Jeg vil ikke miste veninna mi!

[regine]

Her sitter jeg og tenker. Min aller beste veninne de siste noen-og-tjue årene ligger på sykehus, med kreft. Nå snakker de om at det visstnok bare er smertelindring igjen.

Jeg skal opp å besøke henne litt senere i dag - og håper da at jeg får vite litt mer. Og ikke minst at vi får til å snakke sammen, dvs. at hun ikke er for svak/for dopa.

Det forferdelige er at jeg føler meg så utafor, fordi mannen hennes ikke ringte da hun havna på sykehus dagen etter at jeg snakket med henne. Man ønsker ikke å mase (eller kanskje et bare er jeg som er feig?) så jeg ringte ikke før det hadde gått 3 dager igjen. Og da var det blitt enda verre. Ikke var det noen av de andre veninnene som ringte meg heller. Og nei - jeg tror ikke det var for å være slemme, men fordi at de trodde jeg visste/at noen andre hadde ringt.

Min veninne har en veninnegjeng fra gammelt av som jeg ikke er del av, dermed har jeg ingen som det er naturlig å dele det med.

Det er bare en uke siden vi møttes, hun var sliten, men hjemme og oppegående og orket å dra på besøk. Vi snakket om å dra på kafe sammen.

Og nå? kreften sprer seg visst hele tiden, hun er visstnok for svak til at de vil gi henne cellegift, og de tror vel heller ikke de har noen cellegift som virker. Hun fikk en type cellegift som virket en stund, men så sluttet den og etter det har det bare blitt veldig fort veldig ille.

Og jeg risikerer nå å miste min aller beste veninne. Hun som var der da jeg hadde det som verst, hun som alltid har stilt opp, hun som jeg har reist med, gått på fylla med, tatt eksamner sammen med, er fadder til barnet hennes. Kort sagt som er en kjempeviktig del av livet mitt.

Hva skal jeg gjøre da?

Hvordan skal jeg greie det?

Og det er jo sånn sett ikke verst for meg - hva med mannen og ungene hennes, hvordan skal jeg greie å være en styrke for dem?

også kan jeg vel ikke gi helt opp heller - en MÅ jo tro på mirakler?!?!

[Gjest annemor30]

Her sitter jeg og tenker. Min aller beste veninne de siste noen-og-tjue årene ligger på sykehus, med kreft. Nå snakker de om at det visstnok bare er smertelindring igjen.

Jeg skal opp å besøke henne litt senere i dag - og håper da at jeg får vite litt mer. Og ikke minst at vi får til å snakke sammen, dvs. at hun ikke er for svak/for dopa.

Det forferdelige er at jeg føler meg så utafor, fordi mannen hennes ikke ringte da hun havna på sykehus dagen etter at jeg snakket med henne. Man ønsker ikke å mase (eller kanskje et bare er jeg som er feig?) så jeg ringte ikke før det hadde gått 3 dager igjen. Og da var det blitt enda verre. Ikke var det noen av de andre veninnene som ringte meg heller. Og nei - jeg tror ikke det var for å være slemme, men fordi at de trodde jeg visste/at noen andre hadde ringt.

Min veninne har en veninnegjeng fra gammelt av som jeg ikke er del av, dermed har jeg ingen som det er naturlig å dele det med.

Det er bare en uke siden vi møttes, hun var sliten, men hjemme og oppegående og orket å dra på besøk. Vi snakket om å dra på kafe sammen.

Og nå? kreften sprer seg visst hele tiden, hun er visstnok for svak til at de vil gi henne cellegift, og de tror vel heller ikke de har noen cellegift som virker. Hun fikk en type cellegift som virket en stund, men så sluttet den og etter det har det bare blitt veldig fort veldig ille.

Og jeg risikerer nå å miste min aller beste veninne. Hun som var der da jeg hadde det som verst, hun som alltid har stilt opp, hun som jeg har reist med, gått på fylla med, tatt eksamner sammen med, er fadder til barnet hennes. Kort sagt som er en kjempeviktig del av livet mitt.

Hva skal jeg gjøre da?

Hvordan skal jeg greie det?

Og det er jo sånn sett ikke verst for meg - hva med mannen og ungene hennes, hvordan skal jeg greie å være en styrke for dem?

også kan jeg vel ikke gi helt opp heller - en MÅ jo tro på mirakler?!?!

Jeg ønsker deg bare alt godt, og tiden leger alle sår så håper jeg selvfølgelig at gode venninne klarer dette!

[AnonymBruker]

Jeg mistet kjæresten min til kreften for et år siden. Jeg visste da han ble syk at han ikke ville overleve. Og min erfaring er at man er sterkere enn man tror. Selvfølgelig er ting tungt og vanskelig og da er det viktig at man lar seg selv føle på det og lar seg selv sørge. Det blir lettere med tiden, og man blir sterkere av motgangen.

Jeg ville jo også gjerne tro på et mirakel for min kjære, men innerst inne visste jeg jo at det ikke kom til å skje.

