Jeg har en voldelig kjæreste

[Katana]

Du kom deg unna, dessverre gjør ikke alle det.

Godt for deg, og lykke til videre.

[AnneBonny]

Du er en utrolig bra og sterk person, og jeg er så glad

på dine vegne over at du kom deg bort fra det der.

Du har så mye fint forran deg nå.

[Gjest Laks]

Gratulerer med å ha valgt riktig i det som antagelig er det viktigste valget i ditt liv og gratulerer med friheten! Psykolog er sikkert lurt - sett deg på venteliste allerede nå (ev. benytt studentpsykolog hvis du er student, det er gratis, så vidt jeg vet).

Ønsker deg alt godt og et lykkelig liv - det fortjener du.

[Gjest S.M-82]

-Ekstrem sjalusi

-Vil ha kontroll på hva du driver med

-Blår bråsint uten grunn

-Liker ikke å dele deg med andre (venner/familie)

-Bruker makt for å få viljen sin

-Truer

-Ikke empati. Forståelse for andres følelser

Slikt er det første en ofte tenker når en tenker på en voldelig kjæreste. Jeg har alltid tenkt at menn/kvinner som slår er av dette typen som er nevnt over, og både jeg om samboer har hatt en holdning om at menn/kvinner som slår er drittsekker.

Men nå er det ikke så lett lenger.

Her kommer et langt innlegg. Beklager.

For noen år side begynte forholdet og kommunikasjonen å rakne. Vi skjønte ikke hverandre, og kom aldri til bunnen av noen av problemene da kommunikasjonen alltid sto i veien.

Vi hadde hjelpebøker foran oss, leste, snakket om rosa skyer hvor vi begge skulle bli flinkere til det ene og det andre. Men jeg følte meg ofte alene om å forbedre meg, han fikk ikke til å handle. Vi begge satt oss inn i forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder problemer og løsninger, kommunikasjon og handling. Men han brukte ikke dette som et våpen i mot kranglingen. Mulig han ikke satt seg inn i det, eller at det ikke satt seg fast i han, at han heller konstant havnet i en passiv rolle.

Jeg har hele tiden følt at dette er mitt forhold som jeg vil være i, mitt sted – og ingen forhold kommer unna kommunikasjonsproblemer. Dypt forelsket, ville virkelig ikke avslutte dette forholdet uten å ha gjort alt jeg kunne.

Men jeg ble selv etterhvert ganske passiv, da jeg ikke fikk gjennomslag med noen av disse kommunikasjonsmetodene som skulle hjelpe og lignende. Det hadde jo tatt sinnsykt lang tid med snakk uten handling. Og nå endte det opp med at vi begge bare ble fly forbannet når vi kranglet, ingen av oss handlet rett. Nå handlet det også om «følelser» fordi ingenting hjalp. Det handlet om skuffelsene, om alt vi hadde snakket om, om alle løftene og om personligheten til oss begge - og at vi muligens burde gå hver vår vei. At vi begge var idioter, kom vi også frem til. Vi kom rett og slett ingen vei det året. Et helt år med krangling hver uke, det var helt grusomt.

Vi forsøkte å gå i fra hverandre. Men det føltes aldri rett.

Vi kunne være borte en uke, to uker. Men vi fant begge ut at vi satt på hver vår kant av byen og egentlig tenkte på «hva kunne jeg gjort annerledes?» «Hvorfor gjorde jeg ikke det istedet for..?» «Hvorfor var jeg så sint over en såpass liten filleting, når jeg egentlig skulle ha handlet slik...»... Så vi ble alltid enige om at det var galskap å gå i fra hverandre, vi var jo ikke ulykkelige generelt. Det var bare denne kommunikasjonen som lå over oss når det kom til problemer! Dessuten var vi unge. 20år.

Det begynte med:

Han begynte å kase møbler, bord, lamper, mobil, glass, ting og gjenstander. Som regel med alkohol inn i bildet.

Første gangen husker jeg at jeg ble så livredd for oppførselen hans at jeg låste meg inn på do. Selv om han prøvde å hindre meg i å få igjen døren, klarte jeg å få den lukket og låst. Da slo han løs på døren og tok hardt i håndtaket flere ganger. Han Brølte at jeg skulle åpne. Huff, Det var såpass skremmende og kvalmende oppførsel at jeg ikke klarte å holde igjen tårene. Husker at jeg ikke hadde hatt slike tårer siden jeg var barn. De bare rente ned og hadde ingen ende, jeg skalv. Kommer aldri til å glemme det.

