Savn

[sørgekåpen 16 0]

Nå er det snart ett år siden 4 av mine venner døde. Kjørte seg ihjel heter det vel. Det var et helvete å gå igjennom. Begravelser og besøk og folk som ville snakke over alt. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare det. Klare å leve igjen, men det gjorde jeg.

Jeg føler ingenting lenger. Ikke som i begynnelsen da jeg ikke kunne sitte stille uten å skjelve og grine. Jeg føler ikke mer, er ikke lei meg og griner ikke. Klarer ikke tenke på det engang. Jeg lever et tilsynelatende vanelig liv. jeg er med venner, jobber og går ut på byen. Men jeg føler lite. Jeg kan være glad (det er for det meste det jeg er) og sint og lykkelig men aldri trist. jeg blir ikke trist, jeg blir tom. Da har jeg ingen følelser og ingen tanker. Alt er bare tomt.

Føler meg helt kald når jeg ser hvordan de nærmeste sørger og har det vondt. Og jeg føler den smerten av og til men kan ikke sette ord på den. kan ikke snakke om den. jeg er jo den "sterke".

De gangene jeg virkelig har det vondt og ikke tror jeg skal komme meg gjennom dagen er jeg for det meste alene. Klarer ikke å være med folk. Jeg isolerer meg og klarer ikke å prate.

Det er ikke slik jeg vil være og det er ikke slik jeg vil ha det. Men hva kan jeg gjøre. Ingenting.

Jeg får gå å ta meg av de andre.

[Tiger 376 2]

Jeg mistet mamma for litt over ett år siden, og kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Man tar seg av og bekymrer seg så mye om andre, at man ike har overskudd til å kjenne etter og la egen sorg komme frem, derfor tomheten -tror jeg. For min del kunne det plutselig gå opp for meg at jeg ikke hadde grått på måneder, men så skjøv jeg det vekk og bekymret meg videre. Dette med å ville være den sterke, flinke gikk også utover nattesøvn, og jeg bestemte meg for å jobbe aktivt med meg selv for å hjelpe MEG. Nå hadde jeg støttet opp andre og vært flink pike i alt for lang tid -det var på tide at andre støttet opp meg.

Jeg har det mye bedre nå, og jeg tror jeg hr fått en "sunnere" sorg. Prøv å la maska slippe taket litt. Prat med venner og familie, gjerne de som ikke kjente de fire, og prat og prat til ørene deres detter av. Om de lytter eller ikke er uvesentlig, det viktige er at du snakker.

Sorg er så vanvittig smertefult, men for å kunne gå videre må man senke guarden og la sorgen "ta deg" en stund.

Du vil få det bedre etter hvert.

[Gjest Anonymous 0 0]

Jeg skjønner hva du mener med at jeg må sørge selv, og det hele høres veldig logisk ut. Men det klarer jeg ikke. hva skal jeg si? Kan ikke la andre ha mine problemer, de har jo nok med seg selv. Og jeg føler at jeg burde være der for dem og ikke være så egoistisk av meg. Jeg kommer ikke først her.

Og jeg vet at det ikke er sånn jeg burde tenke, har pratet med venner og støttet opp om de og da kan jeg godt si at de må tenke på seg selv. Men jeg klarer ikke gjøre det selv.

Det jeg sikkert skulle gjort var å gå å prate med noen om det. Det går ikke det heller. Jeg er tom og ville ikke klart å si noe.

Nei, nå har jeg klagd nok. takk for svaret ditt. Jeg fikk så vondt da jeg leste at du hadde mistet din mor. Helt forferdelig. Håper du har det bedre nå, og at dagene er lettere.

[sørgekåpen 16 0]

Ops...glemte helt å logge meg inn der. Jeg er altså den mystiske gjesten.

