Er det bedre å være alenemor enn å bli i et fornuftsekteskap?

[Gjest AnonymBruker]

Nå er jeg ikke gift, og jeg har heller ikke barn enda. Men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver TS. Jeg har er flott samboer som jeg er fantastisk glad i. Jeg kjenner på den samme problematikken som du, men bare i perioder. Og da prøver jeg å tenke i de baner som enkelte andre sier til deg her, at

Et ekteskap og livslangt samliv vil i perioder være kjedelig, men husk at gresset er grønnest der du vanner det.

, selv om jeg føler meg litt fortapt, tom og rar. Så kommer det noen flotte stunder igjen, som gjør alt verdt det. Og jeg tror det er nøkkelen - at det er en viss balanse. Du ramser opp en masse bra saker, så spørsmålet blir jo om det, når alt er lagt til og trukket fra, fungerer for deg.

Prøv kanskje å sett dere noen felles mål - har man vilje er man uovervinnelig!

Lykke til

[Gjest Dainty]

Til TS:

Du er klar over at om du finner noen du har bedre kjemi med, og som er mer "spennende", så må du kanskje tolerere at han ikke er like opptatt av husarbeid, flink med datteren din, god til å lytte til dine følelser, omtenksom, trofast etc? Du er klar over at å få i pose og sekk kan og mest sannsynlig vil vise seg umulig, og at det da vil være for sent å få tilbake mannen din?

I dagens samfunn blir vi i stor grad lært opp til at kvaliteter som trygghet, stabilitet, prinsippfasthet, trofasthet og lojalitet er "kjedelige" egenskaper som ikke når opp til de mer stormfulle egenskapene som spenning, mystikk og en eksperimentell natur. Selv var jeg i et forhold med en mann av typen du etterlyser - han var både spennende, karismatisk, vi hadde en fantastisk kjemi - men tro meg, det er ikke nok for å holde kjærligheten ved like. I bunn og grunn er disse "kjedelige" kvalitetene gull verdt, og mangler disse, mangler mye av det solide fundamentet et forhold (og ikke minst et familieliv!) bør bygge på.

I stedet for å forvente at forholdet ditt skal drives av seg selv, hva med å rulle opp ermene og ta tak i saker og ting selv? Du sier du vil forsøke parterapi, men mye kan du gjøre allerede i dag. Har dere nok tid sammen bare som kjærestepar? Blir det nok latter i hverdagen? Pynter dere dere for hverandre fremdeles? Klemmer og kysser dere på hverandre ofte nok?

Mannen din høres ut som en sjelden blomst, så om du er ferdig med ham, må du gjerne sende ham over til meg

[Havbris]

Det er ikke lett å svare på spørsmålene dine TS. Forelskelse er ikke så vanskelig å beskrive, fordi den kan vi kjenne rent fysisk, og den er en form for "følelsesrus" der en ikke trenger å koble på vilje, toleranse og evne til å være realistisk. Forelskelsen kan leve sitt eget liv uten at vi trenger å reflektere over hva vi selv bidrar med, hva som gjør at vi er forelsket, eller hvordan vi som mennesker skal forholde oss til hverandre. Den stormende forelskelsen er i grunnen ganske forutsetningsfri. Men den varer ikke for alltid, for de fleste.

Og hva er kjærlighet? Kjærlighet er også følelser, men den varige kjærligheten opprettholdes ikke (slik jeg ser det) av følelser alene. Her er det mange andre faktorer som spiller inn. Ikke minst vissheten om at det finnes gode og onde dager. Jeg har vært gift med samme mann i 19 år, og ja - det har jammen vært både gode og onde dager. Vi har i perioder vær drittlei hverandre, kjedet oss, blitt spist opp av rutiner og tenkt "var dette alt?", er dette kjærlighet? Men - til tross for dette er det ingen tvil om at det er oss, - at dette som vi har sammen, gjør at vi fremdeles kjenner at det er her, sammen, som er "hjemme". Men dette er jo ikke noe som sklir av seg selv, det kreves av oss begge at vi bidrar aktivt. Vi har mistet blikket for hverandre i perioder men har lært oss at det går an å gjenoppdage hverandre.

Ja, hva er kjærlighet? Kanskje er det ikke de store, brusende følelsene, kanskje er det like mye en visshet, en realisme, en vilje, en trygghet som forteller oss om det er kjærlighet?

