Med en liten sommerfugl i magen...

[Ava Mae]

30. juli 2010

Dagen som aldri ble helt slik som den skulle selv om planene var lagt. I stedet startet den med et sjokk, en graviditetstest med ordet Gravid som poppet opp før jeg i det hele tatt fikk summet meg og en kommende pappa som med et smil om munnen stod å trøstet en gråtende kommende mor som egentlig bare hadde tenkt til å vaske kjøkkenet og handle på butikken i dag. Når skjedde dette? Når ble du til? Har jeg drukket mange glass hvitvin til sommerens reker og jordbær siden du bestemte deg for å komme? Husket jeg å vaske hendene da jeg koste med naboens katt for noen dager siden? Tårene stoppet heldigvis å renne ganske raskt, men hendene skalv en stund til. Så satte vi oss ned ved frokostbordet og feiret at du kommer til verden i April med havregrøt og chai latte. For April er tross alt en fin måned og selv om vi hadde tenkt til å vente ett år til så er du så inderlig hjertlig velkommen lille venn.

Hilsen mamma & pappa

[gulars]

Så herlig! Gratulerer så mye Jeg og vil!

[Ava Mae]

Tusen tusen takk

Og tro meg, det skjer når du aller minst aner det. Eller bestemmer deg for å vente et år til

[Ava Mae]

Det gikk forunderlig lett å sovne i går kveld, men til gjengjeld så sitter jeg her lys våken grytidlig på morgenen og har allerede vært oppe noen timer. Jeg er også forunderlig rolig i kroppen til å endelig få oppleve noe av det største vi mennesker kan få oppleve, men jeg tror rett og slett ikke at det har gått helt inn enda. Eller stålsetter jeg meg ubevisst i fall det skal gå galt? Jeg tror i grunnen ikke det er det siste, for jeg har en merkelig følelse av at dette kommer til å gå fint. Det er en grunn til at det ble slik nå. Da har jeg større tro på overraskelsesmomentet ved hele denne surrealistiske situasjonen.

Jeg hadde alltid trodd jeg ville vite det instinktivt den dagen jeg ble gravid, helt av meg selv uten noen tester som viser streker eller gravid i displayet. Jeg var også sikker på at jeg ville være så proppfull av de mest plagsomme symptomene at den resterende tvilen ville være borte som dugg for solen. Så feil kan man ta! I stedet sitter jeg her og føler meg så fin at jeg nesten er på nippet til å tro at testen er feil. Men mensen er jo borte, det river og jobbes i livmora og jeg har gått fra noe normale bryster til å bli frøken struttepupp med alt for små bh`er på under en uke. Og dette med brystene var i grunnen det som gjorde at jeg tok graviditetstesten i utgangspunktet. De er hardere, anderledes øm og fastere enn de noen gang har vært. Måtte det bare vare livet ut

Vi hadde fått beskjed om at dette med graviditet sannsynligvis ikke ville komme lett av årsaker som ligger hos meg. På grunn av den beskjeden hadde jeg på sett og vis begynt å forberede meg mentalt på at jeg kanskje aldri ville få oppleve å bli mamma, eller hvertfall ikke på egenhånd uten et år med intens prøving med påfølgende hormonkurer eller prøverør. Vi hadde begynt å snakke om å prøve for å unngå at -du får hjelp om et år limiten ikke skulle være så langt frem i tiden. Jeg hadde så smått begynt å gjøre meg kjent med kroppen og syklusen, riktignok uten stort hell for mensen begynte å komme når den ville og hver måneds tegn og symptomer på både EL og mens var som natt og dag fra måned til måned. Så det prosjektet ga jeg i grunnen raskt opp. Så kom beskjeden om at det kommende året på jobbfronten til mannen ville bli en helt annen enn først forespeilet og vi bestemte oss for å sette prøvingen på vent frem til neste sommer. Lite ante vi at vi tok den avgjørelsen 14 dager for seint. Skuffelsen var gedigen i begynnelsen, men så begynte jeg som smått å tenke at livet i grunnen er ganske deilig som det er. Ikke noe stress med å ha sex på de riktige dagene, skyggestreker som viser seg å ikke være noe, og skulle vi nå mot all formodning bli raskt gravide ville jeg slippe dager med bekkenløsning, brystspreng, kvalme, vondter her og der hvertfall et år til. For ikke å snakke om når barnet var kommet. Er jeg virkelig klar for søvnløse netter, kolikksmerter, sår babygråt over ting som ikke er som de skal men som vanskelig lar seg videreformidle til en sliten og rådvill førstegangs mor? Konklusjonen ble som sagt at livet var ganske deilig som det var. Men nå som jeg faktisk er gravid så er jammen livet ganske deilig da også...

