Bør man få barn?

[LineGourmet]

Det er et sunnhetstegn at man lurer på om man er klar for å få barn. Det er få av dem som føler seg klar for å få barn, som har et realistisk syn på hvordan det vil bli. For det er vanskelig å være foreldre.

Samtidig er det utrolig fint, og man får noe viktigere enn seg selv å ta hensyn til og lærer vanvittig mye. Selv om jeg var av dem som absolutt ikke var klar for å få barn, og det er det mest slitsomme og vanskelige jeg har gjort, så er det også det fineste jeg har opplevd.

Det er dette jeg tror på

Og ellers så er dette en utrolig viktig og bra tråd

[tøydokka]

Jeg er 28, men har slitt med akkurat de samme tankene i flere år. Det uløselige dilemmaet om jeg skal eller ikke skal få barn. Har aldri klart å bli sikker. Så har jeg nettopp fått vite at jeg ikke kan få barn pga en medfødt defekt i livmoren. Det ble oppdaget ved en rutinemessig ultralyd. Det føles faktisk som en stor lettelse. Nå slipper jeg gå og gruble på dette vanskelige spørsmålet. Krefter jeg ikke rår over har tatt den vanskelige avgjørelsen for meg. Det kan høres rart ut for mange, som gjerne tenker at å få en slik beskjed må være det verste som kan hende.. men jeg er bare endeløs lettet. Har fått "fred" på en måte

[Duracella]

Er det verdt det, å få barn? Hva er det som virkelig gjør at det er verdt det? Hvordan er det å være forelder?

Det virker ikke som du har helt følelsene inne for å få barn, synes jeg. Når du stiller et så dumt spm. som "er det verdt å få barn?". Kjenner du ikke noen som har barn? Ser du ikke at de aller aller fleste er uendelig glade i/ for ungene sine?

Jeg tror at (- utifra slik jeg forstår din holdning og sånt i innlegget ditt) jeg tror du/ dere klarer dere helt fint uten barn.

Endret 2. juli 2010 av Duracella

[LineGourmet]

Det virker ikke som du har helt følelsene inne for å få barn, synes jeg. Når du stiller et så dumt spm. som "er det verdt å få barn?". Kjenner du ikke noen som har barn? Ser du ikke at de aller aller fleste er uendelig glade i/ for ungene sine?

Jeg tror at (- utifra slik jeg forstår din holdning og sånt i innlegget ditt) jeg tror du/ dere klarer dere helt fint uten barn.

Og jeg syns du Duracella - trakk ned denne viktige tråden på et lavmål med ditt innlegg

[Husfrua]

Jeg har vel alltid vært stikk motsatt og føler at meningen med livet er å få barn. Derfor blir det kanksje domt av meg å si så mye i denne tråden

Men i allefall, i mitt tilfelle, så er det sånn at jeg nå, etter å ha fått barn, aldri kunne tenkt meg livet uten barn igjen. Samtidig var jeg veldig ferdig med singel-tilværelsen da jeg fikk barn. Jeg har heller aldri vært den reiselystne personen, samtidig tenker jeg at jeg ikke har begrenset noen muligheter fordi om jeg nå har barn. Jeg kan fortsatt reise om jeg har lyst, flytte til et annet sted, feste og leve livet. Innen rimelighetens grenser selvfølgelig

Du er selvfølgelig ikke en kald person fordi om du nødvendigvis ikke drømmer om det å få barn.

[Gjest gjest]

Jeg er 28, men har slitt med akkurat de samme tankene i flere år. Det uløselige dilemmaet om jeg skal eller ikke skal få barn. Har aldri klart å bli sikker. Så har jeg nettopp fått vite at jeg ikke kan få barn pga en medfødt defekt i livmoren. Det ble oppdaget ved en rutinemessig ultralyd. Det føles faktisk som en stor lettelse. Nå slipper jeg gå og gruble på dette vanskelige spørsmålet. Krefter jeg ikke rår over har tatt den vanskelige avgjørelsen for meg. Det kan høres rart ut for mange, som gjerne tenker at å få en slik beskjed må være det verste som kan hende.. men jeg er bare endeløs lettet. Har fått "fred" på en måte

