Er det bedre å være alenemor enn å bli i et fornuftsekteskap?

[Gjest brutal_mann]

Bra skrevet Rosemor!

[Gjest Elisa]

Det er ikkelett å være alenemor! Og hva skjer hvis det skulle bli rettssak om omsorgen for barnet? Alle parter kan bli ødelagt av det. Det er dette som er realiteten i våre dager. Det er ikke som tidligere da mor nesten alltid fikk omsorgsretten for barnet. Kjenner kvinner som har angret dypt på at de gikk ut av ekteskapet, selv et som ikke var så velfungerende som ditt tross alt er.

Du ønsker svar på det praktiske angående det å være alenemor. Hva får deg til å tro at du blir det? Kan godt hende at du blir helgemamma, og det kan jeg love deg blir tøft. Har arbeidet i bhg i mange år, og det har skjedd en stor endring de siste 1-5 årene. Selv ble jeg alene for over 15 år siden, og da var det en selvfølge at jeg skulle ha barna. Slik er det nok ikke lenger. Lett var det ikke, og jeg ville ha gjort alt for å unngå og havne i en slik situasjon. Min ex mann var imidlertid psykisk syk, og dermed hadde jeg ikke noe valg da han valgte å dra fra oss. Så i vårt tilfelle var det best for oss alle at vi ble skilt. Men noen mann fant jeg ikke så raskt. Ikke bare-bare å finne en god stefar til barna/barnet, om du så skulle finne en som du passer godt sammen med og blir forelsket i. Ja jeg sier forelsket. Forelskelse og kjærlighet er ikke det samme!

[Modic]

Takk for svar.

Brutal Mann: Hva mer jeg ønsker ut av et forhold? En å elske.

Per i dag kunne jeg like gjerne ha bodd med en au pair som er flink til å lytte og som jeg har sex med innimellom.

Jeg tenker med gru på dette med å bli "singelmamma", som dere kaller det. Barnet er jo stor nok til å begynne i barnehage fra høsten av (hun går ikke nå), så studiene og jobb skal jeg alltids klare å fortsette med. Men økonomisk, jeg vet ikke. Det er et ekstremt trangt leiemarked her jeg bor, kanskje må jeg flytte hjem til foreldrene mine. *grøss* Det virker jo idiotisk at det er slike små filleting jeg tenker på når jeg står ovenfor et såpass stort valg, men.

Og så mister jeg bestevennen min, som mannen min jo er.

Jeg håper virkelig at samtaleterapien vil bære frukter, slik at jeg klarer å ta et valg.

Fortsett gjerne med å fortelle hvordan ditt liv som "singelmor" er!

TS

(Først: Jeg har ikke lest alle innleggene, bare frem til dette jeg siterer!)

Jeg kjenner at jeg får litt vondt inni meg av dette.

En bekjent av meg, satte så fine ord på dette. Hun og mannen er nå over tretti, gift, og har to barn. De har vært sammen siden de var 15, men "formaliserte" ikke forholdet før i slutten av 20-årene. Dette fordi de ikke ville at noen skulle si at de bandt seg for tidlig.

Nok om det - det jeg ville frem til, var at hun sa følgende om det å bo sammen med samme mann over lang tid, ha barn, og føle at hverdagen "tok overhånd":

"Noen måneder er vi bare venner, og vi respekterer begge at det er nok. Når en måned eller to har gått, opplever vi plutselig at vi er kjærester og elskere igjen. Vi er bevisste på dette, begge to, og vet at det er slik livet er. Det går i berg- og dalbaner!"

Personlig tror jeg du er nede i en slik dal akkurat nå. Mannen din har de egenskapene du ønsker, du er glad i ham og tenner på ham. Kanskje er det bare hverdagens krav som gjør at du føler at du ikke elsker ham? Det at han er din beste venn, er verdifullt. Er det verdt å gi slipp på?

Det er vanskelig å gi andre råd, for man kan ikke sette seg inn i deres situasjon, men jeg tror jeg hadde forsøkt familierådgivning og samtaleterapi, med det mål for øye å finne tilbake til hverandre.

Til ditt spesifikke spørsmål om det er bedre å være alenemor enn å bli i et fornuftsekteskap, kan jeg dessverre ikke svare. Jeg har ikke forsøkt noen av delene.