Hvordan forventer du selv at kjærlighet skal føles? Kjærligheten er viktig i alle forhold, uten den tror jeg ikke det går i lengden. Men noen ganger kan det være nyttig å selv finne ut av hva en legger i ordet "kjærlighet".

Kan du leve livet ditt uten ham? De praktiske og økonomiske konsekvensene er ting som vanligvis lar seg ordne, og bør jo ikke være avgjørende for valget ditt. Spørsmålet er kun om du ser for deg et godt liv uten ham.

[Sangria]

Le meg bli litt tydeligere:

"vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg."

Hva helvete tror du at du skal få mer i et forhold?

Jeg er igrunn ganske enig i det B.M. sier her, men samtidig kan jeg forstå problemet ditt.

Men jeg vil spørre deg, har du tenkt på alle sider og konsekvenser av å forlate dette forholdet....har du kjent på følelsen av å ikke lenger kunne dele små og store stolte øyeblikk av deres datter? Tro meg, en stefar gjør ikke samme nytta, samme hvor snill og god han er....

Og etterhvert vil det også skje at din mann finner seg en ny kvinne, hvordan føles det? Ei som får alt det gode du hadde, og du ikke ville ha....

[Gjest Gjest]

Hva om han forlanger at barnet skal bo hos ham hele tiden? Og at du blir samværsmamma? Som student kan det godt være at han vinner frem med det kravet over deg. Og så går det tre mnd og vips! Ny dame i hus som tar din plass.

Dersom den tanken ikke bryr deg noe så har du rett, da bør du dra.

[Gjest gjest]

Hva om han forlanger at barnet skal bo hos ham hele tiden? Og at du blir samværsmamma? Som student kan det godt være at han vinner frem med det kravet over deg. Og så går det tre mnd og vips! Ny dame i hus som tar din plass.

Dersom den tanken ikke bryr deg noe så har du rett, da bør du dra.

Hallo!! Tror du virkelig hun har tenkt på det. Som de fleste andre mødre i Norge så tar hun det som en selvfølge at hun har eierett på barnet og det er han som blir samværspappa.

Vil du ut av forholdet, pakke tingene din å flytt på hybel eller hjem til mamma og pappa, og la han bli boende med barne.

Flytte UT !! Mannen din fortjener noe bedre enn deg.

[vingle]

Dersom den tanken ikke bryr deg noe så har du rett, da bør du dra.

Det var da veldig så krasst da! Jeg lurer på hvorfor det er så mange her på kvinneguiden som føler de må få frem synspunktene sine på så lite empatisk vis som mulig. TS er i en vanskelig følelsesmessig situasjon, og selv om du har et poeng trenger du vel ikke gjøre det ved å valse over henne og implisere at hun ikke bryr seg om sånne ting. Jeg tror ikke det hjelper!

[Gjest AnonymBruker]

Hallo!! Tror du virkelig hun har tenkt på det. Som de fleste andre mødre i Norge så tar hun det som en selvfølge at hun har eierett på barnet og det er han som blir samværspappa.

Vil du ut av forholdet, pakke tingene din å flytt på hybel eller hjem til mamma og pappa, og la han bli boende med barne.

Flytte UT !! Mannen din fortjener noe bedre enn deg.

Mannen min jobber skift, så hun kan ikke bo hos ham. Han har ingen relevant utdanning, og kan derfor ikke bytte jobb.

Det er vel ingen ting i veien for å studere selv om barnet bor hos meg? Jeg er fullstendig klar over at det ikke er en selvfølge at barnet skal bo hos moren sin, men i vårt tilfelle vil det bli sånn.

TS

[Gjest AnonymBruker]

Det vet du faktisk ikke. Det finnes mange foreldre som jobber skift og likevel har hovedomsorgen for barnet sitt.

[Gjest Emmy]

Le meg bli litt tydeligere:

"vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg."

Hva helvete tror du at du skal få mer i et forhold?

Jeg er igrunn ganske enig i det B.M. sier her, men samtidig kan jeg forstå problemet ditt.

Men jeg vil spørre deg, har du tenkt på alle sider og konsekvenser av å forlate dette forholdet....har du kjent på følelsen av å ikke lenger kunne dele små og store stolte øyeblikk av deres datter? Tro meg, en stefar gjør ikke samme nytta, samme hvor snill og god han er....