[Ava Mae]

Nok en dag er overstått og formen er fremdeles ganske fin. Litt varierende gjennom dagen er den og uggen uten tvil, men jeg har fremdeles litt å gå på til jeg kan kalle meg kvalm. Jeg har hatt et par perioder med halsbrann gjennom dagen, men brystene virker ikke like ømme som de var lengre. Det jeg sliter mest med nå er underlivssmerter for det skjer helt klart ting i underlivet nå. Det river, sliter og er til tider fryktelig vondt. Jeg forsøker i grunnen å puste med magen og trøster meg med at smertene visstnok er normale og hører svangerskap til, spesielt som førstegangsgravid. Det som er litt morro/merkelig/surrealistisk er at magen min er full av luft og poppet rett ut i dag. Nå er jeg slank i utgangspunktet så med en trangt topp på tror jeg de som kjenner meg ville fattet mistanke allerede, spesielt om det fortsetter i denne hastigheten. Men planen er å kravle oss hvertfall sånn nogen lunde over uke 12. for å se om dette går som vi håper før vi forteller noe til søsken og venner, så jeg håper vi klarer å skjule det en stund til. Kjenner jeg mamma rett så vil spørsmålet komme lenge før slutten av september.

Nå er jeg i utgangspunktet velsignet med en veldig omtenksom og snill samboer, men etter at testen lyste positiv mot oss gjør han virkelig alt for at både jeg og den lille skal ha det så fint som vi kan ha det. I dag kom han hjem fra butikken med økologisk frisk frukt og grønnsaker som skal være bra for både mor og barn. Alt som inngår i middagens ingredienser blir godt vasket, stekt og kokt godt slik at det skal være trygt å spise. Jeg tror uten tvil at han kommer til å bli verdens beste pappa, for verdens beste samboer er han allerede

[Ava Mae]

Det er sjeldent jeg virkelig sover som en stein om natten, men i natt gjorde jeg virkelig det. Sluknet så raskt jeg la hodet på puta og var oppe igjen klokka 10.30. Frokost spiste jeg en times tid etterpå og var like sulten to timer etter. For en times tid siden kastet jeg i meg en brødblings til samt et eple og masse vann, og nå er jeg jammen sulten igjen. Hvordan skal dette gå i 8 måneder til da?

Jeg begynner også å bli trøtt allerede så få timer etter at jeg kom meg opp av sengen så hadde jeg lagt meg nedpå nå ville jeg nok vært borte i løpet av et par minutter. På sett og vis er jeg litt glad for at jeg begynner å merke at noe skjer i kroppen nå. Bortsett fra de sterke underlivssmertene, manglende mens, store pupper og en litt uggen følelse fra og til har jeg ingen av den lange listen med graviditetssymptomer som mange andre har. Jeg vet ikke om det plager meg litt fordi jeg er redd det kan skyldes at graviditeten ikke utvikler seg som den skal eller om det rett og slett er mine egne forventinger til at jeg, når min tid kom ville være helt slått ut av svimmelhet med manglende matlyst og en bøtte ved sofakanten de første 12 ukene. Ellers så kan det være den feilen vi jenter alt for ofte gjør; sammenligner oss med hvordan alle andre har det og lager vår egen lille "normal" etter det. Men for all del jeg har jo ikke kommet lengre enn i min 5. uke og alle symptomene kommer vel ikke før man rekker å teste, selv om det noen ganger kan virke slik. Klage gjør man når man har for mange symptomer og klage gjør man hvis man har for få

Men èn ting har forandret seg de siste dagene. Fra å gå fra en følelse av å ikke ha noen i det hele tatt så tror jeg faktisk at jeg kommer til å bli mamma til en liten

[Gjest CandyPanty]

Gratulerer!

[Ava Mae]

Tusen takk

Og for en herlig avatar du har

[Gjest Huffsa]

Gratulerer så mye

Og en nystartet graviditets-dagbok, hurra

( Har alltid lyst til å følge med på en, fordi jeg liker å lese sånt, men alle har jo flere hundre sider. )

[vingle]

Gratulerer så masse med en liten krabat i magen Ava Mae!

