Frustrert far

[Gjest Kathrine]

Min samboer og far til min sønn på 15 måneder har et temperamentsproblem. Han har aldri slått eller vært voldelig, men tåler ikke mye stress før det går ut over humøret. Han takler særdeles dårlig barnegråt, og får helt noia av å høre sønnen vår gråte. For en liten stund tilbake, skulle han være alene hjemme med sønnen vår, da jeg skulle på venninnekveld. Dro halv ni, da var barnet i seng. Halv elleve ringte mannen min og sa jeg måtte komme hjem. Var hjemme på 2 minutter, og da står han og sønnen i dusjen. Sønnen min gråter og er opprørt, det samme er samboer. Han forteller at sønnen vår våknet og begynte å gråte. Han forsøkte å roe han ned, men ingenting hjalp. Til slutt bestemte han seg for å bare la han gråte, og gikk inn i stuen og begynte å lese. Etter å ha lest et par sider, så gråt sønnen vår fremdeles, da eksploderte mannen min og løp inn på rommet hans, og skrek og brølte høyt til han. Sønnen vår stod oppe i sengen, han tok tak i ham og kastet han ned i sengen, og tok dynen og puten og slengte oppå han. Sønnen vår ble da enda reddere og gråt enda mer, til slutt kastet han opp og derfor stod de i dusjen begge to da jeg kom hjem. Jeg tok sønnen vår og han har sovd hos meg siden. Samme kvelden var han redd sin far, men dagen etter virket det som alt var normalt igjen? Han spør etter pappa, og er veldig pappadalt... Virker ikke som han husker hva som skjedde nå.. Men jeg er redd for at det skal skje igjen, tenk om han mister besinnelsen en gang til, og at denne gangen kommer han til å skade barnet? Jeg er oppriktig redd for dette, og har krevd at han skal gå til psykolog for å få orden på temeramentet sitt. I melleomtiden må jeg bare prøve å unngå at han er alene med sønnen vår på tidspunkter hvor det er sannsynlig at han kan komme til å gråte etc. Min mann har lenge vært veldig trøtt og sliten, og har nettopp vært hos legen for å ta masse prøver slik at han kanskje kan se om han feiler noe. Når han er trøtt og sliten, blir han ekstra ustabil, og lunefull i humøret.

Jeg lurer på hva andre tenker/ville gjort i en slik situasjon. Jeg vet ikke hva som er normalt eller ikke, men for meg er det helt gresk å kunne bli så sint at jeg blir fysisk mot et lite barn... At man blir frustrert, har jeg derimot forståelse for, men jeg trodde at de aller fleste kan styre frustrasjonen sin? En annen ting jeg reagerer på er at han kaller sønnen vår stygge ting, når han feks våkner opp og gråter om natten.. Skal inrømme at jeg noen ganger tenker inni ikke fullt så hyggelige kallemavn, men de blir aldri uttalt, og jeg forsøker alltid og være rolig og trygg for sønnen vår når han gråter.. Kaller han ihvertfall aldri stygge ting, uansett hvor trøtt jeg er eller når på døgnet han måtte våkne/gråte...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg får helt vondt inni meg av det du skriver

Lurer litt på om du sier hardt i fra til samboeren din? Eller om du kansje er en av dem som bare lar det gå sin gang- ikke tørr si i fra? For om du er det ene eller det andre, spiller stor rolle. Du burde si hardt i fra, og du burde fortsette å kreve at han får psykisk hjelp! Slike 'tilfeller' blir IKKE bedre av seg selv.

Og jeg snakker av egen erfaring.. meg selv..

Hadde ikke min samboer vært så streng med meg da jeg (uten å tenke over det) hadde fødselsdepresjoner, så vet jeg ikke om jeg hadde vært helt bra den dag i dag. Sier ikke at han har fødselsdepresjoner, men et problem med å takle presset med gutten, i samband med personlige problem? SØK HJELP!

[Gjest TS Kathrine]

Jeg får helt vondt inni meg av det du skriver

Lurer litt på om du sier hardt i fra til samboeren din? Eller om du kansje er en av dem som bare lar det gå sin gang- ikke tørr si i fra? For om du er det ene eller det andre, spiller stor rolle. Du burde si hardt i fra, og du burde fortsette å kreve at han får psykisk hjelp! Slike 'tilfeller' blir IKKE bedre av seg selv.

Og jeg snakker av egen erfaring.. meg selv..