Og etterhvert vil det også skje at din mann finner seg en ny kvinne, hvordan føles det? Ei som får alt det gode du hadde, og du ikke ville ha....

Jeg skriver under på disse. Jeg hadde faktisk også selv valgt å bli i ekteskapet med min mann, som jeg var veldig glad i, men ikke nødvendigvis ELSKET, slik som man ser på film. (Nå gikk det av forskjellige grunner ikke, men jeg ser hva vi har mistet.)

Et brudd vil føre til stram økonomi, mye tid alene, kanskje bitterhet fra din manns side (ettersom det muligens blir du som går), blant annet.

Men igjen, som nevnt tidligere, om du føler du MÅ, så gjør du det. Tenk bare veldig lenge på det først.

[Gjest AnonymBruker]

Det vet du faktisk ikke. Det finnes mange foreldre som jobber skift og likevel har hovedomsorgen for barnet sitt.

Han: I løpet av en 5-ukers-periode har han fri i til sammen 2 uker, jobber 1 uke med dagskift, èn uke med ettermiddagsskift, èn uke med nattskift. Hvordan skal det kombineres med hovedomsorgen for barnet?

Jeg: Student og jobber som lærervikar + faste dager innen helsesektoren. Alt dette skjer mens barnet er i barnehagen.

Jeg synes da vitterlig at dette regnestykket ser meget lett ut??

TS

[Gjest Gjest]

Bittre små menn... som har misslykkets med sine ekteskap. De vil ikke se, de vil ikke forstå.

Økonomien blir mindre som singel, men man blir også singel og mindre man må ut med. I tillegg er det tid, kjærlighet, omsorg, forståelse, omtanke, at man bryr seg, som barnet trenger langt mer enn penger. Selv barn av rike foreldre gjør ugang, fordi enkelte av de ikke får den omsorgen de trenger, foreldrene deres kjøper seg kjærlighet heller. Noe som igjen lærer barna at status, gjennom flotte ting, flotte klær, fin bil, osv, det er kjærlighet det. Og det er en dårlig start på livet.

Det barn trenger mest av alt er omsorg, omtanke, forståelse... Mer enn penger.

Akkurat som du trenger det i denne tråden heller enn angrep, bitterhet, osv.

Det tror jeg enkelte har vanskelig for å forstå.

[Gjest AnonymBruker]

Økonomien blir mindre som singel, men man blir også singel og mindre man må ut med.

Nå er det vel gjort uttallige undersøkelser som viser at single har høyere utgifter enn samboende par, så akkurat dette argumentet faller nok i grus.

[Gjest Gjest]

Det AnonymBruker ønsker seg er ikke enda mer av noe, det er ikke enda mer penger, det er ikke en mann som gjør enda mer for henne, en mann som er mere hjemme... eller vel, ønsker seg kan så være men det er ikke derfor hun føler slik hun føler det, slik jeg forstår henne.

Det hun ønsker er rett og slett bare å finne noen hun elsker å bli sammen med. Heller enn bare en venn å leve sammen med.

Det er ikke slik at man bare kan bli sammen med en hvem som helst og tenke at, "ja men han er snill, så nå skal jeg sette meg ned og forelske meg i han". Det er noe mer som må til. Kjærlighet.

Så mange ser bare på hva hun har, ikke hvorfor hun ønsker seg ut. Jeg forstår henne meget godt jeg.

Bare HUN vet svaret på hva det beste er, bare HUN står i situasjonen at hun må ta konsekvensene av å bli i et forhold hun ikke føler den kjærligheten i, og bare HUN må ta konsekvensene av å gå ut av forholdet. Det er bare HUN som ser alle sidene av saken.

Vi andre ser bare det hun forteller oss. Og ut av det ser vi gjerne bare det vi vil se.

Jeg anbefaler henne helt klart å gå ut av forholdet hvis hun ikke føler at det er noe som holder henne sammen med partneren hennes, ut over datteren deres. Det kan, og vil, skape konflikter senere. Og små ting vil gnage som små steiner i en sko, og etter hvert være til enorm irritasjon.

Valget er hennes. Men det er lettere å trekke seg ut tidligere av forholdet enn senere. Jo senere, jo mer økonomi, venner, og mye annet, er det som binder en sammen, utenom forholdet. Slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å bryte ut av det for hver dag som går.

