Barn med avvik..

[Gjest AnonymBruker]

vi har kjent dette barnet hele livet, og hele tiden har vi følt at noe ikke har "stemt".

Barnet var sen i utviklingen, i forhold til gjevnaldrende. Litt sånn "dorsk saccosekk"..

Det pratet sent og lenge veldig kleisete. Dårlig motorisk.. sånn stumpete i bevegelsene.

Hodeformen var det flere som reagerte på... Barnet har et utpreget flatt bakhode.

Det hadde også som liten (kanskje også fortsatt) en veldig stor tunge...Det virket som den var i veien for tale, og hang ofte ut.. Noe som førte til sikling og tale-treghet.

(de to siste tegnene fikk meg til å tenke på dowms, men jeg føler jo ikke at det er det helt heller....)

Barnet har alltid vært veldig fysisk "slem".. slå, bite, klype og lugge...

Jeg vil vel kalle det litt vèl frempå, noe som de fleste oppfatter som frekt..

Har bestandig kommet i konflikter med andre, men reagerer mer med "her kommer jeg", enn å ta det til seg, og forandre seg.

Nå er "barnet" omtrent ungdom, og har samme oppførselen fortsatt.. Dvs. frempå, frekk, klyper, slår og lugger...

Jeg syntes det er vanskelig å spørre foreldrene om det feiler barnet noe, fordi det da hadde vært lettere å godtatt det...

Er det noen her, som har noen tanker rundt dette?

[Gjest AnonymBruker]

Føtalt alkoholsyndrom?

[Fresi]

Man stiller ikke diagnoser over nett, vel?

[Gjest AnonymBruker]

Dette minner meg faktisk mye om et barn jeg kjenner... har tenkt på adhd... men tunga og siklingen har vel ikke noe med det å gjøre?? Kan jo være flere ting... adhd fører vel ofte med seg andre ting... eller motsatt...noen diagnoser følges vel ofte av adhd også...

[Gjest wild bird]

Jeg finner det merkelig at ingen har tenkt tanken å utrede dette barnet mens det var lite. Barnehage og skole må jo ha fått med seg at noe ikke stemmer her?

Det er helt umulig å stille noen konklusjoner uten å ha fagpersoner inne i bildet, og det er vanskelig å ta opp sånne ting med foreldre.

At noe ikke stemmer med dette barnet, virker tydelig, ut fra denne beskrivelsen. Og noen bør ta tak i det. Spørsmålet er bare om du, TS føler at dette er noe du kan gjøre noe med?

[Gjest AnonymBruker]

Som det er nevnt over, så er det rart at ikke skole eller barnehage har reagert?

Er han skoleflink? Har han venner?

Hvis han ikke kan leke med andre eller samarbeide eller ikke fungerer på skolen, så ville jo skolepsykologen kommet inn i bildet?

Det er klart at barnet har problem med et eller annet, ellers ville ikke barnet oppført seg sånn ...

[Gjest AnonymBruker]

TS HER: Jeg vet ikke om det er koblet inn noe iforbindelse med skole - annet enn at barnet er overflyttet til en annen skolen enn den barnet tilhører nå.

Føler at det er så vanskelig å spørre foreldrene rett ut om dette.. Spørre om det er noe galt med barnet er et meget følsomt tema...

Grunnen til at jeg spurte her, var jo selvsagt ikke for at noen skulle kunne stille rett diagnose. Det var mer for å få noen hint om hva dette kan skyldes (være), slik at det er lettere for oss rundt og forholde oss til dette barnet.

Tenker man kun dårlig oppdragelse, vil man jo kunne være streng. Men siden jeg absolutt føler at dette er noe annet, er jeg usikker på hvordan jeg skal gripe fatt i saken...

Vet ikke om andre som kjenner til den familien heller, som jeg kunne spurt litt forsiktig...

[Gjest AnonymBruker]

Som det er nevnt over, så er det rart at ikke skole eller barnehage har reagert?

