Er det bedre å være alenemor enn å bli i et fornuftsekteskap?

[I Grosny]

Jeg forstår ikke hva du mener med mangel på kjærlighet. Fordi du sier at du er tiltrukket av mannen din og glad i mannen din.

Jeg mistenker at det du savner er forelskelseskicket, den sterke innledende kjærlighetsrusen. Villere lidenskap.

Noen trenger kanskje det ville kicket hele tiden, men er det noe man kan vedlikeholde, eller må man bytte partner 2 ganger i året for å leve med dette kicket. Kanskje det går an hvis man har en utro partner, som kommer tilbake til deg hele tiden!?

Dere andre? Er dette kicket noe man kan vedlikeholde i årevis, eller vil man alltid falle ned på et roligere kjærlighetsnivå.

TS, er du bråforelsket i en annen mann nå?

TS, han andre, hvor stor sjanse er det for at forelskelsen med han står seg over flere år? Gjensidig? Risikerer du at han om 3 år er akkurat like kjedelig som den mannen du har nå?

Noen trenger en å være glad i . Noen trenger å bli elsket. Noen trenger vill desperat forelskelse. Kanskje du er en thrillseeker, adrenalinjunkie, som trenger noe vilt og uberegnelig.

Jeg mener at et grunnspørsmål er om man liker å være i hverandres selskap, og at hvis man liker det, så er mye godt på plass.

[Gjest gjest]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

Følg alltid magefølelsen.

den tar ikke feil.

Dersom dette ikke er den rette for deg bør du avslutte det før det kommer flere barn.

Dere er fremdeles unge og kan finne nye partnere begge to.

Husk at din mistanke er alltid rett.

Vær modig--> gå ut av forholdet jo før jo bedre.

Når du treffer den rette er du aldri i tvil.

er du heldig treffer du han når du er fri !!!

[Gjest Hanneline]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

Jeg har ikke lest tråden, men jeg føler for å fortelle deg min historie.

Jeg har vært gift i mange år og vi har to tenåringsbarn sammen. Og jeg er så misunnelig på deg, du aner ikke. Du har en mann som elsker deg, som er oppmerksom, snill og god, og dere har et fint sexliv.

Jeg er gift med en mann jeg nå i flere år har hatt kjærlighetssorg til. Han sier han elsker meg, men vi har ikke noe som helst kjæresteforhold i det hele tatt. Vi deler ikke soverom, har ikke noe sexliv, vi holder aldri hender eller kysser hverandre. Han velger å se tv eller sitte på nettet fremfor å snakke med meg, jeg har prøvd aboslutt alt i hele verden for å få ting til å bli bedre.

Vi har vært på familievernkontoret i samlivsterapi, jeg sitter og gråter og ber om oppmerksomhet, kjærlighet, sex, han sier at han trenger mer tid ute med gutta.

Jeg er snart desperat etter en å holde i hånda. Jeg har spurt mannen min om han vil ha skilsmisse, men det vil han ikke, og han forstår ikke hvorfor jeg spør. Jeg sier at hvis ting ikke blir bedre her snart så kommer jeg til å finne meg en elsker, for jeg dør snart av mangel på kjærlighet.

Jeg kunne selvsagt tatt med meg barna og flyttet. Men det har jeg ikke samvittighet til. De stortrives her vi bor, de har en mamma og en pappa som stiller opp for dem, og samarbeidet mellom oss er godt. Så det er ikke noe alternativ for meg å flytte barna "bare fordi" jeg trenger en å kose med, holde i hånda, sitte i armkroken til, elske med .. Jeg skulle selvsagt helst hatt dette sammen med mannen min. Men han vil ikke.

Jeg har ikke noen løsning til deg, ts. Men man gjør, og skal/ bør gjøre alt for barna sine. Kjærlighetslivet og ikke minst forelskelsen går i bølgedaler. Jeg har innfunnet med meg at mannen min er ferdig med alt som heter kjærestesamliv. Jeg flytter ikke før barna har flyttet for seg selv, noe som skjer i løpet av de neste åtte til ti årene. For man gjør alt for barna. Men dukker det opp en kjekkas som vil holde meg i hånden og som samtidig aksepterer at jeg ikke går fra mannen min, da er jeg ikke vond å be.