Hadde ikke min samboer vært så streng med meg da jeg (uten å tenke over det) hadde fødselsdepresjoner, så vet jeg ikke om jeg hadde vært helt bra den dag i dag. Sier ikke at han har fødselsdepresjoner, men et problem med å takle presset med gutten, i samband med personlige problem? SØK HJELP!

Jeg tror nok han er inneforstått med alvoret i mitt krav, og det virker som han selv ønsker å ta tak i problemet. Vi skal snakke med fastlegen hans, så snart denne dukker opp fra ferie. Jeg er bare redd for at fastlegen vår ikke skal synes at dette er så alvorlig som jeg synes, sånn at han ikke skriver henvisning til psykolog... Hva gjør jeg da?

[Gjest AnonymBruker]

Skadet han sønnen på noen måte? Vanskelig å vite hvordan situasjonen var, når vi ikke vet hvor hardhendt han var når han eller hvor alvorlig situasjonen var. Han handlet helt klart galt, men alle kan jo få raserianfall en gang i blandt. Jeg er likevel enig med de over i at han bør oppsøke hjelp, tror nok problemet er mest psykisk både for han selv og for dere rundt, terskelen for å skade noen fysisk er mye høyere, men kanskje det er lurt at han ikke har ansvar for sønnen alene så mye i de periodene han er sliten og stresset?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror nok han er inneforstått med alvoret i mitt krav, og det virker som han selv ønsker å ta tak i problemet. Vi skal snakke med fastlegen hans, så snart denne dukker opp fra ferie. Jeg er bare redd for at fastlegen vår ikke skal synes at dette er så alvorlig som jeg synes, sånn at han ikke skriver henvisning til psykolog... Hva gjør jeg da?

Klart han får henvisning til psykolog dersom han ber om det. Han bør ha noe mer grunnlag for å be om det enn denne enkelthendelsen, men det virker det jo som han har ut fra hvordan du beskriver han. Jeg har selv en pappa og har et temperamentsproblem, og jeg har arvet det etter han. Pappa har aldri villet oppsøke hjelp, men det har jeg. Ikke pga temperamentet, men pga all frustrasjonen som lå bak og skapte dette temperamentet. Tror mannen din gjøre dere alle en tjeneste ved å oppsøke hjelp, og jeg kan aldri se for meg at legen nekter å skrive henvisning.

[Gjest TS kathrine]

Klart han får henvisning til psykolog dersom han ber om det. Han bør ha noe mer grunnlag for å be om det enn denne enkelthendelsen, men det virker det jo som han har ut fra hvordan du beskriver han. Jeg har selv en pappa og har et temperamentsproblem, og jeg har arvet det etter han. Pappa har aldri villet oppsøke hjelp, men det har jeg. Ikke pga temperamentet, men pga all frustrasjonen som lå bak og skapte dette temperamentet. Tror mannen din gjøre dere alle en tjeneste ved å oppsøke hjelp, og jeg kan aldri se for meg at legen nekter å skrive henvisning.

Sønnen vår kom ikke til fysisk skade. Jeg vet ikke hvor hardt han kastet han, men tror uansett at det var fryktelig skremmende for ham... Også tenker jeg sånn som ; "hva om han hadde truffet sengesprinklene og slått hodet" etc etc også blir jeg veldig redd og trist... Mulig jeg overreagerer?

Han har alltid hatt et temperamentsproblem, dette har tidligere også vvært en belastning i forholdet. Når han har det bra og er i godt humør, har vi det topp, når han er sliten/trøtt er alt galt...

[Gjest AnonymBruker]

dette problemet har jeg løst...

jeg tok barnet og flyttet fra han.

barnefaren kommer ikke til å slutte, eller blir ikke vant til barnegråt. Dessuten den behandlingen barnet ditt får når han er frustrert det vil heller ikke endre seg.

Dette må du leve med!

jeg prøvde også å si at barnefaren hadde problem, men det hadde han ikke sa han. Det var bare meg som var problemet der..

stresset ble bare utvidet med tiden som gikk og tilslutt så mistet han også besinnelsen overfor meg... men det var jo MIN skyld..

[La Guapa]

Det som bekymrer meg er at han kunne vært uheldig og skadet sønnen deres. Ikke med overlegg men ved uhell som du beskriver.

Min mann har også mere temperament enn de fleste og kan reagere med å ksat ting/ slå i ting i sinne.

Den siste gangen han var så sint kastet /rev han ned en stol som landet få cm fra vår da 1 år gamle sønn som lekte på gulvet.

