Lykkelig som singel, og forundret over at andre synes det er rart

[Gjest AnonymBruker]

Skjønner, men jeg refererte til det du anså som "funksjonen" til en kjæreste hvis du skulle hatt en. Da hadde du kanskje passet best med særbo eller KK

Så absolutt - nå er jeg blitt så "sær" av å bo alene at jeg ikke unner en sjel å bo sammen med meg

Fra spøk til alvor. Har hatt langvarige forhold hvor vi har bodd sammen, og har hatt det bra da også. Men for meg så er et parforhold to individer som er sammen. Og det betyr ikke nødvendigvis at man gjør alt sammen til enhver tid. Er kanskje litt gammeldags der? Ser på samboerskap/ekteskap mer som en praktisk løsning.

Eller så har jeg levd så lenge at jeg har sluttet å tro på romantikken

[Steinar40]

Så absolutt - nå er jeg blitt så "sær" av å bo alene at jeg ikke unner en sjel å bo sammen med meg

Fra spøk til alvor. Har hatt langvarige forhold hvor vi har bodd sammen, og har hatt det bra da også. Men for meg så er et parforhold to individer som er sammen. Og det betyr ikke nødvendigvis at man gjør alt sammen til enhver tid. Er kanskje litt gammeldags der? Ser på samboerskap/ekteskap mer som en praktisk løsning.

Eller så har jeg levd så lenge at jeg har sluttet å tro på romantikken

Det er i hvert fall lettere å tro på det man ser - egoismen.

Men ellers er det ikke noe i veien for at samboerskap/ekteskap er en praktisk løsning. Det blir i hvert fall ikke noe bra når det IKKE er en praktisk løsning.

Men i tillegg til det praktiske inneholdet, så må det også finnes kjærlighet og (sjele)vennskap.

[Gjest AnonymBruker]

Eller så har jeg levd så lenge at jeg har sluttet å tro på romantikken

I fjor sommer var en bekjent i bryllupet til sin grandtante. Ikke bryllup med prest og greier akkurat, men en slags "seremoni". Møttes for to-tre år siden på hurtigruten i en alder av hhv. 78 og 81 Datteren på 60 var brudepike..

Tenk noe så søtt? Håper jeg aldri slutter å tro på romantikken :rødme:

[aline]

Jeg har det faktisk helt deilig som singel, og nyter det til det fulle. Dette til tross for at jeg da gjerne skulle møtt min livspartner, når som helst. Men jeg har innsett at det livet jeg har og som jeg stadig jobber for at skal bli enda bedre, gjør at det skal en særs spesiell mann til for å få meg til å ønske ett forhold, som selvsagt vil endre på livet mitt slik det er idag.

Jeg ser også at jeg ikke ønsker en partner for å gjøre livet mitt fullstendig, eller at jeg trenger en partner for å være lykkelig eller føle meg "rett", en partner må være en jeg kan dele alt det gode med, en som gir det MER, en som legger til lykke i livet.

Tror nok det har mye med at noen av oss er eller har blitt annerledes etterhvert, for jeg tror nok helt klart at de FLESTE føler de trenger en partner for å være fullt ut lykkelige. Det virker slik ihvertfall. Derfor også reaksjoner fra noen når man sier man er lykkelig som singel, for ja, jeg har også fått det.

Man er mer sårbar alene enn i flokk. Mennesket er et flokkdyr.

Jeg føler meg faktisk sterkere alene en i ett forhold, i ett forhold blir jeg sårbar, alene er jeg sterkere.

Nei, jeg tenkte f.eks å reise på ferie etc. alene. Da føler man seg mer sårbar enn når man reiser i sammen med andre. Men andre kan da likeså godt være ens egne barn, fremfor en partner.

Det kommer helt an på hva slags ferie man drar på og hvorfor man drar på ferie, etter min erfaring.

Selv har jeg liten interesse for å dra på samme type ferie som en barnefamilie gjør, rett og slett fordi en barnefamilie har flere som skal ha det gøy, deriblant barn og ungdom, deres interesser er sjeldent de samme som mine, og dermed er det sjeldent jeg interesserer meg for å dra på typiske familie-ferier. Dette gjelder dog både i og uten kjæreste, og uansett om jeg reiser alene eller om jeg reiser med venner/gruppe.

De fleste kvinner får vel ikke panikk før de passerer det store 30-tallet

Jeg tror de som er lykkelige som single, ikke får noen panikk selv om de passerer "det store 30-tallet", eller, det spørs vel litt hvordan man tenker på alder da.

Det er maaaaaaange som mente at det å bli 30 var helt forferdelig, grusomt, plutselig var man nesten døden nær og alt man ikke hadde rukket til da, det var for sent.. hahaha.

Jeg syntes det å bli 30 var superdeilig!! og har nytt årene etter fylte 30 (det har blitt noen nå) mer en jeg noengang har nytt før. Det er jo nå jeg lever! Det er nå jeg lever beviste og fullt ut selvvalgte år, DET er konge det. Jeg har ett bedre liv nå som 36 en jeg hadde som 26! og elsker det.

Folk er forskjellige, og folk utvikler forskjellige behov, derfor er noen av oss lykkelige som single, også etter fylte 30.