Psykiske problemer i nær familie

[Joan]

Er det noen som har erfaring med å være nær pårørende til en persom med psykiske problemer?

Jeg føler at jeg har landet på en helt ny klode, og lurer på om noen har noen erfaringer å dele.

Hos meg er det mannen min det gjelder. Jeg har vært med han til psykolog. Det var på en måte godt for begge, ofte er det vanskelig for han å sette ord på alt, og da kunne jeg hjelpe. I tillegg var det veldig informativt for meg.

På tross av dette er alt så ferskt og nytt for meg at jeg ikke ser skogen for bare trær. Så jeg tar i mot alle erfaringer og råd med stor takk!

[vackraflickan]

En av mine nærmeste har store psykiske problemer. Jeg har ingen utdannelse i feltet, men vet godt hvordan det er å se et menneske du er glad i ha det så vondt. Er han alvorlig syk?

[Joan]

Ja, det er snakk om store problemer... ikke noe akutt på den måten at selvmord blir en utgang, men han er helt utslitt etter en periode med en tilstand i grenseland til psykotisk (sier psykologen).

Det er ikke svar fra fagfolk jeg er ute etter, vi får allerede hjelp av dem. Jeg etterlyser mer vanlige menneskers erfaringer. Og jammen meg ikke lett å være pårørende!!! Jeg føler meg både midt oppe i det og helt utenfor på samme tid...

[Gjest Anonymous]

Rett og slett jævlig. Tilfør en dose "psykopatiske tendenser" i tillegg til psykiske problemer...samt å sitte helt isolert på en liten plass, med laaaang vei til noe hjelpetilbud. Eller et tilbud som er FOR nært...En som misliker alle og alt rundt seg. Som du skal hjelpe og støtte, når du befinner deg helt alene med vedkommende og ikke har noe støtteapparat rundt deg.. Når han lyver til sine foreldre.....

Jeg vet jeg er grusom, men jeg håper jeg ALDRI treffer en slik person igjen. GRUSOMT.

Jeg lengter slik etter en person som er sterk og selvstendig og som ser lyst på livet....

[Malou]

Hadde selv en person i nærmeste familie med store psykiske problemer der det tilslutt endte med tvangsinnleggelse. Heldigvis er vedkommende mye bedre i dag og lever et tilnærmet normalt liv uten de store psykiske problemene. Psykiske problemer kan jo være så mangt, så å gi noen generelle råd er vanskelig. Det kommer ann på situasjonen. Jeg tror det er viktig at du har noen som hjelper deg igjennom situasjonen, noen du kan snakke med om det, andre enn vedkommende som er syk eller en psykolog. Den som er rammet av psykisk sykdom kan bli veldig krevende og ingen er tjent med at også du får psykiske problemer etter å ha levd lenger tid under et veldig tøft press. Selvfølgelig skal man tenke på og ta hensyn til den som er syk, men du må ikke glemme deg selv oppe i det hele. Det er også viktig å ha noen å støtte seg til hvis du på et tidspunkt må være med på å ta en avgjørelse (f.eks tvangsinnleggelse) som gjør deg "upopulær" hos den psykisk syke.

Jeg vet ikke om dette er var noe i den stil du hadde tenkt deg eller om din situasjon er en helt annen, men dette var i allefall et kjapt sammensurium av mine erfaringer.

Jennifer

[Joan]

Tusen takk for svar!!

Jeg snakker med mamma om dette da Hva har man vel ikke mødre til?!

Jeg skal også prate med en venninne om dette. Det blir mye prating, prating, prating... noen ganger blir det nesten litt mye.

[Gjest Anonymous]

Fint at han er motivert for behandling, da! Det er nesten en forutsetning for at det skal kunne gå an å lykkes.

Ellers skjønner jeg at det kan bli mye prat. Hva med å få massasje, eller oppsøke en fysioterapaut for å ta vare på deg selv?

Har egentlig ingen erfaringer, da. Men kom med noen råd likevel :D

[Pusekatt]

Mitt beste tips (og ja, jeg har erfaring med dette selv) er å sette av tid til å pleie deg selv og prioritere deg selv. Høres sikkert fryktelig egoistisk ut, men det er viktig å ikke leve og ånde for å hjelpe den psykisk syke i den grad at du går under selv. Dersom han er innlagt, er hyppige besøk viktig. Dersom han er pasient på poliklinikk, er det uansett viktig at du engasjerer deg i situasjonen hans, gjerne at du blir med ham noen ganger.

Å være pårørende til en psykisk syk er veldig tungt og vondt, samtidig som man også kan komme nærmere hverandre.

