Flytte hjemmefra..

[¤flicka¤]

Jeg var 20 da jeg flyttet hjemmefra, og det var intet mindre enn fantastisk. Bodde alene i 3 år før jeg flyttet sammen med kjæresten. Husker enda at jeg hadde sommerfugler i magen da jeg kjøpte min første flaske zalo

[Gjest AnonymBruker]

Alle burde få prøve å bo helt alene og klare alt alene. Ingenting har gitt meg mer trygghet enn å vite at jeg klarer meg selv. Spesielt nå som jeg er samboer slipper jeg å tenke "hvordan skal jeg overleve alene om det blir slutt?" som alle venninnene mine som aldri har bodd alene tenker..

[asterix]

Dro hjemmefra og var et år i Asia som utvekslingsstudent da jeg var 17 og var så bare hjemmom et par mnd på sommerferie etter det før jeg flyttet hjemmefra for godt. Hadde blitt veldig selvstendig på det året jeg var ute og det var helt umulig å trives med å bo hjemme hos foreldrene mine etter det. Var helt herlig å bo for seg selv.

[gulars]

Jeg flyttet hjemmefra sommeren etter jeg fylte 18. Jeg flyttet fra hjembyen hvor alle vennene og familien min bodde, til en by hvor jeg ikke kjente en sjel. Det var veldig tøft de to første ukene, men så ble jeg kjent med folk og alt gikk mye bedre.Det var deilig å endelig stå på egne ben, og jeg kunne aldri ha flyttet hjem igjen!

[fionel]

Jeg flyttet ut da jeg var 19 og overgangen var selvsagt stor. Riktignok bodde jeg så og si hos typen på gutterommet hans et halvt års tid før vi flyttet, men spiste alikevel middag hos mamma daglig, og satt alltid og snakket med henne etter hun kom hjem fra jobb. Moren min flyttet til en ny leilgihet der jeg ikke føler meg hjemme i det hele tatt lenger, og broren min flyttet ut rett før meg. Så det som en gang var mitt "barndoms/ungdoms hjem" Er solgt.

Så ja jeg savner deg veldig mye noen ganger, spessielt gamle rommet mitt, hos mamma nå er det kun lillesøster som har et rom. Så mitt rom finnes ikke lenger :gjeiper: tror kanskje dette gjorde overgangen litt lettere for meg da. Men det er kvelden, spessielt når jeg og sambo krangler eller det er no som har skjedd. For eksempel da jeg gikk og ventet på noen svar ang kreft gråt jeg daglig fordi jeg savnet det rosa rommet mitt i gamle leiligheten til mamma. Men så kommer man over det, og ser til slutt på sin egentlig leilighet som et hjem Tror nok du bare burde glede deg masse til å innrede, og om det en kveld er litt kjipt kan du jo reise hjem og tilbringe en natt på "barne" rommet ditt

Lykke til med flyttingen

[Gjest bazibaz]

Jeg flyttet ut da jeg var atten og det var intet mindre enn fantastisk! Delte leilighet med en kompis i to år, men nå bor jeg aleine og det er enda bedre igjen.

Rommet mitt hos mamma forsvant samme uken som jeg flyttet ut, men det har aldri vært noe stort problem. Foretrekker å sove i min egen leilighet uansett, og jeg har bodd og bor nærme nok til at det ikke er noe problem å dra hjem på kvelden om jeg har vært på besøk.

[Gjest AnonymBruker]

Flyttet første gang når jeg var 16 og begynte på v.g. Da bodde jeg på internat fem mil hjemmefra, men fordi det ble mye festing endte det med at jeg dro hjem hver helg og par ganger i uka. Året etter flyttet jeg 50 mil hjemmefra og det var veldig rart selv om jeg hadde en voksenperson der, som jeg bodde hos til jeg fant en leilighet. Følte meg veldig alene helt til en venninne hjemmefra flyttet inn til meg og jeg ble kjent med andre ungdommer.

Barndomshjemmet har alltid vært åpent for meg og jeg har bodd der i perioder. Kjøpte min første leilighet da jeg var 25. Jeg er singel nå og føler at det er litt ensomt å bo alene, andre ganger elsker jeg det. Jeg savner egentlig ikke en kjæreste, men kunne tenkt meg å bo sammen med en god venn/venninne, lage mat sammen, glane på filmer, søndagsfrokost, men de fleste er i forhold og vet av erfaring at man må passe spesielt godt sammen for å bo sammen over tid.

Jeg har flyttet mye og er fryktelig lei av å flytte, pakke ut, kjenne seg hjemme tar tid og føler noen ganger jeg har flyttet så mange ganger at jeg er endt opp som rotløs. Jeg er ikke før flyttet inn i en leilighet før jeg har planer om hvor jeg kunne tenkt meg å bo...

Når jeg flyttet for meg selv som ungdom, følte jeg ikke større frihet enn hjemme. Mine foreldre stolte på meg og jeg fikk ha kjæresten på helgebesøk, venner på besøk, deltok i husarbeidet, hagestell, matlaging, malte selv rommet mitt og deltok til og med i valg av møbler. Men jeg kan selvsagt ikke tenke meg å bo hjemme i dag, selv om jeg er ofte på besøk siden jeg ikke bor så langt unna.

Husker at jeg var så ivrig og glad første gangen jeg flyttet på hybel, legge en duk på bordet, kjøpe par suppeskåler, en lysestake, den første planten. Slike ting opplever jeg den dag i dag, men ikke så ivrig som den gang.

[Rosalie]

Flyttet 20 mil for å studere da jeg var 19. Da hadde jeg vært klar for å flytte ut i tre år allerede, og simpelten elsket friheten det gav. Selv om jeg bodde i kollektiv i en sliten og mørk kjellerleilighet med verdens minste kjøkken første året. Var vel på besøk hos foreldrene mine en gang første semester - mer hadde jeg ikke tid til innimellom alt som skjedde.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra som 23-åring, til egen leilighet i Oslo, ca 40 min hjemmefra. Gledet meg enormt til å flytte på forhånd, men under flytteprosessen og den første tiden alene var det helt grusomt. Jeg savnet foreldrene mine, brødrene mine, huset vårt, rommet mitt - følte meg rett og slett deppa. Tror det var vissheten om at "noe" var så endelig over, at jeg rett og slett var voksen med alt det innebar (selv om jeg absolutt var ansvarlig og tok vare på meg selv da jeg enda bodde hjemme). Jeg fortalte aldri dette til noen, selv når jeg pratet med de hjemme på tlf så anstrengte jeg meg det jeg kunne for å late som ingenting, men jeg gråt faktisk hver gang vi la på. Husker spesielt en samtale et par dager jeg hadde flyttet, mamma fortalte at de var hjemme alle sammen og de hadde kokt kakao og skulle spise kveldsmat sammen i stua mens de så Friends - en sånn hverdagslig greie vi gjorde en gang iblant. jJg følte meg rett og slett utenfor, litt som om jeg ikke hørte hjemme hos dem lenger. Nå - over ti år etter - høres det jo helt latterlig ut for meg, men det var nok en stor overgang for meg rett og slett.

Det hører med til historien at alt gikk seg til i løpet av 2-3 uker, jeg har flyttet flere ganger i etterkant og jeg har fremdeles verdens beste forhold til både foreldrene og brødrene mine (som også har flyttet for seg selv etterhvert). Men vi er blitt en slik storfamilie som storkoser oss på familieferie og som overhodet ikke har problem med å bo trangt på hytta