Vær der for venninnen din den tiden hun har igjen, og vær der for mannen og barna etterpå. Det er det viktigste. Kanskje kan du lage en minnebok til barna, eller noe slikt.

Du vil alltid bære med deg minnene om venninnen din og etter hvert vil du nok huske de gode minnene best, og glede deg over det gode vennskapet dere hadde.

[regine]

takk for hyggelige ord. Nå går det fort og gæli utfor, og nå er det sånn at det blir viktigere og viktigere at hun slutter å lide.

men livet føles fryktelig urettferdig og meningsløst når noe sånt skjer.

[AnonymBruker]

takk for hyggelige ord. Nå går det fort og gæli utfor, og nå er det sånn at det blir viktigere og viktigere at hun slutter å lide.

men livet føles fryktelig urettferdig og meningsløst når noe sånt skjer.

Det er vanskelig å stå på siden å se at en du er glad i har det vondt, og at livet svinner hen. Man føler seg så hjelpesløs.

Det føles urettferdig ja, at en ung person skal dø og slite med en slik grusom sykdom. Desverre er det bare et av livets onder som man må akseptere og gjennomgå.

til deg i en vanskelig tid.

[AnonymBruker]

Dette klarer du.

Vis familien hennes at du ønsker å være en støtte for dem ved å komme på døra deres med middag som kun trenger å varmes opp. Feks en gryterett eller en formrett. Si at du tenker at mat sikkert ikke er det som blir prioritert høyest om dagen, men at det likevel er viktig at de får i seg næring og at du ønsker å stille opp. Så går du igjen.

Sånne ting var gull verdt da jeg mistet en i familien min i kreft.

Besøk venninnen din. Klem henne og fortell henne alt det fine du har skrevet om forholdet deres her. Vet du at hun kommer til å dø? I såfall slipp taket på henne. Gi henne fri bane. Fortell henne at du elsker henne, og at dere kommer til å klare dette. At du som fadder skal ta vare på barnet hennes. Du ønsker selvfølgelig ikke å miste henne, men i kontakt med henne betyr det mer at du viser henne at selv om det gjør vondt, så aksepterer du det som skal skje.

Så hylgriner du for din egen del når du kommer hjem.

Vi er sterkere enn det vi tror. Det kommer til å gjøre så vondt at du tror kroppen fysisk revner. Men dette klarer du.

[sophiaM]

Å så trist vær sterk for venninnen din!

Er utrolig følsom i sag tydeligvis, så nå sitter jeg her og griner...

[regine]

For to dager siden kom hun over på hospice fra sykehuset, og det var bra for henne. Samtidig er det helt klart at det er kun kort tid igjen. På en måte bør det gå fort - mannen hennes er helt utslitt, og hun selv har det overhode ikke bra. Og alle vet hvilken vei det går.

Alt annet blir så meningsløst. Og så blir det viktig å tenke over hva osm er viktig her i verden. Jeg angrer jo allerede på de gangene jeg utsatte tref/telefoner fordi jeg var sliten etter jobb el.....

og nå blir hun borte - den som har visst alt og litt til gjennom hele mitt voksne liv. Det er noe som aldri vil komme tilbake - uansett.

Takk for trøstende ord, det varmer.

[Wonders]

det er ikke rettferdig

Håper du er sterk og kommer deg igjennom detta her

Endret 17. august 2010 av Wonders

[kissa85]

det er ikke rettferdig

Håper du er sterk og kommer deg igjennom detta her

Hvordan går det med deg og venninnen din?

[regine]

Hvordan går det med deg og venninnen din?

Takk for at du spør.

Veninna mi døde i midten av august, det gikk omtrent nøyaktig to uker fra hun ble lagt inn på sykehuset siste gangen og til hun døde.

Fryktelig trist, - det sitter bl.a. to småjenter uten mamma. Jeg forsøker jo å være der for dem, lovte henne det. Ettersom det er mye familie på begge sider kan det faktisk være litt vanskelig, det er så mange andre som også skal være der. Men, jeg gjør mitt beste, må jo holde løfte mitt.

Med meg går det opp og ned. Sorgen er der, om enn ikke konstant. Merkelig nok blir det på en måte verre ettersom tiden går, det synker sakte men sikkert inn at hun virkelig er borte. Det har gjort noe med selvtillit og selvfølelse - som generelt har blitt dårligere. Det skal lite til å vippe meg av pinnen ifht. tunge følelser, noe andre opplever som "systemfeil" tar jeg personlig og blir superdeppa av. og det tar lang tid å komme opp fra nedturene.

Et doppelt svik er at et par veninner som "alltid" har vært der bare forsvant da dette skjedde. Ringte og ba om hjelp, men hørte ingenting.... Så jeg opplever at jeg ikke bare har mistet ei veninne, men i praksis flere.

Det er "ingen" som liker meg som den jeg er, på godt og vondt, og samtidig har felles hukommelse fra langt tilbake. Og det er sårt, og tar tid å lære seg å leve med.