[Gjest Gorgonzola]

Hvilken tråd dette er!

Å gifte seg og få barn er noe mer forpliktende enn å skaffe seg bikkje eller undulat, som du kan hive på båten dersom du angrer på valget.

Om jeg - som mann - hadde laget et startinnlegg omtrent sånn:

"Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme dame i 5 år. Hun er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Hun er en god mor, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, hun er perfekt for meg. Er det lov til å flytte fra moren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker henne? Hun slår ikke, drikker ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Hun elsker meg, det vet jeg, og kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie? Vil jeg fikse tilværelsen som alenefar? Hvordan vil det prege en toåring?"

Er det i det hele tatt noe poeng i å spørre dere her inne hva dere ville svart meg?

Jeg hadde vel fått en relativt soleklar beskjed fra samtlige om å pakke sekken min, forsvinne ut av livet hennes (og min datters liv) da disse åpenbart fortjener noen bedre enn hva jeg er i stand til å tilby, egoistisk, smålig, slem og tankeløs som jeg er?

Så, til TS: Javel, du er ærlig. Javel, du var naiv. OK, du har tatt noen valg, eller strengt tatt ikke tatt noen valg. Nå står du der med beina i våt sement og vet ikke hverken frem eller tilbake. Du får rett og slett sette deg ned med din mann, fortelle ham nøyaktig hva du føler og tenker. I tillegg får du være tydelig på at den praten ikke er en forhandlingsprat hvor dere muligens kan enes om tiltak som kanskje fikser opp i kaoset i hodet ditt. Du vil sannsynligvis servere et sjokkbudskap på sølvfat til en som intetanende får dette midt i fleisen og garantert vil respondere med vantro, sorg og fortvilelse. Mitt råd i den settinga er at dersom du vil oppretthiolde en flik av troverdighet og framtidig samarbeidsklima med fyren så skal du definitivt ikke lansere din nye framtid som alenemor og dermed også fortelle ham hvordan du har bestemt at dere skal løse opplegget med deres felles barn.

Jeg snakker av erfaring da jeg selv har vært i hans situasjon som jeg nettopp satte ord på. Tabben til min eks var at hun også lanserte løsningen med unger i den samme alvorspraten. Synd for henne, bra for mine barn. Det har det også vært i årene etterpå.

Jeg syne synd på mannen din, det må jeg få si. Selv menn fortjener en noe mer fair, ærlig og forutsigbar behandling enn at man kommer i etterkant av livets dypeste forpliktelser (unger ja) og påberoper seg anger og manglende tankeøvelser før valgene ble tatt. Så får du og eventuelt andre bli så sure dere vil av det lille utsagnet.

Endret 18. mai 2010 av Gorgonzola

[Barcelone]

Virker som du har det vanskelig nå. Jeg har ikke troen på at det er bedre for barn å vokse opp i et hjem hvor ikke foreldrene er oppriktig glade i hverndre enn at foreldrene går videre hver for seg. Jeg tror foreldrenes lykke gjenspeiler seg i barnet og unger er utrolig gode på å oppfatte mer enn vi voksne skulle tro. Jeg vil ikke gi deg råd om hvorvidt du skal bli eller gå, det tror jeg det er best at du tar med terapeuten, men jeg synes ikke du skal bli i noe forhold pga barnet. Det gagner ingen i det lange løp.

[silje2nd]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

jeg var 23 år og hadde en datter på 3 år. hadde vært sammn med faren hennes i fem år da jeg valgte å gå.