Er han skoleflink? Har han venner?

Hvis han ikke kan leke med andre eller samarbeide eller ikke fungerer på skolen, så ville jo skolepsykologen kommet inn i bildet?

Det er klart at barnet har problem med et eller annet, ellers ville ikke barnet oppført seg sånn ...

Barnet har utifra det jeg har kjennskap til ikke vært skoleflink, nei, og h*n har alltid kommet på kant med "venner"... Vet ikke detaljer rundt skolebyttet, men det har iallefall med at h*n er uvenner med alle rundt seg..

[Gjest jomfrua]

Du spør hva det skyldes slik at du vet hvordan du skal forholde deg til dette barnet.

Jeg tror ikke det hadde hjulpet deg veldig mye om du hadde fått beskjed om at det var en kjemisk reaksjon i hodet på dette barnet som ikke var helt som det skulle.

Om du ikke er i så tett dialog med foreldrene at dette er ett tema så synes jeg du bare skal takle dette barnet på en måte som du ser fungerer. Prøve deg litt frem og se hva som kan fungere. Uansett diagnose så er det individer. Det som ofte kan hjelpe er å snakke med få konkrete ord. Gi korte forklaringer. Få ord og klar tekst er ofte det som skal til med barn som sliter. Enkelt og tydelig - det funker veldig greit på ALLE barn

[Gjest jonesy]

For alt vi vet er barnet utredet opp og ned og får god oppfølging. Men fordi TS kanskje ikke kjenner foreldrene særlig godt og egentlig ikke har noe med dette å gjøre, så hoder foreldrene dette privat innen familien.

TS spør om dårlig oppdragelse kan gi noen utslag.

Kanskje skal TS selv satse på god oppdragelse av seg selv og sine og behandle andres barn ordentilg og fordomsfritt uansett?

Kan man ikke godta andres barn uten å vite om barnet har en diagnose, er det faktisk en selv som trenger "oppdragelse".

Jeg kan uansett ikke se hva TS har med dette å gjøre eller hvilken forskjell det gjør om TS får noen generelle antydninger på nett om alt mulig tilfeldig, mellom himmel og jord som kan kanskje kan feile et nabobarn som sikler...

[Gjest AnonymBruker]

Du spør hva det skyldes slik at du vet hvordan du skal forholde deg til dette barnet.

Jeg tror ikke det hadde hjulpet deg veldig mye om du hadde fått beskjed om at det var en kjemisk reaksjon i hodet på dette barnet som ikke var helt som det skulle.

Om du ikke er i så tett dialog med foreldrene at dette er ett tema så synes jeg du bare skal takle dette barnet på en måte som du ser fungerer. Prøve deg litt frem og se hva som kan fungere. Uansett diagnose så er det individer. Det som ofte kan hjelpe er å snakke med få konkrete ord. Gi korte forklaringer. Få ord og klar tekst er ofte det som skal til med barn som sliter. Enkelt og tydelig - det funker veldig greit på ALLE barn

Joda, jeg er enig i det meste at hva du skriver...men det er lettere å forholde seg til unormal oppførsel, hvis man vet at det er på grunn av noe. Som jeg skrev litt lengre oppe, så er det forskjell på hvordan man reagerer ovenfor barn med en diagnose og uoppdragne barn..

Et eksempel: Mitt barn "må" omgås dette barnet ganske ofte. Mitt barn liker ikke dette barnet pga oppførselen (slik andre barn reagerer). Jeg tenker at det er helt greit at mitt barn holder mest mulig avstand, hvis dette går på at barnet "bare er uoppdragent", men ved å gjenta meg selv: Jeg tror jo det feiler dette barnet noe, og da burde vi som medmennesker rundt, vise MER forståelse.

Så jeg føler at jeg er i et lite dilemma her. Føler som sagt at mitt eget barn har rett til å holde avstand, samtidig som jeg tenker at dette andre barnet trenger venner og støtte.

