Er det bedre å være alenemor enn å bli i et fornuftsekteskap?

[Gjest Gjest]

Hvorfor håper du trådstarter bryter ut av forholdet?

Hvorfor håper du ikke heller at rådgivning hjelper henne til å finne svar?

Tror du rådgiving vil skape kjærlighet der det ikke er noen kjærlighet?

Tror du du kan bli homofil hvis du setter deg ned i en time med rådgiving sammen med en mann som er grei, snill, og hyggelig, men som du ikke har noen følelser for?

Kunne du tenke deg å leve et helt liv med en du ikke føler noe for?

Jeg håper hun bryter ut av forholdet for det er ikke godt eller oppbyggende å være i et forhold som bare er et vennskap, som ikke gir henne den kjærligheten hun, og datteren hennes, trenger.

Det er ikke hennes feil, det er ikke hans feil. Det bare er slik.

[Gjest Dainty]

Trådstarter: her er noen artikler om skilsmissebarn:

Skilsmissebarn greier seg fint

Klarer seg like bra som andre barn når de blir voksne.

Skilsmissebarn greier seg like fint som andre barn når de blir voksne, viser en omfattende svensk undersøkelse.

De svenske forskerne har undersøkt hvordan skilsmissebarn har det 15 og 20 år etter at foreldrene gikk fra hverandre, sammenlignet med dem som vokste opp med gifte foreldre.

- Forskerne fant ingen forskjell i mental helse, sier Teresia Ängerna-Lindberg ved universitetet i Linköping til Dagens Nyheter.

http://www.dagbladet.no/2010/04/29/tema/helse/oppvekst/barn/11499791/

Skilsmissebarn mer økonomisk fornuftige

En fersk undersøkelse viser at skilsmissebarn ligger bedre an til å få en god privatøkonomi når de blir voksne.

Hovedkonklusjonen i undersøkelsen som VG Nett har fått tilgang viser at skilte foreldre er flinkere å innlemme barna i økonomiske spørsmål enn foreldre med kun felles barn. Undersøkelsen er utført av TNS Gallup på oppdrag fra DnB NOR.

Den viser at hele 80 prosent av familier med særkullsbarn snakker om pengebruk i forhold til barna, mot 67 prosent av par med kun felles barn.

30 prosent av alle parene snakker sjelden om pengebruk med barna, viser undersøkelsen.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=568275

Det viser seg altså at det er ikke slik at en skilsmisse på noen måte skader barnet. Det kan faktisk være mer skadelig for barnet å være i et forhold der foreldrene ikke har det godt.

Det som tydelig har vist seg i diverse undersøkelser er at barnet trenger kjærlighet først og fremst, ikke penger, ikke moteriktige klær. Obama, som vokste opp med en singel mor, ble ikke president fordi han hadde flotte klær eller en stilig bil. Ei heller ble han på noen måte "ødelagt" fordi han ikke hadde en far i huset.

Som sagt, anbefaler deg å bla litt i denne boken her:"Raising boys without men" (lenke, klikk) av Peggy Drexler. (Boken er å få kjøpt for en hundrelapp herifra (klikk))

Uansett hva du bestemmer deg for, selv om jeg helt klart håper for din del og for din datters del at du bryter ut av forholdet, uansett så ønsker jeg deg og dere all lykke til!

Hvorfor legger du kun frem positivt vridde artikler, når det finnes vel så mange negative?

Det er heller ingen som har ment at TS bør bli i ekteskapet pga økonomi. De fleste er provoserte fordi hun har tenkt å la datteren bli skilsmissebarn, til tross for at hun beskriver familielivet som harmonisk. Hun har også tenkt å ha hovedomsorgen for barnet, så barnet kommer til å miste en kjærlig, fullt fungerende pappa i hverdagen.

Joda, de fleste skilsmissebarn klarer seg fint som voksne. Men betyr det at vi har rett til å gjøre hva vi vil med barndommen deres, fordi vi selv ønsker mer spenning og selvrealisering?

