slik kan det gå

[Henny76]

Hei alle der ute.

Jeg er en jente på 34, og jeg vil så gjerne dele tankene mine og kanskje noen har noe å bidra med slik at jeg finner en løsning på livet mitt.

Jeg er nå godt på vei ned i rennesteinen, selv om jeg vet så inderlig godt bedre. Min historie er ikke særlig trist og det er ingen grunn til å synes synd på meg.

For ca 6 år siden fikk jeg diagnosen emosjonell ustabil depressiv personlighetsforstyrrelse, min nåværende lege forklarer det enkelt; jeg handler utfra hva jeg føler der og da, styres av følelsene mine. Jeg er veldig ustabil, impulsiv og mister fort kontroll. Jeg har hatt oppfølging av helsevesenet i alle disse årene, både med terapi og medisiner. Men nå går det rett til ---, og jeg ser ikke lenger håp i at jeg noen gang blir bedre.

For et år siden traff jeg en kar som jeg elsker, han er min store kjærlighet og har vekket følelser i meg jeg ikke ante eksisterte.

Men jeg tåler ikke å krangle eller å diskutere og er vi uenig ender det ofte med at jeg drikker meg drita full og gjør ting som er helt i strid med all fornuft - alt fra rus til innbrudd. Og jeg lar ikke min kjære slippe unna heller, jeg går direkte inn for å såre han på verst mulig måte. ALDRI UTROSKAP, men ord og kommentarer jeg vet går inn på ham.

Dagene etter husker jeg ofte bare bruddstykker og jeg skjemmes over det jeg husker. Jeg unngår selvfølgelig å snakke om det, jeg skjuler ikke noe men jeg forteller ingenting direkte. Så min kjære stoler ikke på meg og tror ofte jeg lyver,¨og det skjønner jeg godt.

En annen ting er at siste halve året har jeg begynt å ruse meg skikkelig i fylla, med amfetamin. Dette gir selvfølgelig nerveproblemer i tillegg, samtidig som jeg slutter drikke men ruser meg i flere dager.

For å si det kort, at han fortsatt elsker meg er helt utrolig. Jeg har null respekt for meg selv, og kan umulig skjønne at han kan ha det.

Jeg sliter også med angst og depresjoner til vanlig, og gjør situasjonen min mer og mer uholdbar. Nå føler jeg at jeg er kommet til veis ende, jeg klarer ikke mer av mine egne handlinger.

Siste par ukene har jeg hatt problemer med å gå ut. F.eks. idag var jeg en liten tur på kjøpesenteret....to ganger måtte jeg finne meg en plass ingen så meg, mistet pusten og gråt ukontrollert. De siste ti minuttene gråt jeg stille mens jeg handlet mat, heldigvis med solbriller på. Så disse ukene har jeg sittet mye inne, lagt mye i sengen og egentlig kun vært opptatt med pc eller husvask. Og pga måten jeg reagerer på når min kjære har prøvd å hjelpe eller snakke med meg har resultert i at han flyttet ut - jeg har blitt hysterisk og vi blir stående og skrike til hverandre. Han føler han gjør det han kan, men siden jeg har gjort han så vondt så minner han samtidig meg på at jeg sjøl har satt meg i denne situasjonen pga mine fyllasprell og min nye trang til rus. Han er veldig såret og mye med god grunn. Og dette gjør alt verre igjen for meg, for hver gang han sier noe om hva jeg gjør og hvordan jeg behandler ham og andre nær meg knuser det noe i meg og jeg blir helt fra meg av skam og sinne, så jeg forsvarer meg og noen ganger så tar jeg igjen. Jeg tenker hele tiden på hva han har sagt, som at jeg velter meg i selvmedlidenhet, at jeg bruker andre mennesker og tenker kun på meg selv - og dette er sant til tider det. Jeg har aldri følt noe godt om meg selv og har aldri godtatt hvem jeg er. Og det jeg er mest redd for er at jeg synes synd på meg selv.

Jeg knekker sammen flere ganger om dagen nå, og jeg har fysiske smerter i brystkassen som jeg vet kun er der fordi jeg har problemer. Jeg er anspent, jeg mister veldig fort kontroll på pust og jeg snakker med meg selv i full offentlighet.

