Gå til innhold

My life - up and down


Gjest Malin O_0
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Malin O_0

Jeg vet ikke helt om jeg skulle legge dette ut på dette emne, men jeg sørger, på mange måter.

Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få skrevet dette. Skal prøve å gjøre det så kort som mulig, mens det er godt nok detaljert..

Jeg måtte vokse fort opp, å føler at jeg har mistet store deler av min barndom.

Det hele startet når jeg var 9 år, jeg ble tante for første gang. Jeg var veldig stolt og kjempe glad. Det var søsteren min sitt første barn. Hun var ikke fylt 20 engang.. Jeg passet lille tantungen min en del, men tenkte ikke så mye over det, for jeg var jo kjempe glad for å få være lamme tantebarnet mitt. Så ble det slik etterhvert at søster ikke kom hjem om natten..Men neste dag! Tantebarnet mitt var ikke store problemet å ha, han var veldig snill og rolig.

Jeg skjønte svært lite av alt som skjedde. Jeg fortsatte å sitte barnevakt, og ble til slutt 13 år. Da var han blitt hele 4 år.

Pappa hentet meg hos familien, så sa han plutselig "Søster er narkoman".. Hvordan i alle dager skulle jeg takle det? Jeg ble bare sittende.. Klarte ikke å tenke, skrike, hadde mest lyst til å slutte å puste.

Jeg kom hjem å der var hun. Jeg prøvde å late som om alt var perfekt, men klarte ikke. Forklarte henne at jeg visste alt, og jeg så på henne at hun var redd og lei seg samtidig. Siden jeg er yngst, så skal jeg skånes mot alt som skjer. Alle hadde visst ment at jeg ikke skulle vite noe. Kanskje like greit siden jeg ikke var gamle jenta?

(Men den dag i dag hater jeg at noen holder ting sjult for meg, da blir ting verre..)

Dagene gikk og skolen i 8 kl ble alt bare i krøll. Fikk bare dårligere karakterer.

Alle ble bekymret, men jeg ville ikke fortelle, for jeg var redd og skjemtes veldig.

Så rundt 4 år etterpå, så mistet jeg far. Det var det verste. Var ikke kommet over at søster brukte narkotika, men itillegg skulle jeg miste den personen som jeg kunne si alt til. Hele verden min gikk i bras. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. skulket første året på videregående mye. Klarte å ta meg litt sammen å var en del på skolen.

Siste ønsket til far var at han skulle få se meg begynne på videregående, å det rakk han akkurat.

Alt skjedde så plutselig. Vi fikk vite at han lå for døden på en fredag og natt til søndag døde han. Jeg var der hele fredag og hele lørdag. Husker alt som om det var igår!

Så ble det sånn at mamma ble veldig syk. Psykisk syk. Så hun lå mye å sov, tok medisiner, spiste lite, osv.. Det endte med at jeg ble "mamma" i huset. Som 16 åring. Noen dager var bedre enn andre. Ting gikk veldig bra når hun gikk i terapi, men så sluttet psykologen, å da ble alt bare verre enda en gang.

Jeg klarte nesten ikke å være hjemme, så var stortsett bare hos kjæresten min.

Til slutt måtte jeg flytte. Der og da. Klarte ikke mer. Var selv blitt veldig deprimert.

Begynte fort i terapi og fikk ikke jobbe på 2 måneder. Jeg klarte verken å sove, spise eller være ute sammen med venner.

Jeg har alt for mye oppe i hodet mitt som lå hulter til bulter. Skrek mye og alt var bare et stort hull.

Jeg forventet det man forventer av en mamma. At hun skal være der når det er noe og bare være en mamma. Være glad når man kommer hjem med noe som jeg har gledet meg til å fortelle. Men, jeg ble skuffet gang på gang. Virket som om det aldri skulle ta slutt.

Men, så begynte jeg hos psykolog, å da ble alt så mye bedre etter 4 måneder i terapi. Hun hjalp meg en masse, og fikk lagt tanker der de skulle ligge.

Men også om hvordan jeg skulle takle mamma. Jeg sluttet å forvente noe av mamma..

Den dagen i dag, føler jeg meg mye sterkere enn noen gang. Det skal mye til for å slite meg ned! Veldig.. Endelig kan jeg si at jeg er lykkelig! Sorgen etter far er der enda, å den vil nok aldri forsvinne, men jeg vet at han er her sammen med meg å passe på meg.

Søster er rusfri den dag i dag og vi er nærmere enn noen gang, jeg kan si at vi er bestevenner! Så tror at alt vi opplevde i lag, har bare gjort forholdet våres sterkere.

Mamma er enda mamma.. Håper ting blir bedre til slutt..

Takk til de som leser og kommenterer :)

Ønsker gjerne å høre deres tanker om dette innlegget..

Endret av Malin O_0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Malin, dette var et sterkt innlegg! Så godt at du nå føler deg lykkelig, det er deg vel unt!

Jeg tror ikke noen som har hatt en problemfri barndom kan sette seg inn i hvordan det er å bli kastet inn i voksenlivet på den måten. Som 13-åring skal man ikke behøve å vite om alt det vonde i verden, og man skal ikke behøve å kjenne på sorgen når det rammer ens egen familie.. Men du vet at det ikke finnes sammenheng mellom hvordan livet burde være, og hvordan det faktisk er..

Kanskje er du til og med glad for at du har hatt det livet du har hatt, du hadde ikke vært så sterk som du er i dag uten alt det du har gått gjennom.

God klem til deg, skjønner at det er godt og nødvendig å lufte tankene dine :)

Endret av Lagrima
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Malin O_0

Tusen takk, det va utrolig fint sagt :)

Nei, men noen gang så blir desverre ikke livet helt som man har tenkt, som sagt unne ingen det. Men tia e forbi å ting e veldig mye lettere den dag i dag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper også alt blir bra til slutt :) . Jeg vet ikke om jeg kunne taklet det du har gått i gjennom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Hei:)

Jeg har også hatt tøff oppvekst og mer :)

Vil bare si at du må gå videre, og respektere at sånn har du hatt det. Ikke synes for synd i deg selv, du bestemmer selv hvordan du skal ha det videre i livet ditt (nå som du er en ung dame).

Godt du tenker på faren din som at han passer på deg, det gjør han nok. Og flott søsteren din er blitt rusfri, men om hun skulle dette tilbake, ikke dett du å. Støtt henne.

Høres ut som moren din har fått en kjempe sorg etter mannens død, noe som jeg kan forstå. Men husk at det er kun hun selv som kan bestemme om hun skal gå videre, ikke du.

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...