Endret 15. mai 2010 av Modic

[Gjest Gjest]

I våre dager er det jo nærmest blitt mote at menn skal ha omsorgen. Koste hva det koste vil. Husker da jeg forlot barnets far for 10 år siden. Alle offentlige instanser i bygda kjempet mot at jeg som kom fra byen skulle få hovedomsorgen. At barnets far aldri hadde tatt i en bleie eller gjort noe annet av barnetell eller husarbeid av den grunn så de ikke på i det hele tatt. Ei heller at han gav faen i stille opp da jeg var syk og brukte pappapermisjon til å jobbe ekstra. Han var jo den beste omsorgsperson(!), og egentlig skulle jeg også flyttet slik det passet han. At der ikke fantes jobb til meg brydde man seg da ikke om. Stakkars barnets far som hadde sagt opp sin meget gode jobb for å slippe å betale bidrag også, han kunne jo ikke ofre noe. Han måtte selvsagt værte hos sin slekt og sin mor som tok husvasken for han. Hans slektninger ordnet også jobb til han etterhvert da. Mens jeg derimot som bodde i bygda helt alene og uten nettverk var den heksa som bare tenkte på meg selv.

[Gjest Violently Happy]

Som enhver mann vet, det er umulig å tilfredsstille en kvinne.

Virkelig? Men det går fint den andre veien?

[Gjest Meg!]

Les det Rosemor skrev, for det synes jeg var bra skrevet.

Og du vet virkelig ikke hva du har før du har mistet det!

Det du har er noe jeg leter og lengter etter.

Det er ikke mange som finner en så snill mann som du har.

Hvorfor ikke finne på noe spennende, dere 2 sammen, eller hver for dere?

Få litt krydder i hverdagen.

Jeg sitter her med ei datter på 4,5 mnd, å en samboer som driver å svikter meg og juger for meg gang på gang. Og jeg sitter å tenker om jeg vil gå fra han.

Jeg synes virkelig jeg har grunn til å tenke det sånn som han behandler meg, å mange ville kalle meg dum som fortsatt er her med han. Men det er litt vanskeligere når man står oppi det selv.

Jeg synes du virker utakknemlig, å det virker ikke som om du har opplevd mye vondt i livet.

Hvis du starter på nytt, så kan det hende du treffer på en idiot som ikke behandler deg bra. Og da er det kanskje for sent å gå tilbake til han som virkelig elsket deg og behandlet deg bra.

Håper uansett du velger det som er riktig for deg. Lykke til!

[Gjest brutal_mann]

Virkelig? Men det går fint den andre veien?

Ja. Det er VELDIG lett å tilfredsstille en mann. En hver mann som hadde hatt det TS nevner i denne tråden ville aldri tenkt tanken på annet enn sin kone.

[Gjest Gjest]

Ja. Det er VELDIG lett å tilfredsstille en mann. En hver mann som hadde hatt det TS nevner i denne tråden ville aldri tenkt tanken på annet enn sin kone.

Betyr det da at han er en snill mann? Det finnes nok endel menn som ikke tillater at man forlater de. Det er har det da vært nok av beviser på.

[Gjest AnonymBruker]

Stakkars TS, her var det mye dritt å få. Mange av dere skriver at hun kommer til å angre når hun ser tilbake. Ja, hvis hun i ettertid glorifiserer og glemmer de vonde følelsene hun har så vil hun sikkert angre. Hvis hun har hodet med seg vil hun huske hvorfor hun lengtet ut, hun vil huske hvor alene hun følte seg i forholdet, hun vil huske den deilige følelsen av frihet. Noen her i tråden sammenligner situasjonen hennes med en homofil som jo bare kan leve sammen med en av motsatt kjønn så lenge vedkommende er hyggelig og snill nok. Dette er en absurd tanke for de fleste. Men at man skal leve i et heterofilt forhold der man ikke har de rette følelsene, det er ok og kun snakk om å ta seg sammen og om å ikke være bortskjemt. At mannen er snill og tar sin del av husarbeidet, betyr det at hun er en bortskjemt bitch fordi om hun ikke elsker ham?

TS: Jeg syns du skal gjøre noen tankeeksperiment. Se for deg at mannen din har ungen din halvparten av tiden, og at du dermed mister 50% av tiden med barnet ditt. Se for deg at mannen din etter kort tid etablerer seg på nytt, at han får et kjempefint familieliv med en ny dame, kanskje med nye barn mens du ikke finner noen og må leve alene selv om du ønsker kjærlighet i livet. Er det verdt det? Hvis ja, så har du svaret.

Jeg ønsker deg veldig masse lykke til, TS. Ikke gjør noe overilt, ta gjerne kontakt med familierådgiver (du kan gå alene og).

