virkelig så meg og "tvang" meg til å snakke om det som jeg ikke ville snakke om. istede manipulerte jeg dem alle tre til å ende opp med å snakke om seg selv og tenke på oss som venner. jeg er rimelig maipulerende og kan mye om psykologi, men dette er vel ikke noe de fleste psykologer legger merke til. hva hvis jeg var en psykopat, de hadde ALDRI sett det.

hun ene ble fatisk så persnlig fornærmet når jeg sluttet at hun begynnte å kjefte meg opp og ned. hun var i utgangspunktet en god psykolog med mange fornøyde pasienter (jeg hadde lange ører på venterommet)

jeg tenker på å få meg en ny, men å møte opp første time å fortelle akkurat hvordan de burde "psykologe" meg. og prøve selv å ikke manipulere han/henne.

fin du har det bedre nå :D

[Gjest Nanette]

Jeg slet med angst, og det var en periode der jeg lå våken med kraftig hjertebank, uro og det var helt umulig å få sove. Jeg ba derfor om hjelp av psykologen om å få noe sovetabletter i en periode slik at jeg kom i gjenge igjen.

Psykologen: Når sovner du da?

Jeg: Jeg legger meg i ti ellevetida men får ikke sovne før i seks sju, åttetida på morgenen. Psykologen: Og når står du opp da?

Jeg: Nei, da står jeg opp når jeg våkner av meg selv da, slik at jeg får søvn når jeg først får til å sove, og da er klokka ofte fire.

Psykologen: Men da er det ikke rart du ikke får til å sove på natta da, når du ikke står opp før sent på ettermiddagen!

[AnonymBruker]

Jeg var 17 år og var hos en psykolog bl.a p.g.a at jeg kom fra et alkoholikerhjem og selv hadde begynt å ruse meg. Han sa rett ut at han syntes jeg burde begynne å ruse meg mer!! Helt seriøst.

[AnonymBruker]

Jeg slet med angst, og det var en periode der jeg lå våken med kraftig hjertebank, uro og det var helt umulig å få sove. Jeg ba derfor om hjelp av psykologen om å få noe sovetabletter i en periode slik at jeg kom i gjenge igjen.

Psykologen: Når sovner du da?

Jeg: Jeg legger meg i ti ellevetida men får ikke sovne før i seks sju, åttetida på morgenen. Psykologen: Og når står du opp da?

Jeg: Nei, da står jeg opp når jeg våkner av meg selv da, slik at jeg får søvn når jeg først får til å sove, og da er klokka ofte fire.

Psykologen: Men da er det ikke rart du ikke får til å sove på natta da, når du ikke står opp før sent på ettermiddagen!

Dette er jo helt rett. Om du sover til kl 4 på dagen vil du aldri få sove igjen om natta, angst eller ikke. Dette er ren biologi og har ikke noe med en dum psykolog å gjøre. De fleste psykologer gir ikke hjelp til å få sovemedisin før man har en god dønrytme og man har tatt seg av alt det ikke medisinske med sovingen. Det vil si at sovner man kl 6 står man likevel opp kl 8-9 for å kunne bli trett igjen om kvelden. Gjør man ikke dette vil ingen sovemedisn være annet enn en kort lindring hvor man har utsatt kroppen for negative medikamenter underveis.

Det ER ikke rart du ikke får sove om man står opp så seint, så enkelt er det.

[Gjest Nanette]

Dette er jo helt rett. Om du sover til kl 4 på dagen vil du aldri få sove igjen om natta, angst eller ikke. Dette er ren biologi og har ikke noe med en dum psykolog å gjøre. De fleste psykologer gir ikke hjelp til å få sovemedisin før man har en god dønrytme og man har tatt seg av alt det ikke medisinske med sovingen. Det vil si at sovner man kl 6 står man likevel opp kl 8-9 for å kunne bli trett igjen om kvelden. Gjør man ikke dette vil ingen sovemedisn være annet enn en kort lindring hvor man har utsatt kroppen for negative medikamenter underveis.

Det ER ikke rart du ikke får sove om man står opp så seint, så enkelt er det.

Det er umulig å få til en god døgnrytme når man ligger med angst så ille at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Da sovner du helt utslitt ut til slutt og når du da først får sovet, så sover duhelst så mye som mulig (kan være alt fra to timer til seks timer det) for har du angst slik som det, er det umulig å holde en jevn døgnrytme. Du kan være våken i 24 timer i forveien pga angsten. En som aldri har opplevd krise av noe som helst slag, burde aldri vært psykolog fordi det blir for vanskelig å skjønne hvor ille ting kan føles til å kunne sette seg ordentlig inn i, og forstå omfanget av det. Jeg var til en annen psykolog og fikk hjelp med søvnløsheten med en gang.

[AnonymBruker]

jeg har gått til psykolog 2 perioder i livet pga angst/depresjoner.

den første gangen var jeg rundt 12 år, og da var det en psykolog og flere studenter som satt og stillte spørsmål og noterte i blokka si. jeg vekslet mellom og snakke alene med psykologen og med psykolog + studenter og jeg kan ikke huske jeg fikk noe særlig med hjelp. opplevde det hele som kjedelig da jeg ikke fikk noe ut av det og derfor valgte og avslutte etter noen ganger der. jeg kom meg ut av angsten av meg selv og levde mange år uten, før jeg gikk på en smell da jeg ble 18 år.

da var jeg så langt nede som aldri før av forskjellige grunner, hadde masse angst og var deprimert.

hun psykologen jeg hadde stillte masse spørsmål men kom aldri med innspill eller synspunkt så jeg fikk aldri bekreftet ting under samtalene. noe jeg synes var ganske rart og det føltes litt feil at det skulle være sånn.

jeg visste jo ikke hvordan det skulle være og antok at det skulle være sånn, så jeg fortsatte og gå til hun i ett år. det var jo godt og få kunne snakke om det man følte man ville lette på, men synes det var trasig og aldri få noen tilbakemeldinger på situasjoner, synspunkt, litt analysering osv....

jeg vet om jeg trenger psykolog en annen gang så skal jeg være flinkere på og fortelle hva jeg forventer av en psykolog, eventuelt bytte om den psykologen ikke er slik som forklart her.

