Broren min sliter

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har en bror som sliter med angst. Han er 18 år, og klarer ikke å fullføre skole, jobb eller andre hverdagslige forpliktelser. Jeg er usikker på hvilken angsttype han har, men jeg vil tro det er en blanding av flere typer. Han har spesielt angst for ulike situasjoner og sykdommer. Det forringer livskvaliteten hans betraktelig, og det er synd å se at han går glipp av så mange fine ungdomsår.

Han går til skolepsykolog (gjennom VGS som han er tilknyttet, men ikke klarer å fullføre) èn gang i uken. Det er moren min som påtar seg det meste av ansvaret, og hun gjør uten tvil en god jobb. Problemet er at situasjonen til broren min ikke blir bedre, og andre familiemedlemmer (inkl. meg selv) har foreslått at han kunne fått større utbytte av en psykriater. Han har alltid slitt med å tilpasse seg situasjoner, forholde seg til andre mennekser osv., uten å fått en spesifikk diagnose, før han fikk angst for ca. 1 år siden. Problemene hans er altså dyptliggende, og ikke noe som har "kommet med årene".

Uten at jeg har faglig kompetanse nok, har jeg likevel en tro på at han også kunne fått stor hjelp i form av medikamenter. Viktig å understreke at det måtte vært parallelt med behandling. Han fortjener å kjenne litt på livsgnisten igjen, og føle at det er et snev av håp. Selv om medikamenter ikke har revolusjonerende effekter, tror jeg det ville gitt ham en følelse å "komme litt ovenpå" igjen - klare å fungere, og å få (den nåværende fraværende) selvtilitten tilbake.

Psykologen hans mener han ikke er "syk nok", men når han ikke fungerer i hverdagen, er deprimert og stenger seg inne, er han absolutt syk nok i mine øyne. Ingen fortjener å ha det slik. Moren min er heller ingen stor tilhenger av anti-depressiva, som hun har hørt flere skrekkeksempler på.

Spørsmålet er egentlig: Hvordan kan jeg, som søster, nå fram i en slik situasjon? Jeg ser at behandlingen broren min får er feil, og jeg vil så indelig hjelpe til - for broren min sin skyld. Jeg har en nær dialog med tanten min, som også observerer situasjonen, og ser hvor endeløst dette er. Moren min når vi dessverre ikke fram til, som mener at alt kommer til å løse seg - etterhvert.

Jeg har vurdert å ta kontakt med en psykriater selv - kun i håp om at det skal hjelpe broren min, ikke at jeg har lyst til å tråkke på føttene til moren min som gjør en god, men "nytteløs" jobb.

Noen som vet hvordan man kan gå fram i en slik situasjon? Kan jeg ta kontakt med en psykriater, fortelle situasjonen, og ta det der i fra eller har jeg ingen form for rettigheter?

Alternativet er å gå til broren min direkte, men han har lite innsikt i hva en psykriater gjør til forskjell for en psykolog. Dessuten har han også mistet deler av livsgnisten, og har dessverre en negativ forestilling om det meste.

[Gjest tara]

Hei!

Jeg lurer litt på hvilken type psykolog dette er snakk om, når du skriver "skolepsykolog"?

Jeg går selv til psykriater, men dette har ikke vært gjennon skole, slik at jeg vet ikke helt hvordan dette foregår for studenter ol.

Uansett, jeg synes du, som en søster burde spørre broren din om hva han synes om sin nåværende psykolog, og hva han evt. ønsker, mht. antidepressiva ol.

Er han innstilt på å få hjelp? Eller vil han helst være for seg selv?

Jeg er bare 21 år, har allerede vært innom 3 institusjoner og hatt 4 forskjellige psykologer. Jeg har aldri opplevd å ikke blitt tatt alvorlig. Mht. antidepressiva opplever jeg at de er svært positive og ønsker at jeg skal ta en slik type medisin, nettopp fordi dette vil være en del av behandlingen. Ofte, når man lider av angst og depressjon, så er den negative tankevirksomheten så sterk, at en psykolog ikke vil komme gjennom. Da kan det være svært nyttig med medikamenter for en kort periode.

[Gjest tara]

Hei!

Jeg lurer litt på hvilken type psykolog dette er snakk om, når du skriver "skolepsykolog"?

Jeg går selv til psykriater, men dette har ikke vært gjennon skole, slik at jeg vet ikke helt hvordan dette foregår for studenter ol.

Uansett, jeg synes du, som en søster burde spørre broren din om hva han synes om sin nåværende psykolog, og hva han evt. ønsker, mht. antidepressiva ol.

Er han innstilt på å få hjelp? Eller vil han helst være for seg selv?