Lykke til, si gjerne fra hvis du vil ha flere tips!

[Joan]

Tusen takk for alle råd så langt!! :kysse:

Til gjest:

Jeg synes det med fysioterapi høres nyttig ut, jeg kjenner at alle bekymringene mine setter seg i kroppen, spesielt nakken. Og jeg får vondt i hodet og magen...

Til Pusekatt:

Han er ikke innlagt. Jeg skjønner godt rådet om å ta vare på og pleie seg selv. Jeg skal på kino med en venninne i kveld, og det skal bli deilig å få noe annet å tenke på!

Skjønner at du vet hva du snakker om, det er helt sant at man også kommer nærmere hverandre. Og det er en god følelse. Det er klart at det gir forholdet en ny dimensjon når man testes så hardt, og viser at man uansett elsker hverandre.

Du sier videre at jeg må si fra hvis jeg ønsker flere tips, og det gjør jeg! Fint om du kan fortelle litt om dine egne erfaringer og hva du tenker om ulike sider ved det å være pårørende.

[Gjest Starya]

Har vært gift med en psykisk syk man. Jeg er glad det er fortid.

[Gjest care]

Jeg har ingen med psykiske plager i familien, men har jobbet med personer med psykiske plager og møtt pårørende ganske ofte. Det er ganske store forskjeller i hvordan man takler en slik sykdom. Men ofte ser man at de som er åpne og søker kunnskap, bearbeider seg best gjennom denne prosessen. Mange føler skyld (spesielt foreldre) og dette hemmer en god dialog med de profesjonelle som står bak personen. Men alt i alt, tror jeg dette må være veldig tøft for deg. Men med god dialog og ressurser kommer du langt..........lykke til :blunke:

[Pusekatt]

Det er så vondt å føle seg maktesløs, å se at en du er glad i fjerner seg mer og mer fra virkeligheten, blir stadig mer syk. Man vil gjøre alt for å hjelpe, men resultatene uteblir. Man blir mer og mer engasjert, samtidig som man egentlig bare stanger hodet i veggen. I det minste føles det sånn.

I tillegg er det mye som skal følges opp. Medisinering, utprøving av ulike doseringer, observere endringer i adferdsmønster, observere eventuelle bivirkninger, skille mellom bivirkninger og sykdommen.....

Leggetid nå, skriver mer imorgen!

[Pusekatt]

Jo, og så er det viktig at man følger opp kontakt med leger/psykologer/psykiatere nøye, at det blir stilt en konkret diagnose (eller hvertfall forsøkt stilt), at en skikkelig behandlingsplan blir utarbeidet, og at denne følges - samt at det hele tiden må vurderes underveis om faktisk progresjon er i tråd med forventet progresjon. Les om medikamenter på http://www.felleskatalogen.no/ for å kartlegge eventuelle bivirkninger (slik at du kan være obs på disse i hverdagen). Spør også legene om det er enkelte matvarer pasienten bør unngå når han tar disse medisinene. (For eksempel; den jeg står nær med psykiske problemer har også blodtrykksproblemer, og tar medisiner for dette morgen og kveld. Disse skal ikke tas i kombinasjon med melk, fordi melken hemmer opptaket av såkalte betablokkere - altså får medisinen mindre effekt dersom du tar den med melk. Dette ble først nevnt av en lege på et psykiatrisk sykehus her i Norge, mens fastlegen til vedkommende har ALDRI nevnt dette.)

Det aller viktigste for pasienten er at han/hun føler at du bryr deg og stiller opp. Forsøk å planlegge hyggelige ting sammen innimellom. Vær oppmerksom på at psykiske plager ofte vil føles som et sosialt handicap for pasienten, fordi vedkommende vil være redd for å stemples av omgivelene som psykisk syk. For mange er det å ha psykiske plager fremdeles forbundet med skam. Derfor er det viktig å spørre pasienten om vedkommende har lyst til/er komfortabel med å f.eks. gå en tur på cafe eller kino (ute blant folk). Samtidig er sosial trening veldig viktig også, slik at pasienten ikke isolerer seg helt og faller utenfor fellesskapet.

I tillegg bør annen nær familie informeres om pasientens tilstand. Foreldre, søsken, evt tanter/onkler/besteforeldre. Det kan bedre forståelsen for "rar" oppførsel og reaksjonsmønster, og i tillegg gjøre at man sammen kan legge forholdene bedre til rette for pasienten. Er pasienten innlagt, er det også flere til å dele på å dra på besøk.