[AnonymBruker]

Jeg var 17 år og var hos en psykolog bl.a p.g.a at jeg kom fra et alkoholikerhjem og selv hadde begynt å ruse meg. Han sa rett ut at han syntes jeg burde begynne å ruse meg mer!! Helt seriøst.

er ikke alle psykologer som burde vært psykolog...

Det er viktig å bytte psykolog med en gang man merker at kjemien ikke stemmer eller at psykologen ikke er helt god...

Håper du ikke hørte på han, men hørte på den sunne fornuften din og tenkte at du ikke skulle bli som foreldrene dine.

Jeg bestemte meg for aldri å bli som mine foreldre og kjempet meg frem. Idag har jeg et godt liv, og det har jeg jobbet hardt for.

[Gjest Kathrine]

Jeg hadde en psykolog som fikk meg til å føle meg verdiløs.

Da jeg forsøkte å forklare noe av problemene mine, avbrøt hun meg og begynte og spørre om pms og sånn.

(Jeg vet selv at det ikke har noe med pms og gjøre...)

Hun ba meg og hele tiden om å heller snakke med foreldrene mine, selv om jeg sa klart å tydelig i fra at jeg ikke ønsket å dele det jeg delte med henne til foreldrene mine..

Ikke nok med det, brøt hun taushetsplikten til pappa, var direkte og frekk, gravde i ting uten å "tette det" etterpå, og jeg ble rett og slett bare mye verre av å gå til henne...

[Gjest gjest]

Uff, det skulle vært en slags kvalitetssikring av psykologer, både før, gjennom og etter studiet. Tror vi hadde fått luket vekk mye dritt da.. Men nok om det..

Jeg har dessverre også opplevd en psykolog som overhodet ikke kunne jobben sin. Da jeg kom til han første gangen var jeg veldig deprimert, men gjorde alt jeg kunne for å skjule det utad. Dvs- jeg så nok relativt normal sånn i klesveien og med "pene" klær. Fortalte psykologen hvordan jeg følte meg, men da så han bare dumt på meg og sa at folk som var deprimerte nedprioriterte hygiene, noe jeg ikke gjorde. Ergo kunne jeg ikke være deprimert, mente han. En annen time mente han jeg burde ha mer sex, det ville øke selvtilliten min. Fortalte at jeg ikke engang orket tanken på sex, men det kunne han ikke forstå; alle liker jo et godt ligg! Kunne dessverre fortsatt med liknende eksempler gaaaaanske lenge.

Sluttet heldigvis hos han ganske raskt. Var vel mer dårlig få jeg sluttet enn da jeg begynte, men med hjelp av en langt dyktigere psykolog er livet heldigvis på vei tilbake til å være levelig. Jeg håper alle som sliter med dårlige psykologer tar mot til seg og prøver å finne en annen- det er noe av det beste du kan gjøre for deg selv!

[AnonymBruker]

Huff, håper det går bra med alle dere her. Føler med dere.

Anonymkode: 7214d...9bd

[AnonymBruker]

TS, psykologen din minner veldig om den jeg hadde som tenåring. Jeg tror også han var litt for opptatt av at jeg skulle begynne å gråte i timene, noe han aldri klarte å få meg til å gjøre

Anonymkode: 6960d...160

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, psykologen din minner veldig om den jeg hadde som tenåring. Jeg tror også han var litt for opptatt av at jeg skulle begynne å gråte i timene, noe han aldri klarte å få meg til å gjøre

Anonymkode: 6960d...160

Jeg leste et sted at om psykologen fikk pasienten til å gråten var dette en slags triumf.

Anonymkode: d34d5...54d

[Gjest MissMa]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste et sted at om psykologen fikk pasienten til å gråten var dette en slags triumf.

Anonymkode: d34d5...54d

Vel, jeg tenker det er jo på en måte bra- da flere som går til psykologer gjerne bruker andre ting/metoder for å døyve følelser, og det å kunne uttrykke dem på en naturlig og mer "positiv" måte er jo bra. 

Meg feks, jeg har brukt mat som en måte å kontrollere mine følelser på (enten for mye eller så og si ingenting)- og det at jeg klarte å felle noen tårer, var for meg, en gjennombrudd, i stedet for å undertrykke disse følelsene.

[AnonymBruker]

Nå går det an å gi en vurdering av psykiatere på Legelisten.no. Anbefaler alle å skrive om erfaringene slik at fremtidige pasienter har noe å gå ut fra ved valg av psykiater. 

Det går an å gi en vurdering av psykologer på dinpsykolog.no

Ingenting er verre enn å få en behandler man ikke føler tillit til når man er i en slik sårbar situasjon.

Anonymkode: 0aab7...543

[AnonymBruker]

Det finnes gode og dårlige behandlere i alle profesjoner. 

Anonymkode: af75a...090

[Insanomanical]

Alle psykologer blir dårlige hvis man forventer for mye. Bortsett fra å kunne stille en diagnose som det offentlige helsevesenet godtar er det svært lite en psykolog kan gjøre som en vanlig person ikke kan.