Litt forelsket til å begynne med ja, men det "døde" et sted på veien. det ble litt som å bo med en kamerat som jeg delte oppgaver og regninger med. jeg prøvde en stund, men problemet med å være i et forhold med en du ikke elsker er at du en dag blir forelsket i en annen. Hva gjør du da? jeg prøvde å ignorere det, men det blir både vondt og vanskelig.

jeg valgte å gå. jeg har aldri angret. er nå sammen med mannen jeg elsker og vil tilbringe resten av mitt liv med. Men det var drittøft det første året, spesielt økonomisk. derfra ble det bare bedre og bedre. var alene i seks år før jeg møtte min nåværende kjæreste. så fort jeg hadde vært singel en stund og fått hodet over vannet økonomisk og ang hverdagslige oppgaver så kunne jeg nyte hvor deilig det var å ha gjort dette som jeg hadde tenkt på så lenge.

[Gjest Meg]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

Jeg har opplevd omtrent det samme. Han var litt psykisk nedtrykkende, ikke kjempemye, men endel. Vi gikk hvert til vårt da barnet var 6.

Det var herlig å være fri. Men samtidig vanskelig, fordi akkurat da jobbet faren i et annet land, og han ble værende der, noe som resulterte i at jeg ble helt alene. Så det var tøft.Jeg hadde foretrukket å ha en å dele ansvaret med, ha fri i blant. Menn allinevel,

jeg hadde blitt gal dersom jeg ble. Jeg datet ikke andre før barnet var 9.

Da var jeg vveldig heldig og fant "den rette" med en gang. Så absolutt. Alt er mulig.

Men du må være moden for det. Og dessuten kanskje vente til barnet er 3 i hvert fall, for alle tre sin skyld?

[Gjest ellenpellen]

Hei TS,

Jeg ser at du har skrevet at du ikke ville lese mer i denne tråden, men jeg håper jeg fortsatt får fortalt min historie til deg (jeg kom til side 4, og så orket jeg ikke lese mer - det er jo tross alt sol ute!)

Da jeg var 20 år gammel, traff jeg Mannen med stor M. Jeg var stormende forelsket, jeg var sikker på at dette holdt livet ut. Han var 8 år eldre enn meg, og vi hadde litt issues med dette i begynnelsen - men det gikk seg til. Og vi hadde det bra i noen år.

Vi snakket om barn, og vi snakket om giftemål, vi snakket om fremtiden, drømmer, vi snakket om at det ville komme perioder hvor en eller begge av oss kanskje ville bli betatt av andre, og at det handlet om at vi fokuserte på det vi hadde hjemme. Vi hadde et godt forhold, vi kommuniserte bra, og vi visste at det ville komme tider hvor vi kanskje ikke ønsket å være sammen mer.

Vi flyttet sammen, og jeg var fortsatt lykkelig.

Etter en stund så var ikke dette så "stort" lenger. Det var en gradvis greie, og vi snakket om at ting var annerledes så lenge som et år før vi gikk fra fra hverandre. Vi prøvde (det var i stor grad snakk om at -jeg- prøvde - han var 100% lykkelig og jeg var fortsatt drømmejenta hans), og vi ville ikke gi opp - vi visste hvor godt vi hadde hatt det når alt var som det skulle være.

Og han var som du beskriver mannen din; han ryddet, støvsugde, han skiftet dekk på bilene, han var snill og hyggelig, romantisk, vi var ute og spiste og "tok vare på forholdet", og vi hadde felles interesser som vi dyrket, og alt var på papiret veldig riktig.

Men når følelsene mine stadig forsvant (og her var det ikke snakk om at det gikk over fra forelskelse til bare kjærlighet - det var snakk om at han var den jeg elsket og ville gifte meg med og ikke klarte å se for meg å leve uten, til at han kun ble min beste venn), så ble det stadig vanskeligere for meg.

Jeg finnes ikke religiøs, og det jeg har sagt gjennom hele livet mitt er at jeg tror på kjærligheten. Jeg lar ikke fornuften styre meg i noen særlig grad i den type valg, jeg lar hjertet og følelsene mine bestemme. Hvis ikke det FØLES riktig, så er det kanskje ikke det heller.

