~ Forhastede bryllup ~

[Gjest ikke innlogget Sissi]

La flaca - jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har nemlig utsatt barnet mitt for det å bli skilsmissebarn. Jeg har jobbet 24 t. i døgnet, hver dag i flere år for å få forholdet til å fungere. Nettopp fordi jeg IKKE ville at barnet mitt skulle bli skilsmissebarn.....

Problemet var bare det, at tiltross for iherdig jobbing funka det ikke.

Står ellers for det at et forhold som må jobbes med konstant ikke er det jeg vil ha. Det handler ikke om verken naivitet eller noe annet...

so - your wake up call er komplett bortkasta (iallfall på meg....)

Ellers: takk for støtteerklæringer, tydelig at det ikke bare var jeg som syns det ble vel mye arroganse og fordømming....

[Marianne]

Tråden er ryddet for usakligheter, hold dere til tema

[Gjest Anonymous]

Tråden er ryddet for usakligheter' date= hold dere til tema

skjerp deg det får da være måte på å skulle lage forumet kjedeligst mulig!! er det ikke lov å bruke noen ord som ikke stod i utgangsinnlegget?

det er faktisk fullstendig normalt at uformelle samtaler dreier litt innholdsmessig..

"hold dere til tema" for all del.. men nok får være nok!!! KG-barnehagen er jeg herved ferdig med!!

makan!!!!!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

enig med gjest - skjønner heller ikke hva som var så "usaklig" at det måtte ryddes....

[Gjest Alive]

Sissi: hvor naivt er det ikke å tro at det i det hele tatt eksisterer et forhold/ ekteskap som overhodet ikke må "jobbes med" på et aller annet tidspunkt? Hvis innstillingen din er 'live and let live' tror jeg du vil møte veggen et par ganger...

'wake up and smell the coffee'!

Jeg tror ikke folk er fordømmende, men det er en god ting å etterstrebe et samliv der barna blir spart for den traumatiske opplevelsen en skilsmisse er. Jeg ville faktisk "jobbet" veldig, veldig mye for å unngå akkurat det! Noen oppskrift har jeg ikke, men beina plantet på jorda og 100% innsatsvilje kommer godt med.

La Flaca

:D

Våkn opp for tanken på at en ikke alltid er et godt forbilde for barna sine, hvis man velger å bli i et destruktivt forhold og da...

[ringblomst]

Har faktisk holdt meg bevisst unna denne diskusjonen (før nå), fordi det er så lett å virke bombastisk og bedrevitende - skal prøve å være bevisst på dette. Synes det er vanskelig å dømme andre for deres livsvalg, etter som jeg ikke ser alt som ligger bak valgene deres. Liker fint lite at skilsmisse-statistikken er så høy, men håper og tror selvfølgelig at jeg ikke blir en del av den. Litt "jobbing" skal sikkert til i løpet av årene, men som Sissi sa i et innlegg det er grenser for hvor mye ork det skal bli i forhold til hva man sitter igjen med (min tolkning).

Jeg mener at jeg har et veldig edruelig forhold til ekteskapet etter som mine foreldre selv skilte seg (for de som tror at ALLE skilsmissebarn har det vondt, tro om igjen). Likevel tror min kjære og jeg på ekteskapet som en ramme rundt samlivet - og det er en godt gjennomtenkt handling vi går i møte. Selv om vi i følge halvparten (?) av innleggene her, burde bli både eldre og klokere, og ikke minst ha kranglet og bodd sammen en god stund før vi sier ja i kirken til hverandre.

Vi forhaster oss i hvert fall ikke inn i noe ekteskap, hva andre gjør får de svare på selv.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Ringblomst: din tolkning var riktig - det var det jeg mente! hvor mye ork skal det faktisk være....

Vi kan alle være bekymret over skilsmissetallene, men helt ærlig er det altofr lettvint for utenforstående å hevde at "alle andre" går for tidlig, er ikke villige til å kjempe..... Som sagt - ingen vet hvordan andre har det, og ingen vet h eller hva framtiden bringer. (det er og en ting jeg syns flere burde tenke på!)

[nessi]

Jeg tror noen ganger det kan være "riktig" å skille seg der det er barn med i bildet.

Tror barna har bedre av å vokse opp som skilsmissebarn, enn å oppleve at mor og far krangler og går rundt og er sure på hverandre dag ut og dag inn. Hvilket signal gir det om samliv?

[Cawarra]

Jeg har applaudert både hovedinnlegget og svaret til Sissi.

