Mamma respekterer meg ikke

[Focklop]

Etter jeg fylte 12 år begynte mamma å miste all respekt for meg. Jeg er nå 16 år, og jeg begynner å slite med det. Jeg er ikke den typen som oppfører meg som en grinete tenåring, men jeg tror det er det mamma forestiller seg, og derfor kjefter og gnåler hun på absolut alt jeg sier, selv om det jeg sier er helt greit og at jeg sier det på en normal måte. Selv svarer hun meg frekt, gir meg stygge kommentarer og straffer meg fordi jeg ikke oppfører meg riktig (noe jeg da egentlig gjør).

Når hun begynner å bli frekk, forklarer jeg henne på en rolig måte (merk: rolig) at jeg ikke liker måten hun snakker til meg, og at hun har ingen rett til å snakke slik til meg. Da klikker hun fullstendig og ber meg bokstavelig talt om å holde kjeften min, for slik skal man visst ikke snakke til foreldrene sine. Altså, det hun sier, er at jeg ikke får lov til å si ifra hvis jeg ikke føler noe er rett.

En gang ble jeg så oppskaket av dette, at jeg begynte å gråte, og spurte hvorfor hun sier og gjør slikt. Jeg var fryktelig lei meg, visste ikke hva jeg skulle gjøre, for ingenting jeg gjør eller sier blir hørt. Mamma stod og lo av meg.

Hvordan skal jeg klare å få henne til å slutte å såre meg på denne måten? Hver gang jeg prøver å si ifra at dette sårer meg noe utrolig, står hun og LER, og kaller meg ting. En annen gang jeg ble snarere sint pga. noe ekkelt hun sa, sa jeg ifra ordentlig til henne, og spurte om hun noen gang kan snakke normalt til meg. Da ble hun fly forbanna og kalte meg for ei megge. Det var ikke akkurat moro...

Nå ligger jeg og gråter, igjen. Jeg finner jo aldri en ende på dette. Jeg har aldri kalt mamma noe stygt, og jeg har heller ikke oppført meg dårlig mot henne sånn helt uten vidre. Det er slik jeg prøver å vise henne at det er hun som er den stygge ulven som ikke klarer å oppføre seg, og ikke meg.

Har ikke peiling på hva jeg skal gjøre. Hun er jo samtidig sta som et esel, og nekter å innse at det er noe galt med henne selv. Jeg er så lei alt dette, jeg klarer nesten ikke vente til å flytte ut herifra.

Har dere noen gode råd?

[Inx]

Gjør som tenårings gutta - kutt ut kommunikasjonen med foreldre

Svar høflig, men så kort som mulig på alle spørsmål.

[Focklop]

Gjør som tenårings gutta - kutt ut kommunikasjonen med foreldre

Svar høflig, men så kort som mulig på alle spørsmål.

Jeg har virkelig prøvd, men det blir hun også sur og sier "svar meg ordentlig!" og legger ut om hvor uforskammet jeg er.

[Inx]

Jeg har virkelig prøvd, men det blir hun også sur og sier "svar meg ordentlig!" og legger ut om hvor uforskammet jeg er.

Tonefallet er veldig viktig, du må være oppriktig når du svarer kort. De må ikke få mistanke om at du bevisst holder ting tilbake og at du ubevisst kommuniserer det med tonefall, holdning osv.

[Gjest navnelapp]

slik burde du sleppe å ha det. Men eg trur dei over har rett, avvisning er einaste effektive medisin for slike mødre. Eg slit med mi, og eg er 44... Hold avstand, gi korte og konsise svar, gjer alt du kan for å klare deg sjølv så godt du greier utan hennar hjelp og lev ditt eige liv. Slike folk må ein berre avgrense mot, også for å beskytte seg sjølv. Bestem deg for at ho ikkje skal få ødelegge deg, og finn støtte andre plassar. Har du ei tante, ein lærar eller nokon annan som du kan ha som fortruleg og som di støtte når du treng det? Prøv å finne ein slik person, og distanser deg frå denne dama som heilt tydeleg er ganske skrudd.

[Focklop]

Takk for svar

[Gjest Gjest]

Vil bare gi deg en nettklem og si at det er ikke deg det er noe feil med.

Ikke fall i hennes felle og tro det er du som er problemet, for det er det ikke.

Mammaen din oppfører seg ikke "normalt". Det er ikke slik det skal være.

Pass på deg selv og prøv gjerne å snakke om det til noen du stoler på; f.eks

en slektning du vet ikke sladrer, en venn eller helsesøster på skolen. Jeg tror

det er viktig at du skaffer deg støtte hos noen og at det er andre som vet hva som

foregår hjemme hos dere.