Dette var første gangen jeg opplevde samboeren min sånn, på denne måten.

Da hadde vi vært sammen i tre år! Jeg slapp han inn på badet da jeg hørte at han hadde roet seg og satt bak døren på den andre siden og gråt. Jeg fikk armene hans rundt meg med det samme, han var så lei seg og skjønte at jeg ble redd. Han skulle ikke gjøre det igjen.

Disse situasjonene var skremmende. Det endte alltid opp med at jeg gikk gråtende fra situasjonen mens han holdt på. Han kom alltid etter meg en liten stund etterpå og angret seg, ville ikke være ustabil, skremmende eller uberegnelig i oppførselen.

Men det var ord. Det var løfter han brøt flere ganger i ettertid. Den første gangen førte til flere ganger. Som det så ofte gjør...

Dette var et tegn på at ting bare ble verre, ikke bedre.

Enda verre krangler, enda verre kommunikasjon. Fra å krangle til å kaste møbler og være «skremmende»! Skulle det nå bli sånn at alt skulle ødelegges når vi kranglet? Irriterende. Det var ikke sunt, og dette var begges holdning. Men det fortsatte uansett...

Så kom utviklingen.

-Startet med et dytt ned i sofaen. Jeg snudde meg å så opp på han og da skjønte han at han hadde gjort noe dumt med det samme og sa unnskyld. Jeg trodde han med det samme, vi gjorde ikke mye drama ut av det. Ting hadde jo begynt å gå langt for lenge siden.

Det viktigste var liksom å ikke krangle... Er faktisk litt usikker på hva vi følte på den tiden. Var så mye sinne i oss begge. Men også en veldig, veldig sterk kjærlighet!

Så ble det verre – nok en gang et nivå vi vist nok kunne havne i.

-Han holder meg godt og hardt fast, lot meg ikke gå i fra situasjonene.

Hver eneste gang gjorde han dette. Det var grusomt å bli holdt fast slik, med redsel, sinne og alt inni meg – uten å kunne bevege meg som jeg ville. Jeg ble helt hysterisk i de situasjonene. Prøvde alltid å komme med løs på alle tenkelige måter. Han gråt, jeg gråt. Når jeg hadde gitt opp og ble liggende der helt rolig mens han holdt meg fast, pleide han å slippe og unnskylde seg. Jeg hørte alltid på han. Jeg følte ikke at det bare var han som var teit, men at jeg også var en idiot. Krangling på denne måten, og alt som hadde skjedd. Ante ikke hvordan eller hvorfor alt var sånn her. Jeg tror ikke han hadde noe større forståelse, og jeg så at han var frustrert og lei seg. Jeg så at han hadde andre holdninger, at han ikke var sånn her. At han hadde et ønske om å endre det. Men av en eller annen grunn, ble det liksom ikke noe av det. Det ble løfter uten handling.

En kveld, med alkohol i bildet, tok han tak i stolen jeg satt i (som hadde hjul) og presset meg inn i et hjørne på kjøkkenet. Han sto foran meg og var fly forbannet. Jeg prøvde å komme meg løs, da ble han sint og tok tak i meg for å holde meg fast.

Vi falt og jeg fikk finger ut av ledd.

Det var en stikkende følelse i hele hånda, jeg ble helt kvalm av den følelsen pluss synet. Måtte rett å slett legge noe rundt den for å ikke se det, å legge meg ned pga svimmelhet. Han ringte legevakta og en drosje, så ble vi der resten av natten. Vi begge var i sjokk.

Neste dag skjønte han at han hadde gått for langt. Bare synet av bandasjen fikk han til å reagere. Han var oppriktig lei seg, men jeg håpte på at dette skulle bli enden.

Jeg sa klart i fra at hvis han rørte meg en gang til, kom jeg til å måtte gå i fra han. Dette var ikke første gangen, langt i fra. Men han lovte, som alle de andre gangene, at ting skulle bli bedre. At han skulle skjerpe seg. Jeg skulle skjerpe meg. Vi skulle få det bedre, løsningen var altså der – vi måtte bare ikke krangle. Han lovte å reagere annerledes når vi kranglet, at vi skulle snakke rolig. Men det ble igjen bare tomme løfter. Ord.

