Min mor er alvorlig syk..

[Snuski]

Min mor fikk diagnosen akutt myelogen leukemi for ca 8 mnd siden. Dette tror jeg har vært den verste beskjeden jeg noen gang har fått. Hele livet falt i grus.. I skrivende stund har hun nettopp gjennomgått vedlikeholdskur, men har blitt kjempesyk av den. Infeksjon, og hjerteflimmer og vet ikke hva. To ganger har det holdt på å gå galt denne uka. Jeg vet nesten ikke hvor mye mer jeg takler av dette. Føler jeg har så svak psyke i forhold til søstrene mine. Jeg vet ikke hvordan det går inn på de, sikkert like fælt som for meg. Men de er såpass sterke at de klarer å gå på jobb oppi dette. Det gjør ikke jeg. Har ikke vært sykemeldt i 8 mnd altså, men de siste dagene nå når det har vært mer kritisk, da orker jeg ikke å være på jobb. Tilfelle jeg får en telefon jeg ikke håper på. Er jeg helt unormal da eller? Er skikkelig deprimert for tida, ingenting er gøy. Og jeg har 3 unger å ta meg av pluss en hund. Mannen min er bortreist for tida, så kun telefonkontakt med han. Og jeg tar meg selv i å være sint og sur når han ringer. Stakkars, er jo absolutt ikke hans feil noe av dette. Men noen må jeg få det ut på... Og han spør spørsmål jeg ikke kan svare på. Da blir jeg litt frustrert. Ingen vet jo hvordan det kommer til å gå med min mor. Håper jo hun vinner over denne infeksjonen, og blir sterk nok til neste kur. Fikk nettopp vite at hun fremdeles har hjerteflimmer. Vet ikke hvor farlig det er. Hun er jo veldig svak nå... Kjenner lunta mi er forferdelig kort og er dritt lei av alt. Ringer nok legen og får videre sykemelding for uka som kommer. Finnes det i det hele tatt noe lyspunkt der framme? Tenker som så av og til, hva er vitsen. Skulle ønske jeg aldri ble født, så hadde jeg sluppet alt. Er så vondt å gå i uvisshet hele tida, det går opp og ned og det er godt når det går opp men når det går ned går jeg rett i kjelleren.

[*Inspiration*]

Har ikke så mye å skrive, så ville bare innom og gi en

Få ut dine tanker og følelser noensted. Det hjelper ikke å holde dem inne. Det gjør ting bare værre..

Endret 6. juni 2010 av *Inspiration*

[Sweetpea25]

Huff, trist å lese innlegget ditt..

Har du ingen du kan prate med om dette da, enten det er venner eller familie? Skjønner at mammaen din ikke blir frisk av dette, men det kan jo kanskje hjelpe på psyken din ved å ha noen å snakke med.

Det værste som er er jo når noen i nær familie blir syke, og da særlig alvorlige sykdommer, og kreft er jo noe som de fleste forbinder med "død", til tross for at det finnes veldig mange flinke leger, og veldig mange kommer seg over det - og blir friskmeldt

En fra meg!

[Strenge Frk.Gerd]

Det er normalt å være amper, sliten og lei nå- alt du måtte føle er helt normalt. Få deg sykemelding fra jobb. Du er ikke svak fordi du skaffer en sykemelding, du er sterk fordi du forstår dine egne begrensinger og velger å gjøre det som gir deg mest overskudd i en ellers ufattelig vanskelig tid. Gjør hva du føler er riktig og hva som gir deg mest styrke.

Jeg kjenner en del til leukemiscenarioet, og vet at det er en del berg og dalbane turer som følger med. Uvissheten er grusom, det er tortur. Vær derfor så mild mot deg selv som du makter!

Klem til deg

[Snuski]

Tusen takk for svar, dere... Har en litt bedre dag idag, har orket å rydde kjøkkenet for det trengtes. Kjenner jeg må ta meg litt i sammen, for det hjelper ikke min mor om jeg bare ligger på sofaen hele dagen. Men ofte har jeg ikke lyst og ork til å gjøre noe som helst. Ungene får mat og alt sånn altså, tar meg selvfølgelig av de! Og hunden får mat og de turene han trenger. Men som sagt idag, har jeg en bedre dag. Har fått vite at det går framover med min mor, det ser sånn ut iallefall. Men har fremdeles høy puls og hjerteflimmer så de må finne utav hva det skyldes..

[Barcelone]

Moren min døde av kreft for drøye 1,5 år siden så jeg har vært der du er nå. Håper virkelig det går bedre for din mor enn det gikk for min. For meg var det helt surrealistisk da hun ble syk samtidig som jeg ble veldig redd og deprimert. Tror kanskje det er ganske vanlig reaksjon når sånne ting skjer. Men det bragte også familien vår tettere sammen. Vi fikk beskjed sommeren for 2 år siden at de ikke var noe mer de kunne gjøre for henne, da bestemte vi oss for å gjøre det beste ut av tiden vi hadde igjen sammen med henne og det er jeg veldig glad for. Jeg synes du skal prate med søstrene dine om dette. Kan være godt for deg å høre at du ikke er alene om alle tankene og følelsene. For selv om de går på jobb midt oppi dette så betyr ikke de at du nødvendigvis er noe svakere enn dem. Alle har sin egen måte å reagere på ting. Tilbring så mye tid som du kan med moren din også. Men ikke ta sorgene på forskudd. Mange blir friske eller kan leve med kreft i mange mange år. Krysser fingrene dor at det skal gå bra med både moren din og deg.

