Angst, ensomhet

[Gjest Slitsomt]

Vet ikke hva jeg skal gjøre med tankene mine

Jeg sliter noe voldsomt med angst og tanker, er i 20 åra og føler at alle går forbi meg. Føler at alle har kjæreste, et veldig sårt tema, har så lyst til å ha en jeg også, venner som ringer og stikker innom er også et veldig savn, hver dag går og jeg lurer på hva slags liv jeg har fått:( Bor hjemme fremdeles og har fantastiske foreldre som stiller opp, bakdelen er at jeg er så avhening av dem og har ekstremt angst for at dem skal bli borte, før jeg i det hele tatt greier dette livet. Er veldig sårbar og har mye vondt inni meg, har så utrulig lyst til å greie ett normalt liv, med flere gode venner, en kjæreste, flytte hjemmefra og ha det bra med meg selv, men hvordan jeg skal greie dette aner jeg virkelig ikke. Er så redd, "alle" får til ting dem vil, mens jeg sitter i et psykisk fengsel.

Noe annet som også knyter seg i magen er ordet sex, synes det er snakk om det overalt, alle har gjort det og jeg føler meg helt lost og fæl som aldri har gjort det. Vil jo ikke gjøre det med hvem som helst heller, men har ikke vært i nærheten av noe som helst. Dette er så slitsomt, vondt og ikke minst fryktelig ensomt.

Blir fort misunnelig, hater det ordet, men når jeg ser folk som gifter seg og får barn og har det jeg ønsker meg, så kjenner jeg det stikker litt:( Jeg bare haaater det.

[Gjest AnonymBruker]

Skulle tro du beskrev meg. Jeg er i slutten av 20-årene og har det slik som deg. Bor hjemme, har ikke kjæreste og ingen venner.

Jeg har fått hjelp nå av psykiater og gruppeterapi, og prøver å få meg et liv med studier i første omgang. Etter hvert vil jeg få meg venner, men syns det er vanskelig når jeg er så gammel som jeg er.

Kjæreste, ja, det savner jeg, men det er ikke det første jeg trenger selv om jeg noen ganger ønsker det mest av alt.

Får du noe hjelp med dette?

Vil gi deg en god klem

[Gjest AnonymBruker]

Anbefaler deg og ikke la foreldrene dine gjør oppgaver du må gjøre selv om du hadde bodd alene, som å handle mat. Jeg var selv avhengig av samboeren min tidligere, og klarte knapt gå ut av huset uten ham. Utfordre deg selv en dag om gangen, ikke la deg bli mer avhengig!

Ikke bry deg om andres liv. Ta ansvar for ditt eget ett steg av gangen, dra til legen og få henvisning til psykolog om du ikke får hjelp.

[Gjest Slitsomt]

Takk for svar:)

Jeg har hjelp og legen har kjent meg i alle mine leve år. Dessverre må jeg ha med mamma til legen, ellers hadde jeg ikke kommet meg dit, har vært mutist og nå sliter jeg virkelig med angsten. Vi/jeg har både psykolog og terapaut som har fulgt meg i noen år nå og dem ser fremgang, jeg er ikke flink å se det jeg har greid, jeg vil så gjerne mer og ønsker meg et liv som jeg kan være glad i.

TS

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar:)

Jeg har hjelp og legen har kjent meg i alle mine leve år. Dessverre må jeg ha med mamma til legen, ellers hadde jeg ikke kommet meg dit, har vært mutist og nå sliter jeg virkelig med angsten. Vi/jeg har både psykolog og terapaut som har fulgt meg i noen år nå og dem ser fremgang, jeg er ikke flink å se det jeg har greid, jeg vil så gjerne mer og ønsker meg et liv som jeg kan være glad i.

TS

Hva er mutist?

Ellers er det bra du får hjelp, men som den andre anonyme bruker skrev over her - det er viktig å bryte grenser og barrierer. Utfordre deg selv hver dag. F.eks gå å hent posten, eller gå en liten tur alene hver dag. Jeg pleier å høre på musikk når jeg gå tur, for det roer meg veldig.

Begynn i det små, og ufordre deg mer og mer etterhvert.

Prøv å gjøre alle ting som du måtte ha gjort om du bodde alene.

Jeg har tvunget meg selv til mye for å nå dit jeg er idag. Begynte på skole for første gang på flere år ifjor. Det gikk ganske dårlig, men prøver igjen iår. Nå skal jeg få det til, for jeg vil ha et liv!

Hilsen anonym bruker som svarte først i tråden din

[Gjest Rikke]

Hei!

Jeg vet mye om hvordan du har det. Selvom jeg har levd mye selvstendig føler jeg, så er jeg likevel helt utrolig avhengig av mine foreldre. Faktisk føler jeg meg mer avhengig av dem nå ( i en alder på 26 ) enn jeg gjorde i mine yngre dager. Jeg var mer bekymringløs da, og jeg hadde somregel alltid kjæreste.

Nå, har jeg færre venner. ( de fleste har kjæreste, er gift og har barn ). Mens jeg bor hjemme for tiden, og kan ikke helt se for meg å flytte alene igjen. Jeg har bodd alene, men trivdes ikke no særlig, spes da etter at jeg fikk angst. Jeg utviklet også angst sist jeg bodde alene, og det tærer jo litt. Jeg føler jo da at jeg ikke takler å bo alene! Det er veldig deprimerende. Men det er veldig ensomt...

Jeg er livredd for tanken på å miste mine nærmeste. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, og bare tanken kan nesten gi meg panikk anfall. Det er fryktelig ekkelt, og jeg kunne ønske jeg ikke hadde slike tanker og bekymringer om hva som KAN skje. For er nettopp det, man har mye negative tanker, og tenker på alt det fæle som kan skje.. Det er vanskelig å være positiv. Men jeg vet det kan læres. Jeg har gått i kognativ terapi, men avsluttet før jeg burde. Jeg vurdere nå å søke hjelp igjen. Men det er for meg en liten nedtur... Selvom jeg vet man ikke burde se på det sånn. Faktisk er det en styrke å be om hjelp.

Jeg har ikke så mye svar å gi deg, men vit at du ikke er alene iallefall.