Jeg er i alle fall drittlei av at barn blir sett på som de voksnes dukker som skal henge med på lasset overalt og stadig tilpasse seg de voksnes rastløshet.

[Gjest AnonymBruker]

Hva du skal gjøre er det vanskelig å si, men jeg kan skrive om mine erfaringer:

Min mor ble hos min far i et slikt ekteskap som du beskriver. Fordi "det er best for ungene" og for å holde fasaden. Og så klart merket vi det. Det gikk kanskje bra de første årene, så skle de bort fra hverandre. Og det er klart vi ungene merket det. Fra jeg var rundt 8 år visste jeg at mamma og pappa ikke elsket hverandre lenger, fra jeg var 10 år ventet jeg på skilsmissen.

Da bruddet endelig kom, var den vond. Ikke fordi det var vondt å se mamma og pappa skille lag, akkurat det var en befrielse (jeg hadde jo ventet i årevis). Bruddet var vondt fordi det gjennom så mange år hadde opparbeidet seg så mye gruff mellom mine foreldre.

Én ting er hvertfall sikkert, jeg skal aldri, noensinne gjøre det samme. Jeg vil ikke lære min datter de verdier min mor lærte meg (selv om hun kun ville vårt beste: "det er bedre å være ulykkelig men ha fasaden i orden, enn å være lykkelig.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har allefall lært noe av dette, og det er at KG ikke er riktig sted å lufte slike vonde tanker. Maken til en slik gjeng fordømmende idioter har jeg aldri sett.

Et av de siste innleggene var imidlertid svært verdifullt for meg, nemlig at jeg er ikke nødt til å la dette spørsmålet kverne i hodet til alle døgnets tider. Jeg må ikke, og bør ikke, bestemme meg i morgen.

Det kommer en fin og lang sommer, vi har fri og kan kose oss. Og så kan jeg tenke på dette dersom jeg ønsker, og når vi er hos terapauten.

Da sier jeg takk for meg i denne tråden, og så får dere bare fortsette å diskutere hvor patetisk og tankeløs jeg er.

Dette hjelper iallefall ikke meg det grann.

TS

[Gjest Gjest]

Hvorfor legger du kun frem positivt vridde artikler, når det finnes vel så mange negative?

Det er heller ingen som har ment at TS bør bli i ekteskapet pga økonomi. De fleste er provoserte fordi hun har tenkt å la datteren bli skilsmissebarn, til tross for at hun beskriver familielivet som harmonisk. Hun har også tenkt å ha hovedomsorgen for barnet, så barnet kommer til å miste en kjærlig, fullt fungerende pappa i hverdagen.

Joda, de fleste skilsmissebarn klarer seg fint som voksne. Men betyr det at vi har rett til å gjøre hva vi vil med barndommen deres, fordi vi selv ønsker mer spenning og selvrealisering?

Jeg er i alle fall drittlei av at barn blir sett på som de voksnes dukker som skal henge med på lasset overalt og stadig tilpasse seg de voksnes rastløshet.

Før i tiden... for ikke så lenge siden, ble barn som var blitt til utenfor et ekteskap kalt for "uekte". Å vokse opp med bare en av foreldrene, særlig som skilsmissebarn, ble til et stigma. Det er først de siste 10-20 årene at det er begynt å forbedre seg, at vi er begynt å innse at skilsmissebarn kanskje ikke blir så ødelagte, kriminelle, prostituerte, osv, som vi tidligere har trodd. Derfor la jeg ved artiklene. For at TrådStarter skal være klar over at det er ikke antalet foreldre ved matbordet på ettermiddagen som avgjør hvor god oppvekst man får, men den omtanke, kjærlighet som man trenger... som avgjør.