Han innså da selv at han måtte ta i mot hjelp. Selv om han ikke mente å skade noen kunne en metallstol kastet mot en 1- åring blitt en ulykke med fatal utgang. Jeg sa også i fra at han skulle ringe mandag (dette skjedde på en lørdag) ellrs ville jeg kontakte advokat og ta ut separasjon på mandag ettermiddag!

Han har fått jevnlig terapi ved Familievernkontoret i over ett år. Nå har han kontroll på sinnet sitt og har ikke hatt utagerende episoder siden dette skjedde. Han har forstått hvor farlig og skremmende et sånt sinne kan være

Jeg hadde tatt ut skilsmisse om han ikke hadde søkt hjelp!

Barna kan ikke forsvare seg selv, det er det vår jobb å gjøre!

JEG kunne sikkert levd med sinnet hans i flere år, men ikke ungene!

Lykke til!

Jeg tror du innerst inne vet hva du må gjøre.

[Gjest Constanze]

Jeg er ikke typen som sier "gå fra ham", men i dette tilfelle så hadde jeg kastet mannen på dør.

Det er ikke lenge siden jeg så et program på TV om alle de store mørketallene det er på barn som blir skadet (og ofte drept) av foreldrene sine. Skaden blir ofte påført ved at de blir ristet, kastet ned, osv ... dette er VELDIG alvorlig - husk at din lille sønn har ingen forsvarer i dette. Han er prisgitt en ustabil person hver gang du overlater ham til sin far.

Jeg kunne tilgitt det meste - men at noen la hånd på et forsvarsløst barn kan bare ikke forsvares.

[Gjest TS Kathrine]

Jeg forstår at dette er alvorlig, og jeg er glad for at flere enn meg synes det. Angående det å gå fra ham, så har jeg vurdert dette. Det som gjør at jeg blir, er at han er en fantastisk person når han har det godt med seg selv, og han har sagt at han vil oppsøke hjelp. Jeg ønsker å gi ham en sjanse til å få orden på temperamentet med faglig hjelp, og i mellomtiden må jeg sørge for å ta meg av barnet vårt selv. jeg kommer til å beskytte vår sønn med alle midler, men jeg tror at dersom min mann kan få orden på seg selv, vil dette til slutt gagne sønnen vår (og meg selv) bedre enn å forlate ham umiddelbart. Dette er mine tanker, mulig jeg tar feil. Jeg er usikker, og finner hele situasjonen vanskelig, derfor synes jeg det er godt å få se andre synspunkter og innfallsvinkler. Av og til lurer jeg på om jeg er hysterisk og andre ganger lurer jeg på om jeg er gal som er der jeg er ...

[Gjest fyret]

litt usikker på hva jeg hadde gjort i dette tilfelle, selv om jeg er fristet til å si "forlat ham".

å miste besinnelsen så totalt over barnegråt er ikke bra.

du må være klar over at det er fort gjort for barnet å utvikle angst/stressmage/stresshelse dersom far ikke klarer å jobbe med dette.

det handler ikke bare om at barnet komer til å være redd, men det kan jo prege hans forhold til andre mennesker resten av livet, enten ved å bli like sint selv, eller ved å unngå alle konfrontasjoner/"gå stille i dørene"

jeg er vokst opp med endel vold, og har mest de fysiske/helsemessige virkningene av det - men ingen atferdsproblemer/ukontrollert sinne etc.

min samboer derimot, pleide å bli skikkelig sur på meg når jeg lukket kjøkkendører/dro ut noen kasseroller som bråkte litt etc.

jeg svarte surt tilbake, og da kom det frem helt tilfeldig at årsaken til at han mislikte dette var fordi hans far hadde blir eitrende forbanna for alt inne-bråk når han var liten.

han skjønte jo at det ikke var logisk å overføre dette til meg, og har aldri irritert seg siden. men poenget er at han var jo godt oppi 20 årene før han sluttet å bli stresset over innebråk, uten å egentlig tenke over årsaken selv......

men over til din samboer: det kan hende du må forlate ham, men det løser ikke sinne-problemene.

han må ha terapi, og lære seg nye måter å håndtere sinnet på. han må rett og slett omprogrammere hjernen til til nye reaksjonsmønstre som ikke skader noen.

hvis du nå har lagt alle korta på bordet her inne, og har aldri har lagt en hånd på deg eller andre, så tror jeg han kan ha gode utsikter for forbedring.

jeg tror ikke din sønn vil ta permanent skade av dette sålenge det aldri skjer igjen, og pappen kan bli en trygg havn istedetfor en pappa som man aldri kan vise ekte følelser til i tilfelle han blir sint.