Som jeg skrev, vi snakket og jobbet og prøvde å "vekke gamle følelser til live" i et snaut år, før vi takket for oss. Jeg flyttet ut, og jeg har ikke angret en eneste dag.

Jeg gråt litt innimellom i kanskje en halv uke, fordi det var trist, fordi jeg såret han, fordi jeg mistet bestevennen min, fordi jeg ikke lenger kunne ringe han når det hadde skjedd noe gøy.

Men samtidig så fant jeg igjen meg selv, og jeg er lykkeligere nå, som singel, enn jeg var den siste tiden med han.

Jeg er klar over at dette ikke kan direkte sammenlignes med det du gjennomgår, da det ikke var barn involvert hos oss. Men jeg forstår vanvittig godt at du ikke vil bli i et forhold fordi det er "greit", eller "for barnets skyld". Og jeg tror bestemt at hvis det ikke er riktige følelser i et forhold, så er det ikke veldig mye vits å holde på det heller. Som de over her skriver - barna merker det, og ikke minst vil barna lære av det. Du ønsker vel neppe at din datter skal lære at man skal bli i et forhold fordi det er "greit", du ønsker henne all den lykke hun kan oppnå her i livet.

Og vi har vel alle sammen hørt om skrekkhistoriene som begynner nettopp sånn her - forholdet går dårlig, følelsene mangler, sexlivet dabber av, ting er litt kjipere, og plutselig dukket det opp en kjekk/pen kollega på jobben, og plutselig føler man ting man ikke har følt på lenge. Jeg sier ikke at dette vil skje med noen av dere - jeg sier at dette skjer med mange, og hvis det skulle kunne gå dit, så er et brudd pga manglende følelser hundre ganger lettere å takle, enn et brudd pga en annen mann/kvinne er inne i bildet.

Jeg håper det løser seg til den båten som er best for dere alle tre - jeg håper du blir lykkelig, jeg håper datteren din får en god oppvekst, og jeg håper mannen din blir lykkelig.

Og, alle sammen snakker veldig mye om hvem som skal ha barna, og hvem som skal bli "helgeforelder" - det går an å dele dette 50/50, tross alt. Annenhver uke er ikke en løsning som er helt krise, jeg og broren min vokste opp på denne måten. Foreldrene våre skilte seg når jeg var 3-4 og min bror var 6-7. Jeg husker ingenting av skillsmissen deres, men det har fungert helt flott for min del. De bodde 10 minutters gange unna hverandre, bursdager og julaftener ble feiret sammen alle sammen for min og bror sin skyld. Så lenge foreldrene klarer å kommunisere og samarbeide med hverandre, er kanskje 50/50 et vel så godt alternativ. Barnet får beholde både mor og far, og så lenge det er mulig rent praktisk, så ser ikke jeg at det skal være noe problem..

..Jaja, nok babbel fra meg. Lykke til, jeg håper du finner en løsning på dette som er best for mulig for dere alle.

Og, jeg er enig i et innlegg jeg leste - dette er ikke en avgjørelse du trenger å ta "idag", ta den tiden du trenger, så du er så sikker du kan bli, på at du tar den riktige avgjørelsen.

[Gjest Ylva Virvla]

Jeg lurer på hvordan det har gått med deg, TS?

[Gjest Overgitt]

Absolutt bedre å være singel med barn hvis forholdet ikke bygger deg opp psykisk enn å være sammen "bare for barnets skyld".

Ingen god metafor, men... Å være singel vs. å være i forhold er som å jevnføre å gå på tur med barnet eller å gå på tur sammen med noen og barnet. Er det noen du føler deg mye ensom med tar det mer på. Dere kan bære mer sammen, men dere trenger også ha mer med dere fordi dere er to (+ barn). Det kan være enklere å gå på egen hånd med barnet noen ganger, i sær sliter det mindre psykisk og man får større frihet.

