En av tre bytter studier underveis

[Gjest AnonymBruker]

Her synes jeg du er inne på noe veldig vesentlig.

Og det har også mye med hvilken holdning, hva unge i dag tar utgangspunkt i.

Jeg tror unge ikke tenker så mye på.....hva skal jeg leve av, hvor er det muligheter til å tjene penger for å skaffe meg hjem, hvor vil det være behov før arbeidskraft fremover. Det virker som om de virrer rundt i "jeg har lyst til" tanken uten å ha noe mål; etablere seg, skaffe hjem, tjene penger....... Det målet virker det som om svært få har festet blikket på.......for meg så virker det som om de "duller rundt i" lyst-til-tanken akkurat i dag.

Jeg tror det hadde vært mye enklere å ta ett valg om man hadde hatt som hovedmål at en skal klare seg selv, bo, bli selvstendig, ikke gå på trynet økonomisk og kunne sikre seg en god fremtid. Da ville en helt klart fort kunne eliminere mange valg og en vil sitte igjen med færre muligheter og utfra DET kunne se hva som er mest interessant gate for seg selv.

Jeg tror at de som "svirrer" rundt i lyst-til-tilværelsen, ja, de koser seg nok......men jeg tror ikke de ser konsekvensene av det. Hvilke langsiktige økonomiske følger det vil få for dem.....for de tenker rett og slett ikke så langt frem, de har ikke kommet dit ennå.

Vet du. Du skriver som om dette skulle handlet deg, egentlig.

Det virker nemlig veldig som at du har opplevd dette selv når du skriver.

Jeg viste ikke engang hva jeg ville bli på VGS. Nå er jeg 24, har en utdanning. Men aner egentlig ikke hva jeg skal studere, for jeg vet at det er noe annet jeg vil studere.

Jeg gleder meg til å omskolere meg

[Gjest AnonymBruker]

Slik jeg ser det er det en forskjell på de som skifter studie etter et år eller semester, mange ganger, og de som tar én utdanning på et tidspunkt, evt jobber noen år og så tar en annen. Det er forskjell på å fullføre noe og å hoppe av straks man møter motstand. Samtidig er det jo veldig dumt å fullføre en utdanning man kjenner er feil - da kaster man jo i hvert fall bort tid og penger. Men jeg tror at endel unge tror det er lurere å bare "være i gang" og studere, i stedet for å stoppe opp og tenke seg om dersom de føler seg usikre. Det kan være bedre å avbryte studiene en stund, ta seg en jobb og gjenoppta studiene om en får bestemt seg, enn å skifte studieretning 3-4 ganger og til slutt tvinge seg gjennom en grad man er usikker på bare fordi man føler man har avbrutt for mange ganger (jeg kjenner de som har gjort det på den måten...).

Jeg har selv begynt i én retning, før jeg tok sjansen på å satse på noe annet. Flere år etter har jeg tatt opp den første tråden igjen og får uttelling (fritak + nyttig bakgrunnskunnskap) for omtrent alle fagene jeg tok den gang. Jeg jobber ved siden av med ting relatert til den andre utdanningen min, og jeg har så langt et strøkent vitnemål. Ja, jeg har vært "vinglete", og som 19-20-åring var jeg usikker. Men jeg håper ikke arbeidsgivere vil tolke altfor mye personlighetsbrist utfra at jeg har studert i to retninger. Det handler jo også om at man faktisk har hatt store interesser og tilstrekkelig med evner innen to ganske forskjellige områder, men at man ikke har klart/ønsket å velge helt bort det ene. Jeg vet med meg selv at selv om jeg av og til skulle ønske at jeg bare hadde satset på én ting fra starten, ville jeg hatt vanskelig for å slå meg til ro med det uten å ha prøvd det andre.

Forøvrig ser jeg etter hvert som jeg blir eldre at det er mange som tar en utdanning nr to. Men det er nok færre av de eldre studentene som hopper fra årsstudium til årsstudium, vi er nok mer målrettet og omsider sikre på hva vi vil.

[Gjest strykebrett]

Jeg er ganske enig med ts her. Det er ikke lett å vite hva man vil, men jeg syns ikke det er noen god løsning å hoppe fra studie til studie for det. En bedre løsning er å jobbe litt mens man tenker på det, da får man verdifull arbeidserfaring og kan få lagt seg opp penger i tillegg. Man får også pensjonspoeng. Så har man fortsatt elle rettigheter hos lånekassen inntakt den dagen man finner ut hva man vil.