Og du, hvis man lever sammen med noen man ikke elsker (og da snakker jeg ikke om normale berg og dalbaner som alle par opplever), da er sjangsen stor for at forholdet vil bli dårlig etterhvert. Terskelen for utroskap blir lavere. Og jeg tror ikke det er bedre for barn at foreldrene skiller seg når barnet er halvstore eller helt store.

Og du, ikke hør på alle her som prøver å trykke deg ned.

[Gjest Dainty]

Stakkars TS, her var det mye dritt å få.

Hvorfor er det slik at når majoriteten av de som svarer i en tråd, er sterkt uenig i/stiller seg uforstående til TS' synspunkter, så avfeier man det med at det kun er drittslenging?

Selv om enkelte av innleggene har vært krasse, så har de fleste vært saklige. Om man ikke tåler å få streite, ærlige svar, så bør man ikke starte en tråd hvor man etterspør andres synspunkter på ens egen situasjon. Det er naivt å tro at man vil få masse støtte på et diskusjonsforum når man vurderer å gjøre et barn til skilsmissebarn med kun helgesamvær med far, fordi ekteskapet ikke er spennende nok og man vil gjenvinne tapt ungdomstid.

Ser at TS også melder seg ut av tråden pga "drittslenging". Hva med å heller ta til seg det uendelig mange har skrevet her, i stedet for å indignert sette seg i forsvarsposisjon? Hun bør selvsagt ikke ta en avgjørelse kun basert på KG-ytringer, men å si at svarene "ikke hjelper henne" fordi de ikke er like varme som hun sikkert hadde håpet, blir bare dumt.

[Cuba]

Nå har jeg ikke orket å lese gjennom alle innleggene her, så håper jeg ikke gjentar for mye!

Jeg er 23 år, er gift med en mann som har to barn fra tidligere og vi har en datter på 4 måneder.

Jeg kan godt kjenne igjen noen av tankene dine og innimellom når ting f.eks er vanskelig med bonusbarna fantaserer jeg om hvordan det ville blitt å være alenemamma.

Men hver gang kommer jeg fram til at det beste er å bli der jeg er nå.

Jeg er veldig glad i mannen min og kan ikke se for meg at jeg skal kunne finne noen som er noe særlig bedre.

Forelskelsen går over etterhvert, det er helt naturlig, og hverdagen og tunge tider melder sin ankomst!

Syns det er typisk at folk går fra hverandre når barnet har blitt rundt 2 år. Da er kanskje det mest spennende over? Kanskje litt trassalder? Ikke vet jeg..

Man kan bli irrietert og leter kanskje etter en løsning, man vil gjerne bli skikkelig lykkelig igjen.

Men hva skjer?

Du finner kanskje en annen som du tror du vil elske resten av livet. Etterhvert viser det seg at han ikke er så interessert i datteren din og påstår at han er fri og kan gjøre hva han vil. Kanskje han setter deg opp mot pappaen til datteren din!?

Så finne mannen din seg en ny dame! Du må stole på henne - hun skal tross alt ha en del ansvar for datteren din. Kanskje de blir ordentlig gode venner eller kanskje hun ikke bryr seg noe særlig og vil helst være alene med mannen din hele tiden.

Vil bare at du skal se at ikke alt løser seg ved å bryte opp og søke noe bedre.

Det du har nå er kanskje det beste du kan få her i livet. Dere har en fantastisk datter sammen og kanskje det etterhvert kan komme en liten bror eller søster?

Det er så mange familier med "dine, mine og våre".

Jeg misunner dere litt som bare er dere tre. Dere kan finne på hva dere vil uten å måtte ta hensyn til en helt annen familie.

Hadde det bare vært mannen min, datteren min og meg hadde vi kanskje flyttet et år til Spania f.eks. Men det har vi jo ikke mulighet til overhodet!

Tenk litt på hva du mister også!

Håper ikke dette ble veldig rotete - ble litt ivrig

Lykke til uansett!