Mitt barn er jo redd for å bli slått og lugget..., og sier dette andre barnet er så merkelig... (vi snakker nå om snart tenåringer her)

[Gjest anonym]

Joda, jeg er enig i det meste at hva du skriver...men det er lettere å forholde seg til unormal oppførsel, hvis man vet at det er på grunn av noe. Som jeg skrev litt lengre oppe, så er det forskjell på hvordan man reagerer ovenfor barn med en diagnose og uoppdragne barn..

Et eksempel: Mitt barn "må" omgås dette barnet ganske ofte. Mitt barn liker ikke dette barnet pga oppførselen (slik andre barn reagerer). Jeg tenker at det er helt greit at mitt barn holder mest mulig avstand, hvis dette går på at barnet "bare er uoppdragent", men ved å gjenta meg selv: Jeg tror jo det feiler dette barnet noe, og da burde vi som medmennesker rundt, vise MER forståelse.

Så jeg føler at jeg er i et lite dilemma her. Føler som sagt at mitt eget barn har rett til å holde avstand, samtidig som jeg tenker at dette andre barnet trenger venner og støtte.

Mitt barn er jo redd for å bli slått og lugget..., og sier dette andre barnet er så merkelig... (vi snakker nå om snart tenåringer her)

Men svaret på hva dette skyldes vil du ikke få på KG fordi ingen her vet hvem du snakker om eller har sett barnet. Derfor er det meningsløst å spørre her. Du må snakke med barnets foreldre. Tør du ikke det kjenner du dem ikke godt nok til at de skylder å fortelle deg noe som helst. Så da får du konsentrere deg om å oppdra ditt barn til hvordan det omgås folk det ikke liker så godt.

Når man ikke liker noen har man faktisk ikke plikt til å omgås dem heller. Verre er det ikke.

Har barnet du snakker om et syndrom som familien velger å holde privat må de finne seg i at folk forholder seg til deres barn med å sette grenser for hvem de vil være venner med...Det er faktisk ikke ditt ansvar at dette barnet har venner...

[Nuith]

Beskrivelsen minner meg veldig om en gutt i nabolaget da jeg vokste opp; stort og "misformet" hode, siklet konstant, hadde problemer på skolen og måtte ha veldig enkle beskjeder ellers skjønte han ingenting.

Nå var foreldrene hans veldig åpne om at han hadde fått en hodeskade ved fødselen og vi behandlet ham deretter - jeg tror han ville slitt veldig med å få venner dersom han "bare" hadde vært rar faktisk, men det ble til at alle barna i nabolaget ble oppdratt til å være ekstra snille mot denne gutten og la ham få være med på leken (han foretrakk å leke med barn som var minst 5 år yngre enn ham og derfor på samme modenhetsnivå).

Skjønner godt at du vil vite om han er "syk" eller om han bare er slem, jeg.

[Gjest AnonymBruker]

Beskrivelsen minner meg veldig om en gutt i nabolaget da jeg vokste opp; stort og "misformet" hode, siklet konstant, hadde problemer på skolen og måtte ha veldig enkle beskjeder ellers skjønte han ingenting.

Nå var foreldrene hans veldig åpne om at han hadde fått en hodeskade ved fødselen og vi behandlet ham deretter - jeg tror han ville slitt veldig med å få venner dersom han "bare" hadde vært rar faktisk, men det ble til at alle barna i nabolaget ble oppdratt til å være ekstra snille mot denne gutten og la ham få være med på leken (han foretrakk å leke med barn som var minst 5 år yngre enn ham og derfor på samme modenhetsnivå).

Skjønner godt at du vil vite om han er "syk" eller om han bare er slem, jeg.

Takk for et godt og hyggelig svar. Skjønner at noen kan oppfatte at jeg er "nysgjerrig" og at jeg ikke har noe med dette. Men det er ikke så lett å fortelle dette på best måte her.. velger først og fremst å skrive som anonym, så ingen skal sette meg i sammenheng med noe jeg har skrevet før, og kunne gjennkjenne noe. Jeg prøver også å annonymisere mest mulig, derfor kan jeg ikke skrive mer om kjennskap til foreldre og grunnen til at dette er vanskelig å spørre om..