Det finnes mange båser å putte mennesker i når det gjelder giftemål/skilsmisser; noen hopper på den første og beste, noen finner virkelig den eneste rette med en gang, noen må prøve flere kjærester før de gifter seg, andre gifter seg flere ganger, noen vokser fra hverandre, andre har "kjøpt katta i sekken" og, ja, noen gir opp ekteskapet for tidlig. Det finnes tusen varianter og det er derfor umulig å skjære alle over en kam.

Personlig synes jeg det er mest fornuftig å være samboere før man gifter seg, for også å oppleve hverdagene med den man skal leve med. Likevel mener jeg det er opp til enhver. (Dog tror jeg at man skal ha en stor porsjon flaks dersom man skal få et eksteskap til å fungere i lengden dersom man gifter seg kun etter få måneders bekjentskap, selv om man starter med de beste intensjoner.)

Jeg tror enkelte kaster seg inn i ekteskapet for tidlig, men jeg tror ikke modenhet for kjærlighet og ekteskap og evne til å ta vare på forholdet har noe med alder å gjøre, men derimot med personlighet. En 20-åring kan være langt mer reflektert og klar for ekteskap og forpliktelser enn en 35-åring, selv om det gjennomsnittlig ikke er sånn. Men så er det jo langt flere 35-åringer som gifter seg enn 20-åringer også. Man modnes hele livet. Skal man tenke sånn at man ikke kan gifte seg utelukkende fordi man bare er 20 år, kan man strengt tatt aldri gifte seg. Man modnes fra 30 til 40 og 40 til 50 også. Jeg tipper de fleste på 70 synes de selv var anderledes og ikke så modne 40 år tilbake i tid.

Uansett alder skal man være voksen nok til å leve i et ekteskap når man gifter seg. Dette innebærer også å jobbe litt for at ting skal fungere, men man skal ikke jobbe så mye at man blir sliten av det. Noen ganger fungerer det bare ikke.

[punkyB]

Her er det lagt mye vekt på ekteskap - men som vel noen har vært inne på her , skillet for meg går ved om en har barn eller ikke. Da er et brudd ille uansett om man bare er samboere eller ikke . Men man kan jo forandre seg og det vil vise seg at man ikke passer sammen allikevel - da er det mest riktige å skille lag. Men det skal jo selvsagt ikke skje før man har gjort en innsats for å berge forholdet.

Jeg synes det å gifte seg er noen man gjør spesielt hvis man vil ha barn sammen - i tillegg til at man vil leve sammen resten av livet. Det at man skulle leve et helt liv sammen skjer ikke uten at man har noen 'bataljer' underveis.

Det å sette regler for ekteskap tror jeg ikke har noe for seg. Men at folk skal tenke seg godt om - ha moralske verdier og tenke selv - ikke gjøre noe fordi regler sier det er greit.

Jeg tror faktisk heller ikke at barn tar så stor skade av å ha 2 foreldre som blir skilte. De kan ta mer skade av to foreldre som lever sammen bare for fasadens skyld.

[Kosepia]

Ja, så er jeg en av disse unge selv..

Jeg er 23 når jeg gifter meg neste sommer. Så er DET sagt.

Jeg er kjempeenig i mye av det som blir sagt. Det er kanskje for lett å gifte seg i lykkerus når man er ung, og mange gjør nok dette. (nei, dette er ikke min historie). Også er jeg veldig enig i at mange tar så lett på dette med å få barn, mens det å gifte seg er nærmest grusomt! Skjønner ikke helt logikken..

Det jeg reagerer på er imidlertid at noen sier at en 20 åring ikke kan ha opplevd livet ennå. Det høres ut som at de aller fleste i de tidlig 20 årene bare har svevd på rosa skyer, og aner ikke hva det virkelige liv er. Dette er nok virkeligheten for noen, mens for andre er det helt utenkelig at livet deres kunne være. Jeg kjenner mange på min alder som har opplevd mer enn deres mødre, eldre søsken, søskenbarn, venner osv. Både på godt og vondt.

Jeg er absolutt ikke ute etter å diskutere om jeg er for ung, eller få råd om hva jeg burde eller ikke burde gjøre. Jeg mener at en slik diskusjon er sunn, og at slike diskusjoner burde ha vært mer søkelys på blant ungdom. (Vi trenger ikke flere "jeg er mye eldre enn deg og vet dermed best" diskusjoner, men sunne diskusjoner hvor man faktisk diskuterer saken, og på den måte kanskje kan hindre at mange giftemål blir inngått, som absolutt ikke skulle vært det. Så lenge man ikke går etter personer så tror jeg alle har noe å få ut av dette. man vil kanskje få en bedre innsikt i hva det å være gift vil si.

