Har jeg rett til å bli oppgitt?

[Jens]

Hei igjen!

Takk for respons. Jeg er forsåvidt enig og uenig i mange av svarene. Jeg som alenemor på 28 år kan også bli sliten. Og det er jeg mye. Han har kun seg selv å tenke på, og derfor ble det i mine øyne litt kjipt å høre hvor fælt han har det når han til daglig har bare seg selv å tenke på. Jeg setter pris på at han stiller opp, og tar det ikke for gitt heller. Men jeg har rett og slett ikke overskudd til å bruke hele kvelden på opprydding. Han kunne f.eks. ha satt inn tingene direkte inn i oppvaskmaskina, istedet for å slengt ting her og der.

Min far er den eneste jeg kan spørre om barnevakt, føler jeg. Min mor er psykisk syk og jeg har lite kontakt med henne. Venniner har barn fra før, og har ikke hjerte til å spørre de om å ta hånd om to ekstra. Men bare så det er sagt, det er altså siste gang jeg spør min far om barnevakt.

TS

Det var vell litt strengt....syns det å frarøve bestefar og barnebarn alenetid pga litt rot er litt vell dramatisk.

[Gjest molte]

Trådstarter her igjen..

Kan vel fortelle litt om "bakgrunnen" for at jeg kanskje er mer oppgitt på min far enn om min lillesøster på 19 år skulle ha sittet. Jeg har flyttet fra en annen by der jeg bodde sammen med eksen(barnas far). Da han plutselig viste null interesse for å ta seg av barna og det ble slutt mellom oss, bestemte jeg meg for å flytte nærmere familie. Jeg tenkte i utgangspunktet å flytte til byen der jobben min er. Mer praktisk slik at jeg slipper pendling og nærmere barnefar. Men da sa begge foreldrene mine at det burde jeg IKKE gjøre. For det måtte da vel være mye mer praktisk å ha dem i nærheten. Og de skulle hjelpe meg MASSE! Både med barna og med andre ting. Iløpet av det året jeg har bodd her, har begge foreldrene mistet all interesse for å hjelpe. Og her sitter jeg da.. Min mor har runnet å blitt en bitter, alkoholisert psykisk syk dame og min far hjelper jo til. Men det er alltid et stort ork.

Så derfor.

Skjønner bedre din frustrasjon når din far faktisk ville du skulle flytte slik at han kunne hjelpe deg. Det virker ikke som om han var klar over hva han lovte der og da.

Det blir da opp til deg om du fortsatt vil ta imot hans hjelp, på hans premisser, eller om du synes det er mer til bryderi enn til hjelp. For det er kanskje vanskelig å få ham til å gjøre en bedre jobb, selv om du snakker med ham og prøver å lage fastere rammer for hva han skal gjøre når han passer barna?

[Rosalie]

Men så vidt jeg fikk med meg, så hjalp han jo til, både med å passe ungene og å gi de mat. At du muligens har for høye forventninger til hva din far orker ift. å passe barna må du nesten ta på egen kappe. Du kan ikke regne med å ta mange timers lange treningsturer når han passer de på hverdag. Men om han passer de halvannen time slik at du får løpt deg en lengre tur et par dager i uka, er faktisk halvannen time mer enn hva du hadde der du bodde før. Jeg vil for øvrig anta at det vil være rimelig hardt for faren din, også, med både jobb og en psyk ektefelle. Å ta vare på psyk ektefelle er til tider svært tøft.

[Gjest Miss]

Etter forklaringen din på hvorfor du forventer mer hjelp så synes jeg faktisk du framstår som enda mer egoistisk.

Ser du ikke at livssituasjonen har forandret seg for foreldrene dine? Livene deres er ikke slik de var, siden du sier at din mor har blitt psykisk syk. Moren din er dermed antakelig ikke istand til å hjelpe særlig (jeg ville ikke latt en psykisk syk person med alkoholproblemer passe mine barn), og faren din har fått en stor ekstrabelastning i livet sitt. Han har kanskje mer enn nok med sitt og kunne heller trengt din hjelp?