Et annet aspekt ved dette er at det koster samfunnet mye penger. Studenter som studerer på måfå produserer ingenting, og bidrar ikke til felleskassen slik som skattebetalende arbeidstakere gjør. En annen ting er at studieplassene faktisk koster penger. De flaste tenker ikke over det, men en studieplass på universitetet koster mellom 120 000 og 250 000 hvert år, avhengig av hvilken linje. Jeg syns det er usolidarisk å ta opp slike plasser bare for å surre rundt i noe man er halvengasjert i.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er enig med strykebrett, men lurer på hvordan man skal løse dette. Jeg synes ikke det er noe mål å begrense utdanningsmulighetene/finansiering så mye at en ikke har mulighet til å ta en ny utdanning, men jeg er enig i at det vi definerer som "surrestudenter" her er ønskelig å begrense. Kanskje det skulle vært obligatorisk med time hos veileder dersom man bytter studium underveis i en grad (jeg tror det er mulig å bytte ved å søke på samordna opptak, bare melde seg opp i andre fag enn de som følger den opprinnelige studieplanen osv?), og det burde kanskje vært slik at en mistet noe støtte dersom en ikke fullfører en grad innen opprinnelig normert tid - ikke at det bare går på hvor mange studiepoeng en tar i semesteret? Samtidig er det jo noen "smutthull" i og med at en kan ha ganske mange frie studiepoeng i en bachelor, så det å bytte mellom to-tre studier trenger faktisk ikke bety at graden blir forsinket, bare at den blir mindre målrettet enn den kunne vært.

[Gjest AnonymBruker]

For min del er det litt motsatt av mange. Jeg begynte på noe som var fornuftig, men skjønte at jeg ikke ville komme til å trives med en sånn jobb. Dette gjorde jeg noen ganger, før jeg faktisk endte opp med noe jeg aldri hadde trodd i utgangspunktet når jeg endelig var moden for det (som i grunn også er fornuftig - men i en helt annen retning). Jeg druknet i forventninger og tok ikke hensyn til meg.

[Myrna]

Jeg leste denne artikkelen i Aftenposten med stor interesse. Jeg synest faktisk at den norske tradisjonen der elever forventes å gå direkte fra videregående til et studie er rett og slett dumt. Det er ikke rart at slike ting skjer. Hadde jeg fått viljen min, hadde det et par år i arbeidslivet vært obligatorisk. Men dette går jo ikke her i Norge, der man krever en bachelor i økonomi og administrasjon for å sitte å punsje numre på et kontor et steds. Jeg har sansen for det "engelske" systemet, der det ikke er uvanlig at folk begynner å jobbe i 17-18 års alderen. Der jobber man seg opp, får erfaring, finner ut hva man liker/ikke liker, begynner eventuelt å studere. ...Mindre sløsing med offentlige midler blir det også....

Forøvrig MÅ rådgivningen skjerpes her til lands... I løpet av min skolegang på 80-90 tallet fikk jeg en rådgivingstime...det var i niende klasse...Når jeg studerte i USA, hadde man et helt career center, som studentene fritt kunne bruke. I tillegg til dette hadde vi en time obligatorisk møte med studierådgiver innen faget vi studerte HVERT semester.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har gjort mye etter at jeg ble ferdig med vgs. Jeg har jobbet en god del og reist veldig mye. Tok 1 år på fhs rett etter vgs, så tok jeg et jobbeår, og jobbet ganske mye! Deretter følte jeg et stort press til å begynne å studere, selv om jeg ikke var klar for det eller motivert ...

Tok x-phil og xphac og jobbet, fordi jeg ikke helt visste hva jeg ville.

Deretter begynte jeg på psykologi, men sluttet etter 1 år, siden jeg var så umotivert ...

Så jobbet jeg i mange år og reiste mye.

Idag har jeg funnet ut hva jeg vil studere, og er ganske motivert. Skal begynne på medisin til høsten og er 29.

Om jeg får barn en gang kommer jeg til å si at de heller skal jobbe og oppleve ting om de ikke føler seg motivert til å fullføre et studium. Og selfølgelig, om mine barn er motivert og VIL begynne å studere når de er 19 eller 20, så er det helt greit det også

Alle vennene mine begynte å studere når de var mellom 19 og 23 år. Jeg ventet helt til jeg var 29.

Det virker som om "alle" føler de MÅ begynne å studere før de er 20, fordi etter det er man for gammel?

Jeg har aldri tenkt sånn, men møter stadig vekk folk som tenker sånn.