Sånn, det var min 5øring.

[Gjest Anonymous]

Våkn opp for tanken på at en ikke alltid er et godt forbilde for barna sine, hvis man velger å bli i et destruktivt forhold og da...

Har allerede påpekt den selvfølgeligheten at jeg tar avstand fra vold og psykisk misbruk+++. Jeg heier på 'lovforslaget' til Tex, av den enkle grunn at jeg tar avstand fra enkle løsninger. Hvis du heller ikke er det, har du heller ingen grunn til å ta på vei. Vi snakker ikke om unntakene (som er lette å finne hvis man vil) - vi snakker generelt!

La Flaca

[VesleBråka]

Litt enig med Sissi - det er ikke alle ekteskap som er liv laga til tross for innsats. Man kan ikke sikte på en skilsmissestatistikk på 0.

Tex sine regler.. vel et samfunn som er detaljstyrt av regler er vel det vi vi vesten kritiserer mer fundamentalistiske land for?

Monja: Det vedhenget med at man må skrive under "tillatelse til skilsmisse" er en følge av muslimske skikker. Muslimske kvinner har normalt ikke lov til å skille seg, mens muslimske menn må si "jeg vil skilles" foran 4 vitner, så er skilsmissen done deal. Staten og muslimske kvinner har hatt en del problemer med å innvilge skilsmisse pga det, skilsmisse er tross alt tillatt for norske statsborgere.

Kvinner har plagdes med at skilsmissen ikke godkjennes i hjemlandet, dit trådene er sterke, hele familien hennes i hjemlandet skjemmes ut hvis hun "skiller seg" og så gifter seg på nytt i Norge osv. De har imidlertid en unntaksregel selv, mannen kan skrive under på et papir hvor han gir kvinnen samme skilsmisserettigheter som han selv har. Det har Norge da importert fort og gæli. Mange har kalt det "hastverksarbeid", og de skal fikse på den, tenke litt mer på hvordan løse problemet. F.eks katolikkene er forbannet, kaller det regligionshets osv. Skilsmisse er jo ikke lov for katolikker, og det er en fornærmelse av religionen deres å måtte skrive under på at man aksepterer skilsmisse FØR man gifter seg tilogmed.

[Edie]

Hva vet du om jeg ble voldtatt og gravid, og er motstander av abort?

Hva vet du om jeg har levd flere år fanget i et samboerskap med en psykotisk galning??

Pass munnen din du kjære gjest.....

Må kommentere dette , selvom det kanskje er utenom tema og jeg egentlig ikke får lov.

Er veldig enig med Tex her om at gjest burde passe seg litt. Jeg er ikke enig i Tex sitt første innlegg her, men hva slags dobbeltmoral som ligger i livet til Tex? Hva vet du gjest om det? Vet du hele historien?

Det vet ikke jeg heller, og håper jeg ikke tråkker deg på tærne Tex ved å svare gjest her.

Det jeg vet, er at Tex skal gifte seg med drømmemannen sin og både hun og barna har det kjempebra. Håper at hun og resten av oss KG-bruder holder oss unna skilsmissestatistikken!

[Gjest Har ikke eget nick:-)]

Jeg skjønner faktisk ikke hva som er så innmari skremmende med at mange skiller seg. Det er da en personlig greie eller? Blir samfunnet så mye verre av at halvparten av alle inngåtte ekteskap havarerer? Rent faktisk er jo skillsmissestatistikken (på ca. 50% av alle inngåtte ekteskap) en positiv ting, da den er et resultat av at man faktisk nå har anledning til å skille seg uten samfunnets fordømmelse eller økonomisk ruin. Det må ikke bli vanskeligere å skille seg - hva skulle det være godt for? Hvorfor blir samfunnet et bedre sted om folk ikke skiller seg?

Dessuten bør det selvfølgelig ikke bli vanskeligere å gifte seg - å inngå ekteskap er et personlig valg folk tar, og det er ikke opp til andre å vurdere hvor "modne" man er for det. Det skader ingen andre om man gifter seg overilt, og det skader heller ingen andre om man skiller seg. Det er en sak mellom to mennesker. Jeg syns faktisk det er helt greit at man finner ut at man ikke vil være gift mer, og går hver til sitt.

