venninne med mor med kreft, lite tid igjen

[Gjest AnonymBruker]

har ei venninne hvor moren hennes i noen år nå har hatt kreft, og utsiktene har vært dårlige hele tiden.

nå er hun innlagt på sykehus.

jeg lurer litt på hva jeg kan gjøre for henne, eller ikke gjøre for den saks skyld når dette engang går den veien det ser ut til.

når hun først fikk beskjeden for noen år siden var vi begge på en konsert, hvor hun nevnte konkret at hun ville ha denne sangen spilt i begravelsen til moren sin, og hvem hun ønsket skulle gjøre det.

jeg lurte litt på om det vil være helt feil av meg å tilby henne å hjelpe med det praktiske rundt eventuelt det? jeg mener selvfølgelig ikke at jeg skal nevne dette nå, men dersom den tiden en gang kommer - og hun tar kontakt(noen hun nok gjør på et eller annet vis), om jeg skal nevne den samtalen vi hadde, og om hun fortsatt vil ha det slik og at jg kan hjelpe om ønskelig?

jeg tenkte bare at det sikkert ville være ekstremt vanskelig for henne å snakke med vedkommende, forklare hva som har skjedd osv mens man samtidig spør om en slik tjeneste - i tillegg til alt annet man må forholde seg til den uken før selve begravelsen.

dette er ikke noe lett, og jeg har bare lyst at hun skal få minst mulig å tenke på av praktiske ting når den tid en gang kommer.

[B.A.]

Det er ikke en lett situasjon i det hele tatt.

Du kan være der for henne, forstå at hun trenger tid og er lei seg og gi henne rom til å prate om hvordan hun har det. Er mange som er ukomfertable med å prate om sorg og døden, men det er godt å ha noen en kan få ut alle tankene til.

Angående begravelsen så er det kjempefint om du er villig til å hjelpe henne med det. Selvfølgelig ikke før noe sånt er aktuellt, men ta det når det skjer. Få tak i de/den som hun vil at skal spille så venninna di slipper å styre med det.

Hvis dere er flere venninner så kan det være fint om dere tar med venninna ut på ting hun liker både nå og etterpå.

Det viktigste er å stille opp og være en støtte, og ikke tror at det vonde er over bare noen mnd etter begravelsen. Sorg tar tid.

Syns hun er heldig som har en venninne som deg som tenker så mye på hvordan du kan stille opp best mulig.

[Sofie1]

Har selv akkurat mistet moren min så jeg forstår litt hva din venninne gjennomgår. Moren min hadde også kreft..

Det er viktig å være der for venninnen din, ringe henne og ta henne med ut på ting. Ofte så orker man ikke å være der det er masse folk men kanskje bare gå en tur, be henne hjem til deg på litt middag eller kveldsmat.

Det er viktig både nå og når det er slutt for moren hennes. Det er viktig å være der for henne slik at hun får gråte ut og at hun ikke er alene. Jeg har nå i det siste opplevd å føle meg så alene og vet at jeg bør treffe folk. For meg har det blitt slik at det hele tiden er jeg som har prøvd å oppsøke noen for å høre om noen vil finne på noe eller komme hit. Det blir utrolig slitsomt i lengden og utrolig trist når flere stadig avslår fordi de ikke kan. Jeg har vært utrolig ensom selv om jeg har flere søsken. Det er nå snart 2 måneder siden mamma døde, men jeg gråter hver dag.I følge mine søsken burde jeg vært over det værste nå og de sier jeg må komme meg til en psykolog fordi jeg er så trist. Men, for min del så blir det nesten bare verre og verre for hver dag for savnet vokser..

Det er så bra du tenker på hva godt du kan gjøre for venninnen din, fortsett med det! Hun er heldig som har det som venninne.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mistet faren min for noen år siden, og like etterpå fikk moren til en venninne av meg kreft. Hun levde i 2 år før hun døde. De hadde tenkt å dra til et spesielt sted med moren, husker ikke hvor det var, men der fokuserte de på trening, hvile, kosthold osv slik at man ble frisk ... men da de fant dette stedet var det for sent ...

Husker godt den dagen hun døde.

Venninnen vår hadde en god gjeng rundt seg, som bare var der. Det er ikke mye man kan gjøre, for personen må bare få sørge og etter hvert finne en måte å leve med det på. At det er noen der på gode og dårlige dager er viktig.

Noen mennesker er sterkere enn andre, men selv de sterkeste trenger noen

God klem