hvorfor må man få barn?

[Gjest AnonymBruker]

Er klar over at det er mange som er uenig i det jeg skriver, men jeg skjønner ikke hvorfor man skal på død og liv føde. Det er mange som blir gravide og føder bare fordi "alle de andre gjør det".

Det er utrolig mange forsømte barn her i landet som har foreldre som ikke bryr seg om dem i det hele tatt. Å ha barn er ikke bare å føde, man må jo følge dem opp. Mine foreldre hadde aldri tid til meg, så jeg har hatt mange ensomme kvelder foran pc-en.

Nå lurer jeg på om det er noe vits i å bli mor. Hva hvis barnet mitt er ulykkelig og skulle ønske jeg ikke var mammaen hennes?

Vil høre noen meninger

[Gjest AnonymBruker]

Jada, mange unger har det bra. Og mange har det ikke.

Helt enig med deg jeg. Det er for mange som setter i gang produksjon bare fordi de har funner bruksanvisningen. De ser ut til å tenke at "alle har barn, altså er det sånn det skal være", men man tenker ikke på om en faktisk egner seg så bra som foreldre i sin travle hverdag.

Unger skvises inn i timeplanen og må bare ta til takke med det som er. Det skal nok gå på et vis, tror jeg mange tenker når de oppdager at de plutselig har blitt gravide. Og det var ikke planlagt eller ønsket.

Det er i mange tilfeller ikke godt nok, syns jeg. Å få restene av det som er igjen av en sliten familiesituasjon, holder ikke.

[Monica1968]

Man "må" ikke få barn. Vi som er frivillig barnløse begynner å utrgjøre en ganske betydelig minoritet etterhvert.

[Gjest brutal_mann]

En må ha barn fordi biologien krever det av oss. Vi blir ikke 100% lykkelige uten barn. Det er vår indre kjemi sin egen drivkraft til å reprodusere seg selv som krever det av oss.

[Monica1968]

En må ha barn fordi biologien krever det av oss. Vi blir ikke 100% lykkelige uten barn. Det er vår indre kjemi sin egen drivkraft til å reprodusere seg selv som krever det av oss.

Det kan nok stemme for noen, men for mange(meg selv inkludert)er det definivitivt feilaktig. Jeg har dessuten forskningen på min side: http://www.aftenposten.no/helse/article3000133.ece

[Gjest brutal_mann]

Det kan nok stemme for noen, men for mange(meg selv inkludert)er det definivitivt feilaktig. Jeg har dessuten forskningen på min side: http://www.aftenposten.no/helse/article3000133.ece

Se&Hør forskning... Ikke at jeg ser hvor den ble relevant i denne tråden.

Uansett, gitt de rette forutsetninger og alle ville fått seg unger. Vi har ikke så mye fri vilje som vi fjerne liker å tro. Vi styres av biologien til det meste vi foretar oss. Og det vi klarer å overstyre er mer basert på frykt enn andre ting.

[Monica1968]

Se&Hør forskning... Ikke at jeg ser hvor den ble relevant i denne tråden.

Uansett, gitt de rette forutsetninger og alle ville fått seg unger. Vi har ikke så mye fri vilje som vi fjerne liker å tro. Vi styres av biologien til det meste vi foretar oss. Og det vi klarer å overstyre er mer basert på frykt enn andre ting.

Om vi skulle fulgt biologien, skulle vi stått opp med solen og lagt oss når den gikk ned, fått et nytt barn hvert år inntil overgangsalderen inntraff, jaktet på maten istedenfor å kjøpe den på supermarkedet osv. Kort sagt: Livet vårt i sivilisasjonen er ekstremt uanturlig, og biologien overstyres til gangs i dagens verden, uavhengig av om man vil ha null eller to barn.

Ellers er det mange grunner til at jeg ikke vil ha barn, men frykt er ikke en av dem(har du vurdert muligheten for at noen ikke liker barn?).

Edit: "The psycolgoist" er forresten en meget annerkjent kilde, så å kalle det "Se og Hør-forskning" blir ganske urettsmessig, spør du meg.