Her står det litt om narsissistiske mødre. Sier ikke at dette er din mor, men det

kan være interessant for deg å lese likevel.

http://parrishmiller.com/narcissists.html

[Gjest Trajan]

Respekt skal man gjøre seg fortjent til. Man skal ikke forvente at foreldre eller barn for den saks skyld skal respektere dem. De skal gjøre seg fortjent til respekt

[I.am.me]

Jeg har en venninne som er i akkurat samme situasjon som deg. Mora hennes behandler henne mer som en byrde enn en glede, på tross av at ho er drømmedatra og alltid oppfører seg. På et punkt ble det for mye, og venninna mi så seg nødt til å kutte konakten. Nå har hun bare kontakt med faren sin (mora og faren er skilt).

Jeg ville selvsagt ikke rådet deg til å kutte kontakten med din egen mor, det kan gjøre vondt verre. Alt du egentlig kan endre på er måten du selv tenker på. Du må ikke ta det til deg det hun kaller deg, du må heller tenke på at det er synd i henne som ikke kan behandle andre folk/deg pent. Å hun kan umulig være stort fornøyd med seg selv, dersom hun føler behov med å gå rundt å kjefte på- og behandle andre fælt. Du må bare prøve å ikke bry deg om henne, allier deg med din far dersom du har en, og hold deg minst mulig rundt henne Å for all del, ALDRI svar henne tilbake på en frekk måte.

[Gjest AnonymBruker]

Kansje du skal sette deg ned med din mor og fortelle at du er trist og lei el deprimert pga måten hun snakker til deg på? Vis henne posten din her kansje? Min egen mor har også oppført seg på samme måte, og vi har glidd ifra hverandre nå. Jeg har flyttet til en annen del av landet, og besøker hjemme toppen en gang i året. Din mor vil helt sikkert ikke at dette skal skje med dere, men hun trenger å vite at det hun gjør har store negative konsekvenser for vennskapet deres. Hun eier deg tross alt ikke, og du skylder henne ikke kjærlighet bare fordi hun er din mor. Hun derimot, er den som skylder deg kjærlighet.

[Focklop]

Respekt skal man gjøre seg fortjent til. Man skal ikke forvente at foreldre eller barn for den saks skyld skal respektere dem. De skal gjøre seg fortjent til respekt

Jeg synes jeg bør få nok respekt i forhold til hvordan jeg oppfører meg til henne. Jeg respekterer henne, tar hensyn til henne i mange tilfeller, i motsetning til det hun gjør. Jeg er ikke en typisk tenåring som brøler løs mot mamma og svarer dritfrekt. Det er som om rollene er snudd om. Hun har blitt tenåringen som forteller meg hva jeg skal gjøre, når jeg egentlig ikke gjør noe galt.

[Focklop]

Jeg har en venninne som er i akkurat samme situasjon som deg. Mora hennes behandler henne mer som en byrde enn en glede, på tross av at ho er drømmedatra og alltid oppfører seg. På et punkt ble det for mye, og venninna mi så seg nødt til å kutte konakten. Nå har hun bare kontakt med faren sin (mora og faren er skilt).

Jeg ville selvsagt ikke rådet deg til å kutte kontakten med din egen mor, det kan gjøre vondt verre. Alt du egentlig kan endre på er måten du selv tenker på. Du må ikke ta det til deg det hun kaller deg, du må heller tenke på at det er synd i henne som ikke kan behandle andre folk/deg pent. Å hun kan umulig være stort fornøyd med seg selv, dersom hun føler behov med å gå rundt å kjefte på- og behandle andre fælt. Du må bare prøve å ikke bry deg om henne, allier deg med din far dersom du har en, og hold deg minst mulig rundt henne Å for all del, ALDRI svar henne tilbake på en frekk måte.

Jeg vil for all del ikke kutte kontakten med mamma, ellers er hun jo ei flott og snill dame. Det er bare dette som er problemet, og det plager meg noe utrolig at jeg ikke kan si ifra. Jeg er den type person som lagrer mye negativt inni meg, og må en eller annen dag få det ut. Hvis jeg forteller mamma hvordan jeg føler det, ler hun av meg og skyver det unna, og jeg sitter igjen med følelsen av at mamma ikke bryr seg en dritt om hvordan jeg har det.

Og jeg er helt enig; ALDRI snakk nedlatende, komme med dårlige kommentarer eller svare henne frekt. Jeg oppfører meg slik som jeg vil at hun skal være til meg, og på den måten håper jeg hun en dag innser hvor dum hun selv egentlig har vært.

[Focklop]

Vil bare gi deg en nettklem og si at det er ikke deg det er noe feil med.

Ikke fall i hennes felle og tro det er du som er problemet, for det er det ikke.

Mammaen din oppfører seg ikke "normalt". Det er ikke slik det skal være.