Og jeg oppfatter ikke at TrådStarter bruker datteren sin som noe våpen mot partneren sin. Hun er ikke sint eller bitter. Hun ønsker sin datters beste. Noe de fleste mødre gjør.

[Gjest Dainty]

Jeg synes for øvrig ufattelig synd på denne mannen til TS, som har blitt direkte lurt. Slik jeg ser det, han hun utnyttet hans kjærlighet og hengivenhet. Å gifte seg med noen man aldri har elsket, men som elsker deg, er uansvarlig, umoralsk og respektløst overfor et annet menneske.

Og nå må han kanskje bli helgepappa, og muligens miste et nært forhold til sitt barn, fordi TS etter et års (!) ekteskap føler for å finne seg en grønnere eng.

Se for deg, TS, at det var DU som fikk vite at du skulle få se barnet ditt annenhver helg? Hadde ikke det føltes som en stor, smertefull katastrofe? Jeg tror mange mødre har vanskelig for å leve seg inn i dette, fordi det har vært så selvsagt at det er de som skal få hovedomsorgen.

Og når TS' mann i tillegg har vært en snill, oppofrende og hengiven ektemann og far, så er det da sannelig ufattelig urettferdig?

[Gjest Gjest]

Jeg har allefall lært noe av dette, og det er at KG ikke er riktig sted å lufte slike vonde tanker. Maken til en slik gjeng fordømmende idioter har jeg aldri sett.

Et av de siste innleggene var imidlertid svært verdifullt for meg, nemlig at jeg er ikke nødt til å la dette spørsmålet kverne i hodet til alle døgnets tider. Jeg må ikke, og bør ikke, bestemme meg i morgen.

Det kommer en fin og lang sommer, vi har fri og kan kose oss. Og så kan jeg tenke på dette dersom jeg ønsker, og når vi er hos terapauten.

Da sier jeg takk for meg i denne tråden, og så får dere bare fortsette å diskutere hvor patetisk og tankeløs jeg er.

Dette hjelper iallefall ikke meg det grann.

TS

Helt enig. KG ser ut til å helt ha mistet den forståelse og varme det en gang var.

Jeg syntes også at det at du ikke burde la det kverne så meget var et godt råd.

Men til syvende og sist er det kun du som vet hva som er til det beste for deg og datteren din.

Det er bare du som ser situasjonen din fra alle sider og de konsekvenser dine valg får for deg og din datter.

Men du skal vite at skilsmisse og singelliv er ikke bare mørke skyer og et forferdelig liv. Det har mange positive sider også. Som sagt, du vil oppdage at du får et mye nærmere og sterkere forhold til din datter.

Uansett, om du blir eller bryter ut av forholdet, jeg ønsker deg all lykke til som sagt og håper du får en riktig strålende god sommer!

[Vanya]

Jeg synes for øvrig ufattelig synd på denne mannen til TS, som har blitt direkte lurt. Slik jeg ser det, han hun utnyttet hans kjærlighet og hengivenhet. Å gifte seg med noen man aldri har elsket, men som elsker deg, er uansvarlig, umoralsk og respektløst overfor et annet menneske.

Og nå må han kanskje bli helgepappa, og muligens miste et nært forhold til sitt barn, fordi TS etter et års (!) ekteskap føler for å finne seg en grønnere eng.

Se for deg, TS, at det var DU som fikk vite at du skulle få se barnet ditt annenhver helg? Hadde ikke det føltes som en stor, smertefull katastrofe? Jeg tror mange mødre har vanskelig for å leve seg inn i dette, fordi det har vært så selvsagt at det er de som skal få hovedomsorgen.

Og når TS' mann i tillegg har vært en snill, oppofrende og hengiven ektemann og far, så er det da sannelig ufattelig urettferdig?