Endret 30. mai 2010 av Rachel1968

[Gjest brutal_mann]

Om vi skulle fulgt biologien, skulle vi stått opp med solen og lagt oss når den gikk ned, fått et nytt barn hvert år inntil overgangsalderen inntraff, jaktet på maten istedenfor å kjøpe den på supermarkedet osv. Kort sagt: Livet vårt i sivilisasjonen er ekstremt uanturlig, og biologien overstyres til gangs i dagens verden, uavhengig av om man vil ha null eller to barn.

Ellers er det mange grunner til at jeg ikke vil ha barn, men frykt er ikke en av dem(har du vurdert muligheten for at noen ikke liker barn?).

Du vil alltid finne unntak fra biologiens krav, men ser du på mennesker som gruppe så er vi veldig enkle og 100% forutsigbare.

Debatten med å like og ikke like barn har jeg hatt med noen titalls personer i årenes løp. Felles for dem alle er at de som plutselig sitter med sin egen unge i armene forandrer seg total over natten. Bokstavelig talt. Og samtlige erfarer at det de trodde før er så feil så det kunne blitt.

En lever nok et fint liv uten barn, men mentalt friske mennesker vil alltid føle at det å få barn er det mest givende i livet. Biologien er smart slik ser du

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har bodd i mange år i et annet land, og blant vennene mine var det bare noen få som hadde barn (de fleste er fortsatt frivillig barnløse). Da jeg kom hjem til NOrge, hadde de fleste vennene mine allerede fått barn. Alle naboene mine har barn. Må nok innrømme at hvis jeg ikke hadde kommet hjem til Norge, så hadde jeg antakelig blitt frivillig barnløs. Tenkte aldri på å få barn før jeg ble 30

TS, det finns mange mennesker som aldri burde fått barn. Det er altfor stor behov for fosterforeldre i dette landet

[Gjest Vitaminbjørn]

Jeg føler ikke noe tap ved å ha valgt vekk barn.

Og det er ingen som -må- få barn.

De som promoterer det mest om hvor fantastisk det er, er jo foreldre, som som regel elsker barna sine. Og selvfølgelig skal de få lov til det. De forsvinner litt inn i en egen verden med resten av barnefamiliene.

Ikke bry deg med hva andre velger for seg. -Du- velger for deg. Ikke irriter deg over hva andre ønsker seg. Det hjelper ikke. De har like mye full rett til sitt liv, som du har til ditt.

[Monica1968]

En lever nok et fint liv uten barn, men mentalt friske mennesker vil alltid føle at det å få barn er det mest givende i livet. Biologien er smart slik ser du

Jeg er i høyeste grad mentalt frisk.

Alle trenger ikke å formere seg for at en art skal overleve. Og all den tid forskningen(som er publisert i det meget annerkjente tidsskriftet "The psycologist")viser at barn ikke gjør en lykkeligere, blir det merkelig å tviholde på en oppfatning om at mennesker som gruppe blir lykkeligere av å få barn.

Ellers ville det vært rimelig spesielt om jeg i min alder plutselig skulle "sitte med en unge i armene"(med mindre barnet tilhørte noen andre). Dog: Det er svært mange som bare får barn.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn, og føler ikke noe behov for å produsere mitt eget. Jeg har rett og slett ikke lyst på barn.

Men jeg tror nok at om jeg skulle få et eget barn, så hadde jeg nok likt DET barnet, og blitt en sånn småbarnsmamma som tror verden spinner rundt mitt barn og det som skjer i småbarnsverden.

Jeg vil påstå at nei, man MÅ ikke får barn. Men det er noe de fleste ønsker seg. Det er helt naturlig, faktisk.

[Gjest AnonymBruker]

En må ha barn fordi biologien krever det av oss. Vi blir ikke 100% lykkelige uten barn. Det er vår indre kjemi sin egen drivkraft til å reprodusere seg selv som krever det av oss.

sorry, men jeg var 100% lykkelig før jeg fikk barn. Er egentlig en av de menneskene som er alltid lykkelig (tror jeg)

[Gjest AnonymBruker]

Et problem som nå øker i omfang med stadig flere frivillige barnløse, er at det er de lavtutdannede og laverestående i samfunnet som produserer barn, noe som fører til en generell nedgang i kvalitet på populasjonen menneske. Det er ofte frivillig barnløse er meget oppegående mennesker med gode utdannelser og høy intelligens som velger å ikke få barn, selv om disse sannsynligvis ville egnet seg godt som foreldre, i forhold til alt trashet rundt om i landet som masseproduserer.