Og til deg som skrev så kvast om oppdragelse av meg og mitt barn.. Da må jeg bare si at du har totalt missforstått meg. Jeg var bare ute etter noen tanker her, som kan hjelpe meg å sette ting litt i perspektiv...og gi meg noen ideèr.. Jeg er også kun ute etter å takle situasjonen på best mulig måte... siden disse barna må omgås ganske tett...

[Gjest AnonymBruker]

For alt vi vet er barnet utredet opp og ned og får god oppfølging. Men fordi TS kanskje ikke kjenner foreldrene særlig godt og egentlig ikke har noe med dette å gjøre, så hoder foreldrene dette privat innen familien.

TS spør om dårlig oppdragelse kan gi noen utslag.

Kanskje skal TS selv satse på god oppdragelse av seg selv og sine og behandle andres barn ordentilg og fordomsfritt uansett?

Kan man ikke godta andres barn uten å vite om barnet har en diagnose, er det faktisk en selv som trenger "oppdragelse".

Jeg kan uansett ikke se hva TS har med dette å gjøre eller hvilken forskjell det gjør om TS får noen generelle antydninger på nett om alt mulig tilfeldig, mellom himmel og jord som kan kanskje kan feile et nabobarn som sikler...

Kjære deg, så sint da.. Jeg skrev jo bare at det er forskjell på hvordan jeg ville behandlet et barn med dårlig oppdragelse og et med et syndrom...JEG ville iallefall følt meg veldig liten og ussel, hvis jeg snakket skikkelig til dette barnet etter en episode, og fikk etterpå høre at dette barnet ikke kunne noe for sin oppførsel..

Om jeg har noe med det eller ikke, er vel et ærlig spørsmål. (og noe jeg ikke kan gå dypere inn på her heller) Men siden vi nå "må" omgås ganske ofte og det berører min datter såpass mye, hadde det vært fint og vist...Men som sagt, det er vanskelig å spørre.

[Gjest jomfrua]

Kjære deg, så sint da.. Jeg skrev jo bare at det er forskjell på hvordan jeg ville behandlet et barn med dårlig oppdragelse og et med et syndrom...JEG ville iallefall følt meg veldig liten og ussel, hvis jeg snakket skikkelig til dette barnet etter en episode, og fikk etterpå høre at dette barnet ikke kunne noe for sin oppførsel..

Om jeg har noe med det eller ikke, er vel et ærlig spørsmål. (og noe jeg ikke kan gå dypere inn på her heller) Men siden vi nå "må" omgås ganske ofte og det berører min datter såpass mye, hadde det vært fint og vist...Men som sagt, det er vanskelig å spørre.

Jeg leste ikke det innlegget som sint og det var noen poenger om fordommer, akseptere ulikheter og den private sfære folk selv velger.

Hadde foreldrene ment at det var greit for deg å vite - så hadde de tatt en prat med deg.

Ta vare på ditt barn i relasjoner.

Og igjen:

Uansett diagnose så er det individer. Det som ofte kan hjelpe er å snakke med få konkrete ord. Gi korte forklaringer. Få ord og klar tekst er ofte det som skal til med barn som sliter. Enkelt og tydelig - det funker veldig greit på ALLE barn

[Gjest AnonymBruker]

vi har kjent dette barnet hele livet, og hele tiden har vi følt at noe ikke har "stemt".

Barnet var sen i utviklingen, i forhold til gjevnaldrende. Litt sånn "dorsk saccosekk"..

Det pratet sent og lenge veldig kleisete. Dårlig motorisk.. sånn stumpete i bevegelsene.

Hodeformen var det flere som reagerte på... Barnet har et utpreget flatt bakhode.