Ikke lite fordømmende innlegg. TS var UNG da hun fikk barn og giftet seg med denne mannen. Hun sier selv at hun føler at hun har gått glipp av mye av sin ungdomstid. Det ser ut til at mange av de som svarer ikke ser det perspektivet. Jeg er selv ett år yngre enn TS, og må innrømme at jeg kommer til å se på et forhold annerledes om 20 år enn jeg gjør i dag.

Jeg tror TS er fullt klar over at et forhold innebærer gode og vonde dager. Hun har tross alt vært sammen med denne mannen i mange år. Spørsmålet her handler vel ikke om hva som er moralsk riktig, men om hvordan TS kan få det bra med seg selv. Det virker som om dette livet ikke er rett for henne. Hun føler seg fanget, og vil ut, til tross for at mannen er en sympatisk og flott mann. Er det da rett for henne å bli? Mange her inne ser ut til å mene det. Jeg må si jeg er uenig. Jeg tror ikke at å fortsette forholdet nødvendigvis er det beste. Hvis hun alltid sitter igjen med sorgen av å ha mistet ungdomstida, og muligheten til å vokse på egenhånd, er det da positivt for forholdet?

Jeg kan heller ikke se at TS omtaler barnet sitt som en katastrofe. Hun sier jo selv at barnet er en av grunnene til at hun lurer på om det er riktig å bryte.

[Gjest AnonymBruker]

Såklart vil TS trekke seg ut når hun ikke får de svarene hun ville ha, men de hun fryktet at folk kunne oppfatte henne som. Hun ville at samtlige skulle klappe henne på skulderen og si at "nei, stakkars deg, dette er jo ikke din skyld", "du må leve livet ditt, uavhengig av valgene du har tatt og løftet du ga" og ikke minst "ja, jeg har gjort dette, og er mer nyforeslket enn noensinne, og forskning viser at skilsmissebarn aldri lider under foreldrenes patetiske valg".

Hun giftet seg. Hun sa ja til barnet. Våkn opp og lukt livet, ikke illusjonene.

[Gjest Dainty]

Ikke lite fordømmende innlegg. TS var UNG da hun fikk barn og giftet seg med denne mannen. Hun sier selv at hun føler at hun har gått glipp av mye av sin ungdomstid. Det ser ut til at mange av de som svarer ikke ser det perspektivet. Jeg er selv ett år yngre enn TS, og må innrømme at jeg kommer til å se på et forhold annerledes om 20 år enn jeg gjør i dag.

Jeg tror TS er fullt klar over at et forhold innebærer gode og vonde dager. Hun har tross alt vært sammen med denne mannen i mange år. Spørsmålet her handler vel ikke om hva som er moralsk riktig, men om hvordan TS kan få det bra med seg selv. Det virker som om dette livet ikke er rett for henne. Hun føler seg fanget, og vil ut, til tross for at mannen er en sympatisk og flott mann. Er det da rett for henne å bli? Mange her inne ser ut til å mene det. Jeg må si jeg er uenig. Jeg tror ikke at å fortsette forholdet nødvendigvis er det beste. Hvis hun alltid sitter igjen med sorgen av å ha mistet ungdomstida, og muligheten til å vokse på egenhånd, er det da positivt for forholdet?

Jeg kan heller ikke se at TS omtaler barnet sitt som en katastrofe. Hun sier jo selv at barnet er en av grunnene til at hun lurer på om det er riktig å bryte.

Hvordan i alle dager kan man gjenvinne ungdomstiden, når man har et barn man skal ha hovedomsorgen for?

Og hvor har jeg sagt at TS omtaler barnet sitt som en katastrofe? Les innlegget nøyere før du svarer.

[Gjest Marisa]

Det var godt å høre at du forlater KG som rådgivningsplass. Her er ingenting å hente for deg, med mindre du vil ha mere å kværne på

Lukk igjen denne siden, ut og kose seg, alt jeg har lest av deg, det løser seg.

Så faller kansje fasaden en dag men trygghet er ikke frihet!

Ha en strålende sommer og ett godt, til tider turbulent men tilfredstillende liv!