Vi kan godt bytte symptomer, hvis du vil!

[Ava Mae]

✿ 5 uker ✿

I dag er jeg bare lei meg, eller redd er vel et mer beskrivende ord. Jeg får vondt i magen når jeg tenker på sjokket over den positive testen på fredag. Jeg er lei meg fordi jeg alltid har trodd jeg ville få en overveldende lykkefølelse den dagen jeg forhåpentligvis fikk oppleve å bli gravid, men den er ikke der. I stedet er den byttet ut med redsel, et tonn tanker av ymse slag og massevis av bekymringer. På grunn av mannens jobbsituasjon kommer jeg til å bli mye alene dette svangerskapet og i aller verste fall får han ikke vært med på fødselen. Det var grunnen til at vi utsatte de spede planene om å bli prøvere utover høsten. Jeg har ikke rukket å bygge meg opp noe nettverk her vi bor nå og jeg er langt unna både familie og venner. Det hele er rett og slett fryktelig skremmende og det kom så brått på meg, spesielt siden planene og livet fremover allerede var lagt. Jeg vet dette er tanker og følelser som med tiden vil vaskes bort og overskygges av gleden over en voksende mage med en sprellende baby på innsiden og de sitrende og lykkelige forventingene over å skulle bli mamma. Men akkurat i dag med masse hormoner rasende rundt kroppen og pøsende regn utendørs utgjorde definitivt ikke den beste starten på uken.

Formen er fremdeles fin og ikke noe å klage på. Jeg hadde en følelse av å måtte på do å tisse igjen 5 minutter etter forrige dotur da jeg la meg i går kveld og begynte så smått å tro det var en urinveisinfeksjon på gang. Det var det tydeligvis ikke for i dag kjenner jeg ikke noe. Men ordet trøtt og sliten har definitivt fått en ny mening, spesielt siden jeg allerede har kapitulert og hatt et par minutter på sofaen i dag. Før klokken rakk å bli 09.00 til og med

Gratulerer så mye

Og en nystartet graviditets-dagbok, hurra

( Har alltid lyst til å følge med på en, fordi jeg liker å lese sånt, men alle har jo flere hundre sider. )

Tusen tusen takk Jeg både håper og tror at dette svangerskapet skal gå fint slik at denne dagboken kan få ligge her inne frem til april neste år, så det er selvfølgelig kjempekos om du vil følge meg på veien

Gratulerer så masse med en liten krabat i magen Ava Mae!

Vi kan godt bytte symptomer, hvis du vil!

Tusen takk og det samme til deg også Og ja jeg vet, man skal være forsiktig med å ønske seg flere symptomer for plutselig kommer de med et brak og dagene man følte seg i fin form og nesten stusset over om graviditetstestene viste riktig blir et stort savn

[Gjest Huffsa]

Det finnes helt sikkert en løsning med jobben til mannen din så han mest sansynlig får vært hjemme til fødselen Er ikke nødvendig å stresse med det nå

[vingle]

til deg! Det er trist når man føler at det meste er vanskelig og ting ikke blir slik man hadde håpet. Men det høres ut som du har en solid støtte i mannen din i måten han har taklet dette på så langt, så selv om han er nødt til å være mye borte, trenger ikke det bety at han ikke er tilstede. Det er verrre med en som er hos deg uten å være tilstede!

Selv om vi hadde planlagt min graviditet var jeg også veldig bekymret for mye rart til å begynne med. Jeg begynte til og med å gråte av en blodprøve på legekontoret. Legen tok seg tid og snakket lenge med meg mens tårene trillet, og sa riktignok endel som ikke akkurat hjalp, men det viktigste hun sa til meg var at jeg måtte slutte å bekymre meg for alt mulig. Først følte jeg meg litt fornærmet, for jeg bekymret meg jo slett ikke for ALT mulig, men poenget hennes var at når jeg stresser så blir den lille i magen også stresset, og det er ikke bra for det lille, skjøre livet. Så jo mer jeg slapper av og stresser ned - jo bedre for babyen. Det er ikke alltid lett, men jeg prøver!

