Bør man få barn?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er nå 34, og har gått fra at jeg ikke ønsket barn i 20-årene til å nå være mer usikker.

Er i et stabilt forhold med en mann som er like usikker som meg på dette. Han vil nok gjerne vente, men hvis jeg vil er det ok for han også. Er jo begrenset hvor lenge jeg kan vente nå, biologisk sett.

Økonomisk er forholdene til rette for det, og vi er begge ressurssterke og klarer det sikkert. Men jeg kjenner ikke det store behovet for barn. Jeg tror kanskje mest av alt at jeg er redd for å gå glipp av en stor del av livet om jeg ikke får barn?

Jeg høres kanksje kald ut, men jeg er en snill person som har omsorg i meg. Tror jeg kunne vært en god mor, men jeg er bare så utrolig lite beslutningsdyktig i akkurat dette spørsmålet!

Er det verdt det, å få barn? Hva er det som virkelig gjør at det er verdt det? Hvordan er det å være forelder?

[Pinkyh]

Jeg er i lignende situasjon som deg, bare at jeg er 29 år. Noen ganger så tenker jeg at jeg vil ha et barnefritt liv, og tenker på alt jeg kan oppleve uten barn. Men samtidig så ser jeg for meg at det er noe jeg aldri kan komme til å angre på, og at det vil berike livet mitt og samboers. Kjenner at klokken tikker (i form av at jeg blir eldre, og etterhvert vil få problemer med å få barn), men samtidig føler jeg meg ikke klar enda. Kanskje man aldri blir helt klar før det skjer? Ikke vet jeg, følger spent med hva slags svar som kommer..

[Gjest molte]

Jeg har heller aldri vært typen som har kjent det krible i eggstokkene fra jeg var ung. Og jeg tror jeg kunne hatt et helt fint liv uten barn. Men da jeg traff min kjære, kom tanken på barn av seg selv etter noen år, ikke nødvendigvis fordi vi hadde såååå lyst på barn, men fordi det føltes naturlig.

Vi har ikke angret. Det å ha to små som er ubetinget glad i deg og kaller deg mamma, er helt fantastisk. Det er mye bra med å være foreldre, livet forandrer seg og får en annen mening. Å oppleve verden på nytt gjennom et barns øyne.

Så over til den andre siden. Det er slitsomt. Mer enn du kunne tro på forhånd. Du har lite tid for deg selv, lever livet på barnas premisser. Det følger mange bekymringer med å ha barn, de slipper en mor aldri unna.

Men for oss er det verdt det. Og jeg tror de fleste som får barn, planlagt eller ikke, synes det har beriket livet. Noen angrer, men de tror jeg er i mindretall.

Dette er noe du må tenke over selv. Sannsynligvis går det veldig bra om dere bestemmer dere for å få barn, men barn bør slippe å føle seg uønsket. Skal dere få barn, er det lurt å tenke over hva som må "ofres", og man må være trygg på at det er ting man kan klare seg uten.

[Nerdemamma]

Jeg tror kanskje mest av alt at jeg er redd for å gå glipp av en stor del av livet om jeg ikke får barn?

Alle som er skeptiske til å få barn sier dette. At de vil gå glipp av mye. Men tenk etter hvor mye du går glipp av ved å ikke ha barn?

Jeg tror rett og slett man går glipp av like mye enten eller jeg. Så det argumentet ville jeg ikke tatt så tungt. Livet stopper heller ikke når man får barn. De fleste har familie som mer enn gjerne passer barn en gang i blant så lenge det ikke blir for ofte og de blir tatt for gitt. Vi har vært på fest, fin middag, kino etc. etter sønnen vår kom, og han er nettopp fyllt ett år.

Min mann var også ganske betenkt om dette med barn. Men så ble vi enige om å prøve og den dagen jeg fikk positiv test snudde han helt om. Han ble helt i hundre faktisk. Men selv om jeg var klar for barn maste jeg ikke før han var klar. Det må være noe begge vil.

Og som flere andre sier, det er mye jobb. Ikke mye søvn i perioder, bekymringer slit og kanskje noen tårer. Men jeg ville ikke byttet det vekk for all søvnen eller noe som helst i hele verden! Å ha barn er gøy! Og vi gleder oss til vi skal få en til

[Capricorn]

Du er ikke kald fordi om du er usikker på det. Jeg kan ikke få barn, men har ikke den store sorgen heller. Barn er ikke alt her i livet. De hender jo jeg savner det og er redd for at det blir verre når jeg kunne hatt barnebarn og en stor familie rundt meg.

