Er lei av barna til venninner!

[Gjest TS]

Hvis de stiller opp som venner, dvs. tar intiativ til å invitere deg bort, og lytter til det du også har å prate om, og det eneste som har forandret seg er at de ikke lenger er interessert i fest og byturer - ja, da synes jeg du skal legge av deg martyrholdningen din, TS, og ta ansvar for eget liv.

Ja, initiativ tar dem, det er helt garantert. De må jo ha noen å lufte problemene sine med og ha noen så de kan kjenne at de har venninner som passer inn i deres skjema. Men disse initiativene de går etter deres piper, det er på deres premisser vi er venner enda.

Aldri om vi kan gjøre noe jeg vil eller ønsker. Og gud forby at det er noe etter klokka ni på kvelden! Jeg er bare en brikke i deres familiespill.

[Tabris]

Bortsett fra uteliv, hva er det du vil og ønsker som de aldri sier ja til?

[Gjest AnonymBruker]

Det som skjer med folk når de får barn er at de tror de blir mer modne, men i virkeligheten blir ekstremt egoistiske på vegne av barna. Jeg har mange helger jeg må være alene fordi ingen har tid til å finne på noe, og når folk spør hva slags planer jeg har i helga (for å være høflige) og jeg svar "Ikke noe spesiellt", er det ingen som svarer "Så lei da, du kan godt komme til oss" o.l. Neida, de forteller om parkvelden eller kosekvelden med kjæresten, og hvor koselig det skal bli. De arrangerer til og med par-hytteturer. Men en invitasjon, det får man aldri..! Når man spør om å finne på noe og forslaget er en tekopp mellom halv tolv og tolv så er ikke det så fryktelig oppløftende. Sier jeg at jeg synes det er kjedelig å være alene hjemme om kveldene skjønner de ingenting og forteller hvor deilig de synes det er. Virker rett og slett som mange av de som er etablerte plutselig blir helt blottet for å sette seg inn i andres situasjon. Jeg skulle gjerne hatt flere single venner, savner både noen å grille i parken med etter jobb, flere å gå på byen med, og noen å bare henge med hele dagen fra morgen til kveld.

[Lillemeg25]

Jeg syns faktisk dere er veldig urettferdige med TS nå, men det er jo vanlig reaksjon når man lufter noe på kvinneguiden.

Dere kaller henne barnslig og umoden. Jeg syns faktisk mange av DERE er umodne. Det er som Ts sier; man er ikke automatisk voksen bare fordi man har fått barn.

Intrykket jeg har av all lesingen her inne er at kvinner med barn er klokere og har mer de skal ha sagt. Det blir for dumt å tro at dere vet så mye bedre enn alle andre fordi dere har fått en unge eller to.

I korte trekk er TS frustret fordi hun føler seg tilsidesatt av venner som har fått barn. Hun føler at hun har støttet dem og ber bare om en venninekveld uten bleieprat.

Er det umodent??!! Nei, det er det ikke.

For meg så virker det som disse venninnene tar henne for gitt. At de er fritatt fra å være en god venn bare fordi de har fått barn.

Om man får seg barn, kjæreste, ny jobb.... så burde man vel fortsette å pleie vennskapet?

Jeg er også ganske lei av den holdningen mødre har. De skal taes hensyn til, det er synd på dem som sitter hjemme med barn. Skal man på ferie så er det; Ja, ja jeg MÅ jo sitte her jeg vet du. Javel!! Du har valgt det selv!!

Dere velger å sette barn til verden, men klager etterpå!

Jeg vet ikke hvor mye jeg har hørt på klaging fra venniner, passet barn for dem, trøstet dem, men når jeg trenger dem så har de ikke tid fordi de har barn!!!!

De bruker sine egne barn som en hvilepute. Toppen av egoisme!

Enig. Her blir man kalt for umoden og barnselig uansett hva man skirver tydeligvis.

[Gjest AnonymBruker]

Nå har jeg lest hele tråden og bare ristet på hodet flere ganger.

For meg er det å stille opp for venner å være der for dem. Enten det er på besøk hos dem eller på telefonen. Det er ikke å være med på spesifikke saker, som f.eks. byen.