[Bonnebell]

Jeg liker ikke barn, og føler ikke noe behov for å produsere mitt eget. Jeg har rett og slett ikke lyst på barn.

Støtter denne. Ser ikke gleden ved å få barn. Har aldri likt barn, kommer aldri til å like de. Er mentalt frisk og 100% lykkelig. Å få barn ville gjort meg det stikk motsatte.

[Gjest stillness]

Jeg ser heller ikke den at man må få barn.Tror det er mange som 'gjør' det bare fordi det er normalen, og mange er ikke egnet til å være foreldre en gang,men alikevel skal de ha barn.

Mente jeg leste et sted en gang at i utlandet(hvor det husker jeg ikke) så var det mer vanlig å være frivillig barnløs fordi kvinnene enten satset på karrieren ellers så valgte de en mer tradisjonell vei.Husker ikke helt,har ikke denne artikkelen foran meg nå.Det var noe om at de ikke har de ordningene som vi har i Norge når en arbeidstaker blir gravid.

Så det er enklere her og det er vel derfor vi skal på død og liv ha både i pose og sekk.

For min del,og nå er ikke jeg så veldig gammel,men nærmer meg 30 og de fleste jeg kjenner/kjente fikk barn da de var rundt 20.Jeg er fortsatt barnløs,noe som passer meg utmerket,og jeg har hittil ikke merket noe ønske om å få barn i de forholdene jeg har vært i.Så lenge jeg fortsatt tenker 'Aldri i livet' så skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal få barn.Mulig dette kommer til å forandre seg om jeg treffer en jeg føler det er en fremtid sammen med,ikke vet jeg.

[Heygia]

Et problem som nå øker i omfang med stadig flere frivillige barnløse, er at det er de lavtutdannede og laverestående i samfunnet som produserer barn, noe som fører til en generell nedgang i kvalitet på populasjonen menneske. Det er ofte frivillig barnløse er meget oppegående mennesker med gode utdannelser og høy intelligens som velger å ikke få barn, selv om disse sannsynligvis ville egnet seg godt som foreldre, i forhold til alt trashet rundt om i landet som masseproduserer.

Veldig sant.

[Gjest brutal_mann]

Støtter denne. Ser ikke gleden ved å få barn. Har aldri likt barn, kommer aldri til å like de. Er mentalt frisk og 100% lykkelig. Å få barn ville gjort meg det stikk motsatte.

Som nevnt tidligere i denne tråden så har jeg møtt min skjerv kvinner med slike utsagn som det du kommer med her. Samtlige av de som har endt opp med barn sier det samme. De aner ikke hvordan de kunne la være å få barn såpass lenge. Og de er de mest engasjerte foreldre en får tak i.

[Gjest brutal_mann]

Jeg er i høyeste grad mentalt frisk.

Alle trenger ikke å formere seg for at en art skal overleve. Og all den tid forskningen(som er publisert i det meget annerkjente tidsskriftet "The psycologist")viser at barn ikke gjør en lykkeligere, blir det merkelig å tviholde på en oppfatning om at mennesker som gruppe blir lykkeligere av å få barn.

Ellers ville det vært rimelig spesielt om jeg i min alder plutselig skulle "sitte med en unge i armene"(med mindre barnet tilhørte noen andre). Dog: Det er svært mange som bare får barn.

Tviler ikke på at du er mentalt frisk. Men forskningen du viser til mener jeg er helt å viddene. Det er nemlig ikke slik at en blir ulykkelig av å få barn. En opplever tvert imot et spenn i følelser som er ubeskrivelig. En kjenner rett og slett at en lever. Og, det undersøkelsene totalt glemmer, er å ta høyde for hvor intens ekte kjærlighet er. Tro meg, ekte kjærlighet vet en null om før en har fått sine egne barn.