Livet blir litt på samme måte. Det er helt klart bedre å være singel med barn, særlig siden du studerer, enn det er å være sammen med noen du må rydde etter, vaske for, jobbe en masse ekstra for, og som du ikke føler gir mye tilbake. Og datteren din vil lære seg av deg enten at det er viktig å finne en mann for å bli sammen med noen, samme hva. Eller at man kan være sterk og selvstendig, og heller prate med venner og kjente når man trenger støtte og hjelp. I tillegg vil du ha lettere for å finne mr Right etter hvert hvis du er singel enn hvis du er sammen med noen.

Hvis du føler forholdet ikke bærer noe sted hen vil jeg absolutt anbefale deg å gjøre det slutt. Heller før enn senere, da det blir ikke bare barn som kan kjenne på det, men også økonomi, og en masse annet som binder dere sterkere sammen. Så det er vanskeligere å ta det valget. Det er helt klart bedre å ta det nå enn å senere, etter 5-6 år kjenne at forholdet blir ulidelig og gnager mer enn gjør godt.

For øvrig vil jeg anbefale Peggy Drexlers bok, "Raising boys without men", koster en hundrelapp her:http://www.norli.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2652901

Selv om den handler om å oppdra gutter så er den veldig fin for den viser en hel del av de fordommer som er rundt dette med å være singelmor med barn. Peggy Drexler har fulgt flere familier over flere år for å se hvordan, først og fremst gutter, påvirkes av det. Hennes konklusjon er at det ikke er noe negativt, bare positivt å spore i å være singelforeldre. Ikke fordi menn skulle være dårlige på noen måte, men mye pga at det er bedre å vokse opp med en forelder som er glad i en, som kan gi en omsorg, bryr seg, heller enn å vokse opp i et konfliktfyllt hjem med halvhjertede foreldre som kjøper seg kjærlighet.

Obama vokste jo opp med en singelmor, og han ble president. Og ikke nok med det, men han vant til og med Nobels Fredspris. Så noe må jo moren hans ha gjort riktig.

Jeg har selv ikke barn (jeg er 24), men jeg vet om flere venninner som har fortalt meg at de har fått et mye nærere og mer intenst forhold med døtrene sine etter at de ble single. Og jeg vet ikke om en eneste en som har angret på at de brøt ut av forholdet de var i.

Jeg vil absolutt, for din og for datteren din sin skyld, anbefale deg å prøve på singeltilværelsen. Det vil være skremmende til å begynne med, det første halvåret, men så blir det mye lettere. Og du vil fort oppdage den friheten du får som singel.

Og, som sagt, du har mange år på deg ennå å treffe din mr Right.

Uansett hvilket valg du tar, lykke til!

Lurer av og til på om dere tenker dere om før dere svarer på slike spørsmål?

Hvordan kan en jente på 24år, uten barn eller erfaring med problemstillingen til TS anbefale henne om å prøve singeltilværelsen på bakgrunn av venninners uttalelser???? Hver sak er unik og man kan faktisk ikke sammenligne seg med noen andre.

Når man er en familie med små barn så kan man heller ikke bare prøve singeltilværelsen. Man bryter opp en hel familie, det blir knalltøft for barna, og mannen til ts sitter nok knust igjen. Jeg mener ikke at ts skal bli i et forhold hun ikke ønsker å være i, men et samlivsbrudd er veldig opprivende for barna, og det tar nok en lang stund før hverdagen deres normaliserer seg igjen. Man bør derfor være hundre prosent sikker på at forholdet ikke er noe å bygge videre på før man tar med seg barna gjennom denne prosessen.

TS:

Hverdagen med små barn er tøff, og følelser går litt i bølgedaler. Før jeg hadde tatt steget ut å gått fra mannen min så ville jeg hvertfall prøvd samlivsterapi.

Reis bort på et kurssenter en langhelg sammen. Lær dere å kommunisere på nytt. Ta en sydentur sammen uten barn. Sett av litt kvalitetstid sammen hver uke. Det er så lett å glemme hverandre når hverdagen blir for hektisk. Mange har reddet forholdet sitt på denne måten, og med små barn i bildet så er det verdt et forsøk:)

Hverdagen som "singelmamma" er langt fra enkel.. Viss man ikke har tilgang på barnevakt så blir det lett mange kvelder alene hjemme. Man blir veldig alene om alt og man må ordne alt selv.. Det blir heller ikke så mye enklere med mine dine og våre barn.. ekser og nye damer å forholde seg til.