Syns det bare er postivt at du er usikker. Det betyr jo bare at du vil det skal være gjennomtenkt før du setter igang. Ikke alle som gjør det. Det er heller ikke alle som burde satt seg til med barn. Det er vel de gangene jeg syns det er uretttferdig at jeg ikke kan få, når jeg hører om barn som ikke har det godt. Jeg ventet en stund før jeg prøvde fordi jeg ville være sikker på at barnet ville få det godt (ferdig med utdanning, etablert, osv) Jeg ventet nok for lenge i forhold til helsetilstanden min, men det kunne jeg jo ikke vite.

[LukaFrost]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg har aldri kjent det store suget etter å få barn og har aldri sett det som en selvfølge å få barn. Nå som den biologiske klokka visstnok tikker er temaet oppe til diskusjon i heimen. Det vi lurer litt på er hva som er "gyldige grunner" til å få barn og "gyldige grunner" til ikke å få barn. Det er veldig vanskelig å ikke relatere dette til følelser. Egentlig har jeg lyst til å utsette dette valget i 10 år til, men da blir valget i så fall tatt for meg.

[Gjest Bianca26]

Jeg er nå 34, og har gått fra at jeg ikke ønsket barn i 20-årene til å nå være mer usikker.

Er i et stabilt forhold med en mann som er like usikker som meg på dette. Han vil nok gjerne vente, men hvis jeg vil er det ok for han også. Er jo begrenset hvor lenge jeg kan vente nå, biologisk sett.

Økonomisk er forholdene til rette for det, og vi er begge ressurssterke og klarer det sikkert. Men jeg kjenner ikke det store behovet for barn. Jeg tror kanskje mest av alt at jeg er redd for å gå glipp av en stor del av livet om jeg ikke får barn?

Jeg høres kanksje kald ut, men jeg er en snill person som har omsorg i meg. Tror jeg kunne vært en god mor, men jeg er bare så utrolig lite beslutningsdyktig i akkurat dette spørsmålet!

Er det verdt det, å få barn? Hva er det som virkelig gjør at det er verdt det? Hvordan er det å være forelder?

Dette er jo noe dere må avgjøre selv

[Gjest AnonymBruker]

Alle som er skeptiske til å få barn sier dette. At de vil gå glipp av mye. Men tenk etter hvor mye du går glipp av ved å ikke ha barn?

Det er jeg uenig i - alle som velger å ikke få barn begrunner det slett ikke slik. Men det er en mening de som har valgt å få barn ofte tillegger oss.

Og leser du trådstarter igjen, ser du kanskje at hun sier nøyaktig det motsatte av det du leste inn i innlegget hennes:

Men jeg kjenner ikke det store behovet for barn. Jeg tror kanskje mest av alt at jeg er redd for å gå glipp av en stor del av livet om jeg ikke får barn?

[Gjest AnonymBruker]

For å utdype litt:

Jeg tolker utsagnet om å være redd for å gå glipp av noe ved å ikke få barn som en slags tanke i retning av at man velger å få barn for sikkerhets skyld, fordi det er det vanligste å gjøre, og fordi det da må være verdt det - det store flertallet kan liksom ikke ta så til de grader feil.

Men samtidig finner man ingen egentlig indre motivasjon for valget, kanskje?

Jeg tror mange ganger et betydelig konformitetspress er med på å avgjøre valget om å få barn. Det er sosialt sett langt vanskeligere å velge det motsatte fordi frivillig barnløshet tross alt representerer et avvik rent statistisk sett.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tenker mye på dette selv for tiden, er 28 år, etablert med egen bolig, samboer og grei økonomi. Jeg har alltid tenkt, (uten å tenkt så mye på det), at jeg skulle ha barn en gang. Nå når tiden begynner å nærme seg, og de fleste andre på min alder har både 1 og 2 barn føler jeg ikke helt at tiden er inne likevel.

Er det meningen man skal føle seg "klar", altså at barn er det man ønsker seg mest i livet før man begynner prøving, eller vil man bli klar i løpet av de 9 mnd?

Jeg tror man blir mer bekymret og engestelig for alt som kan skje med alderen, ihvertfall merker jeg på meg selv at jeg tenker mer katastrofetanker enn før..

Likevel er det vel de aller færreste som angrer på valget om å få barn, mens flere kanskje angrer om de velger bort barn i livet sitt?

Jeg aner virkelig ikke.. Tenker fremdeles at jeg en dag skal ha barn, men samtidig føler jeg at dette må bli lenge til fordi jeg ikke helt ser det for meg ennå. Siden jeg er kvinne vet jeg jo at jegvi nødvendigvis ikke bør vente mer enn 5 år før prøvingen starter, da er jeg 33.

[I.am.me]

Jeg er ganske mye yngre enn deg, men er jo i den alderen hvor mange av mine venninnner begynner å få barn. Det setter jo meg også i en posisjon som jeg ikke er helt komfortabel med. Du vet gamle slektninger som kommer opp til meg i begravelser og dåp og sier: "nå er det snart din tur", mens de peiker på en baby. Men behovet for barn er absolutt ikke tilstedet. Jeg vet jo at jeg enda er litt ung, men jeg blir ikke verpesyk av å se en søt, liten baby som mange av mine venninner gjør.