Pass på deg selv og prøv gjerne å snakke om det til noen du stoler på; f.eks

en slektning du vet ikke sladrer, en venn eller helsesøster på skolen. Jeg tror

det er viktig at du skaffer deg støtte hos noen og at det er andre som vet hva som

foregår hjemme hos dere.

Her står det litt om narsissistiske mødre. Sier ikke at dette er din mor, men det

kan være interessant for deg å lese likevel.

http://parrishmiller.com/narcissists.html

Tusen takk for fint svar! Har lest, og det var utrolig interessant! Mange punkter beskrev mamma på en prikk, var nesten skummelt. Men de fleste var nok litt for overdrevet.

Tror ikke mamma er narsissistisk, men noe er det hvertfall. Hun takler ikke kritikk. Hun er best, uansett. Hvis jeg gjør noe, må hun gjøre det om igjen fordi det ble ikke gjort riktig osv. Alt handler bare om henne. Hva andre føler er jo "care", så lenge hun har det greit.

Hm.

[Gjest AnonymBruker]

Har du gjort deg fortjent til respekt da? Ikke lett å være mor til ei tenåringsjente skjønner du.

[Focklop]

Nei, han er ikke med på bildet, jeg surret med tastingen her. Men navnet hans står der.

Ja, det stemmer. Men nå skal det ikke være godt mulig å finne hverken mitt, min far ellers mors navn her på KG. Link til bloggen er fjernet, profilbildet er fjernet, har bare en avatar som kan ligne på hvem som helst. Takk for "advarselen", det er sjelden jeg tenker over slike ting, men når noen gir meg et spark bak kommer fornuften frem. Tusen takk.

[Remagen2]

Heisann. Da jeg så innlegget ditt fikk jeg vondt langt inni meg. Bestevenninnene mine (to søstre) Har også slitt mye med moren sin, og da jeg leste innlegget ditt var det som å høre historien deres. de er nå 24 og 18 år. hun minste har så og si droppet all kontakt med moren fordi hun ikke klarte henne mer, men hun sier at det verste med det er at hun virkelig vil ha moren sin ved sin side, men klarer ikke å ha henne der når hun ikke klarer å forandre seg.

Jeg får veldig vondt av deg som har det sånn. en skal ha ett godt forhold til sin mor. skjønner godt at du ikke vil "droppe" henne ut av livet ditt. du er tross alt bare 16år. det er nå du trenger ei mor å snakke med.

som en annen sier her kan det være trygt å ha noen å snakke med en som en stoler på, helsesøster, slektning eller venninne. Det kan også være godt å snakke med noen som kanskje har hatt det sånn selv og som vet litt om det fra sine egne opplevelser.

jeg er selv den som er der for de to bestevenninene mine når de trenger noen å snakke med. har vært det siden den eldste var 8 år.

Så hvis du vil ha noen å snakke med som du ikke kjenne, men som har søttet andre som har opplevd mye av det sammen så er jeg her;)

[Focklop]

Har du gjort deg fortjent til respekt da? Ikke lett å være mor til ei tenåringsjente skjønner du.

Uansett så skal man ikke oppføre seg slikt mot en annen, spesielt ikke til sin egen datter, syns nå jeg. Og jeg synes absolut ikke jeg har gjort/gjør noe mot henne slik at hun mister min respekt.

Hovedårsaken tror jeg egentlig er hennes eget ego, som sier at det ikke er noe feil med henne, hun er så sta at hun ikke vil innrømme nederlag og si "ja, jeg har gjort feil, beklager"... Det er det eneste jeg vil høre fra henne.

Jeg sier heller ikke at det er kjempelett å være mor, spesielt ikke til en tenåringsdatter, men slik jeg ser det, er hennes oppførsel totalt unødvendig og har ingen hensikt. Det er min mening.

[Gjest AnonymBruker]

til deg, TS. Trist at det skal være sånn.

[Focklop]

Jeg må bare få nevne at moren min ikke er ei stor hurpe som hater alle og elsker bare seg selv, ellers er hun ei utrolig hyggelig dame med mange venner og er godt likt. Hun er glad og trivelig, og blir ofte glad på mine vegne osv, men det er enkelte tilfeller hvor djevelhorna stikker ut. Det som sårer meg noe utrolig er at hun setter sin egen verdighet over følelsene til sin egen datter, og kan si ufattelig mye sårende ting for å "få respekt". Jeg synes ikke det hun gjør er riktig.

Men ellers er jeg jo kjempeglad i moren min, det er bare at jeg går og har følelsen av at hun ikke bryr seg om meg på en måte jeg virkelig trenger. For er det noe jeg trenger, er det å ha et sunt og godt forhold til min egen mor, og jeg savner det.

[Helen]

Tråden er ryddet.

Helen, mod.