Og jeg snakker av erfaring:/ Livet hadde vært såååå mye enklere om bare jeg og eksen hadde jobbet litt mer for å redde stumpene:S

[Gjest gjest]

Uuuups... gammel tråd:P

[Gjest Gjest]

Nei! Alenemødre ødelegger barna sine. Barn som vokser opp med alenemødre blir oftere kriminelle, oftere stoffmissbrukere, dropper oftere ut av skolen, blir oftere arbeidsløse, etc. Derfor er det viktig at mor og far holder sammen, samme hva, for barnas skyld, for å skape et stabilt hjem for barna. Det er en trend at foreldre er så egoistiske i dag at de ikke en gang tenker på hva som er til det beste for barna sine... *sukk*

Jeg vet at de aller fleste som har opplevd at foreldrene tok ut skilsmisse ønsker de var den foruten.

[Gjest En mann]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

Hei.

Du må så klart gjøre som du vil TS. er dine følelser og ditt liv. Vil du ha npoe ut av dine føleleser er det klart du bør vurdere å skille lag.

Er et flott innelegg på mange måter der du beskriver noe som er høyst aktellt.

Men hvorfor i h.... ødelegger du hele din tråd med å bruker ordet alenemor???

Du blir aldri alene om barnet,dere er 2 foreldre uansett. At du tar det som en selvfølge at barnet skal bo hos deg er jo helt på try............

Ja du får unskylde utrykk her med det vitner om en nedrakking av din mann.

Ham deltar i alt mulig i hus og heim. Flink med deres datter ovs.

Når han er slik hvorfor tror du at han vil la datter bo hos deg?

Nå kjenner du han seff.bedre ovs.

Mange menn vil i dag kjempe i rettsystemet for bosted/delt bosted for sine barn og spes.en som har deltatt slik som du forteller hos deg.

Dette er nok en bevitelse på at menn er annerangs mennsker for kvinner,også div.lover rundt dette når det gjelder barn.

Alle menn våkn opp!!!

Til slutt til TS igjen,ett flott innelegg blir redusert av det som jeg har skrevet om over.

[Gjest gjesten]

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe ”bra,” som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Du har et forhold med alt du kan forvente deg. Tror ikke du kan forvente mer. Konsentrér deg heller om å utvikle deg selv i ditt forhold og finn ut av hvordan du kan lære å elske. For å få kjærlighet må du gi kjærlighet.

...What goes around comes around...

[Gjest malena]

Jeg har lagt inn en tråd her tidligere om å evt gå fra mannen min. Jeg er i ferd med å begynne i terapi, så forhåpentligvis vil vi (jeg) komme til en løsning om ikke så altfor lenge. Men i mellomtida snurrer jo tankene.

Jeg er 23 år, har et barn på 2, og er under utdanning. Om 2 år er jeg ferdig utdannet adjunkt. Jeg har vært sammen med samme mann i 5 år. Han er fantastisk på de fleste måter, vi har et godt samliv. Han er en god far, gjør husarbeid, lager mat, er hengiven, intelligent, god i senga, en god lytter, vi har felles venner, felles drømmer (trodde jeg), ja, han er perfekt for meg.

Men jeg elsker ham ikke. Kanskje har jeg aldri gjort det, jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg ser ham sammen med barnet vårt, eller gjør noe "bra," som å vaske badet eller legge sammen klær. Men kjærlighet? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Vi har god sex, men jeg føler ikke noe utover det at han er en mann med ok utseende, som jeg følgelig tenner på.

Spørsmålet mitt er: Når bør en forlate et forhold? Hva bør en forvente i et forhold? Jeg vet at forelskelse ikke varer evig, men bør ikke utgangspunktet være kjærlighet, og ikke hverdagstakknemlighet?

