Døde. Men var det feil?

[Gjest AnonymBruker]

Han døde ikke under operasjonen, den samme operasjonen skulle han til to uker senere, fordi han hadde fått operert inn en pacemaker tre uker før...

Men så ble han akutt syk, og ringte taxi, ba eksen ringe oss (barna) og ville ikke ha besøk.

Det var søndag, mandag ble han operert for brokk. Han ble kvalm, og verre og verre og sa at "det går nok den veien", det gikk dager. Samtidig hallisunerte han rett etter operasjonen og mente at noen hadde tatt kortene hans i par timer.

Jeg rakk ikke dit.

Venninna mi og hans var der og hans bror og svigersøster, men ingen av oss døtre.

DEt er så vondt.

Men hvis jeg var lege, ville eg fjerna tarmaene og lagt ut pose.

Tar jeg feil, eller var det feil av legene?

Han er jo død, men jeg må ha svar på om det var lagelig...

[Berentsens]

Først og fremst, kondolerer.

For å kunne gi svar på spørsmålet ditt trengs det mer informasjon.

[Gjest AnonymBruker]

Kondolerer.

Jeg synes du skal rette spørsmålet ditt til sykehuset og legene der. Ta en gjennomgang av journalen.

[Gjest AnonymBruker]

Det er infløkt og ingen av oss har lyst å grave mer. Det er liksom nok, og skjemaveldaet er nok for min del...

Han bodde i utlandet, i eu ja, men det beste er vel å glemme alt. Hvis det er noe feil, en legetabbe, er vel papirene og journalen fikset på???

Jeg vil helst ikke tenke på det. Legetabber skjer jo, de jobber under hardt press.

Men kanskje jeg skal ringe en lege i familien og også spørre fastlegen, men det passer liksom aldri...dette er jo ikke noe jeg går og bruker hele tiden på, og når jeg er hos legen er det fordi jeg må det...og jeg synes det er litt flaut å ta det opp, som om jeg er paranoid eller noe, for jeg har hørt to versjoner av dette, men alt er blitt "laget for mine ører" siden jeg var på en langtidsbehandling for rusmisbruk.

Så til dere som skal hjelpe rusmisbrukere, vær ærlig. Rusmisbrukere er de beste løgnere, og avslører når noen pynter på sannheten, og omforklarer.

Jeg er nykter nå, men blir liksom aldri ferdig med dette på en måte.

Men mulig jeg henger bananer i bjørketrær, men...

[Sweetpea25]

Kondolerer!

Har ingen kompetanse til å svare på spørsmålet ditt, men jeg regner med at legene gjorde sitt beste, og hvis du er i tvil om det, så ville jeg undersøkt litt rundt..

[Gjest Mirabelle]

Kondolerer.

Etter at pappa døde strevde jeg med tanker om at ting kunne vært gjort annerledes, kanskje han hadde fått leve videre da. Det samme da mamma døde. Jeg tror det er ganske vanlig å føle trang til å vende hver en stein for å finne en "kur". Fornuften i oss vet at det ikke nytter, men en liten indre del har kanskje på et vis behov for å prøve å "redde" den som døde. Jeg vet ikke helt, men hodene våre spiller oss fort et puss når vi er i dyp sorg. Det gjør så vondt, og kanskje hjelper det litt å ta tak i praktiske ting istedet for å akseptere sorgen.

Jeg vet ikke om dette gjelder deg, men ville bare dele litt av min opplevelse i tilfelle det kan hjelpe deg å få noen brikker til å falle på plass.

Kanskje skjedde noe feil, kanskje kunne man gjort andre valg, kanskje kunne han fortsatt levd. For deg blir egentlig første avgjørelse å handle om hvorvidt du tror det er til hjelp for noen å gå videre med det.

Jeg for min del ville nok valgt å la det ligge med mindre jeg hadde en veldig sterk følelse for at noe var alvorlig feil. Vanlig menneskelig svikt i form av at legene har valgt mellom behandling A og B og endte opp med A som viste seg å ikke ha den ønskede effekten, ville jeg ikke brukt energi på å grave mer i. Det fører bare til tanker om "hvis bare...". Tror du det er blitt gjort graverende feil stiller det seg annerledes. Men det er opp til deg å kjenne på om du vil bruke engergien din framover på å bearbeide sorgen eller kjempe mot helsevesenet.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for støtte. Jeg tenker det samme, at han jo aldri ville at jeg skal kaste bort energi på noe som kan få meg tvangsinnlagt i verste fall. Nå setter jeg ting på spissen men... Da får heller broren hans gjøre det, men fakta er at fastlegen hans er under granskning nå.

Men det har jo ingenting med sykehuset å gjøre. Jeg har jobba innenfor helsevesnet og ser folk med rullator...det ville han ikke ønsket seg. Ikke jeg heller. Fuglevik tok opp et viktig tema, danse med døden...

Det er jo like naturlig å dø som å bli født...men det er vondt. Noen ganger ønsker jeg bare å dø, helst mens jeg sover. For jeg er jo litt nysgjerrig også. Og da får jeg møte han igjen, hvis det er noe bakenfor livet...

Men han vil at jeg skal være sterk, på nyttårsaften sa han til meg: at hvis ikke pacemakeren hjalp, da var det ikke mer vits i det livet han levde... og han pekte også på rusen min og jeg sa at det er en sakte død...

Pacemakeren hjalp og han erklærte seg frisk igjen, og ønsket ett år eller to som frisk. To uker etterpå ringte han selv taxi og han var ikke den som var så altfor hypokonder...

Jeg ville komme mens han lå etter operasjonen for brokk, jeg hadde booka flybillett, men han sa at jeg ikke måtte komme før han kom hjem...

Etter noen dager sa han at han ikke trodde han kom hjem. Men kun en liten brokkoperasjon??

Er tidligere rusmisbruker, men han vet at jeg ikke ruset meg hos han. Et paradoks, men noen ganger brukte jeg å dra dit for å komme meg unna rus.

En i familien som jobber innenfor helsevesnet sa at det tar minst ett år før sorgen dempes. Jeg vet ikke, er jo over den første fasen. Det kom som et sjokk siden pacemakeren fungerte. Men en pacemaker er jo bare en type hjertestarter...

Jeg har gjort meg travel, men når jeg sittr alene nå kommer disse tankene, men savnet overskygger alt.