På en måte vil jeg ikke sette et barn til denne verdenen. Hver morgen når jeg sitter med morgenkaffen og leser på nettavisen eller dagbladet, er det første øyet mitt ser nyheter over at så og så mange er drept i krig, den personen ble voldtatt, og lignende... Skulle jeg liksom ha lyst til å sette barn til denne verdenen etter å ha lest alt det? Dessuten føler jeg at jeg må gi mer av meg selv enn jeg har lyst til.

Den delen i livet hvor man "skal" få barn er så oppskrytt. De snakker om at barn perfekterer deres livsstil og det er sikkert sant, men man kan jo oppnå lykke uten barn. Det kan godt hende du angrer når du er blitt for gammel til å få barn, men det er jo andre muligheter, du kan jo f.eks. adoptere.

[pusleline]

Jeg synes det er fint at dette er noe du tenker nøye gjennom. Det er i følge de aller fleste som har barn mye mer slitsomt enn de hadde trodd på forhånd - noe som selvfølgelig de aller aller fleste ikke tenker over fordi de er så utrolig glade i barna sine!

Jeg har ikke barn selv, men har med min ex vært gjennom en runde med "prøverør". Det fikk tankene til å gå, og jeg valgte ikke å gjennomføre forsøk nr 2 fordi jeg ikke følte dette var riktig, i etterkant ser jeg at det kan ha sammenheng med at forholdet skrantet.

Vet med meg selv at jeg veldig gjerne ønsker meg barn, og vet også at min kjæreste ønsker seg barn, men det er vanskelig dette her med tidspunkt og usikkerheten for fremtiden. Jeg tror at en til et visst punkt må tenke nøye gjennom disse viktige tankene, men så må en bare hoppe i det ut i fra det en bestemmer seg for. En har uansett ingen garantier for livet, verken med eller uten barn, eller i fht andre ting.

[LineGourmet]

Jeg er 37 og skjønner tankene til ts (og dere andre) veldig godt.

Jeg har heller aldri vært av de "baby-syke" jentene. Men hadde heller aldri forestilt meg at jeg ikke skulle ha barn.

Etterhvert som forholdet med samboer stabiliserte seg og forholdene ellers ligger godt til rette begynte vi å prøve. For min del kjente jeg veldig godt den "tikkende klokken". Det er nå eller aldri liksom Noen ganger er jeg overklar for å få barn. Andre ganger er jeg mer usikker og skulle ønske jeg hadde mange flere år på meg.

Samtidig kan jeg bli grepet av overveldende tristhet ved tanken på at jeg kanskje ikke kan bli gravid, ikke skal kunne føde et barn, ikke skal kunne reprodusere meg selv og min elskede, ikke skal kunne ta del i omsorg og oppvekst for et barn.

Jeg har vel konkludert med at barn er en stor del av det å være menneske og mye av "meningen". Jeg kan ikke unngå å legge merke til og ta til meg, de som sier at "alt falt på plass da jeg fikk h*n"....

Forøvrig er ikke min kjære superivrig på at vi skal få barn. Han er overbevist om at forholdet vårt går i stykker om det skjer.. Jeg tror forholdet vårt går i stykker om vi ikke får barn..

Time will tell

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 37 og skjønner tankene til ts (og dere andre) veldig godt.

Jeg har heller aldri vært av de "baby-syke" jentene. Men hadde heller aldri forestilt meg at jeg ikke skulle ha barn.

Etterhvert som forholdet med samboer stabiliserte seg og forholdene ellers ligger godt til rette begynte vi å prøve. For min del kjente jeg veldig godt den "tikkende klokken". Det er nå eller aldri liksom Noen ganger er jeg overklar for å få barn. Andre ganger er jeg mer usikker og skulle ønske jeg hadde mange flere år på meg.

Samtidig kan jeg bli grepet av overveldende tristhet ved tanken på at jeg kanskje ikke kan bli gravid, ikke skal kunne føde et barn, ikke skal kunne reprodusere meg selv og min elskede, ikke skal kunne ta del i omsorg og oppvekst for et barn.

Jeg har vel konkludert med at barn er en stor del av det å være menneske og mye av "meningen". Jeg kan ikke unngå å legge merke til og ta til meg, de som sier at "alt falt på plass da jeg fikk h*n"....

Forøvrig er ikke min kjære superivrig på at vi skal få barn. Han er overbevist om at forholdet vårt går i stykker om det skjer.. Jeg tror forholdet vårt går i stykker om vi ikke får barn..

Time will tell

Men er dere begynt prøving når han er overbevist om at forholdet vil gå i stykker om dere får barn? Hvorfor tror han dette?