Jeg har en god venninne som har vært syk i 15 år, siden vi var i midten av tenåra. I lange perioder han ting kun dreid seg om sykdommen hennes, og hun har ikke klart å snakke om annet. Og så? Jeg har da ikke følt at hun har sviktet meg av den grunn! Hun har det livet hun har, og vil jeg fortsatt være venninne med henne må jeg godta det.

Ser ts skriver at det er vanskelig å skaffe nye venner når man nærmer seg 30. Det stemmer da ikke.

Selv har jeg byttet ut en del av vennekretsen ved to anledninger, og det har kommet et jevnt tilsig av nye venner siden videregående også. Jeg har faktisk bare 2 venner igjen fra den gang som jeg har skikkelig kontakt med - resten er perifere bekjente. Man forandrer seg mye i tiden etter videregående.

Jeg har venner som er på samme stadie som meg i livet som jeg synes er kjedelige, for de blir aldri/sjelden med på noe. Men da finner vi på andre ting.

Jeg elsker å gå på konserter, det liker få av vennene mine. Da går jeg alene. Det er mitt ansvar enten å skaffe venner som liker det eller gå alene. Jeg ville aldri funnet på å bli sur fordi mine venner ikke liker det mer.

[Gjest AnonymBruker]

For meg er det å stille opp for venner å være der for dem. Enten det er på besøk hos dem eller på telefonen. Det er ikke å være med på spesifikke saker, som f.eks. byen.

Med andre ord mener du:

Man trenger ikke å komme på sykebesøk til venner

Man trenger ikke å stille opp i bursdager og bryllup

Hvis de er lei seg en dag og trenger trøst hjemme, så trenger du ikke å komme hjem og trøste.

Eller hva om enn venninne er veldig keen på en gutt og vil på en fest byen for å tilfeldigvis møte han? Er det ikke verdt vennskapet å stille opp på det?

Vennskap er mer enn å ta en kaffekopp søndag 12.30 skjønner du....

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett å være alene singel, vet dere... eller å være alenemor :-)

Før var jeg og vennene mine mye sammen og hadde det gøy, og etter hvert fant den ene etter den andre seg en type, og til slutt var det bare meg igjen, og jeg klarte aldri å finne meg noen. Så ble alle vennene mine opptatt med sine liv, og jeg hadde vanskeligheter med å finne nye venner. Heldigvis møtte jeg mine opptatte venner innimellom og da hadde vi det gøy.

Viss en av mine opptatte venninner hadde vært hun som stod igjen som den eneste single, mens jeg var en av de første som fant meg noen, så tror jeg ikke hun hadde vært så glad når alle vi hadde vært opptatt med være liv og glemte henne.

Så viss dere som er opptatt hadde satt dere i en singel jentes tilværelse, der hun går på jobb/studier av dagen, og tilbringer hver eneste kveld alene, og helger, kanskje en helg i mnd der hun møter andre, så skjønner dere sikkert frustrasjonen til TS. Man vil jo leve når man er ung, men det kan være vanskelig alene...

Jeg ble veldig såret og lei meg når ikke mine venner hadde tid til meg lenger, så jeg prøvde å klare meg så godt jeg kunne alene, men jeg syns det var vanskelig. Viss jeg bare hadde hatt en type jeg og, så hadde jeg ikke vært så ensom. Jeg er jo med på mange aktiviteter, men har ikke klart å få meg venner eller type.

Så viss dere har noen single venninner som er alene, så vær så snill, ikke glem dem. Det er vondt å alltid være alene. Viss det blir slutt mellom en venninne og typen hennes, vil jeg ta imot henne med åpne armer, siden jeg vet hvor fælt det er å være alene...

Hva er venninner?

Er ikke det noen man stoler på og som man kan prate med, og som trøster hverandre? Man må gi og ta, men viss den ene bare gir og den andre bare tar, så er ikke det vennskap. Det er vel sånn i et forhold også?

Jeg syns det er så rart at mange av dere i forhold er så harde, men viss dere hadde vært single, så hadde dere tenkt annerledes...