Du minner litt om en sutrete unge som blir sint når foreldrene har sagt at de skulle reise på ferie til Disneyland men så gikk ferien i vasken fordi mor brakk benet og ikke kunne reise likevel. Klart det er skuffende når ting ikke blir sånn som man håpet, men her er det faktisk forståelige årsaker som ligger bak.

Og faren din hjelper deg tross alt, det er bare ikke godt nok for deg.

Dette får meg til å tenke på to enslige mødre jeg kjenner:

Mor1: Barna er hos far annenhver helg. I tillegg er barna veldig glad i sine besteforeldre, tanter og onkler som bor veldig nært, så de er ofte der både i timesvis på ettermiddag/kveld og på overnatting de helgene mor har barna. Med andre ord: Utrolig masse avlastning. Likevel er mor utakknemlig og blir lettere irritert når noen en sjelden gang sier nei til å passe barna.

Mor2: Barnas far bor langt unna, så de er kun hos han i en uke hver sommer pluss enkelte dager ellers i året om far er på besøk hos slektninger i hjembyen deres. Mor har ingen slekt i byen, så barna ser besteforeldre o.l. svært sjelden. Det hender et vennepar av denne moren inviterer barna med på hyttetur et par ganger i året, og denne moren er da kjempetakknemlig for å få litt avlastning og synes hun er SÅ heldig.

Jeg sier ikke at du er som mor1 her, men det slår meg at mye vil ha mer. Man bør nok heller fokusere på hvor heldig man er som får et par timer for seg selv i ny og ne istedet for å klage over det man ikke får.

[Gjest AnonymBruker]

Trådstarter her igjen..

Kan vel fortelle litt om "bakgrunnen" for at jeg kanskje er mer oppgitt på min far enn om min lillesøster på 19 år skulle ha sittet. Jeg har flyttet fra en annen by der jeg bodde sammen med eksen(barnas far). Da han plutselig viste null interesse for å ta seg av barna og det ble slutt mellom oss, bestemte jeg meg for å flytte nærmere familie. Jeg tenkte i utgangspunktet å flytte til byen der jobben min er. Mer praktisk slik at jeg slipper pendling og nærmere barnefar. Men da sa begge foreldrene mine at det burde jeg IKKE gjøre. For det måtte da vel være mye mer praktisk å ha dem i nærheten. Og de skulle hjelpe meg MASSE! Både med barna og med andre ting. Iløpet av det året jeg har bodd her, har begge foreldrene mistet all interesse for å hjelpe. Og her sitter jeg da.. Min mor har runnet å blitt en bitter, alkoholisert psykisk syk dame og min far hjelper jo til. Men det er alltid et stort ork.

Så derfor.

Hadde også mista intressen for å hjelpe utakknemmelig mennesker(les:ts)

[litle_my]

Trådstarter her igjen..

Kan vel fortelle litt om "bakgrunnen" for at jeg kanskje er mer oppgitt på min far enn om min lillesøster på 19 år skulle ha sittet. Jeg har flyttet fra en annen by der jeg bodde sammen med eksen(barnas far). Da han plutselig viste null interesse for å ta seg av barna og det ble slutt mellom oss, bestemte jeg meg for å flytte nærmere familie. Jeg tenkte i utgangspunktet å flytte til byen der jobben min er. Mer praktisk slik at jeg slipper pendling og nærmere barnefar. Men da sa begge foreldrene mine at det burde jeg IKKE gjøre. For det måtte da vel være mye mer praktisk å ha dem i nærheten. Og de skulle hjelpe meg MASSE! Både med barna og med andre ting. Iløpet av det året jeg har bodd her, har begge foreldrene mistet all interesse for å hjelpe. Og her sitter jeg da.. Min mor har runnet å blitt en bitter, alkoholisert psykisk syk dame og min far hjelper jo til. Men det er alltid et stort ork.

Så derfor.

Du er nesten 30 år. Har det lått deg at foreldrene dine trenger DIN hjelp nå, og ikke omvendt? Din far har forsøkt å fortelle deg at han er sliten. Du skriver: "Her står jeg etter en lang dag hjemme med ungene samt en lang treningsøkt med et bombet hus."

