Er det bedre å være alenemor enn å bli i et fornuftsekteskap?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

[Gjest brutal_mann]

Som enhver mann vet, det er umulig å tilfredsstille en kvinne.

[Gjest Gjest]

Du må gå hvis det er det som føles rett.

Jeg ble alenemamma til to, og selvfølgelig er det tøft. Han fant seg ny dame uker etter at jeg hadde flyttet ut, ungene tok det hardt og jeg slet økonomisk. Men etterhvert som tiden gikk fikk jeg meg en ny jobb, livet fikk en rytme og jeg begynte for alvor å finne meg selv - noe jeg ikke klarte i det strupende forholdet.

Og jeg har aldri angret. Jeg er fri til å leve livet mitt med den mannen jeg er glad i, jeg har ingen tro på at ungene mine ville hatt det godt med en mamma som var sammen med pappaen deres kun fordi det er mest praktisk og "best for ungene at foreldrene er sammen".. De merker at noe er galt og tar det inn over seg, det gjør de fra de er ganske små. Stå på for deg selv. Det fortjener du.

[Gjest Elisa]

Absolutt bedre å være singel med barn hvis forholdet ikke bygger deg opp psykisk enn å være sammen "bare for barnets skyld".

Ingen god metafor, men... Å være singel vs. å være i forhold er som å jevnføre å gå på tur med barnet eller å gå på tur sammen med noen og barnet. Er det noen du føler deg mye ensom med tar det mer på. Dere kan bære mer sammen, men dere trenger også ha mer med dere fordi dere er to (+ barn). Det kan være enklere å gå på egen hånd med barnet noen ganger, i sær sliter det mindre psykisk og man får større frihet.

Livet blir litt på samme måte. Det er helt klart bedre å være singel med barn, særlig siden du studerer, enn det er å være sammen med noen du må rydde etter, vaske for, jobbe en masse ekstra for, og som du ikke føler gir mye tilbake. Og datteren din vil lære seg av deg enten at det er viktig å finne en mann for å bli sammen med noen, samme hva. Eller at man kan være sterk og selvstendig, og heller prate med venner og kjente når man trenger støtte og hjelp. I tillegg vil du ha lettere for å finne mr Right etter hvert hvis du er singel enn hvis du er sammen med noen.

Hvis du føler forholdet ikke bærer noe sted hen vil jeg absolutt anbefale deg å gjøre det slutt. Heller før enn senere, da det blir ikke bare barn som kan kjenne på det, men også økonomi, og en masse annet som binder dere sterkere sammen. Så det er vanskeligere å ta det valget. Det er helt klart bedre å ta det nå enn å senere, etter 5-6 år kjenne at forholdet blir ulidelig og gnager mer enn gjør godt.

For øvrig vil jeg anbefale Peggy Drexlers bok, "Raising boys without men", koster en hundrelapp her:http://www.norli.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2652901

Selv om den handler om å oppdra gutter så er den veldig fin for den viser en hel del av de fordommer som er rundt dette med å være singelmor med barn. Peggy Drexler har fulgt flere familier over flere år for å se hvordan, først og fremst gutter, påvirkes av det. Hennes konklusjon er at det ikke er noe negativt, bare positivt å spore i å være singelforeldre. Ikke fordi menn skulle være dårlige på noen måte, men mye pga at det er bedre å vokse opp med en forelder som er glad i en, som kan gi en omsorg, bryr seg, heller enn å vokse opp i et konfliktfyllt hjem med halvhjertede foreldre som kjøper seg kjærlighet.

Obama vokste jo opp med en singelmor, og han ble president. Og ikke nok med det, men han vant til og med Nobels Fredspris. Så noe må jo moren hans ha gjort riktig.

Jeg har selv ikke barn (jeg er 24), men jeg vet om flere venninner som har fortalt meg at de har fått et mye nærere og mer intenst forhold med døtrene sine etter at de ble single. Og jeg vet ikke om en eneste en som har angret på at de brøt ut av forholdet de var i.