Jeg og mine venner i helt i slutten av 20-årene, og ingen har fått babyer enda, men det kommer nok om et par år tenker jeg, og da vet jeg at de ikke vil ha noe tid det første året. Men jeg kommer nok til å besøke de mye :-)

Jeg er ikke noe festmennekse, jeg og mine venner kan feste, men vi er glad i å gå på fjellet på føtter og ski, og der er det mange kjekke mannfolk ;-)

[Gjest AnonymBruker]

Med andre ord mener du:

Man trenger ikke å komme på sykebesøk til venner

Man trenger ikke å stille opp i bursdager og bryllup

Hvis de er lei seg en dag og trenger trøst hjemme, så trenger du ikke å komme hjem og trøste.

Eller hva om enn venninne er veldig keen på en gutt og vil på en fest byen for å tilfeldigvis møte han? Er det ikke verdt vennskapet å stille opp på det?

Vennskap er mer enn å ta en kaffekopp søndag 12.30 skjønner du....

Er livssituasjonen til venner slik at det ikke passer dem å komme på sykebesøk, komme i bursdager, komme hjem - vel så er det slik. Man kan stille opp for venner uansett.

Og hvor nevnte jeg kaffekopp søndag 12.30? For å si det slik: Med holdningen en del i denne tråden har til etablerte venner, så skinner det nok gjennom. Kanskje de rett og slett ikke gidder?

Jeg har også en venn som kun jobber natt. Skal jeg bli sur fordi han aldri kan være med på byen? Eller ikke kan treffe meg på kvelden fordi han da skal på jobb? Eller fordi han aldri kan spise lunsj sammen med meg for da trenger han å sove? Nei det blir jeg ikke sur for gitt.

[Gjest Gjest]

Nei, det handler vel mer om at en sjelden gang så kan de opptatte venninnene gjøre noe for deres eneste single venninne :-)

[FrøkenFjong]

Okay... her var det mye drittslenging og dømming. Noen nevnte her tdiligere at TS faktisk er lei seg. Slik hun skriver kan hun høres usympatisk og egoistisk ut - men som hun sier selv så er jo det fordi hun skriver rett ut slik hun tenker her og nå, og ikke bryr seg så mye om formuleringene. Hvis en har hatt gode venner i flere år, og er sterkt knyttet til disse, samtidig som man har høye krav til seg selv som en venn, så er det lett å føle seg tilsidesatt og glemt når disse plutselig får et helt nytt liv som du selv ikke kan identifisere deg med, og at du lenger ikke er på deres prioriteringsliste. Det er klart man fortsatt kan være venner, men hvis det er slik at TS ønsker å få med disse venninne en tur på byen en sjelden gang, så er vel ikke det så mye forlangt? En tur på byen kan bety mye for TS, akkurat som barna betyr mye for venninnene.

Det handler vel mye om at en savner det vennskapet som en gang var, og at det er en tung prosess å miste dette - og å innse at den tiden faktisk er forbi. Noen er veldig runde i kantene/tålmodige/legger ikke så mye i at vennskap forandrer seg (og det er vel lettest å være slik skrudd sammen). For andre er det mye tøffere, og man blir både sint og lei seg. Man finner ikke nye venner på samme måte som man kjøper nye klær, men det kan nok være lurt for TS å prøve å søke mot andre kretser. Det går jo på helsa løs å være så sint og såret.

Så er det jo den balansen med at man skal akseptere at livsløpene er forskjellige, og prøve å være litt rause med hverandre - både de som har barn og de som ikke har barn. Ingens liv er noe mindre viktig. Det er kanskje slik at man får et litt annet perspektiv i livet når man får barn, men det er ikke slik at kun de som har fått barn forstår hva som er viktig her i livet. Hva med de som aldri får barn? De er da ikke noe mindre reflekterte mennesker for det? De kan jo likevel ha klare verdier rundt hva som er vitig her i livet og hva som er et godt liv for dem? Kjærligheten sin kan de gi til venner, kjæreste, søsken etc. Dette blei kanskje en lang avsporing, men poenget mitt er at vi er alle forskjellige!! Det finnes ingen fasit på hvordan en skal gi og ta i et vennskap, eller hvordan man skal reagere i den situasjonen TS er i. Hennes venner er jo ikke våre venner - så det blir skummelt å si at "sånn reagerte ikke jeg når mine venninner"...