[Gjest ung mann]

Det jeg lurer på er hva som skjer når en slutter å elske. En forelskelse kan gå relativt fort over. De fleste mister vel forelskelsen innen 1 år eller 2. Men hvordan går en person fra å elske en person til evt å kun bli "glad i" eller "liker" uten at det har oppstått en graverende konflikt?

[Gjest pernille]

Jeg er 32 år, ikke gift og ingen barn, men jeg har vært i en del forhold, og jeg kan love deg at det er nesten umulig å finne en så perfekt mann som du har. Du høres nesten ut som du er bortskjent og tar han for gitt, du kjeder deg fordi du ikke vet hvor godt du har det. Jeg kan fortelle deg at det å virkelig elske en som langt ifra er perfekt kan gjøre virkelig vondt, og være direkte destruktivt. Å ha en perfekt famiie og en god mann er virkelig å foretrekke..

Det at du har giftet deg så ung er selvfølgelig en grunn til at du blir rastløs og føler at du skulle opplevd mer i livet, og jeg hadde blitt sprø selv hvis det var jeg som ble gift så tidig, og skulle tenke på å ha den samme mannen resten av livet... Men jeg tror neppe du får både i pose og sekk, og mannen du har er tydeligvis en man faktisk kan klare å leve et helt liv med, tro meg, du kunne gjort det myyyyyye værre!!

[Gjest Airi Chikako]

Hvis man har barn sammen, synes jeg man skal tenke på hva som er best for barnet. Om deres ekteskap er stabilt å trygt og en god ramme å vokse opp i for barnet, synes jeg ikke dere bør skille lag uten gode grunner.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis man har barn sammen, synes jeg man skal tenke på hva som er best for barnet. Om deres ekteskap er stabilt å trygt og en god ramme å vokse opp i for barnet, synes jeg ikke dere bør skille lag uten gode grunner.

Nei, det synes ikke jeg heller. Men hva er en god grunn?

Hvordan skal jeg kunne sette mitt ønske om å elske en livsledsager, opp mot mitt barns behov for å ha en stabil familie?

Jeg og mannen min krangler ikke, vi er en harmonisk familie, så barnet vårt lider absolutt ingen nød av å være en del av denne familien. Spørsmålet er jo hvordan følelsene mine vil utvikle seg, og hvordan jeg som mor, kone og individ vil utvikle meg dersom jeg blir i forholdet.

Dere snakker om å vanne plenen og da blir det grønt osv, men hva om det aldri har blitt sådd gress der noen gang? Det er ikke så enkelt å begynne å elske en person en aldri har elsket.

Jeg vet i allefall ikke hvordan det skal foregå, men det er vel her parterapien kommer inn.

TS

[Gjest Airi Chikako]

Nei, det synes ikke jeg heller. Men hva er en god grunn?

Hvordan skal jeg kunne sette mitt ønske om å elske en livsledsager, opp mot mitt barns behov for å ha en stabil familie?

Jeg og mannen min krangler ikke, vi er en harmonisk familie, så barnet vårt lider absolutt ingen nød av å være en del av denne familien. Spørsmålet er jo hvordan følelsene mine vil utvikle seg, og hvordan jeg som mor, kone og individ vil utvikle meg dersom jeg blir i forholdet.

Dere snakker om å vanne plenen og da blir det grønt osv, men hva om det aldri har blitt sådd gress der noen gang? Det er ikke så enkelt å begynne å elske en person en aldri har elsket.

Jeg vet i allefall ikke hvordan det skal foregå, men det er vel her parterapien kommer inn.

TS

Det er nettopp det vi ikke kan si så mye om For vi er jo ikke dere. Jeg har vokst opp uten far, og det har nok hemmet meg på noen områder at jeg ikke hadde en skikkelig farsfigur. Men jeg tror jeg hadde bedre av å vokse opp bare med mamma, da det forholdet var preget av mye usikkerhet og turbulens, og at han var veldig agressiv. Valget må du ta selv, men det er viktig å tenke gjennom hva barnet har best av.

[Gjest Airi Chikako]

Må også legge til at jeg har klart meg forholdsvis bra, jeg fungerer absolutt godt selv om jeg er skillsmissebarn. Så det trenger ikke å bli direkte ødeleggende å skille lag.