[Daiquiry]

Jeg beklager, men jeg hadde ikke tatt sjansen på å være sammen med en sånn fyr. Jeg hadde ikke overlatt sønnen min til ham alene ett eneste sekund før jeg så en dramatisk endring i adferden hans, med hjelp av psykolog eller lignende. Det at han er fantastisk når han har det bra med seg selv, er ikke godt nok, rett og slett.

Jeg håper det ordner seg for dere.

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor mener enkelte her at eneste riktige er å forlate mannen. Mannen har jo ikke vært voldelig mot sønnen, så hun har uansett ikke god nok grunn til å nekte han samvær og dermed ville jo risikoen for at han skadet sønnen fortsatt være til stede. Det er bare TS som vet hva det rette er å gjøre i denne situasjonen, vi andre har fort lite opplysninger, Jeg har selv vært så sint på barna har jeg har kastet de inn i senga mi. Ikke på en måte at de kan bli skadet, men nok til at de skjønner alvoret. Tilfelles med mannen til TS var jo verre, da gutten egentlig ikke hadde gjort noe galt, og var alt for liten til å forstå, men ikke alvolig nok til å forlate han dersom alt annet i forholdet er bra. Jeg mener man absolutt bør komme seg ut av forholdet dersom det er vold mot mor eller barn inne i bildet, men jeg tolket ikke dene situasjonen slik.

[Gjest Iril]

Det som gjør at jeg blir, er at han er en fantastisk person når han har det godt med seg selv, og han har sagt at han vil oppsøke hjelp.

Har jobbet som frivillig på krisesenter for kvinner, og absolutt alle som har vært innom der har sagt nøyaktig det samme som du sier her.

Jeg vil ikke råde deg til hverken det ene eller det andre, men jeg håper du tør å kjenne etter og være 100% ærlig med deg selv, på om du tror barnet ditt er trygt. Om du trenger noen å snakke med kan du henvende deg på nærmeste krisesenter.

Uansett hva du velger å gjøre, anbefaler jeg deg å ringe familievernkontoret i morgen. Der kan de hjelpe deg og samboeren, enten ved å tilby samtaler for bare ham eller for dere begge.

[litle_my]

Hvorfor mener enkelte her at eneste riktige er å forlate mannen. Mannen har jo ikke vært voldelig mot sønnen

Mener du at dette ikke er vold?

Han forteller at sønnen vår våknet og begynte å gråte. Han forsøkte å roe han ned, men ingenting hjalp. Til slutt bestemte han seg for å bare la han gråte, og gikk inn i stuen og begynte å lese. Etter å ha lest et par sider, så gråt sønnen vår fremdeles, da eksploderte mannen min og løp inn på rommet hans, og skrek og brølte høyt til han. Sønnen vår stod oppe i sengen, han tok tak i ham og kastet han ned i sengen, og tok dynen og puten og slengte oppå han. Sønnen vår ble da enda reddere og gråt enda mer, til slutt kastet han opp

Da har vi svært ulike definisjoner av vold mot barn ...

[Gjest AnonymBruker]

Han minner meg om faren min ...

Da jeg var liten og moren min skulle bort på venninnekveld osv, og hadde lagt meg før hun gikk, skulle faren min passe meg.

Husker behandlingen han ga meg enda ... og jeg er voksen nå. Men traumatisert!

Husker jeg hatet faren min og var livredd han. Idag er jeg fortsatt livredd menn og er veldig underdanig, slik som min mor.

Fint om dere får hjelp så fort som mulig, ellers blir sønnen din ødelagt han også.

Han er vel såpass liten at han ikke forstår hva som har skjedd, men om dette fortsetter vil barnet bli ganske ødelagt og traumatisert.

Skjønner ikke hvor dere kvinner finne disse mennene som ødelegger barna deres!

Hilsen en ung dame som ikke skal finne seg en sånn type mann...

[Gjest AnonymBruker]

Mener du at dette ikke er vold?

Han forteller at sønnen vår våknet og begynte å gråte. Han forsøkte å roe han ned, men ingenting hjalp. Til slutt bestemte han seg for å bare la han gråte, og gikk inn i stuen og begynte å lese. Etter å ha lest et par sider, så gråt sønnen vår fremdeles, da eksploderte mannen min og løp inn på rommet hans, og skrek og brølte høyt til han. Sønnen vår stod oppe i sengen, han tok tak i ham og kastet han ned i sengen, og tok dynen og puten og slengte oppå han. Sønnen vår ble da enda reddere og gråt enda mer, til slutt kastet han opp

Da har vi svært ulike definisjoner av vold mot barn ...