Jeg vil absolutt, for din og for datteren din sin skyld, anbefale deg å prøve på singeltilværelsen. Det vil være skremmende til å begynne med, det første halvåret, men så blir det mye lettere. Og du vil fort oppdage den friheten du får som singel.

Og, som sagt, du har mange år på deg ennå å treffe din mr Right.

Uansett hvilket valg du tar, lykke til!

[Gjest Elisa]

PS. Jeg bruker uttrykket "singelmor" heller enn alenemor. For har du barn er du aldri alene...

[Karry]

Ja

[Gjest brutal_mann]

Le meg bli litt tydeligere:

"vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg."

Hva helvete tror du at du skal få mer i et forhold?

[Gjest Gjest]

"Hva helvete tror du at du skal få mer i et forhold?"

Kjærlighet, kanskje? Du vet, vi lever i 2010 nå, ikke 1610. Menn eier ikke kvinner lenger.

Vi kvinner er selvstendige mennesker nå. Og vi stiller de samme krav i et forhold som dere menn: å bli elsket.

Bitter fordi du ikke lenger kan få en kvinne til å tjene deg slik din mor gjorde? ^^,

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar.

Brutal Mann: Hva mer jeg ønsker ut av et forhold? En å elske.

Per i dag kunne jeg like gjerne ha bodd med en au pair som er flink til å lytte og som jeg har sex med innimellom.

Jeg tenker med gru på dette med å bli "singelmamma", som dere kaller det. Barnet er jo stor nok til å begynne i barnehage fra høsten av (hun går ikke nå), så studiene og jobb skal jeg alltids klare å fortsette med. Men økonomisk, jeg vet ikke. Det er et ekstremt trangt leiemarked her jeg bor, kanskje må jeg flytte hjem til foreldrene mine. *grøss* Det virker jo idiotisk at det er slike små filleting jeg tenker på når jeg står ovenfor et såpass stort valg, men.

Og så mister jeg bestevennen min, som mannen min jo er.

Jeg håper virkelig at samtaleterapien vil bære frukter, slik at jeg klarer å ta et valg.

Fortsett gjerne med å fortelle hvordan ditt liv som "singelmor" er!

TS

[Gjest Gjest]

Og så mister jeg bestevennen min, som mannen min jo er.

Dette er verdifullt.

Folk er ikke tålmodige nok i dag... En god relasjon som bygger på mye riktig i bunnen, vil utvikle seg i løpet av årene. Mange av dem som har klart å være gift i 40 år vil kunne fortelle deg at det er nettopp slik i perioder; miste forelskelsen av syne og bli tatt av hverdagen.

Jeg har vært singelmamma i mange, mange år. Det er en svært ensom reise, tøff økonomi blir ditt aller minste problem. Du vet ingenting om hva slags forhold du kan få etter dette, om det er bedre å møte en ny person og være "forelska" en stund, og kanskje oppleve et forhold med mer "kjemi", men alvorlig talt - det er ikke alt.

Hvis dette er grunnene til at du vil ut av det, synes jeg du er et symptom på vår tid, og selve årsaken til at "ingen" er gift i førti år lenger... det heter i gode og onde dager av en grunn.

Innstillingen blir helt feil, man ser på forholdet til en annen som en del av selvrealiseringen, hvor man skal utfolde segselv og få egne behov tilfredsstilt.

Snu det på hodet. Hva slags mor kan du være, hva slags partner kan du være, hvem vil du sitte på gamlehjemmet med, hvem vil du ha ved siden av deg under en krise.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Brutal Mann: Hva mer jeg ønsker ut av et forhold? En å elske.

Per i dag kunne jeg like gjerne ha bodd med en au pair som er flink til å lytte og som jeg har sex med innimellom.