Akkurat nå føler jeg at jeg er i dette ekteskapet pga av datteren min, og fordi jeg ikke aner hva som kommer etter. Jeg flyttet rett fra foreldrene mine og hos ham, jeg aner ikke hvordan det er å være på egenhånd. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok flyttet ut i går.

Er det lov til å flytte fra faren til barnet ditt, bare fordi du ikke elsker ham? Han slår ikke, drikker ikke, banner ikke, det eneste problemet er mangelen på kjærlighet.

Han elsker meg, det vet jeg, og han kommer til å bli knust hvis jeg går. Knust hvis ekteskapet går i stykker, under ett år etter at vi giftet oss. Men kan jeg ofre meg selv for at barnet vårt skal ha en hel familie?

Hvorfor var jeg så dum at jeg flyttet sammen med ham, giftet meg og fikk barn, lurer du på? Det kan du spørre om. Jeg har hatt lukkede øyne og kjørt på, jeg har vært feig og naiv som ikke har våget å lytte til følelsene mine. Bør jeg derfor aldri lytte til dem, eller er det på tide at jeg lytter nå?

Hvordan er det å være alenemor? Hvordan vil de to neste årene bli for meg som student? Klarer man seg greit på èn inntekt i dag? Hvordan vil dette prege en toåring?

Bør jeg tenkte som så at det er bedre at det ryker nå, nå som hun er så ung, enn å la henne gå gjennom en skilsmisse når hun er 4, 6 eller 9 år? Hvor lenge kan jeg holde ut? Hvor lenge bør jeg holde ut? Tanken på å være sammen med ham for bestandig er uutholdelig, men det er også tanken på å reise fra ham.

Huff, jeg er så tom i hele kroppen, jeg aner ikke hva jeg vil.

Vil du dele din historie med meg?

på en måte ser eg hva du mener, eg var sammen men en i nesten 5 år men har ikke barn med han. eg elsket han men eg vokste i fra han noe som gjorde at eg følte at vi var kjærester men at eg var moren hans ... og eg syns at en mann skal være mann, dvs en du kan støtte deg til ....i hvertfall er det noe som ødlagte for min kjærlighet til han...fordi eg var glad hver gang eg var alene i huset...men vittig nok etter ca. 6 mnd så ville eg ha han til bake...nå har det gått 4 år siden det ble slutt og har fått et barn i mellomtiden ( er alenemor) og når eg ser tilbake så angrer eg ikke at det ble slutt...syns faktsik at det var et bra valg.

dessuten synseg at alle burde være litt " singel" (når de er ung) for å bli den perosne du vil bli..og finne ut av ting på egenhånd og rett og slett føle at en kan klare seg selv og være selvtendig. trur at de er litt undervudert.

men etter å ha lest hele ditt innlegg, eg syns at dere bør forelske dere på nytt!! han elsker deg, han er som du sier perfekt! og mangen skulle ønske å være på din plass! herlighet du er bare 23 år!!! det er litt fortidlig å tenke på det...dere har et barn ilag som gjør at fokuset blir på barnet og da er det helt klart etter disse årene dere har vore il ag at gnisten er ikke på topp.

men i et ekteskap så gjelder det å ha GOD kommunikasjon (fortell hvadu trenger mer) og dere skal forelsker der helt tiden ihverandre !! gjør ting dere har gjort det første året når dere var forelsket... finn på nye hobbyer...få dere fast barnevakt slik at dere kan dyrke kjærligheten!!!

lykke til

[Gjest malena]

Jeg forstår ikke hva du mener med mangel på kjærlighet. Fordi du sier at du er tiltrukket av mannen din og glad i mannen din.

Jeg mistenker at det du savner er forelskelseskicket, den sterke innledende kjærlighetsrusen. Villere lidenskap.

Noen trenger kanskje det ville kicket hele tiden, men er det noe man kan vedlikeholde, eller må man bytte partner 2 ganger i året for å leve med dette kicket. Kanskje det går an hvis man har en utro partner, som kommer tilbake til deg hele tiden!?