Mange går rundt og utsetter og utsetter det og få barn i det lengste , rett og slett forde de er usikre og gruer seg til å få et helt " annet liv " enn det de er vant med og setter egentlig stor pris på - friheten sin som barnefri .Klart vi alle sammen ELSKER den tilværelsen . Ja faktisk gruer mange seg til å få barn - men bør ikke den" følelsen " lyttes til og være avgjørelse nok til at man velger vekk barn ? Er man ikke sikker , vil man egentlig ikke ha barn egentlig tror jeg .Når folk utsetter og utsetter dette , er det jo forde de gruer seg til å få barn og er bekymret om de klarer ansvaret & arbeidet 24 timer i døgnet i masse år fremover,bekymret for parforholdet sitt , økonomien kanske osv osv .Det å kunne sove så lenge man vil i helgene , være oppe på natta så lenge man vil , gå ut på byen når man vil , planlegge ferier og reiser uten hensyn til barn , bruke pengene på seg selv ikke minst - fremfor bleier , barnehage , leker og barneklær osv osv Er dyrt å ha barn også .Økonomien blir aldri den samme .Er jo latterlig lite man får i barnetrygd - den dekker jo nesten ingenting .Er foreldrene som må betale alt og punge ut .

Koster det ikke mer enn det smaker å ha barn ? Vær ærlig nå . Hadde det ikke vært mer gøy å brukt de pengene på seg selv eller planlegge en dyr ferie osv osv

Hvordan står det til med økonomien til dere småbarnsfamilier ? Barnehage er jo kjempedyrt - og man får IKKE lønnsøjkning i det man får barn ...Man får bare mere utgifter .Dyrt nok å leve selv syns nå jeg .Om man skal unne seg turer ut på byen , klær , tannlege , kosmetikk , reiser ...dyrt nok å betale kunn sitt eget forbruk .

Er det sån at dere foreldre bruker alt av penger på barna ...og selv går i ufixe gamle klær og unner dere selv minst mulig for å få pengene til å strekke til ???

I hvertfall ser alle småbarns mødre og fedre nokså " ufixe ut " i klærne syns nå jeg .

Skjønner ikke hvordan folk har råd til å virkelig leve og ha det litt gøy - når de har milliongjeld på hus og flere småbarn i barnehage .

Tror de fleste unge foreldre har det knagert økonomisk i småbarnsperioden ...

Hvordan er økonomien FØR og ETTER dere fikk barn ????

[Gjest Gjest]

Betydningen av å se fiks ut i klesveien kommer for de fleste noe i bakgrunnen når de får barn. Det viktigste med klær er at de er komfortable, og enkle å vaskes rene for gulpeflekker og annet søl. Men dette er en fase - det går over. Seinere kan man jo pynte seg så mye man vil. Det koster penger å få barn - ingen tvil om det. Men her i landet har de aller fleste råd til det uten å lide noen nød, og støtteordningene for de som er alene med barn er nok til å klare seg på.

Hvis dette først og fremst er et regnestykke for en - så bør en ikke få barn.

Jeg er så gammel at jeg har både barn og barnebarn. Tanken på å få barn kom med et stabilt forhold, og de kom når de kom. Samtidig tenkte jeg at dersom de ikke kom, ville jeg satse på andre ting - en mer lysende karriere innenfor mitt fag enn det jeg har hatt fordi jeg samtidig har oppdratt en barneflokk.

Dersom man ikke satser, får man ikke noe igjen her i livet - og det gjelder nok på alle områder. Barn, karriere eller forhold...

Samtidig kan man være uheldig, det kan vise seg at satsingen slo feil. Man kan miste jobben, miste barna eller miste partneren.

Av den grunn kan man velge å la være å satse - på noe som helst - men faren er vel da å ende som en forskremt gammel peppermø?

[LineGourmet]

Ja, den som intet våger intet vinner

[Gjest molte]

Tror ikke økonomi er et avgjørende argument forde fleste par i 30-årene som vurderer å få barn.

Vi har det forøvrig like romslig økonomisk nå som før. Unner oss det vi har lyst til, og har det greit i hverdagen. Designerklær, vesker og kosmetikk i hauger og lass har aldri vært viktig for meg. Det kommer også en tid da turer på byen ikke frister like mye, barn eller ei

[Gjest AnonymBruker]

TS her, ville bare takke stort for gode svar så langt.

Føler meg ikke kald, bare veldig usikker. Og så har jeg litt tanker som "hva hvis jeg får et barn jeg ikke liker?" og "hva hvis mitt barn ikke liker meg?" og "tenk om jeg ikke får vært for meg selv av og til i det hele tatt (jeg har behov for litt alene-tid av og til)?" og "vil jeg noensinne klare å slappe av igjen, eller gjør livet med barn at man konstant føler seg på alerten"?

