Når barnet ikke vil hjem fra barnehagen..

[Gjest Anonymous]

Hva tenker barnehagepersonell om dette? Er det vanlig at barn ikke vil hjem?

Hva når barnet bare vil hjem til den andre av foreldrene?

Jeg har inntrykk av at barnehagepersonellet er litt bekymret for hva jeg tenker om dette, og at jeg skal bli lei meg. Men det blir jeg altså ikke, og jeg har lært meg å "leve" med det. Men det setter jo endel tanker i sving..BØR jeg kanskje være mere bekymret enn jeg er?

Når er det jo også slik at ungen roer seg raskt når vi har kommet utenfor døra/hjem, og vi har det veldig fint sammen.

Men jeg bor helt for meg selv uten nettverk på et lite sted. Min eks. har hele slekten sin rundt seg, han får masse hjelp fra de, der er et stort uteareal å være på, masse spennende "ting og tang"..Så jeg skjønner jo at ungen liker seg bedre hos han. (Det er kanskje ikke rett å si det men det skulle da heller ikke forundre meg om min eks og hans familie også har sagt noe om dette til ungen. De så ikke på meg med blide øyne at jeg drog)Eksen sier da også at ungen spør etter meg når ungen er hos han, så jeg er vel ikke helt glemt..

[Dødspingvinen]

Jobber i barnehage, og dette er helt vanlig. Når mor/far da kommer for å hente, trøster vi ikke det triste barnet. Det forverrer bare situasjonen. Dersom det er greit for mor/far, prøver vi å få heller å distrahere barnet litt. Fortelle at nå må alle lekene få sove til i morgen etc. Det pleier faktisk å fungere helt fint. Vi blir ikke særlig stressa av at barnet ikke vil hjem. Det er en naturlig reaksjon. Barnet har vært i barnehagen hele dagen, blitt trøtt sliten, oftest litt grinete før hentetid, og har mer lyst til å være sammen med lekene der og da. Dessuten syns jo ofte ungene at de blir forstyrret i leken av hentingen . Vi vet at det går over relativt fort.

De ungene vi vet at reagere slik når de blir hentet, prøver vi å forberede en stund før foreldrene kommer. Da pleier det ofte å gå enklere.

For de fleste barn er dette bare en fase de må gå igjennom. Jo mindre de er, jo mer oppslukt virker de av leken.

For mange unger er det jo samme greiene når de blir levert i barnehagen. Da vil de ikke være der. Når de så blir hentet, vil de ikke gå

Og det hele er veldig normalt.

[Dødspingvinen]

Det jeg egentlig prøvde å si er at vi som jobber i barnehagen vet at det er normalt. Det er ingenting galt med ungen, hjemmesituasjonen eller foreldrene. Det er bare sånn noen av barne reagere på å få er oppbrudd på det de holder på med når de er i barnehagen. Og vi vet at det gir seg veldig fort.

[Gjest Anonymous]

For å si det på en annen måte: Bør ungen like meg best siden jeg er mora?? Er det kanskje slik at mora alltid går foran faren?

Kanske de tror jeg "mishandler" ungen..at jeg er ei forferdelig dårlig mor, siden ungen tydeligvis ikke elsker meg høyt nok :o

Mener man kanskje i barnehagen at mødre bør ha en større stjerne hos barna?

Kan legge til at jeg ikke er noen "hønemor", jeg er ellers ikke spesielt bekymret av meg eller for ungen(kanskje for lite??), ungen får lov til mye, men jeg setter også grenser og kan være streng. Men noe av grunnen til at jeg bekymrer meg for dette er at jeg fikk høre fra min eks. da vi bodde sammen at jeg ikke gjorde en "god nok" jobb(Han gjorde ingenting selv), og han gjorde meg usikker... derfor har jeg fremdeles litt angst for å ikke strekke til.

[Dødspingvinen]

Ta det helt med ro, Gjest. Ingen "barnehagetanter/onkler" tror at barnet blir mishandlet fordi det ikke vil hjem. Det er en naturlig reaksjon, og særlig dersom barnet er godt oppslukt i leken når det blir hentet.

