Er jeg i ferd med å utvikle angst?

[Gjest AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva som skjer med meg. Har gjennomgått mye opp gjennom årene, men alltid blitt regnet som den sterke jenta som alltid kommer meg igjennom alt, og det har jo vært sant som regel og. Siste året har det skjedd mye fælt, flere dødsfall blant nære, og veldig mye som har gått galt. Nå er derimt ting på bedringens vei, og jeg kan for første gang si at jeg egentlig takler bortgangen av mine nære. Men selv om det først er nå jeg føler ting endelig faller på plass igjen, er det noe som ikke stemmer.

Jeg overdriver mange situasjoner, innbiller meg at ting skal gå dårlig og bekymrer meg for alt som kan gå galt (selv om jeg ikke har noengrunn til det, de tingene jeg bekymrer meg for skjer jo ikke). Er som regel helt ubetydelige småting egentlig, men de blir plutselig store i mitt hode. Når jeg bekymrer meg sånn veldig knuger det på en måte i brystet, og i de verste tilfellene kan jeg bli litt rar, småsvimmel, kjennes ut som jeg kan få panikk hvert øyeblikk.

F.eks. på morgenen, idet jeg går ut døren, kan jeg tenke "er det noe som kan begynne å brenne, stekeovn, eller sånt" selv om jeg ikke har brukt komfyren i dte hele tatt. I det jeg går ut fra bygget tenker jeg "husket jeg egentlig å låse?", i de jeg kommer nærmere busstoppet tenker jeg "tenk om jeg akkurat ikke rekker bussen", når bussn kommer "jeg er så sliten, tenk om jeg ikke får sitteplass". En og en bekymring er greit, men når de kommer sånn alle på en gang blir det mye. Sånn går egentlig hele dagen. Og i det store og det hele er det jo egentlig ikke noe å ta på vei for, jeg har jo aldri glemt å låse, slå av komfyr etc, og må jeg stå på bussen er det ikke verdens undergang akkurat. Et annet eksempel er at jeg overanalyserer ting jeg har sagt og hvordan de kan ha blitt mottat, selv om folk sikkert ikke husker hva jeg sa 5 min etterpå, kan jeg gå å tenke på det i to dager.

Kan plutselig bli kjempelei meg å begynne å gråte, men det er jo sikkert pga ting som har skjedd, og de jeg har mistet, er når jeg tenker på de at det begynner som verst.

Kan dette høres ut som angst?

Hva gjør jeg? Ønsker å stoppe det fra å utvikle seg, psykologkøene er endeløse her, så må gjøre noe på egenhånd for å stoppe det. Medisiner er uaktuelt. Noen som har noen tips?

[Piper]

Er nok ingen her inne som kan sette en slik diagnose, men du bør ta kontakt med legen din for en videre henvising til psykolog. Det høres rett og slett ut som kroppen din gir beskjed, at nå er det nok. Når man er i situasjoner gjør vi det vi må for å takle de, men det er veldig ofte at reaksjonene kommer etterpå, når ting har roet seg ned. Og det kan nok en psykolog hjelpe deg bedre med, enn noen av oss her inne.