Over her snakker jeg om forhold uten barn. Har man barn jobber man uansett som en helt for forholdet sitt, INGEN gir opp ved første sving hvis man har barn sammen. Det er en kjennsgjerning.

En siste ting: Det er like "ille" å bryte opp fra et samboerforhold som fra et ekteskap, og det er like vanskelig. Og, for barna betyr det NIKS om foreldrene er gift eller ikke, ekteskapsinngåelse har etpar skattemessige og arvemessige fordeler, men det er heldigvis i ferd med å jevne seg ut (nye regler på trappene som sidestiller gifte med samboere med felles barn i arvesammenheng).

Mitt hovedstandpunkt: Folk må få velge samlivsform selv. Hva enten det nå betyr at man vil gifte seg i nittenårsalderen etter å ha kjent hverandre i to minutter, eller man velger å bo sammen hele sitt voksne liv. Det har ingen andre noe med.

[Gjest Poirot]

Skjønner godt at foreldre som betaler 100.000 for brylluppet til sin superforelskede 19-årige datter blir litt oppgitt når hun er skilt året etter....

For min del kunne det gjerne vært 20-årsgrense. Men dette er ikke bare opptil meg, og alle tenker ikke som meg. Man kan derfor ikke ha en slik grense, som forrokker myndighetsalderen. Forldre tar en sjanse når de betaler ut masse penger. Men håper aldri jeg kommer i deres sko på denne måten.

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner faktisk ikke hva som er så innmari skremmende med at mange skiller seg. Det er da en personlig greie eller? Blir samfunnet så mye verre av at halvparten av alle inngåtte ekteskap havarerer? Rent faktisk er jo skillsmissestatistikken (på ca. 50% av alle inngåtte ekteskap) en positiv ting, da den er et resultat av at man faktisk nå har anledning til å skille seg uten samfunnets fordømmelse eller økonomisk ruin. Det må ikke bli vanskeligere å skille seg - hva skulle det være godt for? Hvorfor blir samfunnet et bedre sted om folk ikke skiller seg?

Dessuten bør det selvfølgelig ikke bli vanskeligere å gifte seg - å inngå ekteskap er et personlig valg folk tar, og det er ikke opp til andre å vurdere hvor "modne" man er for det. Det skader ingen andre om man gifter seg overilt, og det skader heller ingen andre om man skiller seg. Det er en sak mellom to mennesker. Jeg syns faktisk det er helt greit at man finner ut at man ikke vil være gift mer, og går hver til sitt.

Over her snakker jeg om forhold uten barn. Har man barn jobber man uansett som en helt for forholdet sitt, INGEN gir opp ved første sving hvis man har barn sammen.  Det er en kjennsgjerning.

En siste ting: Det er like "ille" å bryte opp fra et samboerforhold som fra et ekteskap, og det er like vanskelig. Og, for barna betyr det NIKS om foreldrene er gift eller ikke, ekteskapsinngåelse har etpar skattemessige og arvemessige fordeler, men det er heldigvis i ferd med å jevne seg ut (nye regler på trappene som sidestiller gifte med samboere med felles barn i arvesammenheng).

Mitt hovedstandpunkt: Folk må få velge samlivsform selv. Hva enten det nå betyr at man vil gifte seg i nittenårsalderen etter å ha kjent hverandre i to minutter, eller man velger å bo sammen hele sitt voksne liv. Det har ingen andre noe med.

Amen!

[@shygirl@]

Den siste kommentaren var forresten meg. Glemte å logge inn.

[VesleBråka]

Jeg mener ikke å ødelegge tråden, korriger meg da, men "Har ikke eget nick :)":

ekteskapsinngåelse har etpar skattemessige og arvemessige fordeler, men det er heldigvis i ferd med å jevne seg ut (nye regler på trappene som sidestiller gifte med samboere med felles barn i arvesammenheng).

Mitt hovedstandpunkt: Folk må få velge samlivsform selv

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det jobbes slik med å sidestille samboerskap og ekteskap. Er det ikke meningen de skal være forskjellige da? En er en mildere form for forpliktelse? (holder barn utenfor, da jeg regner det for en like stor forpliktelse uansett samlivsform)

Hvorfor skal man forandre loven, heller enn å dra ned på et kontor, og signere et par papirer. Det skal ikke mer til for å leve i ekteskap. Det trenger slett ikke å være religion med i bildet. Bare møte opp, signere "vi forplikter oss til hverandre i lovens øye" dra hjem. Ekteskap som samlivsform er kanskje skjemt ut som valgmulighet for noen av at det skal være store festligheter i inngangsporten?