Jeg syns du høres ut som en svært god mor, som er naturlig bekymret. Kanskje fordi du har fått manglende respons fra de ansatte i din barnehage? Der jeg jobber blir en del av ungene lei seg når de blir hentet, men ingen av oss ansatte tenker noe dårlig rundt foreldrene for det.

Ta deg prat med de ansatte neste gang du henter. Vi har taushetsplikt, og de kan hende at du får en veldig positiv tilbakemelding. Du har nok ingenting å bekymre deg for.

[Gjest Anonymous]

Til dere som har skrevet inn.

Ja, det var jo det jeg har tenkt og trodd også...derfor tok jeg det ikke så tungt. Men når man spør meg i barnehagen om JEG blir lei meg så blir jeg jo bekymret....Trodde liksom at de var vant med dette i barnehagen. Kan selvsagt være at de er bekymret for meg, men...jaja.

Takk for svarene.

[Dødspingvinen]

Tror nok de bare spør fordi de er bekymret for deg, ja. De har nok bare lyst til å forklare at det ikke er noe å være lei seg for, dersom du blir det.

[Gjest Anonymous]

Gutten min har i noen perioder ikke villet i barnehagen og ikke ville være med hjem når jeg har hentet han.

Flere av mine venner har også opplevd dette og barnehagepersonlalet forteller oss at dette er svært vanlig.

Så jeg tror ikke du behøver å bekymre deg.

En ting er kanskje viktig å forstå er at når et barn er i oposisjon ovenfor foreldrene (vrang og egen), og barnet er på samme tid snill og grei ovenfor f.eks barnehagepersonalet, tyder det på at det er trygt hos deg som mor og føler at ovenfor denne personen kan tøye grenser og vise styrke. (Trassperioder)

Selvfølgelig er det morsomt for et barn og være der det er mange leker og stort utearel. Det er vel også morsomt å være hos alle slekningene som leker og har det morsomt med barnet.

Men når barnet kommer hjem til deg og du skal være den personen som setter grenser og regler, kommer barnet opp i en opposisjonssituasjon som kan være svært frustrerende for omsorgspersonen (deg).

Men dette igjen fører til at barnet blir trygg på deg, og føler at det er du som er trygghetspersonen i livet.

Lykke til og håper det fikk litt svar.

Er ikke så flink til å formulere meg, men litt forstår du vel...

[Gjest Coolaid]

Vi som jobber i barnehage vet hvor vanlig det er at noen barn ikke vil hjem. Sier meg enig i flere av de andre som svarer, vær for all del ikke redd for at vi skal tenke at barnet ditt ikke har det bra hjemme. Når det gjelder "ting og tang" så er ikke det materielle viktigst, men at dere har det fint sammen, det kan jo ikke kjøpes for penger........

[Gjest Anonymous]

Vet ikke om jeg fikk det helt fram; men det jeg reagerte på var at barnehagepersonalet selv syntest det var leit at ungen ikke ville til meg. Altså at DE ble såret :o

Det var jo nærmest jeg som måtte trøste de, og si at det ikke gjorde meg noe. Jeg reagerte også litt på at de gikk helt opp i trynet på meg for å liksom se min reaksjon, eller for å "spille falsk"...:o

Ja, jeg har nå ansvaret for ungen min HELT alene når det er hos meg da.. Kanskje de mener jeg burde flytte tilbake til barenfaren, og at det er min skyld at ungen tydeligvis ikke liker seg hos meg..Dette ER bygda!

[mellom]

Skjønner at det kan være vanskelig, men tror du blir nødt til å gi faen i hva de måtte mene om det ene eller det andre - uavhengig av hvor du er - på bygda eller i byen. Og jeg vet, av erfaring, at det du tror folk går og tenker på, sjelden stemmer når en selv er sår og kanskje litt forvirret. Kan hende vet de ikke hvordan de skal være de heller?

Og nei. Jeg mener ikke at barn automatisk skal være mer glad i mammaen sin.