Håper du klarer å la vær å bekymre deg for mye, sånn at du kan slappe av og finne glede over det flotte som har skjedd med deg - det fortjener både du, mannen din og den lille. Lykke til

[Ava Mae]

Tusen takk for koselige svar begge to

Dagen i går var jammen lei og jeg begynner å merke graviditeten nå. Jeg er trøtt, sliten og kan nesten sovne stående samt at hodet definitivt ikke er helt med lengre. Jeg gjør så mye rart at jeg bare måtte le av meg selv på butikken i dag og unnskylde meg til kassadama Hormonene i kroppen begynner også definitivt å øke for i går kveld trillet tårene i strie strømmer da jeg hadde lagt meg etter å ha gått i helspenn hele dagen. Derfor bestemte jeg meg for at jeg bare må legge denne frykten for at sambo ikke kan være med på fødselen til side, ellers er jeg redd det ender med at jeg bekymrer meg så mye at svangerskapet avslutter seg selv. Desverre er det ikke en krisemaksimering i hormonrus fra min side, selv om jeg veldig veldig gjerne skulle ønske det slik. Grunnen til at vi valgte å legge bort de spede planene om prøving til høsten var at sambo som jobber i forsvaret raskere enn antatt blir sendt på utenlandstjeneste, og vi visste da at om vi mot formodning skulle bli raskt gravide så ville han etter all sansynlighet ikke få vært med på fødselen. Og det er nok også grunnen til at jeg (nesten i skam på grunn av beskjeden vi tross alt har fått tidligere) ikke bare udelt gledet meg over denne graviditeten. Ikke bare skal jeg gå svanger i 9 mnd for aller første gang, noe som er skremmende nok i seg selv. Men familien min bor gud vet hvor mange mil borte fra meg, og jeg må gjøre det mesteparten alene med en redsel for at samboeren min i verste fall ikke kommer tilbake i det hele tatt. Også er det dette med redselen for å ikke ha han der under fødselen, for når staten er sjefen din er det desverre ikke så mye snillisme ute å går og en barnefødsel teller knapt nok mer enn noen som vil hjem fordi de savner kjøttkakene til mor. Han får komme hjem i to korte perioder mens han er der nede og vi håper å få timet den siste til rundt termindagene. Kommer ikke barnet under den siste leaven hans så får han ikke blitt med på fødselen, så enkelt (vanskelig) er det. Og det er jo ingen ønskesituasjon hverken for meg som for alt i verden skulle hatt han der eller han som da vil gå glipp av sitt første barns fødsel. Men jeg innser at dette svangerskapet kommer til å bli LANGT hvis jeg skal gå å ha vondt av dette gjennom det hele. VI får heller prise oss lykkelige over at dette barnet har bestemt seg for å komme rundt den siste leaven hans og legge resten i hendene til sjefen. Selv om jeg ikke er så voldsomt religiøs så begynner jeg så smått å tro at han har en finger med i spillet her I går fant jeg også ut at jeg slettes ikke er den eneste jenta som sitter i denne situasjonen og det letter faktisk litt å vite at vi er to.

For å lette litt på humøret i går bestemte jeg meg for å ta det første magebilde. Det er ikke mye å vise frem og den lille luftkulen som var der for et par dager siden har nesten punktert nå, men det er jo morro å ha noe å sammenligne med når magen forhåpentligvis fortsetter å vokse :rødme: Formen er fremdeles fin som bare det, men jeg begynner som sagt å merke slitenheten og halsbrannen nå. Jeg trodde jeg hadde hatt det før også men jeg begynner å skjønne svigerinna mi som sa at man ikke vet hva halsbrann er før man har vært gravid Jeg har også begynt å få tilbake de ømme brystene jeg fikk som et av de tidligste symptomene. Jeg ristet ikke juicen lenge til frokosten i dag for å si det slik Også har jeg begynt å trene igjen etter sommeren. Ikke de hardeste øktene men det er jammen godt å bevege seg litt igjen

[LineGourmet]

Men uansett så har du oss på kvinneguiden!