Visse forventninger skal man ha til gode vennskap, men min erfaring er at alle bare må prøve fokusere på å ha en god hverdag selv uten å være så avhengig av forventningene til andre, for da blir fallhøyden så stor...

Men TS: det beste er nok enten å ta det opp med dine venninner, eller blåse i hele greia. Prøv ikke å bruke så mye energi på å være sint og såret - det gagner ingen, i hvert fall ikke deg selv.

[Gjest Gjest]

Da det ble slutt mellom meg og typen, orket jeg ikke høre om forhold og gutter på en stund. Så da jeg og venninnene mine møttes, tok de hensyn til det, så det nevnte de ikke med et ord. Jeg gjør ting i gjengjeld om det trengs.

Så syns jo at vennene til TS kan ta hensyn til henne ved at de har en venninnekveld innimellom uten babyprat. Thats what friends are for ;-)

[Gjest brutal_mann]

Så trist TS at dine venninner har valgt et liv med mer innhold og mening enn hva du har. Også veldig synd at du ikke har kastet disse venninne på dør. De fortjener jo ikek noe så fantastisk som deg.

[Shade]

Da det ble slutt mellom meg og typen, orket jeg ikke høre om forhold og gutter på en stund. Så da jeg og venninnene mine møttes, tok de hensyn til det, så det nevnte de ikke med et ord. Jeg gjør ting i gjengjeld om det trengs.

Så syns jo at vennene til TS kan ta hensyn til henne ved at de har en venninnekveld innimellom uten babyprat. Thats what friends are for ;-)

Det er jeg faktisk helt enig i! Folk flest uten barn synes ikke det er kjempespennende å snakke om de hele tiden (selv folk med barn går lei av det etter en stund ), det er fort gjort å glemme seg men da er det faktisk bare til å si i fra "Vet du hva, jeg synes det blir litt mye snakk om barn. Kan vi ikke snakkke om noe jeg synes er spennende og?". Så lenge man ikke gir beskjed er det ikke lett å vite når det er nok hvis man fortsatt er i småbarnståka som ofte kommer med førstemann..

Veninnekvelder og voksenprat er kjempeviktig, jeg setter bare spørsmåltegn på om det trenger å være synonymt med å gå ut på byen og drikke. Er ikke så lett å snakke sammen på byen

[Gjest Blå Fisk]

Hvordan var vennene dine før de fikk barn? Gikk de på byen mye da, eller hadde det begynt å roe seg ned allerede da?

Jeg skjønner at det er vondt å "bli glemt", og ikke få dine behov møtt i vennskapet. Kan jeg spørre deg om det er sånn at du er litt sjenert? At du har litt vanskelig for å få nye venner? Jeg får det inntrykket i noen av innleggene dine. Jeg har brukt KG selv med suksess for å finne venner med like interesser når jeg "grodde fra" mange av mine. Selv om det kan føles rart å bruke internett til det så kan det hende det funker.

Eller så kan det faktisk hende at vennskapene du har pr. i dag kan reddes, men da må du nesten snakke med de om hvordan du har det. Nå har du fått brukt denne tråden til å skrive av deg litt gruff, og kanskje sett hva som mangler i vennskapene. Da kan det være mye lettere å ta den praten med de etterpå. Lykke til i hvertfall

[Gjest molte]

TS, vet venninnene dine at du sitter alene og ikke har noen andre? Kanskje alle tror du har andre å finne på ting sammen med? Kanskje de ikke vet selv hvor egoistiske de er før noen sier det til dem?

Hvis du skal redde vennskapene, må dere snakke sammen om det. Hvis de ikke i det hele tatt er villige til å lytte, er de ikke gode venninner. Da kan det som mange andre her sier være bedre å finne nye venner.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kan skjønne deg,TS ganske mye her ja.Er barnløs selv og de fleste venninnene mine har barn.Opplever faktisk nesten litt at de ser litt ned på meg som ikke har fått barn selv.

De vet liksom best og har fått nye perspektiv på livet og hva som er viktig.