Det er riktig at en bekymrer seg med som forelder, for da har en plutselig noe å miste her i livet. Og spør du meg så er det frykt som hindrer de fleste fra å få barn. Frykten for å leve et liv der følelser er en dominerende faktor. For de få som ikke kan plasseres inn i gruppen med frykt er det egoisme som styrer. En egenskap som det er like så greit dør ut.

[Monica1968]

Tviler ikke på at du er mentalt frisk. Men forskningen du viser til mener jeg er helt å viddene. Det er nemlig ikke slik at en blir ulykkelig av å få barn. En opplever tvert imot et spenn i følelser som er ubeskrivelig. En kjenner rett og slett at en lever. Og, det undersøkelsene totalt glemmer, er å ta høyde for hvor intens ekte kjærlighet er. Tro meg, ekte kjærlighet vet en null om før en har fått sine egne barn.

Det er riktig at en bekymrer seg med som forelder, for da har en plutselig noe å miste her i livet. Og spør du meg så er det frykt som hindrer de fleste fra å få barn. Frykten for å leve et liv der følelser er en dominerende faktor. For de få som ikke kan plasseres inn i gruppen med frykt er det egoisme som styrer. En egenskap som det er like så greit dør ut.

Hva er så ppå viddene med forskningen? Jeg kunne ha vist til en hel del annen forskning som sier akkurat det samme. Teorien din om at frykten er disse foreldrenes problem, er i seg selv grei nok(men da gjelder denne frykten for veldig mange(uten at det ville vært så merkelig)), men den kan ikke forklare hvordan foreldrenes lykkefølelse kan stige igjen når barna flytter hjemmefra.

Ellers blir jeg en smule provosert av dine generaliserende holdninger, all den tid den finnes dem som angrer på å ha fått barn(ja, det er et fryktelig tabu-belagt emne), og oss som lever veldig godt uten barn, og som igrunnen misliker alt som handler om å miste frihet, muligheten til å gjøre det en vil når en vil, å aldri føle at en har "nok tid" osv. til fordel for noe en absolutt ikke kan fordra; nemlig barn(veloppdragne unger fra skolealder og oppover kan jeg for så vidt bære over med, så lenge det ikke blir i for lang tid om gangen). Du nekter tydeligvis å innse at enkelte bare ikke liker barn(har du like store problemer med å innse at enkelte bare ikke er tiltrukket av det motsatte kjønn, for eksempel?). I tillegg undres jeg over at du definerer en type kjærlighet(som for øvrig er utelukkende biologisk betinget, i utgangspunktet)som "mer verdt" enn en annen. Det sier seg selv at jeg, som frivillig barnløs, ikke kan vite hvordan morskjærlighet føles, men det betyr slett ikke at en ikke vet hva "ekte kjærlighet" er(og all den tid dèt kan være mer enn biologisk betinget, er det langt mer korrekt å kalle det "ekte kjærlighet", dersom en insisterer på å anvende et slikt begrep, og å rangere kjærlighet).

Der frivillig barløshet bunner i "frykt" for å miste frihet, at man ikke liker barn, å ikke kunne gjøre som man vil lengre osv. bunner det å få barn i "frykt" for å ikke passe inn i saueflokken(som selvsagt er gift og har barn)og å "gå glipp av noe" dersom en ikke får barn. Sånn, nu fikk jeg vært akkurat like generaliserende som deg.

Edit: Benekter du forresten at "lykke" er et subjektivt begrep, og at hva som gir dette, varierer fra individ til individ(dvs. at noen anser lykke som å få et nytt barn annerhvert år, noen mener at lykken er to barn, rekkehus, hund og Volvo, mens atter andre anser lykken som barløshet)? Annerkjenner du at vi alle er enkeltindivider med forskjellige ønsker og drømmer, og at man dermed ikke kan sette opp en mal for hva en skal bruke livet sitt til(enten det gjelder karrierevalg, barn, ektefelle eller annet)?

Endret 31. mai 2010 av Rachel1968