Nøyaktiv hva som skjedd vet jeg jo ikke. Men med vold tenker jeg at man påfører noen skader eller smerter, og i dette tilfellet virker det mer som gutten ble skremt. Regner ikke med at han tok sats og kastet gutten ned i senga med alle krefter han hadde, MEN jeg vet jo ikke, jeg var ikke der, så for alt vet kan det jo ha vært en voldelig episode.

Man gjør jo omtrent slike ting med unger for å tulle med de også, og da ler de jo, så nei, min første tanke var at dette ikke var vold. (Noe jeg absolutt ikke kan si for sikkert) Jeg er enig i at dette KAN gi barnet traumer, men det kan en skilsmisse også, og jeg tror som sagt ikke saken er alvorlig nok til å nekte samvær, så da skjønner jeg ikke hvordan en skilsmisse skal hjelpe?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er alvorlig, og jeg er glad for at flere enn meg synes det. Angående det å gå fra ham, så har jeg vurdert dette. Det som gjør at jeg blir, er at han er en fantastisk person når han har det godt med seg selv, og han har sagt at han vil oppsøke hjelp. Jeg ønsker å gi ham en sjanse til å få orden på temperamentet med faglig hjelp, og i mellomtiden må jeg sørge for å ta meg av barnet vårt selv. jeg kommer til å beskytte vår sønn med alle midler, men jeg tror at dersom min mann kan få orden på seg selv, vil dette til slutt gagne sønnen vår (og meg selv) bedre enn å forlate ham umiddelbart. Dette er mine tanker, mulig jeg tar feil. Jeg er usikker, og finner hele situasjonen vanskelig, derfor synes jeg det er godt å få se andre synspunkter og innfallsvinkler. Av og til lurer jeg på om jeg er hysterisk og andre ganger lurer jeg på om jeg er gal som er der jeg er ...

Du skal vite at ALLE, absolutt ALLE mener at det din mann gjorde mot sønnen din var å gå ALTFOR langt over streken. Det skal absolutt ikke skje. Hva kan skje neste gang???

Om du går til fastlegen vil du bli hørt, tro meg. <Fastlegen vil skjønne alvoret i dette og hjelpe dere videre. Du må ikke tvile på deg selv, du gjør rett i å reagere på hendelsen og å søke hjelp til mannen din. Dette er MEGET alvorlig!!!

Det er bra at du vil ta ansvaret for sønnen din inntil mannen din får hjelp.

Om dette skulle skje igjen er det bare å pakke sammen og dra, eller å kaste ut mannen din.

Sønnen din fortjener et bedre liv enn dette......et gjør du også.

Jeg hadde ALDRI funnet meg i dette.

God klem

[Gjest AnonymBruker]

Nøyaktiv hva som skjedd vet jeg jo ikke. Men med vold tenker jeg at man påfører noen skader eller smerter, og i dette tilfellet virker det mer som gutten ble skremt. Regner ikke med at han tok sats og kastet gutten ned i senga med alle krefter han hadde, MEN jeg vet jo ikke, jeg var ikke der, så for alt vet kan det jo ha vært en voldelig episode.

Man gjør jo omtrent slike ting med unger for å tulle med de også, og da ler de jo, så nei, min første tanke var at dette ikke var vold. (Noe jeg absolutt ikke kan si for sikkert) Jeg er enig i at dette KAN gi barnet traumer, men det kan en skilsmisse også, og jeg tror som sagt ikke saken er alvorlig nok til å nekte samvær, så da skjønner jeg ikke hvordan en skilsmisse skal hjelpe?

Det som skjedde med gutten kan gi traume. Skilsmisse er bare en befrielse og en lettelse i de fleste tilfeller...

Har pratet med et brødrepar om dette, og de sa at den dagen foreldrene skilte seg, ble de glade og lettet.

En venninne av meg sa det samme, for hun kunne ikke være i samme rom som foreldrene uten at det ble veldig ubehagelig.

Hilsen en om har vært barn og opplevd dette.

Ja, det var en stor lettelse og befrielse!

Med unntak av skilmisser der barna ikke vet eller skjønner at foreldrene som har hatt det så bra, skjuler at de ikke har det bra, går ifra hvernadre. Disse barna har ikke opplevd vold, eller sett at foreldnrene har kranglet eller slåss.

[Gjest AnonymBruker]

Stakkars liten!! Syns du burde ta med deg gutten og flytte frem til han har fått behandling for dette. Du kan ikke gå og være redd for at dette skal skje igjen. Det kommer til å slite deg ut. Har det skjedd en gang så kan det skje flere ganger.