Gå til innhold

In Trust


In Trust
 Del

Anbefalte innlegg

Hei allesammen!

Er ny her og ønsker å skrive en lien dagbok her om dagene jeg møter på i mine tunge dager. Kanskje kan jeg få noen råd og innspill innimellom til hvordan en får en flottere dag. Eller enkelt og greit hvordan bare holde humøret oppe. Eller eventuelt hvordan sette klare grenser for meg selv i forhold til andre som ikke respekterer meg nok til å respektere mine grenser.

Om dagen lever jeg i en tung hverdag her hjemme preget av mye slit.

Endret av In Trust
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

En stemors bekjennelser.

Mange nevner ofte den onde stemoren, men jeg kan forsikre deg at jeg er langt derifra en ond stemor. Jeg er derimot den gode stemoren som ikke blir verdsatt nok av dem jeg er i ¨familie¨ med.

Og hvor jeg ikke klarer helt å gi slipp, eventuelt sette ned foten nok for meg selv.

Vi har 2 diagnoseforhold i vår familie og 2 hunder og ellers en skrudd familie.

Så hverdagen våres krever ofte mer tilrettelegging, enn hva andre familier muligens har i sin hverdag.

Disse dagene går veldig opp og ned, svinger som en jojo veldig ofte.

Minuset her er at faren har satt seg på latbeina og koser seg mens jeg gjør mesteparten av oppgavene her hjemme. Husmorrollen, og å være en god omrsorgsperson for hans sønn. Kanskje enkelt å si; så slutt med det da. Men slik fungerer det ikke her.

Det finnes selvfølgelig en grense. Men det er grensen jeg ikke klarer selv å bryte. Hvorfor ikke det? - Jeg vet ikke.

Tboy: Kjæreste & far

Sønn/unge: Sønnen til min kjæreste

Jeg: Jeg/meg

Dagen i dag: Dagen i dag har det vært mye masing, krangling og uenigheter. Og TBoy har vært mye trøtt. I dag orket han ikke ungen rundt seg og sa allerede i halv 11 tiden at han fikk gå ut og gjøre noe, og ikke henge her og mase, for han skulle sove mer.

Allerede da hadde vi jo sovet gjennom en hel natt.

Jeg forsøker å snakke til han og spørre om han ikke heller kan være våken og bidra til at vi gjør noe hyggelig sammen hele familien. Men nei, han skulle hvile og det skulle ingen andre bestemme over hvor vidt han skulle gjøre dette eller andre ting.

Skuffet som vanlig rusler jeg inn på siderommet for å samle meg.

Alle disse skuffelsene over og over igjen. Jeg skjønner ikke en gang hvorfor jeg putter meg selv gjennom dette. Men de dagene vi har det fint så banker hjertet. Hjertet mitt tror jeg er litt vel urolig. Har vi hatt det fint ei uke kan tankene mine være inne igjen på at dette er mannen jeg vil ha. Og at kanskje vi en dag gifter oss og får det så fint sammen.

(For det er nemmelig noe jeg aldri har hatt som liten.)

Da han våkner senere midt på dagen så bidrar jeg dessverre ikke til en god stemning. Det er fordi jeg fremdeles er sur for forrige dagen da han skuffet både meg og sønnen. For meg er det viktig at man holder det man sier til meg. For jeg har fått så mange skuffelser opp gjennom livet at jeg orker ikke så mye av å bygge opp en enorm glede ovenfor noe, også skal den personen som har bygd opp denne gleden rive ned igjen alt jeg føler.

Jeg sier ingenting galt. Bare driver med mitt fremfor å være den som prøver å få folk til å kose seg sammen og ha det hyggelig.

Tboy driver med sitt ikke langt unna. Så går ikke ting helt etter hans planlagte mening i kroken sin og sint blir han. Banner høylydt og sparker igjen døren så den smeller. Våre 2 hunder reagerer og blir veldig stresset. Videre smeller han i utgangsdøra og går sin vei.

Det tar sin tid før freden senker seg i meg etter han har gått ut. Men når han har gått ut forsvinner den negative energien hans og jeg puster ut. Hundene legger seg i nærheten av meg og slapper like mye av som meg. Dem har roet seg dem og.

Etter en times tid kommer han hjem igjen blid som ei lerke og har tydeligvis glemt hva han har gjort før han dro ut. Han forventer at jeg skal komme på godhumøret jeg og. Men jeg har enda ikke glemt.

Feilen mange gjør er å såre andre og tro at folk hele tiden skal glemme å tilgi. Men det fungerer ikke i lengden når man gjør sånt ofte nok.

Så fremdeles sur over oppførselen til Tboy er jeg heller ikke denne gang særlig møtekommende på lerkestatusen hans.

Han blir etterhvert sur igjen og mener det er jeg som bidrar til hans sure humør. Så stikker han ut døren nok en gang. Han legger visst det hele over på meg. For han selv har vel ikke tråkket over et par grenser både forrige dagen og dagen i dag. Han ser ikke seg selv. Og det er det største problemet. For i hans hode er det ofte han han han...

Han han han han......

Endret av In Trust
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...