[Gjest gjest]

Tror ikke økonomi er et avgjørende argument forde fleste par i 30-årene som vurderer å få barn.

Vi har det forøvrig like romslig økonomisk nå som før. Unner oss det vi har lyst til, og har det greit i hverdagen. Designerklær, vesker og kosmetikk i hauger og lass har aldri vært viktig for meg. Det kommer også en tid da turer på byen ikke frister like mye, barn eller ei

Jeg er snart 34 !!! Og det har aldri vært så gøy å gå ut på byen som nå i denne alder nemlig .Var i denne alderen jeg skulle funnet drømmemannen og den store kjærligheten . Ikke for 7 år siden , ( han er ikke drømmemannen , ser jeg så tydelig i dag ) . Det var for tidlig for meg , angrer nesten nå mitt valg av mann i dag .Siden jeg ser jeg enda har mange andre muligheter selv i min alder .Ser jeg ønsker en med helt andre egenskaper i dag . Men når man først har etablert seg sammen og kjøpt hus og deler hjem , er det vanskelig å våge å endre den trygge og vante tilværelsen .Men vil ikke ha barn med denne mannen .Føler han ikke er den rette eller passer til det i det hele tatt .Så mulig jeg ender opp uten barn , begynner å bli såpass gammel nå , og har enda ikke funnet mr right ! Bedre å utsette da .Går an å utsette til man er i 40 årene .Kanskje er man sikrere på valget da og ting i livet har falt mer på plass , for ikke å snakke om kjærlighetslivet , den rette partner dukket opp osv .

Mitt råd til TS ! Du er ung . Ikke stress eller gjør noen forhastede valg .Du har enda god tid .

[~white lady~]

Synes bare det blir flere og flere barnløse?

Hvordan skal dette gå hvis ingen vil ha barn lengre? Velger mange nok å ikke få barn men isteden satse på en selvsentrert tilværelse vil samfunnet gå nedenom og hjem ganske raskt.

Men om dere ikke vil ha egne barn, hva med å bli fosterforelder? Avlastningshjem? Det er nesten for ille at økonomisk godt stilte, oppegående voksne par skal leve i sus og dus og bare ha seg selv å tenke på, når det finnes barn der ute som trenger foreldre og omsorgspersoner.

Håper jeg ikke høres for skarp ut

[Husfrua]

TS her, ville bare takke stort for gode svar så langt.

Føler meg ikke kald, bare veldig usikker. Og så har jeg litt tanker som "hva hvis jeg får et barn jeg ikke liker?" og "hva hvis mitt barn ikke liker meg?" og "tenk om jeg ikke får vært for meg selv av og til i det hele tatt (jeg har behov for litt alene-tid av og til)?" og "vil jeg noensinne klare å slappe av igjen, eller gjør livet med barn at man konstant føler seg på alerten"?

slapp av! Skulle du nå ende opp med barn, så forsvinner nok disse tankene fra første stund du holder ungen din i armene

[Gjest AnonymBruker]

Synes bare det blir flere og flere barnløse?

Hvordan skal dette gå hvis ingen vil ha barn lengre? Velger mange nok å ikke få barn men isteden satse på en selvsentrert tilværelse vil samfunnet gå nedenom og hjem ganske raskt.

Men om dere ikke vil ha egne barn, hva med å bli fosterforelder? Avlastningshjem? Det er nesten for ille at økonomisk godt stilte, oppegående voksne par skal leve i sus og dus og bare ha seg selv å tenke på, når det finnes barn der ute som trenger foreldre og omsorgspersoner.

Håper jeg ikke høres for skarp ut

Ikke skarp, akkurat - du høres først og fremst umoden, ureflektert, selvsentrert og fordomsfull ut.

[LukaFrost]

Det virker ikke som du har helt følelsene inne for å få barn, synes jeg. Når du stiller et så dumt spm. som "er det verdt å få barn?".

Dette synes jeg absolutt ikke er noe dumt spørsmål. Jeg har ei lang liste med spørsmål i forbindelse med dette temaet.

Hvordan blir livene våre med og uten barn?

Er mannen min den jeg vil ha barn med? Hvor mye vil han stille opp?

Hvordan blir barna våre? Friske? Syke? Godt oppdratte? Intelligente? Dumme?

Er vi familienemmensker?

Hvor vil vi bo?

Hva om jeg ikke liker/ikke blir glad i barna våre?

Hva om jeg angrer?

Hva slags barnehage skal de i?

Hvor mye blir på barnas premisser?

And the list goes on....