Jeg er yngre enn deg, er 28, og har skrevet ovenfor her, så du føler sikkert et større press enn meg med tanke på alder.

For meg hadde det vært tryggere å starte prøving om samboer hadde vært veldig gira og vist at han ønsker dette veldig sterkt, men han tenker litt som meg, tror jeg, at vi skal ha barn "en gang", men er ikke sikker på når. (Han er 33).

Likevel vet jeg at om jeg hadde villet starte prøving i neste uke hadde han ikke hatt noe imot det, men siden jeg er litt usikker selv, hadde det som sagt fjernet mye av tvilen om han virkelig hadde ønsket dette, det hadde gjort meg mer sikker. Kanskje jeg er redd for at det blir min "feil" om vi får barn og "forholdet går i stykker" pga at det var mitt ønske å få barn? :klø:

[LineGourmet]

Men er dere begynt prøving når han er overbevist om at forholdet vil gå i stykker om dere får barn? Hvorfor tror han dette?

Jeg er yngre enn deg, er 28, og har skrevet ovenfor her, så du føler sikkert et større press enn meg med tanke på alder.

For meg hadde det vært tryggere å starte prøving om samboer hadde vært veldig gira og vist at han ønsker dette veldig sterkt, men han tenker litt som meg, tror jeg, at vi skal ha barn "en gang", men er ikke sikker på når. (Han er 33).

Likevel vet jeg at om jeg hadde villet starte prøving i neste uke hadde han ikke hatt noe imot det, men siden jeg er litt usikker selv, hadde det som sagt fjernet mye av tvilen om han virkelig hadde ønsket dette, det hadde gjort meg mer sikker. Kanskje jeg er redd for at det blir min "feil" om vi får barn og "forholdet går i stykker" pga at det var mitt ønske å få barn? :klø:

Jeg kjenner jo min kjære. Han tenker alltid worst case scanario når det kommer til ting han er ukjent med Og slik jeg forstår han ser han ansvaret og forpliktelsene, men klarer ikke å se kjærligheten og det fine med det ennå. Men han aner det vel, vil jeg tro, hvis ikke ville han jo ikke prøvd.

Vi har vært "uforsiktige" i 1 år + 7 mnd aktiv prøving nå. Ingenting skjedd så langt. Er under utredning

Uansett tvil og tro så tror jeg veldig mye skjer under graviditeten i forhold til å modnes på tanken om at man skal ha barn. Og nei, jeg tror nok mange ikke føler seg 100 % klare for det før de faktisk er gravide

[Gjest Gjest]

Et barnløst par jeg kjenner ønsker seg ikke barn fordi de har sett hva det har gjort med forholdet til mange de kjenner. Flere venner av dem har skilt lag etter at de fikk barn.

Jeg sier ikke at man sansynligvis kommer til å skille lag etter at man får barn, men at det terer på forholdet gjør det iallefall her hos oss.

Om jeg virkelig skulle satse på forholdet til min mann så tror jeg faktisk ikke jeg ville hatt barn, vi har glidd så mye lenger fra hverandre som personer etter barn. Men vi holder sammen og snakker mye om dette, og jeg tror vi kommer til å stå på.

[Meaty]

Jeg vil følge med her...innlegget til trådstarter kunne like godt vært skrevet av meg, jeg er like gammel og har de samme spørsmålene. Men mange kloke ord som har kommet frem i denne tråden.

[Gjest molte]

Jeg sier ikke at man sansynligvis kommer til å skille lag etter at man får barn, men at det terer på forholdet gjør det iallefall her hos oss.

Trist å høre. Vi har fått et bedre forhold etter at vi fikk barn. Å ha to små som ligner oss begge og er glad i oss begge knytter oss tettere sammen. Men jeg ser klart at det kan være utfordringer.

[Gjest AnonymBruker]

Det er et sunnhetstegn at man lurer på om man er klar for å få barn. Det er få av dem som føler seg klar for å få barn, som har et realistisk syn på hvordan det vil bli. For det er vanskelig å være foreldre.

Samtidig er det utrolig fint, og man får noe viktigere enn seg selv å ta hensyn til og lærer vanvittig mye. Selv om jeg var av dem som absolutt ikke var klar for å få barn, og det er det mest slitsomme og vanskelige jeg har gjort, så er det også det fineste jeg har opplevd.

[LineGourmet]

Trist å høre. Vi har fått et bedre forhold etter at vi fikk barn. Å ha to små som ligner oss begge og er glad i oss begge knytter oss tettere sammen. Men jeg ser klart at det kan være utfordringer.

Ja, dette syns jeg også er trist å høre. Og skulle det skje i mitt forhold, så tenker jeg at da var det ikke ment to be...

For min del, blir det uansett helt feil å skulle velge vekk barn for å satse på forholdet. For det henger ikke sammen Jeg tenker helt omvendt..