Dere andre? Er dette kicket noe man kan vedlikeholde i årevis, eller vil man alltid falle ned på et roligere kjærlighetsnivå.

TS, er du bråforelsket i en annen mann nå?

TS, han andre, hvor stor sjanse er det for at forelskelsen med han står seg over flere år? Gjensidig? Risikerer du at han om 3 år er akkurat like kjedelig som den mannen du har nå?

Noen trenger en å være glad i . Noen trenger å bli elsket. Noen trenger vill desperat forelskelse. Kanskje du er en thrillseeker, adrenalinjunkie, som trenger noe vilt og uberegnelig.

Jeg mener at et grunnspørsmål er om man liker å være i hverandres selskap, og at hvis man liker det, så er mye godt på plass.

ja helt rett...kanskje ts skal prøve ekstrem sport ( med mannen sin evt) da for hun kick :D hehe helt seriøst altså!!! hun er heldig som har en slik mann!!! hilsen alenforsørgende mor

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om du kanskje forventer noe som ikke eksisterer. Vennskap, sexuel kjemi (for det virker det som dere har?) og ellers et godt fungerende liv er det som bygger opp om kjærlighet. Men det å elske en person krever aktiv innsats. DU må gå inn for å elske. Det du (og altfor mange andre) beskriver når de bruker ordet "elske" er forelskelsen. Statistisk sett varer den fra 6 mnd til 2 år. Om man forveksler de to blir man altså nødt til å skifte partner med få års mellomrom helle livet.

Mitt råd er derfor: finn venner/venninner som fyller ut de hullene i samtale eller aktiviteter som mangler med mannen din. Avtal at dere innimellom har date-nights, kjærestetid, eller hva en nå kaller det. Prøv å aranger livet fremover slik at dere kjenner litt på å savne hverandre. Og få tid alene med datteren deres (både du og han - gjerne en dag i uken hver). Om du går fra han må du likevel, med neste mann, bygge opp kjærlighet. Desverre vet ikke alle hvordan de gjør det, men du kan jo like godt begynne å trene på dette med denne mannen som med neste?

Anonym poster: 4400ad5d3fa6264b161d9b6666de171e

[Gjest Gjest]

PS. Jeg bruker uttrykket "singelmor" heller enn alenemor. For har du barn er du aldri alene...

Litt korttenkt nå vel. Barna har også en far (de aller fleste).

Nesten ingen er alene/singelmor.

Derfor er dette et helt delt ord.

Jeg vet nok hva du kommer til å gjøre. Dette for å slippe billigst mulig unna. Du blior til du er ferdig med studier og så vil du flytte.

Hva tror du mannen vil føle da? han har forsørget deg slik du slipper studielån ovs. Dette er typisk damer.

Det skaper hat til deg fra barnefar, pga han føler seg lurt.

Han føler sikkert han burde pult litt på si med andre damer mens dere var i forhold..

[AnonymBruker]

Hei du leter nok etter noe du mest trolig ikke finner mr perfekt.Slik som så alt for mange andre kvinner gjør. Hvis ikke realiteter går opp for deg, sitter snart en fullstendig knust mann igjen å du har klart å lage skilsmissebarn.Ta til fornuft å gled deg over alle de flotte egenskapene din mann har.

Anonym poster: 0799b65462266af38ffa3678671fbf54

[Gjest lise]

har ikke lest alle svarene ovenfor så mulig jeg gjentar noe noen andre har sagt.

jeg ville absolutt ikke gjort det slutt, jeg ville flyttet ut for å finne ut av føelsene mine. kansje du savner han noe utholdelig og finner ut at det virkelig var kjærlighet? gjør du det slutt sårer du han dypt og det vil ikke være like lett og komme tilbake til han om du finner ut at dine følelser var feil. jeg ville ha snakket med han om det og fortalt at det ikke er slutt en at du vil prøve fordi du er usikker på følelsene dine,