[*Inspiration*]

Hvordan går det med deg nå, Snuski?

[Snuski]

Det går mye bedre nå. Har gode dager, og dårligere dager der tankene kommer snikende... Men min mor er hjemme nå, og ferdig med behandling. Hun er ikke helt sprek ennå, og trenger tid til å komme seg.. Så nå må vi bare krysse fingrene for at det ikke blir tilbakefall av sykdommen.

[Strenge Frk.Gerd]

Ønsker deg, din mor og din familie alt godt og at dere vil vinne denne kampen!

[Gjest AnonymBruker]

Kjære snuski håper det går bra hos dere.

Husk å nyte de små gode tingene som dukker opp midt oppi alt det store vonde, det er det er viktig..

[*Inspiration*]

Ønsker mammaen din en god bedring

Nyt tiden med henne, og skap så mange gode minner som mulig. Også må du huske å ta vare på deg selv også. Det er ikke din feil at dette skjer. Det er en mening med alt (Selv om meningen til tiders er vanskelig å skjønne)

[Alvina]

Det er helt vanlige følelser du har. Følelsen av hjelpesløshet og nedstemthet, som man føler man burde erstatte med optimisme og håp for å hjelpe den syke. Men det går bare ikke når det er som verst. Mange alvorlig syke, føler at noe av det verste er at de som står nær har det så tungt rundt situasjonen. Jeg håper det går bra med moren din og med deg. En venninne av meg har hatt kreft flere ganger i løpet av 20 år, men det har heldigvis alltid gått bra. Jeg mistet faren min i vinter og det er det verste jeg har opplevd selv om jeg har mistet andre i familien. Men han var så syk, at det var godt han fikk slippe mer smerte. Jeg savner han daglig og falle i sorg når jeg har tid for meg selv, eller også ofte når jeg går en tur. I møte med vår felles venninne for ikke så lenge siden, ble jeg overveldet av sorg.

En ting som er positivt er at jeg har fått et mer nært forhold til mine søsken.

Det er vanskelig og beintøft å stå i din sitasjon, men husk å ta vare på deg selv flere ganger hver dag, og tillat deg å være trist. Sette seg ned å tenke, eller ta seg tid til å ta en rolig spasertur for seg selv. Det er så tungt å se at det kan gå begge veier, og det er viktig å se det tror jeg. Det virker som du er like bevisst som dine søsken, men kanskje mer følsom på en annen måte.

Jeg merker rundt meg at vi savner, føler og sørger ganske likt, men gir uttrykk på helt ulike måter. Jeg og en av mine søstre, kan bli helt stille hvis vår far blir nevnt. Så prater vi det bort, vi klarer ikke gråte sammen. Men sammen prater vi om det, kanskje ikke så ofte men vi prater både om den siste tida, siste året, og om alt det positive som var. Vi pratet ofte på telefonen mens han levde, selv om vi ikke hadde hatt den beste kommunikasjonen på lang tid. Det endret seg fundamentalt, kanskje ikke så rart, nå har vi noe felles som ingen andre har sammen.

Det jeg vil frem til, er at du kanskje tør prøve snakke om dine følelser til et av dine søsken? Våg å sette ord på det du føler, eller bare snakke om din mor, hvilke medisiner hun får, om de har snakket med henne og hvordan formen hennes var.

Jeg har nesten kuppet hele tråden din, og har lyst å klippe ut dette og sende deg en pm, men håper du overser det.

Husk at du må velge å ta vare på deg selv, og bli litt bevisst hva du tenker. Jeg tenkte så mange rare tanker, når han var som sykest en sykehusinnleggelse eller tre tidligere, tenkte jeg at ...kanskje jeg må unne han å få slippe. (Pappa følte et så stort ansvar og en vennlighet og var hjelpsom mot alle, men legene sa at de siste årene levde han på overtid.) Det hendte ofte han tok fem nitroglyserin på en kort tur på 1,3 km i rolig tempo i flere år, men da hadde han gode dager også. ! Legene hadde gitt beskjed om at måtte han ta over over fem, var det rett på sykehuset. Men han var så sta, så det gjorde han ikke.

Det ville vel ikke utgjort noen forskjell heller.

Jeg håper det går bra med moren din.

Ta vare på deg selv også nå.

[Snuski]

Det er ikke ofte jeg er inne her på kvinneguiden, men nå er jeg her. Min mor tapte dessverre kampen og sovnet stille inn i november ifjor. Det har vært knalltøft og er til tider tøft ennå. Men livet går jo videre. Prøver å gjøre det beste utav dagene og er ofte på graven og ute hos min far.

[Bernardette]

Kondolerer så masse til deg og din familie.

Det var trist å lese.