[Gjest Gjest]

I våre dager er det jo nærmest blitt mote at menn skal ha omsorgen. Koste hva det koste vil. Husker da jeg forlot barnets far for 10 år siden. Alle offentlige instanser i bygda kjempet mot at jeg som kom fra byen skulle få hovedomsorgen. At barnets far aldri hadde tatt i en bleie eller gjort noe annet av barnetell eller husarbeid av den grunn så de ikke på i det hele tatt. Ei heller at han gav faen i stille opp da jeg var syk og brukte pappapermisjon til å jobbe ekstra. Han var jo den beste omsorgsperson(!), og egentlig skulle jeg også flyttet slik det passet han. At der ikke fantes jobb til meg brydde man seg da ikke om. Stakkars barnets far som hadde sagt opp sin meget gode jobb for å slippe å betale bidrag også, han kunne jo ikke ofre noe. Han måtte selvsagt værte hos sin slekt og sin mor som tok husvasken for han. Hans slektninger ordnet også jobb til han etterhvert da. Mens jeg derimot som bodde i bygda helt alene og uten nettverk var den heksa som bare tenkte på meg selv.

Jeg husker også at min eks ikke likte at jeg studerte. Men jeg fikk god nytte av min juss utdanning og vant alle klagene mot de offentlige instansene i bygda. (De offentlige instansene hadde nok likt at min eks hadde fått omsorgen tenker jeg..haha)

[Gjest Gjest]

Jeg husker også at min eks ikke likte at jeg studerte. Men jeg fikk god nytte av min juss utdanning og vant alle klagene mot de offentlige instansene i bygda. (De offentlige instansene hadde nok likt at min eks hadde fått omsorgen tenker jeg..haha)

Helt utenfor tema. Men jeg har vært med på å ansette folk som har beskrevet en lignende situasjon som min egen. Og det blir alltid sett positivt på at man har klart studier o.l ved siden av alene omsorg for barn.

[Fredagslunch]

Jeg synes det er interessant å lese innlegget og svarene som TS har fått. Har selv vært i en slags liknende situasjon, bortsett fra at det var et samboerskap og ikke et ekteskap, og det var ikke barn involvert.

Men det å gå fra en mann som var snill, intelligent, omsorgsfull, morsom, oppmerksom og hadde god utdannelse, er likt. Det eneste som manglet for meg var forelskelsen.

Til dere som nærmest sier at TS er utakknemlig og burde vært fornøyd med det forholdet hun har:

Dere sier faktisk at hun bør holde sammen med en fyr hun ble sammen med da hun var 18 år. Hvor mange møter "den rette" som 18-åring i våre dager?

Hadde TS vært ugift og barnløs hadde det haglet med svar som "Ingen bør gifte seg med den man ble sammen med som 18-åring", "Du er altfor ung til å binde deg", "Nyt livet" osv.

Forelskelse er noe av det vakreste man kan oppleve. Da jeg møtte min ekssamboer tenkte jeg først at han ikke var helt min type, men etter mye kurtisering fikk han meg på glid. I begynnelsen av forholdet følte jeg vel en slags spenning og forelskelsesfølelse, men dette varte bare i fire måneder. Jeg gikk faktisk i tre år og venta på en forelskelse som aldri kom.

I ettertid har jeg blitt så forelska (i en annen mann) som jeg aldri før har vært, så jeg VET at jeg kan få store følelser.

Jeg skulle ønske jeg ALDRI hadde blitt sammen med ham. Det ville spart meg for lang tid med kvaler og fortvilelse over at jeg ikke kunne gjengjelde følelsene til en som var så fantastisk og snill mot meg.

På det tidspunktet jeg forlot samboeren min var jeg 25. Som min mor sa i forkant, "Det er meningen at blodet skal bruse litt i årene når man er 25 og sammen med kjæresten sin."

TS er bare 23.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner også ts godt. Man elsker jo ikke en person selv om denne er "snill og god". Det må da bli opp til enhver hva de vil ha ut av livet sitt.

[Gjest gjestdeluxe]

Hva du skal gjøre er det vanskelig å si, men jeg kan skrive om mine erfaringer:

Min mor ble hos min far i et slikt ekteskap som du beskriver. Fordi "det er best for ungene" og for å holde fasaden. Og så klart merket vi det. Det gikk kanskje bra de første årene, så skle de bort fra hverandre. Og det er klart vi ungene merket det. Fra jeg var rundt 8 år visste jeg at mamma og pappa ikke elsket hverandre lenger, fra jeg var 10 år ventet jeg på skilsmissen.

Da bruddet endelig kom, var den vond. Ikke fordi det var vondt å se mamma og pappa skille lag, akkurat det var en befrielse (jeg hadde jo ventet i årevis). Bruddet var vondt fordi det gjennom så mange år hadde opparbeidet seg så mye gruff mellom mine foreldre.