[Vanya]

Hvordan i alle dager kan man gjenvinne ungdomstiden, når man har et barn man skal ha hovedomsorgen for?

Og hvor har jeg sagt at TS omtaler barnet sitt som en katastrofe? Les innlegget nøyere før du svarer.

Hvis du leser innlegget mitt grundigere, ser du at jeg snakker på generelt grunnlag. Innlegget ditt omtalte jeg bare som fordomsfullt fordi det er det.

Det er da fullt mulig å leve ungdommelig selv om man har barn, men det var ikke hovedpoenget mitt. Jeg tror det TS vil frem til er at hun føler at hun ikke har fått nok tid for seg selv! Barnet må hun ha, det er selvsagt, men jeg tror dette handler om at hun er usikker på hva hun føler for mannen, og at hun mangler noen erfaringer som hun må få uten ham.

[Gjest Dainty]

Hvis du leser innlegget mitt grundigere, ser du at jeg snakker på generelt grunnlag. Innlegget ditt omtalte jeg bare som fordomsfullt fordi det er det.

Det er da fullt mulig å leve ungdommelig selv om man har barn, men det var ikke hovedpoenget mitt. Jeg tror det TS vil frem til er at hun føler at hun ikke har fått nok tid for seg selv! Barnet må hun ha, det er selvsagt, men jeg tror dette handler om at hun er usikker på hva hun føler for mannen, og at hun mangler noen erfaringer som hun må få uten ham.

Jeg siktet heller ikke til hvorvidt du så på innlegget mitt som fordømmende eller ei, det får du mene hva du vil om. Jeg synes fremdeles at å splitte en familie med barn er noe man bør gjøre som siste utvei, ikke fordi man er rastløs, usikker og vil utforske mer.

Dessverre er det slik at når man inngår visse forpliktelser, så blir man bundet. Det er livets harde realiteter, som vi alle må forholde oss til, enten vi vil eller ikke. Man kan ikke alltid skylde på at man var ung, dum og naiv, på ett eller annet tidspunkt må man kunne ta ansvar for sine handlinger. Og som ansvarsperson i en familie, så er ikke å ta ansvar å dra sin kos fordi man ønsker selvrealisering. Det er å ta tak i forholdet, prøve terapi, familierådgiving, det som finnes av hjelp. En må også se på hva en selv kan tilføre forholdet, fremfor å f.eks vurdere utroskap, som TS gjør i en annen tråd.

Heldigvis ser det ut til at TS ønsker å prøve parterapi, og det synes jeg er et klokt valg.

[Vanya]

Jeg siktet heller ikke til hvorvidt du så på innlegget mitt som fordømmende eller ei, det får du mene hva du vil om. Jeg synes fremdeles at å splitte en familie med barn er noe man bør gjøre som siste utvei, ikke fordi man er rastløs, usikker og vil utforske mer.

Dessverre er det slik at når man inngår visse forpliktelser, så blir man bundet. Det er livets harde realiteter, som vi alle må forholde oss til, enten vi vil eller ikke. Man kan ikke alltid skylde på at man var ung, dum og naiv, på ett eller annet tidspunkt må man kunne ta ansvar for sine handlinger. Og som ansvarsperson i en familie, så er ikke å ta ansvar å dra sin kos fordi man ønsker selvrealisering. Det er å ta tak i forholdet, prøve terapi, familierådgiving, det som finnes av hjelp. En må også se på hva en selv kan tilføre forholdet, fremfor å f.eks vurdere utroskap, som TS gjør i en annen tråd.

Heldigvis ser det ut til at TS ønsker å prøve parterapi, og det synes jeg er et klokt valg.

Jeg har svart TS i en annen tråd, og ja, enig i at parterapi er en bra ting.

