LIVET... og mer til...

[Gjest ella-pille]

etter mange år og mange konflikter kommer sannheten.

Sønnen min på snart 16 år har aldri kjent sin pappa.

I kveld hadde barnefaren og meg en samtale,en lang samtale.

Jeg fikkk høre hvordan han respektarte meg. hvilken god jobb han syntes jeg hadde gjort,hvordan han så opp til meg og.........................at han var gald i meg enda.

At han igjennom alle sine forlovelser oppigjennom årene alltid har hatt meg i hodet. Han er forlovet nå,bor sammen med en dame og kaller de for sin trøst.

Idealsituasjonen hadde jo vært at vi holdt sammen,men jeg har 2 andre barn,det har gått 15 år men jeg er ingen drømmer.

Jeg ønsker det beste av mennesker,barna har det best når mor og far kan holde sammen.

Han var min første forelskelse,den første jeg hadde sex med(selv om det var fryktelig)

Jeg blir smigret,stolt og tankene begynner å fly.

Men livet er noe annet enn en dans på roser.

Vi ble foreldre når jeg var 16 og han 21 år.

Alt gikk til helvete og det var jeg alene som fikk tilbake omsorgen etter noen år av barnevernet.

Ikke tro at jeg er dum eller lettlurt, men tenk om?????.

Har hatt for hard lærdom til det.!!!!

Det er ikke snakk om å gå tilbake eller noe sånt,vi er for for forskjellige til det og han faktisk utrolig umoden,og det er bare han som har følelser(urealistiske følelser).Men har noen vært bort det samme,hva skal man svare,si,forklare ja hva som helst.

For man vil jo gjerne bevare husfreden og være venner.

Selvfølgelig tar jeg det som et kompliment og blir stolt når han sier sånn ,men for å ikke lage uvennskap,hva skal jeg si for å være human og vise mannen respekt?????

Det som var for mange år siden skal ikke styre sinnet eller frustrasjonen i dag.

Første gang etter 1988 får jeg ros,respekt og skryt.

Det varmer,han er uansett faren.

Jeg vil ikke ha ham tilbake, er ikke forelsket,savner ham eller noe sånt,men det er nå litt rart alikevel.

Vi har vel alle et bilde av hvordan vi vil det skal være,drømmesituasjonen.

Nå har jeg barn med flere fedre,men det betyr ikke at jeg er et dårlig menneske,at jeg ikke har peiling på moral,fornuft eller etikk.

Livet går ikke alltid som vi planlegger det.

Trist men sant.

Ellapille.

[Gjest Abelone]

*klem*

Godt å skrive litt av seg, ikke sant ?! :blunke:

[Gjest agurk]

ville bare si at jeg venter mitt andre barn med en annen far en den første, gjør ingen til et dårligere menneske det :kgsmil:

[Gjest Anonymous]

Du sier at din sønn ikke kjenner barnefaren. Du ønsker ingen form kjærlighetskontakt med barnefaren, og vet ikke helt hva du skal gjøre.

Hva med å ta det med ro i starten.

Gjenoppta en evt vennskapsforhold til faren og lær han å kjenne litt før du evt, kobler sammen far og sønn.

Hvis det er det de begge ønsker.

Du behøver jo ikke å innlede noe forhold til faren, foruten evt. vennskap eller mere overfladisk kontakt for din sønns skyld.

Hvis du ønsker at din sønn skal ha kontakt med faren, og du vet at faren ogå ønsker kontakt, kan jo iallefall de få sjansen til å omgås hverandre som far og sønn.

Du velger selv hvor mye du ønsker å involvere deg.

Gutten er jo 16 år og behøver ikke å ha mor med seg.

Du kan jo også evt. ta deg en samtale med din sønn og hør hva han ønsker og gjør det beste ute i fra det.

Du må også klare å sette grenser ovenfor barnefaren og hva du mener om ditt og hans forhold, slik at barnefaren ikke får falske forhåpninger.

Vanskelig dette, men kommunikasjon er uansett viktig.

Lykke til!!

Klem fra Merete

[*Lavendel*]

Hjelper ofte å få tankene ned på papiret, jeg vet ikke hva du bestemmer deg for men jeg ønsker deg lykke til likevell, og ja, livet blir ikke alltid det man håper på.....

*Klem*

[Kri]

Du sier at din sønn ikke kjenner barnefaren. Du ønsker ingen form kjærlighetskontakt med barnefaren, og vet ikke helt hva du skal gjøre.

Hva med å ta det med ro i starten.

Gjenoppta en evt vennskapsforhold til faren og lær han å kjenne litt før du evt, kobler sammen far og sønn.

Hvis det er det de begge ønsker.  

Du behøver jo ikke å innlede noe forhold til faren, foruten evt. vennskap eller mere overfladisk kontakt for din sønns skyld.

Hvis du ønsker at din sønn skal ha kontakt med faren, og du vet at faren ogå ønsker kontakt, kan jo iallefall de få sjansen til å omgås hverandre som far og sønn.  

Du velger selv hvor mye du ønsker å involvere deg.  

Gutten er jo 16 år og behøver ikke å ha mor med seg.

Du kan jo også evt. ta deg en samtale med din sønn og hør hva han ønsker og gjør det beste ute i fra det.

Du må også klare å sette grenser ovenfor barnefaren og hva du mener om ditt og hans forhold, slik at barnefaren ikke får falske forhåpninger.

Vanskelig dette, men kommunikasjon er uansett viktig.

Lykke til!!

Klem fra Merete

Slenger meg på dette svaret.

Kloke ord!

Helt enig. Lykke til!

[ellapille]

Faren har aldri brydd seg om gutten før nå det siste året.

Men det er så sporadisk.

Faren er ikke til å stole på.

Han har sittet i fengsel flere ganger.

Han eier ikke nåla i veggen og han spøker og ler av alt.

Hans løsning når det gjelder ulydige unger er å slenge dem på rommet og gi dem husarrest.

Han tar for eksempel ikke hensyn til om kanskje ungen har ADHD,handikappet eller hjerneskadet.

Han er rett og slett så kort i topplokket.

Men hva visste jeg om ham da jeg var 16 og han 21.

Syntes det bare var tøft med en eldre kjereste jeg.

Nå vil han flytte nermere oss. Men han drømmer.

Han vil bare han en varm seng og middagen på bordet.

Nei den mannen der har gjort sitt mot meg, selv om det er gammelt.

Vi er venner i dag,men han vil aldri komme ovenpå.

Han er en taper uansett åssen jeg vrenger å vrir på det.

Livet er for ham lott og løye.

Han har vel vært forlovet 6 ganger siden det var ham og meg.

Han må gjerne komme å hilse på sønnen sin om sønnen min vil.

Han har jo ganske bestemte meninger om den mannen som bare har løyet og bedratt ham i alle år.

Men han må gjerne komme,jeg skal sette på kaffen og være hyggelig jeg.