Når jeg for eksempel snakker om musikk så er det plutselig 'Nei,huff det har ikke jeg tid til å engasjere meg i lenger.Har viktigere ting å gjøre.'

Bare et eksempel,men skal man gi opp alt her i livet da bare fordi man har fått barn og alle andre som ikke har barn skjønner ingenting og er uansvarlige.

Mens jeg må være kjempe engasjert hver gang de forteller om et eller annet gullungen deres gjorde.

Nesten så jeg føler at jeg må unnskylde meg for det livet jeg lever,men livet handler jo om andre ting enn å få barn.

Lurer noen ganger på om de er sjalu på meg som kan gjøre det jeg vil siden de ofte kommer med noe nedsettende hver gang jeg forteller om et eller annet.

helt enig. Jeg har hatt det sånn siden jeg flyttet til Norge. Gudskjelov det finns steder i verden hvor ting er annerledes.

[Gjest AnonymBruker]

jeg vil bare gi deg en klem, TS. Skjønner godt hva du mener.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor kvinner som har/skal ha barn tror at de har fasit til alt her i livet. Er så møkklei den "holier than thou" attitude mot barnløse

[Gjest Tsunade]

Aj aj... Her går det til tider en kule varmt, ser jeg. Er det særlig konstruktivt å krangle om hvem som er mest modne av folk med eller uten barn? Jeg vet om modne og umodne barnløse, modne foreldre og foreldre som aldri burde fått barn. Det å få barn innebærer ganske store omveltninger og omprioriteringer, slik må det være. Det er en vanvittig krevende - og givende - jobb å oppdra barn. Faktisk! Det er ikke moralisering å mene det.

Jeg forstår det slik at du, TS, er lei deg og ensom. De vennskapene du har, har forandret seg drastisk pga. at dine venninner fikk barn, og du føler deg tydeligvis tilsidesatt og glemt. Og så bitter! Jeg synes nok at du i din skuffelse og frustrasjon uttrykker et ganske nedlatende syn på dine venninner og unge mødre generelt, de har vært så "dumme å pule på seg en unge", og nå sitter de hjemme i all sin "egoisme" i stedet for å gå ut med single venninner. Du virker hoverende i omtalen av venninnen som sitter hjemme med ungen mens barnefaren er ute og rangler og ruser seg. Hun har liksom fortjent det fordi hun valgte å bli mor? Stiller du virkelig 100% for henne når du tenker og mener slik?

Jo mer jeg har lest, jo mer får jeg inntrykket av at du ønsker barna deres vekk, de er jo bare "i veien" syns du. I veien for deg. Du vil at alt skal være som før, uten barn, for det passer deg best. Skulle venninnene dine bedt deg om lov til å bli gravide? Skulle de kanskje ventet noen år, til det var greit for deg? Dvs. når du var ferdig med å feste? Du kan faktisk ikke være så hatsk og bitter for at de tok egne valg. Tiden går, folk lever og utvikler seg, og hva de vil kan være så forskjellig. Du kan ikke styre deres liv mer enn de kan styre ditt. Som flere andre skriver her på tråden, dette må du deale med.

Det er ingen fasit på når, eller om, det passer å få barn. Det får være opp til hver enkelt. Det er idiotisk å rakke ned på de som velger noe annet enn man selv ville gjort, folk er som sagt forskjellige. Vennskap forandrer seg, som ethvert mellommennesklig forhold, noen ryker og noen består.

Det kan virke som du er ferdig med dine venninner, og det tror jeg nok er best. Dere har vokst i hver deres retning.

[Gjest AnonymBruker]

Går det ann å diskutere her uten at så mange folk skal slenge så mye dritt til TS? Føler dere truffet eller noe siden dere slenger så mye unøvendige ting?

[Gjest Gjest]

Går det ann å diskutere her uten at så mange folk skal slenge så mye dritt til TS? Føler dere truffet eller noe siden dere slenger så mye unøvendige ting?

Hehe, ja, jeg tror TS har truffet et ømt punkt hos mange.

Det er nok en del som har dårlig samvittighet fordi de har noen single, forlatte venninner ;-)