Men jeg tror også hun bør gå en runde med seg selv. Hva er hennes behov, uavhengig av mannen? Parterapi handler vel mer om problemer som oppstår i forholdet. Hvis jeg var TS hadde jeg oppsøkt individuell terapi også.

Ja, man må ta ansvar for sine handlinger, men ikke til enhver pris. Hvis dette er noe som TS tror gjør henne ulykkelig i stor grad av livet, er det flott at hun revurderer måten hun lever på, selv om det er ganske sent. At det er tid og rom for forandringer hersker det ingen tvil om.

Jeg håper TS får en flott sommer, og at hun finner ut hva som er rett for henne.

[Babyboo]

Her hadde jeg tenkt til å dele mine erfaringer, men etter å ha lest 4 sider med 90 prosent dritt, så lar jeg være. Men send meg gjerne en PM hvis du vil høre mine erfaringer, jeg sitter/satt i nøyaktig samme "situasjon" som deg...

Lykke til uansett hva du gjør!

[Gjest trulte]

Hei TS!

Du trenger tydeligvis å lære av egne erfaringer, ikke andres, og det syntes jeg du har rett til, selv om du har satt deg i situasjonen.

Jeg ser for meg bitterheten som kan bygges opp de neste 16 årene (til datteren din er myndig)om du ikke får mulighet til dette.

Jeg tror barn har det best med lykkelige foreldre, enten de er sammen eller ikke.

Forhåpentligvis finner mannen din også godt ut av singeltilværelsen/ ny partner, og lever fint med at han ikke er sammen med en som føler seg forpliktet til å være sammen med han, bare fordi han er en bra fyr.

[Karry]

Skriver under på dette innlegget. Folk er for kravstore når de går fra et ekteskap og en ektefelle de omtaler som "perfekt".

Jeg er godt gift, har et godt ekteskap. Føler jeg alltid de store brusende følelsene for mannen min? Nei. Men jeg har lovet å holde sammen med ham i gode og mindre gode dager, så hva sier det om meg hvis jeg stikker når de mindre gode dagene kommer? At jeg er feig og selvsentrert.

Manglende følelser kan man jobbe med, det handler i stor grad om innstilling. Man må gi næring til gode såvel som dårlige følelser for at de skal vokse og utvikle seg, ved å skrive tre tråder på et forum der du sier du ikke elsker mannen din, gir du næring til negative tanker og følelser og mannen din har i realiteten ingen sjanse.

Et ekteskap og livslangt samliv vil i perioder være kjedelig, men husk at gresset er grønnest der du vanner det.

Men det er jo dette som er kjernen i at kjærlighet og samliv er pokker så vanskelig.

Det er en "indre vekt" som bare en selv kjenner, som sier noe om hvor mye man følelsesmessig er tilstede. Når man begynner å ramse opp alle mulige gode egenskaper så er min erfaring at det bare er en handleliste. Egentlig nokså uinterressant med mindre vi snakker om negative sider som er alvorlige (vold, alkohol...)

Enten så elsker man eller så gjør man det ikke. Enten så har man adldri gjort det eller så har det gått over. Hvis det har gått over, så er det som alle andre her påpeker mulig å gå inn i det og vurdere om det kan gjøres noe, opp og nedturer osv.

Men er det ingen passion, og har ikke vært det, så er det håpløst med mindre man er en munk.

[Gjest Gjest]

Helt enig. KG ser ut til å helt ha mistet den forståelse og varme det en gang var.

Jeg syntes også at det at du ikke burde la det kverne så meget var et godt råd.

Men til syvende og sist er det kun du som vet hva som er til det beste for deg og datteren din.

Det er bare du som ser situasjonen din fra alle sider og de konsekvenser dine valg får for deg og din datter.

Men du skal vite at skilsmisse og singelliv er ikke bare mørke skyer og et forferdelig liv. Det har mange positive sider også. Som sagt, du vil oppdage at du får et mye nærmere og sterkere forhold til din datter.

