Deprimert

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har lenge slitt med klaustrofobi, høydeskrekk, nervøsitet og slikt. Jeg har heller aldri hatt en skikkelig kjæreste, men fikk det for rundt 1 år siden og vi har det kjempe bra. Men nå er han reist i militæret, og det er jo bare toppen av kransekaka.. Jeg sliter med deppresjon, holder meg hjemme og klarer ikke fokusere på det posetive. At han er blitt sendt opp til Bodø, og jeg som verken tør å ta fly eller noe, gjør det bare verre.

Det er ingen jeg kan snakke med om dette, for alle sier bare "det går fint, tenk på når du møter han" og ingen tror at jeg har klaustrofobi og sånn, foreldrenen mine tror det bare er noe jeg finne på selv. HVORFOR skulle jeg funnet på noe sånn selv?

Jeg klarer ikke snakke med dette om noen pga det... Burde jeg gå til en psykolog, eller kommer de til å si meg akkurat det samme som alle andre? Jeg vil ikke at folk skal dømme meg og tro jeg er en pingle, men det er faktisk helt j*vlig å ha det slik. Alle vennene mine reiser til syden, og jeg gjør det ikke fordi jeg er livredd for fly.

Og når kjæresten min ikke er her hjemme med meg, så er det ikke så lett å snakke med han, og jeg får ikke se han mer enn 4 dager i mnd.

Skal jeg gå rundt og være deppa helt til han kommer hjem? Hvordan blir jeg kvitt all dette fobi-dritet?

[krem]

Hei!

Tror kanskje det kan være en ide å ta kontakt med fastlegen din. Fortell ham/henne hvordan du har det, og si at dette ikke er noe greit for deg, deretter er det hans/hennes ansvar å eventuelt følge deg opp videre. Det skal ikke være slik at man går rundt å føler seg ille hele tiden.

Det kan være lurt å skrive ned en liste over alt som bekymrer deg, ting du tenker på osv. Leger er desverre ikke tankelesere, så hvis du har med deg en liste, kan du gå igjennom den sammen med legen.

Lykke til, håper det ordner seg for deg!

[Gjest Anonymbruker]

Tror du det er mulig å få kjæresten min hjem om jeg går til lege?

[Gjest gjest]

Hei TS.

Jeg kjenner meg mye igjen i deg. Jeg har tidligere i livet strevd med angst, flyskrekk og depresjoner i stor grad. Og jeg kjenner meg igjen når du forteller at kjæresten drar vekk og du sitter tom igjen og føler depresjonene bare vokser. Det er ikke lett å prate med venner og familie om dette, for man føler seg ikke akkurat høy i hatten når man er i en slik situasjon og man føler at ikke folk forstår. Og det gjør de kanskje ikke heller, fordi det ikke er lett å sette seg inn i en slik situasjon utenfra. Ingen vet hvor grusomt det egentlig er for den det gjelder om man ikke har opplevd det selv.

Men jeg har egentlig bare ett råd til deg. Oppsøk en psykolog. Det finnes både gruppeterapi og enesamtaler. Jeg har prøvd begge deler, men for min del var det beste da det bare var psykologen min og jeg som pratet sammen. Jeg har gått til psykolog flere ganger, og det har virkelig hjulpet meg mye mer enn det jeg noen gang hadde forestilt meg. Av en psykolog får du absolutt ikke slike svar du føler du får fra andre du har pratet med. Da har du anledning til å få snakket ut ordentlig med en fagperson som er en god lytter og som hjelper deg til å se det positive i situasjonene du ser så mørkt på idag. En psykolog kan hjelpe deg til å bli et nytt menneske, og etter min erfaring er virkelig ikke det å ta for hardt i. Hvis du er ung kan du få en psykolog f.eks på BuP eller du kan finne en privat klinikk. Desverre tror jeg ikke en lege kan få kjæresten din til å komme hjem igjen siden militæret er pålagt. Men en psykolog kan hjelpe deg til å se at du klarer deg helt fint uten han i byen, og etterhvert vil du faktisk selv tenke at "joda, det blir ekstra hyggelig når vi først møtes".

Ønsker deg lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Du hjalp meg veldig mye.

Men jeg har ikke snakket med dette med foreldrenen mine, burde jeg gjøre det. Jeg vil gå til BuP, men har ikke så lyst at foreldrenen mine skal vite det. Jeg er 18 år så det er vel jeg som bestemmer, eller?

Tusen takk uansett, for svaret.

[Gjest gjest]

Tusen takk for svar. Du hjalp meg veldig mye.

Men jeg har ikke snakket med dette med foreldrenen mine, burde jeg gjøre det. Jeg vil gå til BuP, men har ikke så lyst at foreldrenen mine skal vite det. Jeg er 18 år så det er vel jeg som bestemmer, eller?

Tusen takk uansett, for svaret.

Ja du bestemmer det. Om du skal si det til foreldrene dine er noe du selv må kjenne på. Men jeg tror at du kan gå til fastlegen og bli henvist, eller du kan ringe til BuP selv og høre hvordan det foregår. Uansett, du kan gå til psykolog uten at foreldrene dine får vite det, for du er myndig. Legen din kan ikke si noe og psykologen kan ikke si noe. De har taushetsplikt så kan ikke fortelle om dette til noen.

Lykke til igjen, jeg er sikker på at dette kommer til å gå fint

[Topplue]

Hei,

BUP tar bare pasienter under 18 år. Du trenger en henvisning fra fastlegen din så kan du bestille time på allmennpsykiatrisk poliklinikk.