Én ting er hvertfall sikkert, jeg skal aldri, noensinne gjøre det samme. Jeg vil ikke lære min datter de verdier min mor lærte meg (selv om hun kun ville vårt beste: "det er bedre å være ulykkelig men ha fasaden i orden, enn å være lykkelig".

Enig. Fasadeekteskap er ikke å anbefale.

[Gjest YY]

Når jeg leser svarene dine i tråden virker det som om du er ganske sikker på at du ønsker å gå, TS. En observasjon, bare.

Ellers tenker jeg at du må tenke etter hva som er best for datteren din. Dersom du blir, vil hun få muligheten til å ha en farsfigur i dagliglivet. Det er studier som viser at barn av skilte foreldre har større sjanse for å utvikle depressive symptomer og prøve narkotika enn barn av gifte foreldre. Her er en nyhetsartikkel om det.

Likevel: selv om det statistisk sett går best med barna av gifte foreldre går det jo som regel bra med barna av skilte foreldre også. Flertallet av befolkningen generelt greier seg jo bra.

Hvis du leter, er det godt mulig en kan finne forskning som viser at skilsmissebarna klarer seg like godt som barn av gifte foreldre. Men etter hva jeg har lest, greier barna av gifte foreldre seg bedre enn de som har skilte foreldre.

Du vil høre andres historier.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Selv er jeg bare 26 år, så jeg kan ikke si så mye om hvordan ting har gått på lang sikt, hvis du skjønner?

Jeg ble sammen med kjæresten min da jeg var enda yngre enn deg. Vi ble kjent da jeg var 15 år. Da jeg var 16 år ble vi sammen. Vi er jevnaldrende.

Jeg visste at han likte meg. Jeg syntes han var snill, og at han var attraktiv. Likte både utseendet hans og personligheten.

Det første året vi var sammen gjorde han det slutt med meg to ganger. Det var et turbulent år. Jeg gråt veldig masse.

Ganske nøyaktig ett år etter at vi ble sammen for første gang ble vi sammen igjen. Han var nå helt klar på at han elsket meg. Og det har han vært siden! (Sjeldent, i og med at han var 17 år på dette tidspunktet)

Etter at jeg hadde fullført videregående ville jeg flytte til Oslo for å studere. Det var ingen studieretninger i hjembyen jeg ville studere.

Han var usikker på om han ville flytte fra hjembyen. Men innerst inne tenkte jeg at han kom til å bli med meg. For han sa og jeg følte at han elsket meg.

Jeg ville ha ham med. Men litt fordi jeg syntes det var skremmende å flytte hjemmefra og til en ny by alene.

19 og 20 år gamle ble vi samboere.

Etter at det hadde gått et halvt år ble jeg forelsket i en jente. (Jeg kan bli forelsket i begge kjønn.) Vi flørtet litt, men jeg gjorde ikke noe særlig med forelskelsen. Jeg fortalte samboeren min om det.

Ett år etter at vi flyttet sammen, fridde han. Jeg sa først nei. Det var fordi jeg ikke hadde planer om å forlove meg. Jeg tenkte det var overflødig og at det var bedre å gifte seg med det samme. Dessuten var jeg jo forelsket i en annen. Han sa han ville gå fra meg. Jeg svarte ja på frieriet fordi jeg tenkte at jeg ville gifte meg med ham, og at det var det viktigste, selv om jeg ikke hadde hatt planer om å forlove meg.

Jeg begynte å tenke på hvordan det ville være å være singel. Litt av den grunn valgte jeg å ta et utvekslingsopphold i et annet land noen måneder. Han gjorde det samme, men i et annet land. Jeg ønsket ikke at vi skulle reise samme sted. Det var helt ok for han.

Han reiste en måneds tid før meg. Jeg savnet ham. Når jeg reiste vekk, gikk det greit å være borte fra ham, men vi møttes to ganger i løpet disse månedene.

Vi kom hjem og fortsatte å være sammen.

Flere år gikk. Det er nå snart 10 år siden vi ble sammen.

Vi ønsker oss barn. Og vi vil helst være gift før vi får barn.

Når jeg tenker at «han skal jeg være sammen med hele livet» er ikke det en oppløftende tanke. At det ikke vil være noen andre resten av livet mitt. At jeg ikke skal oppleve å elske.

Vi småkjekler litt i blant og kan være litt sure mot hverandre. Men har aldri svære, såre krangler.

Jeg liker ikke tanken på at vi skal ha disse små kranglene gjennom hele livet.