Kjenner du ikke noen som har barn? Ser du ikke at de aller aller fleste er uendelig glade i/ for ungene sine?

Jeg kjenner flere som har barn, og ingen gir uttrykk for at de angrer. De har fått sine barn og er stort sett fått fine unger, men jeg vet jo ikke hvordan vår familie blir. Kanskje får jeg fødselsdepresjoner og mannen er mye ute på reise med jobben. Det er så mye man ikke vet, derfor stiller man endel spørsmål for å ta svgjørelsen.

[~white lady~]

Ikke skarp, akkurat - du høres først og fremst umoden, ureflektert, selvsentrert og fordomsfull ut.

Så hyggelig å høre! Jeg er sikker på at du er både mer moden, reflektert og fordomsdri enn meg siden du slenger ut sånne bemerkninger.

Må være lov å komme med flere vinklinger av en sak.

[Gjest gjest]

Så hyggelig å høre! Jeg er sikker på at du er både mer moden, reflektert og fordomsdri enn meg siden du slenger ut sånne bemerkninger.

Må være lov å komme med flere vinklinger av en sak.

Jeg syns ikke samfunnet i dag er " som skapt for småbarnsforeldre " eller unge som ønsker barn , mye pga " SÅKALT likestilling" som på enkelte områder slår uheldig ut for kvinnen og sliter kvinnen ut med mye mer ansvar for økonomi og arbeid + barn enn " før i tiden " , økonomi , tidsklemmen med jobb og barnehage ikke minst osv - dette fører ofte til at kvinnen blir 3 dobbelt-arbeidende ( husarbeid , barn og full jobb ) Hvor mesteparten av ansvaret og arbeidet med nevnte 3 ting faller på kvinnen ofte alene med liten eller ubetydelig, minimal hjelp fra mannen ( de fleste menn hjelper bare litt til når man maser om hjelp , men ser det ikke som SITT ANSVAR SELV , desverre ). Er så vanlig og så typisk .Og min man hjelper nesten aldri til hjemme ,så han vil jeg IKKE ha barn med .Får nok neppe mere hjelp da enn nå .

Jeg må jobbe fulltid , for at økonomien skal gå rundt .Å få små barn og i tillegg jobbe full stilling + nesten alt av husarbeid - vil slite meg ut på 1, 2 , 3 .Blir ingen tid da til " et eget liv " da med eks hobby osv før barna er store ...10 - 12 år kanskje . Ser for meg et mareritt i tidsklemmen med bare stress hver dag og arbeid og nesten ingen kvalitetstid til avslapning etter en arbeidsuke hvor husarbeidet har hopet seg opp i arbeidsuken - og derfor må tas i frihelgen min , klesvask, rydding , osv osv

Ser for meg at et krevende lite barn fort kan oppleves som en " stor belastning & ansvar " istede for GLEDE til slutt i hverdagen , siden man kunn har 8 timer hjemme i våken tilstand faktisk etter en arbeidsdag til å rekke å gjøre alt som må gjøres i et hjem . Hvor blir det da tid igjen til en unge ? Når kan man slappe av ETTER JOBB ???

Syns det er stress nok som enslig uten barn å rekke jobben hver dag presis og i tide , tenk om jeg hadde hatt unge i tillegg å stå opp med hver morgen ...huff ..det blir mye mindre søvn og en må stå tidligere opp . Pes og stress ..

Nei - jeg tør ikke få barn .Er redd hverdagen blir for full og slitsom . Redd stresset vil gå hardt utover humøret og livsgleden til slutt .Livet skal ikke bare bestå av ansvar og jobb .Det nekter jeg .Redd jeg mister meg selv i stresset og tidsklemmen dersom jeg velger å få barn .

Min samboer tjener mye, mye mer enn meg .Men er den som er gjerrigst når det gjelder å kjøpe inn mat og nødvendig ting til husholdningen likevell ( vaskemaskin o.a utstyr måtte jeg betale alene ) .Faktisk kjøper han kunn til seg selv og knapt nok det .Veldig gjerrig . Og knapt nok det .Før i tiden hadde menn en viss stolthet i at de faktisk tjente mest og betalte derfor for seg selv og gjerne litt ting til dama og felles hjemme & barn også .Før hadde menn selv et ønske om å kunne bidre akonomisk og ha en større forsørger rolle enn kvinnen som ofte ikke tjente like bra .Sån er det tydeligvis ikke i dag som det er likestilling , nå er det ofte vanlig at menn snylter økonomisk på damer og ikke vil handle inn ting til felles barn , hus og hjem osv , som faktisk tjener 100 - 200 tusen mindre enn dem .Helt utrolig !!! Regner med at om jeg er dum nok til å få barn med den gjerrig knarken , er det nok jeg som må kjøpe inn det meste av klær og utstyr også til hans unge også .Han ser jo ikke selv hva vi mangler eller hva som trenges .Og det er tungt å få han til å handle noe som helst inn til felles hjem .