Jeg er bare 21 år, har allerede vært innom 3 institusjoner og hatt 4 forskjellige psykologer. Jeg har aldri opplevd å ikke blitt tatt alvorlig. Mht. antidepressiva opplever jeg at de er svært positive og ønsker at jeg skal ta en slik type medisin, nettopp fordi dette vil være en del av behandlingen. Ofte, når man lider av angst og depressjon, så er den negative tankevirksomheten så sterk, at en psykolog ikke vil komme gjennom. Da kan det være svært nyttig med medikamenter for en kort periode.

Altså. Jeg ville kontaktet fastlege, og fått en henvisning til psykolog gjennom han/hun. Dette vil ta litt tid, avhengig av det lokale tilbudet. For meg høres det ut som om broren din ikke får tilstrekkelig hjelp der han er nå, og derfor må få en annen behandler.

Uansett om det til slutt ender opp med en ny psykolog fra samme institusjon, så vil det likevel være en ny behandler, med nye øyne og med nye behandlingsforslag!

[Gjest AnonymBruker]

Er det mulig at jeg kan gå til min fastlege å få henvisning til psykolog på broren min sine vegne? Overrasker meg dersom det er mulig, men det hadde vært en spennende løsning.

[Gjest scorpius]

Det er ikke alltid en psykiater er bedre enn en psykolog selv om han/hun har en lengre

utdannelse. En psykiater er en lege som har spesialisert seg i psykiatri, mens en

psykolog har en universitetsgrad i psykologi.

Kanskje han kunne ha byttet psykolog? Det er iallfall viktig at fastlegen hans og

psykologen hans arbeider sammen. På den måten kan legen hans (hvis han går til

psykolog) skrive ut eventuelle medisiner som han trenger.

Uansett, håper han virkelig får bedre hjelp etterhvert! Ser absolutt at han trenger det...

Masse lykke til

[Gjest tomi]

Nei, nei, nei. Du kan ikke få ordnet en henvisning til psykolog, på din brors vegne.

For å bli henvist til psykolog må fastlegen anse dette som hensiktsmessig. Altså må broren din og fastlegenhans ta en prat, og finne ut hva som kan være løsningen for problemene. Ønsker man en psykolog, så får man som regel henvisningen...

Likevel, du svarte ikke på spørsmålet til Tara; hvordan forholder broren seg til alt dette? Vil han gå til psykolog i det heletatt? Han er 18 år, og voksen. Ingen kan tvinge han til noe, slik som situasjonen er nå.

[Gjest AnonymBruker]

Han er villig og har et stort ønske om å få hjelp, og er veldig åpen om hvordan han føler. Ingen skam der. Heldigvis.

Han føler også at han har en god dialog med psykologen, men jeg (og andre rundt) stusser litt på den fraværende forbedringen. Han får hyppigere angstanfall - nærmere hver dag, til forskjell fra et par dager i uken tidligere. Han er dessverre ikke kvalifisert nok til å se om behandlingen fungerer, og om psykologen gjør en god jobb, utenom å føle på om kjemien stemmer. Flere kan kanskje hevde det er generaliserende, men jeg kjenner broren min, og har en følelse på at det er mer dyptliggende problemer som ligger til grunn - ikke bare angsten.

[Gjest gjest]

Hei.

Jeg er i nesten samme situasjon som broren din. Jeg tar en type antideppressive som hjelper meg veldig. Det fjerner ikke roten

til problemtet men de fjerner faktisk de negative tankene så man blir mer ovenpå og selvtilliten øker betraktelig.Da blir det lettere å ta tak i resten.

Jeg var også veldig skeptisk til å ta disse tablettene, men snakk med legen om det. Det har gitt meg livet tilbake å jeg har virkelig funnet

motivasjon til å ta tak ved roten.

[Gjest AnonymBruker]

Hei TS.

Jeg har hatt det akkuratt som broren din, og har fortsatt en veldig liten grad av de samme problemene du beskriver broren din har.

Jeg har aldri gått på tabletter, men har heller gått på diett, og fungerer veldig bra idag, angst-symptonene er nesten borte, men de kommer tilbake så fort jeg spiser litt feil. Holder på å fullføre videregående nå, selv om det er 10 år etter mine venner ...

Jeg går til psykiater, fordi jeg har mistet så mye av livet mitt pga psykiske plager. Denne dietten var redningen i livet mitt, og begynte på den for 3 år siden.

Jeg har ikke tall på hvor mange angstanfall jeg hadde før, der moren min måtte ligge ved siden av meg om natten. Nå har jeg ikke hatt noen de siste 3 årene....

Lillesøsteren min har samme tendenser som jeg hadde og broren din har, men hun har heldigvis fått tidlig hjelp, hun er 15, og hun fungerer mye bedre på denne dietten.

Hun forteller selv at hun merker at alt blir bedre når hun spiser rett, men at det blir værre når hun spiser feil.

Hun går til psykolog nå, for det er viktig støtte.