Lykke til, selv om det er tungt og tøft, så trenger han at du er sterk! Men husk samtidig på å pleie deg selv, som sagt.

[Rapitap]

Hvordan utarter det seg å være psykisk syk da?

Er det bare svarte tanker...eller .... hva er det det faktisk innebærer?

Er det en lapp på mye rart - isåfall hva?

[Gjest Cruella]

Jeg har en i meget nær familie som har schizofreni. Han fungerer bra i perioder, men har også perioder hvor han er innlagt for bl.a medisinering. Han er ikke så deprimert, men hvis han er veldig psykotisk, isolerer han seg og er vanskelig å nå inn til. Han har heldigvis ikke vært utagerende, men er jo svært påståelig av og til.

Har oppstått mange underlige situasjoner, prøver å se litt komisk på det. Han har vært syk siden 20-årsalderen og er nå i begynnelsen av 30-årene. Han gjorde det meget bra på videregående, men ble syk da han begynte å studere. Forsøker å ta litt fag fortsatt, men har vanskelig for å fullføre noe. Han ser godt ut og er ikke blitt nevneverdig sykere de siste årene. Medisiner må han nok gå på resten av livet, ærevære medisiner...!

[Pusekatt]

Hvordan utarter det seg å være psykisk syk da?

Er det bare svarte tanker...eller .... hva er det det faktisk innebærer?

Er det en lapp på mye rart - isåfall hva?

Det er et samlebegrep på mange forskjellige sykdommer og tilstander. Man kan nesten sammenligne med å være fysisk syk - du har alt fra lett forkjølelse til lymfekreft, hjernehinnebetennelse og hjerteinfarkt; det er som sagt mye forskjellig.

Eksempler på psykiske lidelser er schizofreni, psykose, depresjon, hallusinasjoner/vrangforestillinger, demens/aldersdemens, angst/fobi, spiseforstyrrelser, AD/HD, personlighetsforstyrrelser, alzheimer; listen er som sagt lang, og symptomene kan variere veldig.

Det går også an å ha kombinasjoner av ovennevnte tilstander (og andre, for den saks skyld), og det kan være vanskelig å se/diagnostisere hvor den ene lidelsen slutter og den andre begynner (og hva som kan være rett og slett bivirkninger av medikamenter).

[Joan]

Så flott med så mange tilbakemeldinger

Livet mitt går veldig opp og ned for tiden, lever ikke lenger i en vanlig "kjedelig" hverdag, men i ett liv som rommer alt fra endeløs glede til bunnløs fortvilelse.

Mannen min går nå til behandling og han er veldig motivert for dette. Jeg ser at han er bedre. Bare det å lette på lokket, har nok ført til at en stor bør ble lettet fra hans skuldre. Men det går ikke bare fremover, det er også tilbakeslag. Men i det store og hele er det så fantastisk å se at den gamle "jeg" i ham dukker opp innimellom!!!

Ellers har jeg virkelig begynt å tenke gjennom større ting i livet :klø: og funnet ut at det er en del av vennene mine/hans/våre som ikke er verdt den tilliten det er å fortelle om dette, mens overfor andre føles det helt naturlig. Så dette er kanskje også "den store vennetesten" : finn ut hvem som er dine virkelige venner

[Pusekatt]

Så flott at du er en slik støtte for mannen din gjennom en vanskelig tid, Joan! Og kjempefint at du allerede ser resultater av behandlingen!!!

Et annet tips; når han kanskje etterhvert er frisk igjen (eller hvertfall såpass mye bedre at han ikke trenger å gå til regelmessig behandling lenger) kan det være en ide å delta i en samtalegruppe (et tilbud de gjerne har på enkelte psykiatriske sykehus og poliklinikker). Det er uansett ofte en lettelse å vite at det er andre i samme (eller tilsvarende) vanskelige situasjon, og berikende å utveksle erfaringer.

Lykke til videre, Joan!

[Joan]

Det med samtalegruppe etter endt behandling høres interessant ut.

Vet du forresten om det er noen samtalegruppe for pårørende noe sted?

[ellapille]

Da mannen min ble syk og trengte hjelp,så ble jeg også med til behandleren hans.

Psykriatrisk hjemmetjeneste kom hjem til oss og vi ble forklart dette:

Dere må slutte å være psykolog for hverandre. Dere har ingen forutsetninger for å klare dette alene.

Det er vår jobb. Overlat det til oss som kan.

Dette vil ødelegge forholdet om dere skal søke etter svar og hvorfor hele tiden.

Forholdet sprakk.

Og i dag er vi gode venner og innser det at problemene var for store til at det i det hele tatt kunne gå.