Jeg tenker med gru på dette med å bli "singelmamma", som dere kaller det. Barnet er jo stor nok til å begynne i barnehage fra høsten av (hun går ikke nå), så studiene og jobb skal jeg alltids klare å fortsette med. Men økonomisk, jeg vet ikke. Det er et ekstremt trangt leiemarked her jeg bor, kanskje må jeg flytte hjem til foreldrene mine. *grøss* Det virker jo idiotisk at det er slike små filleting jeg tenker på når jeg står ovenfor et såpass stort valg, men.

Og så mister jeg bestevennen min, som mannen min jo er.

Jeg håper virkelig at samtaleterapien vil bære frukter, slik at jeg klarer å ta et valg.

Fortsett gjerne med å fortelle hvordan ditt liv som "singelmor" er!

TS

Men hva er å elske for deg da? Jeg synes det du beskriver høres ut som kjærlighet jeg... :klø:

Så jeg spør også som Brutal mann: hva mer forventer du ut av et samliv? Konstante sommerfugler i magen?

Følelsene svinger i et samliv, og akkurat nå føler du at du bor sammen med bestevennen din...

Hva er så galt med det for en periode?

Hvorfor er det så mye bedre å leve alene, enn å leve sammen med bestevennen?

Et eldre ektepar ble spurt om hemmeligheten bak deres lange samliv, de hadde vært gift i nesten 70 år.

Svaret var "we never fell out of love at the same time".

I løpet av mine 20 år sammen med mannen min, har jeg følt det samme som deg et par ganger, men kjærligheten har alltid ligget like under overflaten, den har bare blitt dyttet under overflaten i en hektisk rutinehverdag. Men den var der hele tiden, den behøvde bare litt hjelp for å komme til overflaten igjen.

[Arcturia]

Kjære deg,

Livet dreier seg egentlig i sannhet læren om seg selv. Vi skal utvikle oss som mennesker og vi skal utvikle oss som sjel. Det er derfor vi er her.

Kjære deg, du er en ung flott kvinne. Jeg tror faktisk ikke du kjenner deg selv fullt og helt ennå. Hjertet ditt ønsker utvikling/ekspansjon og hjertet ditt søker "UT". Så, i mitt perspektiv ser jeg klart at du nå er i ferd med å gå inn i en ny periode av ditt liv, om du velger og våger. Følger du hjertet, vil belønningen komme Og når vi følger vårt sanne hjerte, vil det alltid åpne nye dører og nye muligheter. Som sjelsterapeut er det en sann lovmessighet, at all sorg, lidelse og smerte er mangelen på sjelskontakt. Om ikke dette livet, så er det det du har kommet for å forløse. Sjelens kraft er hjertet. Spør deg selv innover - "hva sier kjærligheten"? Der er så mange mennesker som ikke våger det, og når vi stenger av for vår egen ekspansjon og utvikling som menneske (til fordel for å holde oss igjen pga. frykt og ikke våge), er konsekvensene en "nedadgående spriral". Noen blir til slutt syke. Det er mange symtomer som er konsekvens av å holde seg selv igjen.

Ha tillit til livet, ha tillit til din sjel og følg din egen vei å gå. Som nevnt, belønningen kommer - tro meg :)Livet er ment å være skjønt og vakkert. Men de fleste mennesker lever (fortsatt) i virkningene av sin egen karma. (fortid). De våger ikke bryte ut for å tillate seg ekspansjon og utvikling.

Med dette håper jeg du tillater deg selv å følge ditt eget sanne hjertets vei. Med ett steg av gangen, med tro og håp skal du se at solen vil skinne igjen i livet ditt:) Og, til slutt; når vi følger vårt hjerte vil det alltid være rett for alle andre også. Du setter faktisk andre også fri:o)

*Et lite gullkorn på veien*:

LOVE, not reason, should make decisions. Decisions based on reason and not love are karmic. Therefore, let your heart be your intelligence." (Avatar Adi Da Samraj)

Kjærlig hilsen Arcturia

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

[Gjest AnonymBruker]

Dette er verdifullt.

