Raserianfall

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er skeptisk til timeout fordi jeg mener at barn ikke skal være alene når de har vanskelige følelser. Man kan heller ta barnet ut av situasjonen, holde det på fanget til det har rast fra seg, eller bare gjennomføre det barnet nekter å gjøre selv om det hyler og protesterer.

Timeout kan fungere i helt spesielle tilfeller, men jeg synes ikke det skal brukes i særlig grad i det jevne småbarnshjem med friske, normalt trassige barn.

Barn trasser ikke for å være slemme, selv om det av og til kan virke sånn. Det er sterke følelser i sving, og barnet har ikke forutsetninger for å håndtere dem på en voksen måte - det er jo bare et barn. Da må vi vise den voksne måten, men samtidig akseptere og tåle følelsene barnet utviser.

Og som andre nevner - pick your fights. Bruk gjerne vogn hvis det betyr at man kan komme seg hjem til en fornuftig tid. Foreldre flest skal jo rekke bussen etter å ha levert i barnehagen, og så skal man lage middag når man kommer hjem. Ideelt sett hadde det vært fint å ha så god tid at barnet kunne utforske hver sten på vei til og fra barnehagen, men slik er det ikke for de fleste. Noen kjører bil til barnehagen, andre kjører vogn . Begge er effektiv transport når man skal få hverdagen til å gå ihop.

[Gjest Gjest]

Jeg ser det på som en naturlig del av det å vokse, modnes på vei til selvstendighet, man skal finne sin rolle selv om man er liten:)

Derfor ser jeg det som ett tegn på sunnhet,det som er viktig her er klare tydelige grenser og gode rollemodeller. Det virker som om du klarer, all ros til deg på måten du går frem:)

[Disturbed]

Ts her. Jeg har hørt at man ikke skal bruke det "trikset" der man sier til ungen "ja, bare stå der du, men jeg går hjem igjen" og så begynner man å gå. Det funker jo ganske bra, men skal ikke brukes fordi et av barnas største frykter i den alderen er at foreldrene skal forlate dem. Barna tror jo på det selv om det ikke er ment alvorlig fra foreldrene sin side. Så ender bare med at de føler seg utrygge..

Jeg bruker derfor ikke å gjøre dette. Jeg har imidlertid begynt og gått litt noen ganger, og noen ganger reagerer hun ikke på dette i det hele tatt, mens andre ganger begynner hun å storgråte for hun tror at jeg går fra henne. Da må jeg roe henne ned å forklare at jeg ikke har tenkt å gå fra henne, men at jeg alltid venter på henne..

Jeg går en del når jeg skal hente henne i barnehagen nå fordi jeg leser til eksamen og er hjemme likevel. Barnehagen er maks 200 m unna så å kjøre føler jeg blir helt bortkastet. Vogn føler jeg hun er litt for stor til igrunn.. På veien hjem må vi gå forbi en skole og det er dette som er litt problematisk. Der er det leker og sånt som hun alltid vil stoppe og leke med. Kommer vi oss over hovedveien går det som regel greit. Så er det ikke alltid vi har dårlig tid heller da. Men det skal jo lages middag og gjøres husarbeid osv så det er ikke alltid det frister å bruke en time på veien hjem.. Lokking biter hun ikke på. Har til og med problemer med å få henne med meg de dagene det er strålende sol, og jeg foreslår at vi skal stikke innom butikken og kjøpe is

Det er forsåvidt sant, så små barn kan bli redde når de tror at de blir forlatt. Men derfor er det også viktig synes jeg, at de opplever og erfarer at dette faktisk ikke skjer. At det ikke er for å forlate dem at mamma går videre, men fordi det ikke er tid og rom akkurat da til å stoppe en halv dag og se på en maur (et vilkårlig eksempel satt på spissen).

Det å fortsette og gå selvom hun vil dere skal stå pine stille, er en måte å lære dem at 1)mamma blir ikke borte selvom hun går litt videre; 2)det er dermed ikke noe farlig for dersom de (barna) går etter mamma, så er de sammen med mamma igjen 3) at akkurat nå idag har ikke mamma anledning til å betrakte hva de nå enn betrakter, men det kan dere kanskje gjøre en annen gang.

De har ikke vondt av tidlig å lære at alt ikke kan skje etter innfallsmetoden. At av og til har man en agenda å følge, det handler jo litt om at rutiner etableres og respekteres. Om de ikke forstår det, så kan de lære at sånn må det være i visse gitte situasjoner. Så kommer forståelsen for det litt senere.

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke snakker om å gå ifra barnet. Ei heller synes jeg man skal si at "hvis du ikke kommer nå, så går jeg!" Da sier man jo nettopp det; at man går ifra. Det synes jeg det er bedre å si "nå må vi gå, kommer du?" og så går man rolig litt bortover mens man har øyekontakt og kommuniserer med barnet.

Forøvrig synes jeg ikke et barn på knappe tre år er for stort for vogn. Det at hun stopper opp og blir distrahert av diverse på veien, synes jeg er tegn på at hun ikke helt er klar for slike daglige fra-A-til-B-turer der man ikke har tid og rom for utforskning.