Det er ikke det at jeg har det så fælt som er det verste, det er det at jeg trenger trøst som sliter sånn på meg at jeg ikke vil leve mer. Det er ikke til å holde ut lenger, jeg ønsker bare noen armer rundt meg. Det vrir seg inni meg hver gang noen sier noe om hvordan jeg har det fordi jeg er livredd for å synes synd på meg selv. Jeg er overbevist om at ingen vil bry seg nok til å holde rundt meg, fordi jeg aldri blir møtt med taushet. Kun ord til ettertanke, gode råd og en forklaring på hvorfor det er sånn. Når jeg ligger alene i sengen, prøver jeg å føle at noen holder rundt meg. Dette er ingen andre sin feil enn min egen. Jeg vet med sikkerhet at om jeg hadde valgt litt annerledes i livet hadde det nok ikke vært sånn som det er nå. Alt sammen er et resultat av den personen jeg er og har vært. Det verste med det hele er at jeg tror egentlig innerst inne at jeg er en god person som har tatt noen syke valg her i livet, jeg tror ikke dette kommer fordi jeg er ustabil psykisk.

Grensen for hva jeg kan leve med av egne handlinger er nådd. Jeg kan ikke leve og vite at jeg kun tenker på meg selv og bruker andre mennesker. Jeg makter ikke stå til ansvar for smerten jeg har påført ikke bare min kjære, men hele familien min..

Jeg føler alle grenser er sprengt, jeg har ingen kontroll lenger og trenger virkelig hjelp.

Jeg vet jeg kan få ro og harmoni, jeg vet så inderlig godt at jeg hadde klart å jobbe med meg selv og oppnådd et liv uten fylla og rus, et helt vanlig liv der man sitter og ser tv i helgene og går i jobb.

Sitte i sofaen og gjøre håndarbeid mens jeg ser tv, gå i jobb, gå turer og reise på ferie og å være en mor for min sønn igjen(han bor selvfølgelig ikke med meg). Men noe er skjedd, det ser ikke ut som jeg makter dette alene.

Jeg vil så gjerne være ydmyk og gi dem det de fortjener, jeg prøver alt jeg kan.....og likevel lengter jeg etter at noen holder rundt meg og jeg har fysiske smerter fordi jeg har gjort som jeg har gjort. Så jeg er feig.

Jeg har kjøpt morfin idag, og er sosial og skapelig. Veldig forsiktig, for dette er ikke for rusen sin del men for at jeg skal kunne komme gjennom denne dagen uten å måtte ringe legevakten...for da hadde jeg blitt innlagt.

jeg har dessverre skjønt at jeg ikke vil komme videre i livet uten å ha et eneste menneske som forstår og er god. Mange bryr seg, mange er glad i meg....men jeg er den jeg er og har gjort dem urett, derfor forlanger de med rette ydmykhet.. Jeg er redd, men morfinen holder meg i sjakk.

. Jeg vil så gjerne være ydmyk og gi dem det de fortjener, jeg prøver alt jeg kan.....og likevel lengter jeg etter at noen holder rundt meg og jeg har fysiske smerter fordi jeg har gjort som jeg har gjort. Så jeg er feig.

Jeg har planlagt å begå selvmord sånn at det ser ut som en ulykke. Jeg har beregnet ut hva jeg trenger, og jeg vet med sikkerhet at ingen kan tro jeg tar livet mitt om jeg gjør det slik. Med min kjære hadde skjønt det,når han fikk vite hvordan.Det er han som er årsaken til at jeg ikke gjorde det på lørdag, for jeg vil ikke la han leve med at jeg tok livet mitt så kort tid etter bruddet. Selv om det ikke er hans feil eller at han påvirker meg i den retningen, så orker jeg ikke tanken på at han skal tro det.

Imorgen må jeg ha tatt et valg, jeg ba om hjelp fra helsevesenet og har fått et møte hjemme hos meg selv imorgen. Jeg håper jeg klarer en runde til, enten på sykehus eller på annen måte. Jeg får som regel en masse c-preparater, men de gjør meg sløvet så jeg liker ikke ta dem (tro meg, ikke sånn som morfin men jeg blir rett og slett dum på de). Men orker jeg håpet, kampen og faren for nederlag igjen?

Takk for at du leste det, det var godt å få det ut.

[Gjest ellis]

Hei, jeg er en jente på 30 som sliter psykisk(bipolar),jeg har vært så langt nede i lang tid, at nå har jeg fått tilbud om å legges inn- jeg tenker at dette kanskje kan hjelpe meg. Hva med deg, ønsker du ikke innleggelse, har du vært innlagt før? Jeg tenker at man kanskje av og til må "ut" av hverdagen i ekstremt dårlige perioder

[Sekretæren]

Kjære Henny76

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh SportyShorty, mod