Det er mye som kunne ha blitt nevnt her. Som dere ser er det litt enkelt skrevet med stikkord. Men det er første gangen jeg skriver alt det her ned, og det er vanskelig å huske på alt igjen og få flashbacks, tenke på at ting skal bli lesende og forståelig og samtidig informativt. Så beklager om det er hull mange steder. Har ikke snakket med noen andre enn samboer om disse hendelsene.

-Han hadde perioder hvor han aldri gjorde noe, tiden gikk sin gang, vi begge gikk videre og trodde alt var i grunnen ganske fint. Spesielt etter natten på legevakta. Virka som at ting ble bedre. Kommunikasjonen og kranglene endret seg. Han begynte å ta tak i problemer.

Men ofte med alkohol inn i bildet, fortsatte han å være aggressiv. Holde meg fast litt mer voldelig. De første gangene gjorde vei for det verre – på en måte.

Starta forsiktig, fortsatte i det verre.

Nå var det liksom en del av oss, en del av han, så det er som at han lot det skje. Vi kranglet om det, vi prøvde å endre det – men det skjedde igjen og igjen.

Så nå kranglet vi om dette.

Nå er det to år siden jeg var inne på legevakta.

Vi har fortsatt ikke de samme problemene som vi hadde det året vi kranglet en hel del. Alt i alt har vi det veldig bra. Har hørt at mange par har tøffe perioder, og den perioden var vår tre års krise.

Men dessverre, med alkohol blir han fortsatt voldelig om vi er uenige om noe. Slår man en gang - slår man igjen. Det er en sannhet!

I jula tok han første forsøk på kveletak. Jeg skjønte at det kom til å komme, siden det alltid er et lite tegn. «Volden mot møblene førte til dytting», «dytting førte til å holde fast» «Holde meg fast førte til legevakta» «Legevakta førte til mer aggressivitet».

Så jeg skjønte at nå lekte han med enda verre ting.

Jeg tok det opp med han dagen etter, og prøvde så godt jeg kunne å gi han et bilde av hvordan situasjonene hadde blitt verre og verre. At det forsiktige kveletaket kunne føre til enda verre. Han var enig og urolig. Skulle virkelig ikke skje, og han var knust pga hendelsen og alle hendelsene. Jeg trodde han, og jeg tror han den dag i dag. Jeg tror ikke dette er han! Men han innså ikke problemet - at han var en voldelig kjæreste.

Det er ikke snakk om mye vold lenger, for de små episodene er borte. Det er store episoder nå, og det skjer sjeldnere. Vi har lange perioder uten.

Jeg har stor tro på oss, at med rett hjelp kan vi få det til. Alle som kjenner oss kunne aldri gjettet at vi hadde det sånn. Vi har begge sosial intelligens, venner, familie, varme. Men av en eller annen grunn er det dette som skal være våres skygge. Dette skal være våres problem! Ellers hadde vi hatt det for fantastisk, kanskje... jeg vet ikke? Men jeg føler at det er viktig å få frem hvordan vi er? At han ikke har noen voldelig og vond fortid. At han er intelligent. At vi begge rett og slett ikke vet hvorfor dette skjer! Jeg aner ikke hvorfor han ikke kan skjerpe seg? Hvordan han kan tillate seg å være sånn mot meg. Rett og slett.

Sist helg fikk jeg bank. Han var drita, denne gangen sjalu. Det har ikke vært et slikt motiv bak de andre gangene, men denne gangen hadde han vist forestilt seg ting som gjorde han sjalu.

Dette ser jeg på som svært skummelt, i og med at det har utviklet seg til motiver nå.

(Har dessverre begynt å ta dette som en dagligdags tankemåte)

Han slengte meg i gulvet og kakket hodet mitt i gulvet flere ganger, jeg begynte å foss blø fra et sår jeg fikk på nesen. Fikk tre kuler i panna. Han tok sterke kveletak, hardt og brutalt. Aldri opplevd lignende brutalitet!

Dagen etter voknet jeg med blåmerker overalt. Øynene mine hadde røde prikker rundt seg pga kveletaket. Tror han traff en blodåre og fikk blodet til å sprenge? De røde prikkene var der i mange dager, hele huden rundt øynene mine og over kinnene. Blåmerker i hals, panne, nese, hele kroppen. Aldri blitt banket opp lignende, så jeg var i dypt sjokk. Klarte ikke å være verken sint eller lei meg. Gråt når jeg voknet, men ikke noe mer.