Du skriver veldig fint og reflektert

Ja, og gratulerer forresten :rødme:

[Gjest CandyPanty]

Hihi, det syns jeg også :gjeiper:

Det kommer nok til å gå kjempefint Du må bare se det positive i alt, selv om det ikke alltid er like lett. Det kommer alltids noe godt ut av det uansett

[Ava Mae]

Nok en fin dag selv om den startet med laber form. Jeg følte meg nesten litt influensasyk i dag tidlig men den tok seg opp utover dagen. Nå i kveld er jeg skikkelig sigen og trøtt igjen, men det er vel drøyt tidlig å finne sengen før 21.00

Tidligere i dag var jeg veldig sliten i magemusklene, nesten så man skulle tro jeg hadde trent de skikkelig dagen før. Det har også gitt seg nå men jeg føler meg nesten konstant stinn i magen og i kveld kjennes den ut som et trommeskinn. Jeg går å kikker mye på den for tiden selv om jeg vet det er lenge til det kommer noen synlig babykul der enda Matlysten derimot er ikke helt som den har vært. Nå kan det gå lengre perioder mellom hver gang jeg er sulten og jeg orker ikke så mye når jeg først spiser. Vekten har nok også begynt å bevege seg litt ned siden kosten momentant gikk fra deilig sommerkos til sunt for barnet-kost den dagen testen viste gravid. Mye på grunn av en snill og omsorgsfull samboer som kommer hjem fra butikken med det meste av økologisk frukt og grønt fordi jeg trenger jern, nok vann, proteiner i kosten osv. Han er så fin :rødme: Nå har jeg vel ikke vondt av å gå ned sommerkiloene jeg har lagt på meg, men jeg har vel i grunnen ikke så mye å avse heller så sunt og variert samt nok mengde og masse vann tror jeg nok kommer til å bli en av de største ufordringene mine dette svangerskapet. Spesielt når matlysten skorter. Jeg er i grunnen typen som kan leve på knekkebrød og hvitost i flere måneder uten å fundere noe videre over det. Men jeg er virkelig overrasket over hvor lett det ble å kutte ut sommerens snacks og kos, for jeg trodde sukkeravhengigheten min hadde nådd nye høyder etter i sommer. Men graviditeten har tydeligvis satt en stopper for den, og det er jo ikke noe man kan klage på

Jeg forsøkte å få time til tidlig UL i dag, men jeg tror vedkommende fremdeles har ferie. Både jeg og sambo har veldig lyst til å se den lille så vi håper vi får tatt en UL i slutten av denne måneden eller i begynnelsen av september. Da vil jeg være 9-10 uker på vei om alt fortsetter like fint. I dag satt jeg å kikket i almanakken min for å finne ut når neste års påske er og jeg ble nesten litt satt ut da jeg fant ut at jeg kommer til å ha en baby da. Hvis babyen kommer når den skal så vil jeg ha en 14 dager gammel liten hjerteknuser liggende på fanget når påskekrimmen surrer og går over tv-skjermen. DET er en merkelig følelse det, men helt klart en ubeskribelig herlig en

Men uansett så har du oss på kvinneguiden!

Du skriver veldig fint og reflektert

Ja, og gratulerer forresten :rødme:

Tusen tusen takk, og du har jo så rett

Og alene

under fødselen kommer jeg aldri til å få lov til å være uansett for viser det seg at sambo ikke kan få blitt med så kommer det nok flyvende en vordende bestemor som sikkert vil være med på morroa

Hihi, det syns jeg også :gjeiper:

Det kommer nok til å gå kjempefint Du må bare se det positive i alt, selv om det ikke alltid er like lett. Det kommer alltids noe godt ut av det uansett

Ja, det nytter hvertfall ikke å begynne med den bekymringen allerede nå. Det som skal skje det skjer og det får jeg nok ikke gjort noe med uansett. Og ja, det kommer jo noe fabelaktig fint ut av det uansett

Endret 4. august 2010 av Ava Mae

[vingle]

Ja, det nytter hvertfall ikke å begynne med den bekymringen allerede nå. Det som skal skje det skjer og det får jeg nok ikke gjort noe med uansett. Og ja, det kommer jo noe fabelaktig fint ut av det uansett

Der tror jeg du sa det jeg på en måte prøvde å komme frem til!

Enig med de andre som sier at du skriver veldig flott

Ha en god dag

[Gjest Huffsa]

Så snill kjæresten din er

Og som sagt, du har alltids kvinneguiden.

Og det er jo bra å ta bilde nå av magen, fordi som regel har man ikke "før" bilder, bare "etter" (etter det har kommet mage altså). Det er jo artig å se hvordan magen vokser med tiden

[~lillefot~]

Ville bare innom for å si gratulerer