Mamma

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mistet mamma for 8 år siden, og pga. en del forskjellige ting i familien fikk jeg aldri sørget da. Jeg tok meg av alle andre, og lot meg aldri selv sørge.

Det har skjedd mye i livet mitt de siste årene, jeg har fått barn og jeg har blitt utbrent.

Utbrentheten tror jeg har endel med å gjøre at jeg har så mye innstengt. Dette har resultert i at jeg har jobbet MYE for å glemme. Og da sier jo kroppen stopp.

Jeg har gått hos psykolog i 2 år nå, to forskjellige også faktisk. Men jeg føler ikke jeg kommer meg videre.

Hvordan skal jeg klare komme meg gjennom dette? Ingen i familien vil snakke med meg om mamma, de har kommet videre. Igjen sitter jeg...og en stor stor klump...

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har det som deg. Det er nå 18 år siden min mor døde av kreft, og jeg har enda ikke hatt noen skikkelig sorgprosess.. Jeg har jo grått noen ganger, når jeg f.eks tar frem noe jeg har arvet, men da er det som et barn (lite barn) som savner mamma (jeg var 22 når hun døde). Det dreier seg da om helt basale ting som at jeg kan huske hendene hennes, håret hennes og lukten av henne, og jeg kan gråte da. Met stopper på en måte opp der. I mitt tilfelle ligger det mye skyldfølelse i sorgen. Mamma hadde det ikke så godt, og jeg var dessverre en av dem som voldte henne mye sorg og bekymring, først og fremst fordi jeg ikke var snill nok mot meg selv.

Jeg er som deg utbrent og sliter med mye sykdom og smerter, og det er som om jeg instinktivt vet at jeg ikke ville bære det om jeg skulle slippe det helt løs. Som et skred som aldri vil stoppe..

Men sorg har så mange ansikter, og det er ikke nødvendigvis tårer involvert. Det tar heller ikke alltid den "kjente" formen som vi lærer om. Av og til (eller noen av oss) klarer rett og slett ikke å kjenne på all sorgen på en gang, men vi får den i små drypp når vi er sterke nok.

Jeg har ikke så mange gode råd å gi deg som du ser, for sorg kan ikke tvinges fram på noen måte. Et lite tips har jeg dog: Sett av en stund hver dag eller noen ganger i uken, en halv times tid. Vær for deg selv, og ha det stille rundt deg. Tenn et lys og ta fram et bilde av moren din, eller noe som betydde mye for henne. Og snakk til henne. Fortell henne fra hjertet fritt alt du tenker på. Ikke vær opptatt av at du må gråte eller sørge, bare la dere få litt tid sammen, gjerne også i stillhet. Gjør det til en fast rutine.