Selv tror alle jeg kommer rett fra vgs, så når jeg begynner å studere til høsten kommer nok alle til å tro jeg er 19 eller 20, haha! :D

[Primarius]

Da jeg gikk på videregående var jeg veldig usikker på hva jeg ville studere, og det hjalp ikke at det virket som veldig mange studier ikke hadde noe definert som man fikk jobb som i ettertid. Dermed endte jeg opp med å ta et par grunnfag (uten støtte fra Lånekassen) mens jeg jobbet deltid ved siden av. Deltidsjobbingen gjorde at jeg fant ut hva jeg egentlig ville studere, og grunnfagene (som virket som om de ikke skulle være til noe) endte faktisk opp med å supplere utdannelsen på en positiv måte, på CVen.

Men: I mitt tilfelle var det snakk om grunnfag, og ikke påbegynte bachelorgrader som aldri ble fullført - dette var 1-årige studier, som var beregnet på å være det.

For meg var det å vite at jeg hadde jobbmuligheter etter studiene like viktig som det å ha det gøy under studiene, og med det jeg endte opp med å studere fikk jeg begge deler.

[Porcelain]

Som det har blitt uttalt av andre i debatten (som kommentar til aftenposten artikkelen samme dag f.eks, ikke her på forumet naturligvis) så handler ikke utdanning kun om yrke. Det handler også om dannelse. Det å lære sentrale ting innen andre fagfelt enn nøyaktig det du kommer til å jobbe med kan i mange tilfeller være givende og ikke minst noe du kan få bruk for, enten i jobb eller i privat sammenheng. For å komme med et søkt eksempel: Kanskje hadde sykepleiere/hjelpepleiere hatt godt av noen studiepoeng i norsk historie, for å kunne forstå hva pasienter på gamlehjem har opplevd i sin hverdag tidligere?

Jeg har studert 3 forskjellige fag innenfor humanoria/samfunnsfag på uni nå, og merker at dette er en fordel for meg. Tok blant annet historie før jeg tok statsvitenskap, og merket at jeg hadde mye bedre forutsetninger for å forstå endel politiske prosesser enn mine medstudenter som ikke har noe forhold til "Gerhardsen-regjeringen" o.l . Jeg skal bli lærer da, så alle mine fag vil komme til nytte som undervisningsfag.. Har visst hele tiden at det er lærer jeg skal bli, så har valgt fag utifra interesse, men har også hatt i bakhodet at de skal finnes som undervisningsfag i skoleverket.

På universitetet er de færreste studier direkte yrkesrettet, og spesielt innenfor SV/HF er det få stillinger som utlyses der det kun kreves en bestemt bachelor/master , i mange jobber vil man ha stort utbytte av å ha litt forskjellige fag med seg fra studietiden, man vil både ha større sjangse for å få jobben (Ved å vise til allsidighet : noe mange jobber handler om å være) , og man vil dermed naturligvis ha mer å stille opp med i jobbsituasjon. Noen ganger tror jeg 2 bachelorer som kan kombineres i yrkeslivet kan være like fruktbart som en veldig spesialisert master..

Ellers er jeg enig med det flere andre nevner her : Studieveiledning på vgs må bli bedre. Det finnes et hav av muligheter der ute, og det å navigere i alt dette er nærmest umulig. Det er også vanskelig å finne ut hva man bli og hvor lett det blir å få jobb etter en del studier.. Såklart , vi vet alle at det blir skrikende behov for sykepleiere og lærere om få år, men alikevel øker ikke søkningen til disse studiene merkbart mye...

Men økonomiske konsekvenser dersom man bytter studie er vissvass spør du meg. Studielånet er det ens eget ansvar å betale ned, + at stipenddelen av dette er ikke stort større enn minstefradraget.. Jeg tror at de fleste som bytter studie mer enn en gang tenker litt over hva de bytter til , og at det ikke er særlig mange som virrer rundt på måfå uten å komme noen vei..

[Gjest Whitelines]

Jeg trodde det var slik at lånekassen sa stopp etterhvert dersom man bytter for mye over for mange år? Vet ikke hvor jeg har hørt det her fra, da...

Selv valgte jeg feil og har derfor byttet studie en gang nå. Håper det blir den eneste!

[Zealuu]

Lånekassen er stort sett medgjørlige så lenge man fremdeles opparbeider seg det normerte antallet studiepoeng i løpet av et semester. Jeg har forsåvidt også et studiebytte bak meg, og har aldri angret på akkurat det.