[Gjest Anonymous 0 0]

Jeg tror det er viktig at du minner deg selv på at sorgprosessen kan være en lang og hard prosess, som favner både apati, depresjon, sinne, akseptering ... osv. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal være eller hvordan man skal opptre - menneker opplever sorg på så mange måter. Det jeg tenker når jeg leser innlegget ditt er at du fortsatt er inni en sorgprosess, men fordi du ikke gråter og er helt "uteavdet" så definerer du det ikke som sorg. Det kan det i høyeste grad være. At du er "kald" forstår jeg slik at du beskytter deg utenfra, ikke at du har forandret deg til å bli et kaldt menneske. Du må nok bare jobbe litt mer med sorgen, akseptere den som et fenomen samtidig som du må forstå at den har ingen tidsbegrensning- noen sørger lenge ... veldig lenge.

[Gjest Zirine 0 0]

Den siste var altså meg - zirine.

[Tiger 376 2]

Kjære Sørgekåpen, du må prøve å bearbeide din egen sorg også, ikke bare hjelpe de andre. Som Zirine skriver, er alle sorgprosesser forskjellige, men likevel er det mange ting en kan trekke ut og gjenkjenne andre i, eller egne tidligere opplevelser. Når du skriver at du setter vennene dines behov før dine egne, så kjenner jeg meg som sagt igjen. Og tro meg, du vil få det veldig mye bedre med deg selv om du gir litt slipp på bekymringene og åpner deg litt mer for å ta imot det vonde som er inni deg. Du kan komme til å slite deg ut totalt og gå på en smell i morgen, neste år eller om fem år -ingen vet, men den kommer.

En venninne av meg mistet også moren sin i ung alder. Far og bror var helt knuste, og hun tok på seg oppgaven å stelle til begravelse, rydde i tingene henes, lage jul, vaske klær og alle de andre tingene hennes egen mor før hadde hatt et hovedansvar for. Hun klarte det i mange år, men så brast det i form av piller, depresjon, angst og you name it.

Kan godt være jeg tar feil, men jeg får et inntrykk av at du er ganske ung. Selv er jeg 28, uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Poenget er at det kan være godt å snakke med noen med mer livserfaring enn det du selv har. Selv har jeg brukt svigerforeldrene mine som støtte. Du trenger ikke si så mye; "jeg trenger å prate litt" kan være nok til at du blir forstått. En annen ting er at du blir ikke noen dårligere støtte for vennene dine om du sier at du også har problemer. Å sørge sammen med noen gir styrke i seg selv.

Tiden jobber for deg, men da må du også jobbe med tiden slik at du ikke bare samler opp en stor svart byll som garantert vil sprekke før eller siden.

[sørgekåpen 16 0]

Idag er en tung dag, tyngre enn mange andre. Helgene er ofte det. Det var da vi pleide å samles og prate, ut på byen og sånne venninne ting. Savner det. Men jeg er ikke trist. Bare litt vemodig, når jeg tenker på at det aldri vil skje igjen.

Noen dager er grusomme. Da kan jeg være så langt nede at jeg ikke finner en vei ut av det. De dagene vet jeg kommer, men jeg vet aldri når. Det kan være en sang på radioen, en kommentar fra noen eller hva som helst.

Men de dagene er heldigvis få, og de gode dagene er mange fler. Det jeg ikke liker er at jeg ikke tenker på de jeg mistet i hverdagen, og gjør jeg det så gjør det meg ikke noenting. Jeg må føle noe, jeg burde føle noe.

Jeg har også vært igjennom perioder med piller og alt mulig. Det kom som en følge av at min storesøster døde. Det tok jeg veldig hard og klarte ikke å løse det på andre måter. Jeg er redd for å falle tilbake på det, for det var så vanskelig å komme seg ut av. Og jeg tror ikke jeg hadde klart det en gang til. Også med min søsters dødsfall tok det meg lang tid å takle sorgen. Det begynnte jeg med 3 år senere, og da ble det for mye.

Jeg er redd for at jeg skal få det sånn denne gangen også, siden jeg ikke takler sorg. Jeg prøver å holde meg borte fra pillene og alt annet jeg gjorde da, men det er hardt å ikke gjøre det. Men på en måte skal jeg klare det.