Egentlig var det kvinnedominerte yrker som burde ha høyest lønn, ja høyere lønn enn mennene .Forde det er " alltid moren " til et barn som må handle inn til hus og hjem , klær og utstyr til barn , og moren er ofte den som har hovedansvar og den virkelige forsørger rollen for eget barn .Mange menn svikter her og kvinnen kjemper alene for å forsørge felles barn .Hørt mange historier om det .Deriblant min far - sendte aldri en krone hjem til hans døttre under utdanning og mor fikk ingen barnetrygd lenger .Og slet økonomisk alene for å ta vare på oss .

Da mange menn mangler stolthet og ære i dag og bruker penger kunn på seg selv - selv om de tjener ofte mest i forholdet .

Mange menn stikker også bare av fra ansvaret .Og glemmer " de første barna " når de starter opp kanskje ny familie nr 2 eller bare skilles .

Kvinnen bør sikres rimelig og god bolig og styrkes økonomisk i det norske samfunn .Da er det enklere og tryggere å sette barn til verden .Man vet da man klarer seg selv , uansett om mannen stikker eller ikke .

[Husfrua]

Dersom du en gang blir klar for å få barn, så trenger du ikke spørre om du bør få barn eller ikke. Det vet du nok selv Det finnes sikkert tusen grunner både for og mot, men så lenge du tviler så burde du vel uansett ikke vurdere å få barn? Hvordan det vil bli å få barn tror jeg det er umulig å sette seg inn i på forhånd, dessuten oppleves det jo ikke likt for alle heller.

[Gjest AnonymBruker]

Synes bare det blir flere og flere barnløse?

Hvordan skal dette gå hvis ingen vil ha barn lengre? Velger mange nok å ikke få barn men isteden satse på en selvsentrert tilværelse vil samfunnet gå nedenom og hjem ganske raskt.

Men om dere ikke vil ha egne barn, hva med å bli fosterforelder? Avlastningshjem? Det er nesten for ille at økonomisk godt stilte, oppegående voksne par skal leve i sus og dus og bare ha seg selv å tenke på, når det finnes barn der ute som trenger foreldre og omsorgspersoner.

Håper jeg ikke høres for skarp ut

Helt enig!

Jeg syns det er skremmende at mange velger å vente til de er nærmere 40, da det er betydelig større sjanser for at man ikke kan få barn da.

De fleste kommer nok aldri til å føle seg helt 100% klar for barn før man faktisk har fått et barn, nettopp fordi man ikke helt vet hvordan tilværelsen kommer til å bli! Man kan ikke bare dømme ut ifra andres utsagn. Noen synes det er kjempeslitsomt å ha barn, mens andre finner det ikke slitsomt i det hele tatt. (Krevende og bekymringsfullt er det uansett, men alle er forskjellige, og en ting som er slitsomt for en person kan være det letteste i verden for en annen)

Jeg tror vi er blitt altfor opptatt av å finne det riktige tidspunktet for alt. Selvfølgelig bør man være økonomisk klar for å få barn, og i et stabilt forhold, men livet stopper faktisk ikke opp. Kanskje man skal slutte å overanalysere alt?

Lykke til med valget ditt TS..

[Gjest chickpea]

Synes bare det blir flere og flere barnløse?

Hvordan skal dette gå hvis ingen vil ha barn lengre? Velger mange nok å ikke få barn men isteden satse på en selvsentrert tilværelse vil samfunnet gå nedenom og hjem ganske raskt.

Men om dere ikke vil ha egne barn, hva med å bli fosterforelder? Avlastningshjem? Det er nesten for ille at økonomisk godt stilte, oppegående voksne par skal leve i sus og dus og bare ha seg selv å tenke på, når det finnes barn der ute som trenger foreldre og omsorgspersoner.

Håper jeg ikke høres for skarp ut

Når man først er i tvil om man i det hele tatt har lyst på egne barn, så tror jeg ikke løsningen ligger i andre sine barn - uansett hvor mye de barna trenger omsorgspersoner.. I hvertfall ikke for de fleste, man må jo ha et ønske om å ha et barn i sitt liv for å velge å bli fosterforelder!