Det hadde også som liten (kanskje også fortsatt) en veldig stor tunge...Det virket som den var i veien for tale, og hang ofte ut.. Noe som førte til sikling og tale-treghet.

(de to siste tegnene fikk meg til å tenke på dowms, men jeg føler jo ikke at det er det helt heller....)

Barnet har alltid vært veldig fysisk "slem".. slå, bite, klype og lugge...

Jeg vil vel kalle det litt vèl frempå, noe som de fleste oppfatter som frekt..

Har bestandig kommet i konflikter med andre, men reagerer mer med "her kommer jeg", enn å ta det til seg, og forandre seg.

Nå er "barnet" omtrent ungdom, og har samme oppførselen fortsatt.. Dvs. frempå, frekk, klyper, slår og lugger...

Jeg syntes det er vanskelig å spørre foreldrene om det feiler barnet noe, fordi det da hadde vært lettere å godtatt det...

Er det noen her, som har noen tanker rundt dette?

http://en.wikipedia.org/wiki/Microcephaly

Kansje?

[Gjest Gjest]

Denne måtte jeg virkelig tygge på en stund, før jeg i det hele tatt kunne tenke klart nok til å svare ordentlig.

Og jeg håper virkelig at tittelen på tråden var feil valg av ord, men resten av svarene dine her inne tyder faktisk på at det ikke er tilfelle.

Barn med avvik, rett og slett kvalmt uttrykk. Trodde jeg hadde hørt det meste av "uvitende" uttrykk, men denne tok jammen kaka.

For det første skal ett barn behandles som ett individ uansett diagnose eller ikke. Barn med diagnoser har ingen "rett" til dårlig oppførsel, på lik linje med alle andre barn.

Barn med diagnoser har en like stor rett til ett "normalt" liv som alle andre barn.

Barn med diagnoser skal irettesettes på lik linje med andre barn ved dårlig oppførsel.

Man skal ikke akseptere mennesker for hva de har, men for hva de er uansett.

Det skinner godt igjennom at du ikke aksepterer/respekterer dette barnet og det kommer du ikke til å gjøre uansett om du får vite at barnet har en diagnose. I så fall vil det være falsk aksept, mer i gaten av stakkars deg.

Foreldre til barn med diagnoser har ingen opplysningsplikt til gud og hvermansen. Tro det eller ei å leve med diagnoser i en familie er ingenting mot for all den uvitende oppgulpen andre mennesker kan finne på å komme med.

[Gjest AnonymBruker]

Denne måtte jeg virkelig tygge på en stund, før jeg i det hele tatt kunne tenke klart nok til å svare ordentlig.

Og jeg håper virkelig at tittelen på tråden var feil valg av ord, men resten av svarene dine her inne tyder faktisk på at det ikke er tilfelle.

Barn med avvik, rett og slett kvalmt uttrykk. Trodde jeg hadde hørt det meste av "uvitende" uttrykk, men denne tok jammen kaka.

For det første skal ett barn behandles som ett individ uansett diagnose eller ikke. Barn med diagnoser har ingen "rett" til dårlig oppførsel, på lik linje med alle andre barn.

Barn med diagnoser har en like stor rett til ett "normalt" liv som alle andre barn.

Barn med diagnoser skal irettesettes på lik linje med andre barn ved dårlig oppførsel.

Man skal ikke akseptere mennesker for hva de har, men for hva de er uansett.

Det skinner godt igjennom at du ikke aksepterer/respekterer dette barnet og det kommer du ikke til å gjøre uansett om du får vite at barnet har en diagnose. I så fall vil det være falsk aksept, mer i gaten av stakkars deg.

Foreldre til barn med diagnoser har ingen opplysningsplikt til gud og hvermansen. Tro det eller ei å leve med diagnoser i en familie er ingenting mot for all den uvitende oppgulpen andre mennesker kan finne på å komme med.