Folk er ikke tålmodige nok i dag... En god relasjon som bygger på mye riktig i bunnen, vil utvikle seg i løpet av årene. Mange av dem som har klart å være gift i 40 år vil kunne fortelle deg at det er nettopp slik i perioder; miste forelskelsen av syne og bli tatt av hverdagen.

Jeg har vært singelmamma i mange, mange år. Det er en svært ensom reise, tøff økonomi blir ditt aller minste problem. Du vet ingenting om hva slags forhold du kan få etter dette, om det er bedre å møte en ny person og være "forelska" en stund, og kanskje oppleve et forhold med mer "kjemi", men alvorlig talt - det er ikke alt.

Hvis dette er grunnene til at du vil ut av det, synes jeg du er et symptom på vår tid, og selve årsaken til at "ingen" er gift i førti år lenger... det heter i gode og onde dager av en grunn.

Innstillingen blir helt feil, man ser på forholdet til en annen som en del av selvrealiseringen, hvor man skal utfolde segselv og få egne behov tilfredsstilt.

Snu det på hodet. Hva slags mor kan du være, hva slags partner kan du være, hvem vil du sitte på gamlehjemmet med, hvem vil du ha ved siden av deg under en krise.

Skriver under på dette innlegget. Folk er for kravstore når de går fra et ekteskap og en ektefelle de omtaler som "perfekt".

Jeg er godt gift, har et godt ekteskap. Føler jeg alltid de store brusende følelsene for mannen min? Nei. Men jeg har lovet å holde sammen med ham i gode og mindre gode dager, så hva sier det om meg hvis jeg stikker når de mindre gode dagene kommer? At jeg er feig og selvsentrert.

Manglende følelser kan man jobbe med, det handler i stor grad om innstilling. Man må gi næring til gode såvel som dårlige følelser for at de skal vokse og utvikle seg, ved å skrive tre tråder på et forum der du sier du ikke elsker mannen din, gir du næring til negative tanker og følelser og mannen din har i realiteten ingen sjanse.

Et ekteskap og livslangt samliv vil i perioder være kjedelig, men husk at gresset er grønnest der du vanner det.

[Gjest AnonymBruker]

Snu det på hodet. Hva slags mor kan du være, hva slags partner kan du være, hvem vil du sitte på gamlehjemmet med, hvem vil du ha ved siden av deg under en krise.

Hva slags mor? En som setter barnet mitt høyest, en som gjør det en kan for at barnet skal ha trygge og gode rammer.

Hva slags partner vil jeg være? En som er lykkelig.

Hvem vil jeg sitte på gamlehjemmet med? Mannen min.

Jeg har ingen problemer med å tenke på at jeg skal bli gammel sammen med mannen min, det er de 40 årene fram mot alderdommen jeg sliter med å godta at skal romme ingen andre menn enn ham.

Skal jeg leve i 40 år uten å elske, bare fordi det er trygt, trivelig og praktisk å være gift?

Det virker jo helt absurd å skille seg, med tanke på hvilke kvaliteter mannen min har. Alt det som kvinnfolk her inne på kvinneguiden klager over at mannen deres mangler/gjør feil, gjør mannen min riktig.

Men noen ganger føles ikke det perfekte perfekt for en selv.

Dersom jeg hadde vært 40 år og vært i dette forholdet, hadde jeg slått meg til ro med denne mangelen på kjærlighet.

Men det er faktisk enda 7 år igjen til at jeg blir 30.

TS

[Gjest Gjest]

Hva slags mor? En som setter barnet mitt høyest, en som gjør det en kan for at barnet skal ha trygge og gode rammer.

Hva slags partner vil jeg være? En som er lykkelig.

Hvem vil jeg sitte på gamlehjemmet med? Mannen min.

Jeg har ingen problemer med å tenke på at jeg skal bli gammel sammen med mannen min, det er de 40 årene fram mot alderdommen jeg sliter med å godta at skal romme ingen andre menn enn ham.

