Prov. abort med 1åring hjemme

[Gjest AnonymBruker]

Min mann og jeg har brutt med hverandre. Vi bor fremdeles sammen, men vi elsker ikke hverandre og prøvd så lenge nå, at vi har bestemt oss for å flytte fra hverandre. Min mann er ikke norsk og kommer til å dra fra landet. Vi har et barn sammen, så derfor er dette veldig trist. Jeg har skrevet et annet innlegg her på KG tidligere, ang dette med at barnet antakeligvis aldri kommer til å bli kjent med sin far, da far bor på den andre siden av jordkloden. (Mulig han får bli kjent med han en dag, det håper jeg og vil jeg! Alt kommer an på barnefaren.) Nå kommer jeg til saken: Jeg er blitt gravid igjen. Det var absolutt ikke planlagt, og det skjedde mens jeg gikk på p-piller. I og med at barnet vårt kun er ett år gammelt og at barnefaren drar sin vei, fant vi ut at det beste ville være å ta abort. Jeg har "time" for abort denne uken. Nå er det bare det at jeg er blitt så utrolig redd! Jeg begynner å gråte om kvelden når jeg tenker mye på det, selv om jeg innerst inne vet at abort er det rette valget. Jeg tror ikke jeg orker å gå gravid alene, gjøre alt alene, samtidig som jeg har en 1åring hjemme. Jeg tror ikke det vil være sunt for barnet mitt heller.. Barnefaren ville kanskje sagt seg villig til å bli hjemme til barnet skulle bli født, men det hadde ikke vært rettferdig verken for han, meg selv eller barnet vårt!

Vet ikke hva jeg prøver å oppnå med denne tråden. Er ikke på jakt etter ufine kommentarer osv, da jeg er ganske brutt ned fra før, men forstår jo at dette er et forum og folk kan si hva de vil.

[Gjest AnonymBruker]

Hei:) Jeg har ikke lest ditt tidligere innlegg og det er mulig du gir en forklaring på mitt spørsmål der. Men er det helt sikkert at din eksmann velger å flytte tilbake til sitt hjemland? Eller finnes det en mulighet for at han velger å bli boende i Norge slik at han kan ha kontakt med deres barn?

[Gjest AnonymBruker]

Hei:) Jeg har ikke lest ditt tidligere innlegg og det er mulig du gir en forklaring på mitt spørsmål der. Men er det helt sikkert at din eksmann velger å flytte tilbake til sitt hjemland? Eller finnes det en mulighet for at han velger å bli boende i Norge slik at han kan ha kontakt med deres barn?

Det er helt 100% sikkert at han drar. Vi har selv bodd der han kommer fra, men kom hjem til Norge rett før barnet var født for at h*n skulle få en trygg framtid. Bf har fra tidligere et annet barn som er ca 10 år gammelt, i hjemlandet sitt, som jeg vet han er veldig glad i. Dessverre har de lite kontakt fordi han ikke tar kontakt. Han er i hjemlandet sitt en gang i året, og da ser han barnet sitt. Jeg håper og tror han ringer barnet vårt, eller feks sender han julegave e.l., men jeg vet egentlig ikke. Jeg tviler vel litt på om han kommer til å komme på besøk noen gang. Barnet kan jo feks dra dit alene (evnt med meg) når det blir eldre. Men om han aldri ringer/besøker (det er ganske langt unna, og dyrt) barnet, kommer jeg til å bli utrolig lei meg!

[Gjest AnonymBruker]

Da skjønner jeg. Men hvis du føler at sannsynligheten for at han ikke kommer til å være noen god far, eller idet hele tatt gidde å ha noe kontakt, så tenker ihvertfall jeg at det kansje er til barnets beste å slippe å ha noe kontakt med han.

Min far var sjeldent tilstede under min oppvekst, han bodde i England (som jo ikke er fult så langt unna), men han kom på besøk max 1-2 ganger i året og det var det. Dette ga meg mer frustrasjon enn glede (jeg tror også at mamma synes det var tungt).