Uansett, om du blir eller bryter ut av forholdet, jeg ønsker deg all lykke til som sagt og håper du får en riktig strålende god sommer!

KG har ALDRI vært et varmt sted.

Her blir man utestengt om en bruker blir fornærmet over at man synes timeglassfigur er pensest på en kvinne. Man tar alt personlig. Og å spørre om slikt som ts her gjør er som å kaste seg ut til ulvene.

Jeg er forøvrig enig med deg i de rådene du gir ts.

[Gjest Zienna]

Tittelen på denne tråden sier vel alt "Er det bedre å være alenemor enn i et fornuftsekteskap"...

* Som flere påpeker, TS fremstår som vanvittig egoistisk. Hun tenker på seg selv og barnet, men ofrer hun i det hele tatt mannen en tanke? Nei, som mange har nevnt, TS er vanvittig egoistisk. Hvis hun ikke tåler å høre det, bør hun ikke skrive her, heller. Ja, vi kan gi konstruktive råd, men det må også være lov å gjøre noen oppmerksom på når de lever i et drømmeland eller oppfører seg egoistisk.

* Parterapi er bra. Få gjerne noen egne terapitimer i tillegg.

* Slutt å tenke økonomi og praktiske forhold. Tenk fremtid, følelser og muligheter. Du kan ikke bli værende hos mannen din hvis du ikke har følelser for ham, og det ikke ser ut til å endre seg. Det er ikke rettferdig mot mannen din, han fortjener BEDRE!!!

* Jeg vet om mange alenemødre som studerer. Det handler ikke om hvorvidt det går eller ikke, det handler om du vil få alt til å gå rundt.

Jeg synes det er positivt at TS vil oppsøke parterapi, men jeg håper at mannen hennes tenker over hvilken kvinne han er sammen med. Hun fremstår som ganske umoden og egoistisk, vil jeg si. Og som andre sier; gresset er ikke grønnere på den andre siden. Når TS har levd livet i noen år, vil hun nok se at det er vanskelig å finne en som er sååå perfekt for henne igjen. Når man gifter seg lover man hverandre å holde sammen i gode og vonde dager. Det kan bli kjedelig, rutinebasert blabla, men da må man gjøre noe med det. Forandre rutiner og jobbe med dette sammen, i stedet for å ta letteste motstands vei og flykte.

Ingen forhold er nye, fantastiske og fulle av opplevelser. Det viktige er respekten og fellesskapet som ligger i bunn.

[Gjest Rosemor]

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

Jeg har, i løpet av mitt 20-årige samliv med samme mann, flere ganger følt at jeg har levd i et "fornuftsekteskap", men de tankene har jeg heldigvis bare hatt i kortere perioder, og da i perioder der rutiner har vært den mest dominerende i samlivet.

Min erfaring er at det er ikke problemer å holde sammen i gode og onde dager, det er verre å holde sammen i de dagene da ingenting skjer, rutinene har tatt kontrollen over hverdagene, der vi tenker "er dette alt? Skal dette være resten av mitt liv?".

Jeg tror ikke et øyeblikk på at du ikke har elsket mannen din, hvis du ikke hadde elsket ham på et tidspunkt, hadde du aldri i verden giftet deg med ham. Jeg mistenker at følelsene du hadde har druknet i "rutinemessig kjedsomhet", og da kommer ofte tanken "har jeg noen gang elsket ham...".

Hvor lenge du bør holde ut vet du bare selv, men mitt råd er at du ikke går før du har prøvd alt for å få det til å fungere.

Min personlige (og generelle) mening, er at når du føler du har prøvd alt, og kan forlate ekteskapet uten tvil, uten sinne, og uten bitterhet, bare med følelsen av visshet om at dette var riktig avgjørelse...da først er du ferdig med forholdet, da vet du at du har prøvd alt, og først da er du klar til å gå videre uten å se deg tilbake.

Endret 15. mai 2010 av Rosemor