Når sønnen min ikke har villet dra hjem så har jeg sjelden problematisert det, sikkert fordi at jeg ikke er alene og fordi at det ikke skjer hver gang - men likevel - har alltid tenkt at det er kjipt å avbryte leken, si hade - og gå hjem til stua hvor kompisene hans ikke er -

Tror du kan lete i en annen retning når det gjelder å få gjort noe med det - hvis det er det du ønsker da - kanskje du skal lete letter noen han faktisk kan leke med - være sammen med etter barnehagen? Vet ikke jeg. Men tror du gjr best i å stole på at dendu er, er bra nok - ofr det er du sikkert - lykke til -

[Gjest Donna]

kommer an på hvordan ungen reagerer liksom ...,men om det er hyl og skrik og desperate fakter så kan man jo bli litt lei på foreldrens vegner - for det er jo slett ikke alle som takler like godt slike fakter - men faktisk blir såret og lurer på hva andre tenker ....

men det er helt normalt altså ...... de gråter når de kommer ....gråter når de skal hjem - og foreldrene forstår ikke noe *ler*...liksom ikke logisk....

noen er slitne og trøtte ...vet ikke helt hva de vil ......og når de da blir hentetr så blir de frustrerte ...og kan reagere med å protestere på å gå hjem ...........andre er helt ok til foreldrene kommer - da begynner de å kaste leker eller slå eller bryter reglene i bhg for å teste ut om vi voksne eller foreldrene reagerer .......eller begynner å grine og sutre og klenge .....har hatt foreldre som har blitt såååååå lettet når de har fått høre at poden ikke er sånn om dagen men blir sånn ved hentingen - for de tror barnet er så vanskelig hele tiden ........da har de strålt opp .....og noen sier at det er sånn hjemme heletiden - da er de glade de ikke er sånn i bhg...

uansett ....det går an å snakke med unger ....og går an å snakke om hvordan man kan gjøre med hentingen ......at man blir lei seg når de skaper seg ..at det ikke er nødvendig å hyle og sparke ..ol ..........vi hadde hentingen som tema en periode for mange trakk ut tiden og ville ikke hjem .....og foreldrene sleit - og personalet sleit ...da lagde vi dukke theater og dramatiserte en slik situasjon og satte den veeeldig på spissen for å markere tydelig hva vi mente - og det hjelp ! de var veldig interesserte og forstod hva som skjedde - og det holdt i en del tilfeller å henvise til dette i hente situasjonen senere .......

men nå har jeg sporet av her jeg *ler*......tror jeg avlutter nå

[Gjest Anonymous]

Ok, takk for (fortsatt)beroligende svar. :D

Jeg begynte å tenke på at dette måtte være ekstra ille siden de tok det opp - noe de kanskje ALDRI hadde sett med andre barn :o

Tenkte at de sikkert også lurte på hva for et "ufølsomt udyr fra byen" jeg var som ikke begynte å grine selv....

Men hvem vet; det er slettes ikke sikkert at jeg er normal ..siden jeg bor her helt alene i ei lita bygd og er fra byen, mener jeg....Da må en jo være litt "rar". For hvem orker vel det??? Jeg er sikkert steinhard og kald; kanskje helt "psyko". Snart dukker sikkert barnevernet opp fordi jeg har valgt "delt omsorg".....

Ja, jeg begynner virkelig å bli rar :o

[Gjest Malena]

Da min eldste sønn begynte i barnehagen husker jeg han gråt og gråt når jeg leverte ham om morgenen. Da sa barnehagepersonalet til meg:

"Bare vent - det er ikke lenge til han gråter slik fordi han ikke vil hjem om ettermiddagen" - og det stemte - noen måneder etterpå begynte han å gråte når jeg hentet ham om ettermiddagen. Det ER faktisk helt normalt og jeg synes barnehagepersonalet i barnehagen din virker enten veldig uvitende eller så skal de bare teste deg ut ... Jeg nekter å tro at ditt barn er det eneste som gråter fordi de ikke vil hjem akkurat der og da.

Så bare slapp av og fortell dem at det faktisk er HELT normalt !!!