Han kom og pratet med meg, var helt knust. Men jeg husker ikke hva han sa til meg.

Dagen etter ba jeg han om å oppsøke hjelp, igjen. Denne gangen mente jeg det. Gjorde han ikke det med det samme – måtte vi avslutte forholdet. Nå kunne det ikke bli verre. Nå hadde jeg ikke mer tålmodighet – og nå sa jeg rett ut til han at han rett og slett er en voldelig kjæreste, og at han må innse det.

Vi begge må innse at han er det! Ellers kommer dette til å ende vondt..

Vi satt oss ned å så etter stoff/hjelp på nettet. Men det meste vi fant var situasjoner og forhold hvor verken han eller jeg kjente oss igjen i. I sjalusien, i autoritære, trangen på kontroll, trangen på å bestemme. Isolasjoner osv! Mange grusomme situasjoner, og derfor var det veldig vanskelig å skjønne noe av våres situasjon.

Etter en stund fant vi Alternativ til vold http://www.atv-stiftelsen.no/

Fant også en link som på mange måter er beskrivende. http://www.sinnetshelse.no/artikler/voldelige_menn.htm

Han skal begynne med behandlingen om noen måneder, og har innsett sitt problem. Skal gå til psykolog i ventetiden.

Vi har kommet til buns i problemene vi hadde, som var starten på det hele. Dette står igjen som en skygge som ikke vil slippe. Jeg har noen ganger flashbacks til hendelsene. Spesielt når jeg fikk fingern ut av ledd, og kveletak situasjonen. De bildene er så ekle og virkelige. Hvor ofte ser jeg ikke noen få kveletak på TV feks? Det er vondt.

Vet ikke hvordan dette vil ende, men jeg elsker han fortsatt sterkt. Jeg ønsker virkelig at ting skal bli bedre. At han kommer seg ut av sitt voldelige mønster.

Grunnen til at jeg skriver dette er for å la andre som oss få denne informasjonen, Og kjenne seg igjen hos noen. Er det noen her som kjenner seg igjen, eller har noe å si?

Jeg vet at det er riktig å innse problemet, oppsøke hjelp. Hvis han ikke gjør dette, vet jeg at jeg må gå. Jeg håper virkelig ikke at tankemønsteret mitt er feil.

Takk for at du leste hele mitt innlegg, om du har lest alt. Beklager igjen for at ting kanskje ikke er like godt beskrevet, men jeg har fått tenkt mye mens jeg har gjort dette. Har alltid likt å skrive ned følelser, men med disse tingene har jeg aldri klart det.

[Gjest Eine]

Jeg var i et forhold lik ditt. Heldigvis tok det slutt av andre grunner en direkte det han gjorde mot meg. Han hadde aldri vært voldelig før. Nylig møtte jeg verdens snilleste gutt. Nå merker jeg tendensene komme og det har allerede blitt blåmerker, redsel og bli holdt fast til min store frustrasjon. Jeg nekter å la være å si hva jeg mener og føye meg etter han fordi jeg er redd. Han sier han aldri har vært voldelig før han heller. Han sier til meg at jeg fremprovoserer sinnet hans og derav volden. Selv om det ikke er farlig vold enda vet jeg av erfaring hvor dette går. Tror jeg er en jente som får kjæresten min til å ty til vold. Skummel tanke.

[Gjest MiniL]

Jeg var i et forhold lik ditt. Heldigvis tok det slutt av andre grunner en direkte det han gjorde mot meg. Han hadde aldri vært voldelig før. Nylig møtte jeg verdens snilleste gutt. Nå merker jeg tendensene komme og det har allerede blitt blåmerker, redsel og bli holdt fast til min store frustrasjon. Jeg nekter å la være å si hva jeg mener og føye meg etter han fordi jeg er redd. Han sier han aldri har vært voldelig før han heller. Han sier til meg at jeg fremprovoserer sinnet hans og derav volden. Selv om det ikke er farlig vold enda vet jeg av erfaring hvor dette går. Tror jeg er en jente som får kjæresten min til å ty til vold. Skummel tanke.