Psykiske problemer i nær familie

[Pusekatt]

Vet du forresten om det er noen samtalegruppe for pårørende noe sted?

Jeg vet at enkelte psykiatriske sykehus tilbyr dette, og arrangerer jevnlig samtalekvelder for pårørende.

Jeg ville vel i utgangspunktet snakket med behandleren hans, og forhørt meg om samtalegrupper både for din mann og deg selv, slik at dere finner noe som er i nærheten.

Ellers finner du adresse og telefonnumre til en rekke psykiatriske institusjoner på http://www.psykiatri.no/, som kanskje kan hjelpe deg videre.

[Joan]

ellapille

Så trist at forholdet deres sprakk pga store problemer

Jeg håper (og tror) at det ikke skjer med oss... Jeg skal tenke på det med å ikke skulle ville løse problemene selv. Det er nok viktig å overlate det til fagfolk/pasient.

Er det noen andre erfaringer du har gjort deg, ting du i ettertid ser at dere burde gjort annerledes?

Pusekatt:

Takk for de opplysningene, jeg skal ta det opp med behandleren hans. Og hvis det ikke ordner seg, skal jeg ta for meg den lista di!

[Bettie]

Som en del vet, lever jeg sammen med en mann som sliter, og som har vært under behandlig ganske lenge. For dette er tng som tar tid.

Jeg klarte å skaffe meg en veileder, en som vet hva som skjer med pasienter, og et sted jeg kunne gå med mine frustrasjoner, mitt sinne, min fortvilelse og min sorg. Og en som hadde tid til meg.

Det har vært veldig godt å ha en slik kanal, for innimellom er det vanskelig å henge med i berg-og-bane-humøret hans. Og det er slitsomt.

Det blir viktig for deg å skjerme deg selv og ta vare på deg selv. Jeg har nok ikke vært flink nok til det, og er temmelig nedkjørt selv, nå.

Men jeg ser et lys i tunellen. Det er både at det går bedre med ham, og jeg vet at jeg vil klare å få overskudd igjen.

Men få deg en profesjonell veileder, eller samtalepartner eller noe sånt. Du får det ikke hvis du ikke ber om det, og helst MASER.

Lykke til.

[Joan]

Bettie? Og hvordan fikk du en? Gikk du til fastlegen din???

Jeg synes også det er vanskelig å ta vare på meg selv oppi dette, selv om jeg tenker på det og prøver.

[Gjest Gjest nå]

Jeg lever også med en psykisk syk mann. Det er til tider utrolig tøft, men heldigvis er det ikke sånn at han har lyst til å dø hele tiden, sånn som det var før! Men humørsvigninger, og det å aldri vite hvordan formen er i dag, sliter veldig... Jeg vet ikke helt hva jeg vil si, men det er på en måte godt å se at det er flere som sliter med dette, men også tragisk at slike problemer er så utbredt!

Vel, vi er ikke alene :cry:

[Bettie]

Tror det er mange som sliter både selv og med familiemedlemmer som er syke. Det er jo ikke sånn at man kan se en syk og såret sjel, selv om den både er plastret og bandasjert. Så det er tungt å få forståelse i kretsen rundt en.

Og så er det enda litt tabubelagt, litt skammelig å være psykisk syk, desverre.

Det er sikkert flere steder der pårørende kan få et tilbud. Min veileder er psykiatrisk sykepleier, og jeg fikk tak i tilbudet gjennom behandlingsinstitusjon til mannen min. Desverre må man mase.

Har ikke erfaring med gruppesamtaler, men de samtalene jeg har hatt har både vært veilednng - slik at jeg har fått større forståelse for hva som skjer, - og en ventil til å lufte egne frustrasjoner og følelser knyttet til dette.

Det er kjempevanskelig å ta vare på seg selv. Jeg gir gjerne det rådet, men har i liten grad vært flink til å følge det selv, noe jeg nå høster konsekvensen av.

Det er som sagt mange som sliter med dette, så vi er ihvertfall ikke alene.