Vet du, jeg synes du er både egoistisk og utakknemlig. Du har både hatt fri og trent på en dag, og gidder ikke rydde opp etter at barnas bestefar har kost seg sammen med barna?

Våkn opp! Det kan hende det er din tur til å hjelpe foreldrene dine nå. Det er en del av det å bli voksen.

[Gjest <3]

Du er nesten 30 år. Har det lått deg at foreldrene dine trenger DIN hjelp nå, og ikke omvendt? Din far har forsøkt å fortelle deg at han er sliten. Du skriver: "Her står jeg etter en lang dag hjemme med ungene samt en lang treningsøkt med et bombet hus."

Vet du, jeg synes du er både egoistisk og utakknemlig. Du har både hatt fri og trent på en dag, og gidder ikke rydde opp etter at barnas bestefar har kost seg sammen med barna?

Våkn opp! Det kan hende det er din tur til å hjelpe foreldrene dine nå. Det er en del av det å bli voksen.

Signerer denne

[Gjest molte]

Det høres ikke ut som om TSs foreldre er gift, hun skriver at faren bare har seg selv å tenke på. Ergo har vel ikke hans livssituasjon forandret seg så veldig ifm morens sykdom. Dessuten er han bare knapt 50 år, og det er vel litt tidlig å si at TS skal ta vare på en far som ikke er eldre, og ikke er syk?

[Harlekin]

Det høres ikke ut som om TSs foreldre er gift, hun skriver at faren bare har seg selv å tenke på. Ergo har vel ikke hans livssituasjon forandret seg så veldig ifm morens sykdom. Dessuten er han bare knapt 50 år, og det er vel litt tidlig å si at TS skal ta vare på en far som ikke er eldre, og ikke er syk?

Jeg synes det er like naturlig å forvente som at TS skal forvente hjelp med barna. Hjelp og støtte skal ikke bare gå én vei.

[Gjest molte]

Jeg synes det er like naturlig å forvente som at TS skal forvente hjelp med barna. Hjelp og støtte skal ikke bare gå én vei.

TS forventer hjelp (jeg sier ikke hvorvidt det er riktig eller ei) fordi faren i utgangspunktet har lovet det. Selvfølgelig skal man støtte hverandre i en familie, men om farens situasjon vet jo ikke vi nok til å kunne uttale oss.

[Harlekin]

TS forventer hjelp (jeg sier ikke hvorvidt det er riktig eller ei) fordi faren i utgangspunktet har lovet det. Selvfølgelig skal man støtte hverandre i en familie, men om farens situasjon vet jo ikke vi nok til å kunne uttale oss.

Ja, men TS gjør det ikke akkurat lett for ham å hjelpe. Hun svarer ikke på tekstmeldinger, har ikke gitt klare instruksjoner, sier ikke fra når hun kommer hjem, og forventer generelt sett for mye, synes jeg. I tillegg tror hun ikke på at han er sliten når han sier det, fordi "han bare har seg selv å ta hensyn til". Sånne uttalelser gjør at jeg blir på farens side, selv om vi ikke har hørt hans versjon.

[Gjest molte]

Ja, men TS gjør det ikke akkurat lett for ham å hjelpe. Hun svarer ikke på tekstmeldinger, har ikke gitt klare instruksjoner, sier ikke fra når hun kommer hjem, og forventer generelt sett for mye, synes jeg. I tillegg tror hun ikke på at han er sliten når han sier det, fordi "han bare har seg selv å ta hensyn til". Sånne uttalelser gjør at jeg blir på farens side, selv om vi ikke har hørt hans versjon.

Jeg har også kritisert TS ift hennes forventninger, men prøver å se saken fra begge sider.

[Gjest AnonymBruker]

Du er utakknemlig! Herregud. Trene i noen TIMER??!!! Her stiller din egen far opp for deg så klager du over at du må rydde!

Det finnes faktisk folk som ikke har tilgang på barnevakt og den friheten du har. Skam deg!