Skal jeg leve i 40 år uten å elske, bare fordi det er trygt, trivelig og praktisk å være gift?

Det virker jo helt absurd å skille seg, med tanke på hvilke kvaliteter mannen min har. Alt det som kvinnfolk her inne på kvinneguiden klager over at mannen deres mangler/gjør feil, gjør mannen min riktig.

Men noen ganger føles ikke det perfekte perfekt for en selv.

Dersom jeg hadde vært 40 år og vært i dette forholdet, hadde jeg slått meg til ro med denne mangelen på kjærlighet.

Men det er faktisk enda 7 år igjen til at jeg blir 30.

TS

...og det folk glemmer er at kjærligheten er det som gjør perfekt. Den følelsen av å sitte ved siden av den man elsker og bare ville hoppe og danse og sprette av glede, bare for at den man elsker sitter ved siden av en. Vare seg man er mann eller kvinne, det er det man må søke etter.

Ikke en å bli sammen med og leve til man blir gammel med, fordi, "vi fungerer så greit i lag". Det kalles vennskap det. Og gode venner er ikke å forakte

,,,men det er altså noe annet å være venner og det å være den man elsker.

Det oppdager man den dagen man treffer den man elsker. Da lurer man ikke lenger, man vet.

Jeg synes også det høres lurere ut å gå fra hverandre. Men det økonomiske skaper problemer, det er ofte det som holder igjen. Jenta di trenger mat, klær, men mest av allt, kjærlighet. Og er ikke forholdet bygget på kjærlighet, da vet jeg ikke... da er det nok smartest å gå hver sin vei. For han også. Og er han god vil ha respektere det og fortsette å være venner. Er han ikke god vil han slå seg vrang og du vil se en ny side av han. Skjer det så pass deg for han. Og gjør det du kan for å holde jenta unna han. Hvis han skulle bli til et monster altså.

Men dette er ikke noe enkelt valg, jeg ser det.

[Gjest AnonymBruker]

...og det folk glemmer er at kjærligheten er det som gjør perfekt. Den følelsen av å sitte ved siden av den man elsker og bare ville hoppe og danse og sprette av glede, bare for at den man elsker sitter ved siden av en.

Men det er ingen som har de sånn hver eneste dag gjennom hele året i 40++ år. Absolutt ingen.

[Gjest Gjest]

Men det er ingen som har de sånn hver eneste dag gjennom hele året i 40++ år. Absolutt ingen.

Jeg tror ikke Ingen er den eneste som har det slik.

[Gjest Gjest]

Hvis fornuftekteskap var en god løsning ville vi fortsatt gift oss for penger, ut ifra økonomi, slik man gjorde på 1800-tallet. Og så ville ingen ha skilt seg. Med mindre det var vold med i bildet.

Slik er det ikke.

Skal man holde sammen fordi partneren er grei og ikke fordi man elsker hverandre?

[Gjest Gjest]

Altså, seriøst, hvis kjærligheten betyr så lite så må jo homofile kunne nøye seg med å leve et heterofilt liv sammen med noen som de bare "passer godt sammen med". En som er hyggelig, grei, osv.

Men slik er det ikke. Kjærligheten betyr enormt mye. Kjærligheten er det som betyr mest faktisk. Å ikke unne andre det er å missunne de.

Nei, igjen, kjærligheten er det viktigste av alt, ikke hvor mye penger partneren tjener eller hvor flink han er til å ta oppvasken, husvask, og så videre. Selv om det jo hjelper

Nei, kjærligheten er viktigst av alt. Og de som ikke unner deg å finne den... *rister på hodet*

[Snipa]

Hvorfor skal du bli alenemamma bare for at du ikke lenger vil være sammen med mannen din? Hva om han blir alenefar i stedet? Han er jo en god far, sier du. Så hvorfor kan ikke barnet bo hos han?

Endret 14. mai 2010 av Snipa