Men på den annen side så har jeg en venninne som har en datter med en mann som flyttet til Belgia da datteren var ca. 4 år. Mor og far har hele tiden hatt en veldig god kommunikasjon og far har vært mye på besøk her, og mor+barn vært mye på besøk hos han.

Jeg tenker at det kan hjelpe deg mye om din eksmann og du prater nøye gjennom hva som forventes og hva som er realistisk å gjøre i framtiden.

[Gjest AnonymBruker]

Er det noen spesiell grunn til at tanken på abort gjør deg så trist og redd?

Hvis du ikke er kommet så langt i svangerskapet enda ville jeg vurdert å utsette aborten, og fått en samtale hos en rådgiver/psykolg eller liknende.

[Gjest AnonymBruker]

Da skjønner jeg. Men hvis du føler at sannsynligheten for at han ikke kommer til å være noen god far, eller idet hele tatt gidde å ha noe kontakt, så tenker ihvertfall jeg at det kansje er til barnets beste å slippe å ha noe kontakt med han.

Min far var sjeldent tilstede under min oppvekst, han bodde i England (som jo ikke er fult så langt unna), men han kom på besøk max 1-2 ganger i året og det var det. Dette ga meg mer frustrasjon enn glede (jeg tror også at mamma synes det var tungt).

Men på den annen side så har jeg en venninne som har en datter med en mann som flyttet til Belgia da datteren var ca. 4 år. Mor og far har hele tiden hatt en veldig god kommunikasjon og far har vært mye på besøk her, og mor+barn vært mye på besøk hos han.

Jeg tenker at det kan hjelpe deg mye om din eksmann og du prater nøye gjennom hva som forventes og hva som er realistisk å gjøre i framtiden.

Ja, det er viktig at vi snakker veldig nøye sammen om hvordan det skal gjøres - det er vel egentlig bare det han venter på. At vi skal snakke ut om hva som skal gjøres i forhold til alt: når han drar, om vi skal ha kontakt eller ikke osv.

Det er akkurat det du opplevde jeg frykter. At barnet skal vente spent på faren sin som tar/ikke tar kontakt, at barnet skal føle sorg og et stort savn som ikke kan heles. Jeg tror barnet vil bli lykkeligere om det da ikke hadde vært noen kontakt. Det er hvertfall slik jeg føler det. Hvordan tror du, som opplevde det? Tror du det ville vært bedre for deg å ikke ha noen kontakt i det hele tatt?

Er det noen spesiell grunn til at tanken på abort gjør deg så trist og redd?

Hvis du ikke er kommet så langt i svangerskapet enda ville jeg vurdert å utsette aborten, og fått en samtale hos en rådgiver/psykolg eller liknende.

Det er nettopp derfor, jeg er på grensa nå snart, og det er nå eller aldri. Høres vel dumt ut. Jeg blir lei meg fordi jeg tenker at jeg tar livet av noe som kunne blitt lillebror eller søster til barnet mitt. Men tanken på at jeg kommer til å være alene, at barnet kanskje ikke blir kjent med bf sin, at jeg er student, å gå gjennom en fødsel igjen, frykten for at jeg kanskje får så mye å gjøre at jeg ikke klarer å fullføre studiene (har endel år igjen), å være alene med ikke ett men to barn..

I tillegg fant jeg ikke ut av dette før forrige uke (gikk som sagt på p-piller, og hadde tatt to brett i ett, derfor stusset jeg ikke over manglende blødning) og jeg har nytt både alkohol og røyk. Så er redd for at det kan ha skadet også.

[Gjest AnonymBruker]

TIl det siste du skreiver; ring legen din på mandagg!! parte om det med han / ho.

[Gjest navnelapp]

Du bør prøve å få ein venninne eller nokon annan du stolar på til å vere der saman med deg og barnet den dagen. Og eg trur livet ditt er komplisert nok akkurat no, om du ikkje skal ha eit barn til å vere åleine om ansvaret for.

[Gjest AnonymBruker]

Hei:) Jeg lurer på hvordan det går med deg? Har du kommet frem til en løsning?