Lat og lei, trenger hjelp!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har hatt en streng far, i hvert fall når det kom til skolegang. Hvis jeg feilet i hans øyne ble det et svare helvete hjemme helt til jeg ordnet opp i hva enn jeg hadde feilet i.

Han gav meg "gode råd" om ting jeg "burde gjøre", men de gangene jeg valgte noe annet enn hva han hadde "rådet" meg til og kanskje feilet så ble han fly forbannet. "Hvorfor i helvete gjorde jeg ikke som han sa/eller som JEG(han) sa jeg skulle gjøre!?" osv, samme regla hver gang. Jeg fikk til slutt vegring og et enormt sinne inne i meg mot å gjøre lekser, jeg ble sinna hver gang jeg så en haug med lekser jeg skulle ha gjort.

Når jeg gjorde noe bra tok han credit for at jeg hadde gjort det bra, at det var omtrent bare hans fortjeneste at jeg hadde fått det resultatet jeg hadde fått. Jeg følte det som jeg var en utvekst på kroppen hans til slutt, at jeg ikke hadde min egen identitet, at jeg ikke greide noe uten han på en måte.

Det hele endte med at jeg ikke fullførte skolegangen min,(jeg er trassig og er ikke interessert i å bli styrt av andre) noe jeg sliter med den dag i dag selv om jeg prøver å ta opp fag.

Jeg krangler fortsatt svært mye med faren min, det blir faktisk verre og verre for hvert år, og jo mindre jeg forteller han om livet mitt jo mindre krangler vi.

Jeg har i endel av disse årene vært deprimert og giddesløs med andre ting enn skolegang også, selv om jeg ikke skal skylde alle mine problemer på min far har han ikke akkurat hjulpet meg positivt gjennom noe som helst. Jeg har bare fått høre at nå må jeg se å skjerpe meg hvis jeg har bedt om hjelp eller litt støtte om forskjllige ting, at jeg er dum i hodet eller syk i hodet osv, det er aldri snakk om å vise empati til meg, han mener han hjelper meg ved å skrike stygge ting til meg og dermed få meg til å "få ræva i gir".

Men hvis jeg har fått til noe bra roser han meg opp i skyene og gir meg klem osv, følte meg en periode som en hund som cravet oppmerksomheten til eieren.Er heldigvis ikke slik lenger nå da jeg har flyttet ut og fått samboer.

Jeg har gitt opp å få et bra forhold til min far, han kommer aldri til å kunne forholde seg til meg på en normal voksen til voksen måte, jeg vil alltid være speilbildet hans/en han kan leve gjennom og ubevisst prøver å kontrollere og jeg føler jeg mister meg selv ved å la han vite for mye.

Jeg er som deg på det punktet at jeg har hatt svært vanskelig for å få gjort ting, utsetter, "glemmer det", overser, hopper over på noe nytt mens et prosjekt ennå er halvferdig osv. Og jeg tror delvis at faren min er skyld i dette.

Det begynner å hjelpe seg nå da, det jeg har gjort er at jeg gjør en ting om gangen og fullfører det før jeg begynner på noe annet. Hvis jeg kjenner jeg har lyst til å gjøre noe annet prøver jeg å analysere hvorfor jeg ikke har lyst og rasjonalisere helt ned til minste konsekvens av hva som kan skje hvis jeg ikke gjør det jeg skal der og da. Det pleier å hjelpe. Hvis ikke det hjelper prøver jeg å gå flere runder inni meg og snakke med meg selv "vil du virkelig ta konsekvensene av dette? Er du helt sikker på det?" osv. Kan være hardt i visse situasjoner, det er jo snakk om å kontrollere impulsene men føler at slik selvsnakk hjelper meg. Jeg prøver også å fullføre ting mer, selv om det ikke blir perfekt så er det ok, "jeg trenger jo å fullføre dette for å nå det målet jeg har satt meg".

vel, vet ikke om det er i nærheten av hva du føler men slik opplever da jeg det å være tafatt, kanskje som en trass mot at andre skal styre meg og livet mitt og en depresjons ting, men hvem vet.