Her igjen ser jeg at det er person som har missforstått meg totalt.. Jeg respekterer dette barnet FULLT ut jeg... jeg har bare vansker med å forstå hvorfor det "avviker" fra "normalen" når det gjelder først og fremst oppførsel. Jeg skriver jo dette for å få råd, for å møte dette barnet på best mulig måte. Ja, og jeg skrev bevist "avvik" i overskriften. Jeg føler at det er et "mildere" ord, og dekker mer. Diagnose er så bastant. Min følelse av ordet "avvik", er alt fra en litt merklig oppførsel, litt uvanlig måte og takle ting på til ordet diagnoser. Og siden jeg føler at dette barnet er litt utenfor "normalen" når det gjelder oppførsel, brukte jeg dette ordet.

Som jeg skrev, er det "kun" dårlig oppdragelse, må det jo være greit å irettesett det i enkelte situasjoner, som berører meg og mitt barn. (dessuten gjelder dette flere barn og foreldre, men vi føler at det er vanskelig å snakke med foreldrene om dette).

Jeg er ikke enig at man skal forvente det samme av barn med diagnoser, som barn uten. Derfor blir det umulig for meg å behandle de helt likt. Det er ting jeg ville latt passert helt greit, hvis jeg var klar over grunnen.

Vi hadde et barn i klassen til mitt barn, som hadde en diagnose. Dette viste alle barna, og behandlet dette barnet utifra det. De godtok et slag, de godtok at h*n ikke holdt plassen sin i køen, og de godtok at h*n dyttet f.eks...

Vi har også nær kontakt med et barn med ADHD, og da er greit å forklare at dette barnet noen ganger reagerer litt voldsommere enn andre, og at det må vi respektere, fordi barnet ikke gjør det med vilje. De har lært at et barn med ADHD har mer vanskeligheter enn andre med å styre impulskontrollen sin...

Det er derfor jeg luftet tankene mine om dette barnet her..

[Gjest jomfrua]

Jeg synes du provoserer når du snakker om "avviker fra normalen".

Hva er normalen - hva er avvik?

Vi er mennesker med og uten diagnoser - individer med forskjellige utfordringer i livet. En diagnose vil ikke fortelle deg hvilke spesifikke utfordringer hvert enkelt individ har.

Du skriver som om det er en grenseoppgang mellom de "normale" og de som "avviker normalen". Men det er det ikke og det er ganske provoserende fordi da trekker du ned de som ikke passer inn i hva du kaller "normalen" (jeg vet ikke hva normalen er). Og som foreldre/familie/omsorgshavende så er det veldig sårende at folk sitter og klassifiserer ditt barn som avvik fra det samfunnet du forholder deg til. Forhåpentligvis så er det uvitenhet og i mangel av forståelse av bredden i samfunnet som får deg til å sitte argumentere for det.

Alle barn trenger oppdragelse. Alle barn trenger å lære seg mellom menneskelig samspill. Alle barn trenger irettesettelse/veiledning.

Når det gjelder å opplyse allmenheten om evnt diagnoser.

Din måte å uttrykke deg på i dette siste innlegget, TS..........det hadde holdt meg tilbake fra å gi informasjon fra den private sfære. Grunnen til det er at du uttrykker deg som om du "kan inkludere avvikene" inn i din tilværelse om du bare har noe å kalle det; underforstått at du VET om avviket til dette individet.

Der uttrykker du en lite inkluderende og raus holdning og er ikke noe jeg ville ha tilført inn i min private sfære. Man må kunne være inkludere og raus med medmennesker uten å argumentere sin raushet/inkludering opp mot noe du kaller avvik.

Håper du kan få litt forståelse av hvor du setter dine ben i din argumentasjon og at du kanskje kan se oss alle som et samfunn som er normalt. Det er kanskje ikke alt i livet vi skal vite, eller er nødvendig å stadfeste. Man kommer mye lengre med raushet og inkludering av individer - da gir du alle mennesker den respekt de trenger og ikke på grunn av