Og jeg føler ikke denne store, uomtvistelige følelsen av at jeg elsker ham.

Selv om han

ser ganske bra ut

er høyt utdannet

tjener mye

gjør husarbeid

gir meg gaver og komplimenter

(disse egenskapene passer vel noenlunde på meg også)

Antakeligvis kommer jeg til å gifte meg med ham. Fordi jeg tenker at jeg har vært heldig. Det finnes ikke så mange menn som er så bra som han. Og fordi han er min fortrolige. Også er jeg hundre prosent sikker på at jeg ønsker meg barn, så jeg vil få de snart, slik at sjansene for at jeg får barn er størst mulig, biologisk sett. Det vil ta tid å finne en annen mann og få barn med ham. Dessuten føler jeg meg elsket. Og jeg føler at jeg og samboeren min kan «forme» forholdet vårt til det vi ønsker. Vi kan f eks reise på ferier hver for oss i blant, dersom vi ønsker det.

Men TS:

Du er et fritt menneske. Du MÅ ikke gjøre det som er mest fornuftig. Det er du selv som bestemmer over livet ditt. Hvis du velger å gå, må du gjøre det du kan for at tilværelsen som alenemamma skal fungere. Det viktigste er å ta et valg (nå eller senere) og gjøre det beste ut av situasjonen.

[Gjest Mysticgirl]

Du vil angre.. tro meg!! Om du går.. Det er veldig vanskelig å være alenemor med ansvar for en unge alene og økonomisk må klare deg helt alene, uten støtte..

Ikke gjør det, for jeg tror du elsker han innerst inne likevel, men lengter etter forelskelse og begjær, slik som i begynnelsen av forholdet?

Nå har jeg ikke lest noen av de andre svarene du har fått, men det første som slår meg er at hverdagen har slått inn. Du har bølgedaler i forhold, der det går opp og ned. Og med en slik mann som du har,.. ja det skal du lete leeeenge etter!

Tenk deg veeeeldig godt om før du gjør noe slikt. En bestevenn er utrolig viktig å ha!!

En som elsker deg og tar vare på deg.

¨Du vil angre!

[Gjest Gjest]

Du er ung, du har mange år på deg å bestemme deg for hva du vil. Du har rett i at det er trist å miste en god venn. Og det tror jeg er det verste egnetlig, for virkelig gode venner er en sjelden vare. Ikke noe lett valg å ta. TS, hvilke tanker har du for tiden? Ønsker du fortsatt å skilles fra forholdet? Hvorfor?

[Cuba]

Du vil angre.. tro meg!! Om du går.. Det er veldig vanskelig å være alenemor med ansvar for en unge alene og økonomisk må klare deg helt alene, uten støtte..

Ikke gjør det, for jeg tror du elsker han innerst inne likevel, men lengter etter forelskelse og begjær, slik som i begynnelsen av forholdet?

Nå har jeg ikke lest noen av de andre svarene du har fått, men det første som slår meg er at hverdagen har slått inn. Du har bølgedaler i forhold, der det går opp og ned. Og med en slik mann som du har,.. ja det skal du lete leeeenge etter!

Tenk deg veeeeldig godt om før du gjør noe slikt. En bestevenn er utrolig viktig å ha!!

En som elsker deg og tar vare på deg.

¨Du vil angre!

Signerer denne!

Var vel noe sånt jeg også skrev/mente

Jeg hadde en samboer for noen år siden. Han var min første og jeg vil tørre å påstå at han og min nåværende mann er like på mange områder.

Jeg gjorde det slutt med han første rett og slett pga jeg var nysjgerrig på singellivet! Angret lenge på det, men var så heldig å treffe min nåværende mann!

Selv om han hadde med seg litt "last"; altså to barn fra tidligere forhold. Skal ikke legge skjul på at jeg innimellom drømmer om at han og jeg begge kunne vært barnløse fra før, men jeg elsker han og vil ikke ta sjangsen på at jeg treffer enda en mann som er så god, snill og omtenksom. Det er ikke altfor mange av dem faktisk!

Så jeg syns du skal tenke deg goooodt om! Særlig nå som dere har barn, syns jeg det er viktig at man ikke bare dropper kjæresten pga man er nysgjerrig på livet som singel.

Det er ikke noe særlig å trakte etter - det lover jeg!!

Men.. Skal ikke sitte å fortelle deg hva du skal gjøre. Er du fra hjerteroten 110% sikker på at du ikke ønsker å leve sammen med han resten av livet, må du jo sørge for din egen lykke.